Gå til innhold

Kjempeintrovert mann


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg har møtt en mann som jeg begynner å få seriøse og dype følelser for. Vi har datet ganske lenge pga hans 2 barn fra tidligere forhold, så alt har gått rolig og greit for seg.

Han er en fantastisk mann. Han er en kjempeflink pappa, har en god jobb og har generelt gode verdier som matcher meg. Han er veldig omtenksom og snill, og han eier et hus som han er flink til å ta vare på. Tvers igjennom en super fyr.

Likevel er det en ting som bekymrer meg. Han er ekstremt introvert, særlig etter min målestokk. Han sier ikke stort og jeg må stille en del spørsmål bare for å få han til å fortelle om dagen sin. Han kommer ofte med en og annen kommentar og han er med på det meste av sosiale ting, men han kan likegodt stirre løst ut i luften og bare ha det stille i evigheter.

Selvom vi har det bra og hyggelig, så går ikke praten av seg selv. I forrige uke var vi på date og spiste middag ute. Jeg insjet ikke på en eneste samtale og han lot det være stille i det uendelige. Jeg tror ikke han mener noe vondt med det, han velger bare å ikke si noe fordi han ikke har noe å si. Jeg syns derimot at det er skikkelig kleint. Greit nok at han ikke er den som tar ordet i sosiale settinger, men selv ønsker jeg meg en mann som kan prate med kjæresten sin i det minste.

Det er kjipt for han er virkelig alt jeg ser etter i en mann, minus det med snakkingen... Jeg merker at han ønsker å ta forholdet et steg videre, men jeg er veldig usikker på om jeg burde involvere meg særlig mer når jeg er usikker...

Anonymkode: 8709a...b8d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har møtt en mann som jeg begynner å få seriøse og dype følelser for. Vi har datet ganske lenge pga hans 2 barn fra tidligere forhold, så alt har gått rolig og greit for seg.

Han er en fantastisk mann. Han er en kjempeflink pappa, har en god jobb og har generelt gode verdier som matcher meg. Han er veldig omtenksom og snill, og han eier et hus som han er flink til å ta vare på. Tvers igjennom en super fyr.

Likevel er det en ting som bekymrer meg. Han er ekstremt introvert, særlig etter min målestokk. Han sier ikke stort og jeg må stille en del spørsmål bare for å få han til å fortelle om dagen sin. Han kommer ofte med en og annen kommentar og han er med på det meste av sosiale ting, men han kan likegodt stirre løst ut i luften og bare ha det stille i evigheter.

Selvom vi har det bra og hyggelig, så går ikke praten av seg selv. I forrige uke var vi på date og spiste middag ute. Jeg insjet ikke på en eneste samtale og han lot det være stille i det uendelige. Jeg tror ikke han mener noe vondt med det, han velger bare å ikke si noe fordi han ikke har noe å si. Jeg syns derimot at det er skikkelig kleint. Greit nok at han ikke er den som tar ordet i sosiale settinger, men selv ønsker jeg meg en mann som kan prate med kjæresten sin i det minste.

Det er kjipt for han er virkelig alt jeg ser etter i en mann, minus det med snakkingen... Jeg merker at han ønsker å ta forholdet et steg videre, men jeg er veldig usikker på om jeg burde involvere meg særlig mer når jeg er usikker...

Anonymkode: 8709a...b8d

Hvid du vil være sammen med en introverte bør du like stillhet, eller å like å høre om deres hobbier. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var gift med en skikkelig introvert mann. Han er en fantastisk fyr og jeg valgte å få barn med han. Jeg tenkte at vi var en god match siden jeg regner med selv som introvert også. Vi hadde mange gode og fine stunder som jeg aldri skulle vært foruten, men etterhvert ble det rett og slett kjedelig. Han fantes ikke impulsiv eller sprudlende og han brukte mesteparten av tiden sin hjemme. Han møtte aldri venner heller. Hans sosiale liv var på jobb og det var det. Særlig merket jeg problemene da vi fikk barn. Han orket ikke å møte venner eller omså dra i parken med babyen, rett og slett for at det ble så mye styr. 

Etterhvert begynte jeg å kjede meg. Da vi flyttet i hus og ble etablerte ble livet utrolig "satt" med han. Etterhvert ønsket jeg en pause og fant ut at det var bra for oss. Han var selvsagt ikke enig, men jeg hadde fått smaken på et liv uten han. Vi ble derfor separert og til slutt skilt. Trist, men det var virkelig riktig! Han har i ettertid blitt mindre introvert, han har masse hobbyer og har blitt kjempeflink til å være ute og aktiv med barna. 

Jeg fikk det også mye bedre. Forelsket meg i ettertid med en total motsats til eksen, og livet er ikke like satt lenger. Han er impulsiv og artig, noe jeg trenger i livet mitt.

Anonymkode: 53d4e...d27

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var gift med en skikkelig introvert mann. Han er en fantastisk fyr og jeg valgte å få barn med han. Jeg tenkte at vi var en god match siden jeg regner med selv som introvert også. Vi hadde mange gode og fine stunder som jeg aldri skulle vært foruten, men etterhvert ble det rett og slett kjedelig. Han fantes ikke impulsiv eller sprudlende og han brukte mesteparten av tiden sin hjemme. Han møtte aldri venner heller. Hans sosiale liv var på jobb og det var det. Særlig merket jeg problemene da vi fikk barn. Han orket ikke å møte venner eller omså dra i parken med babyen, rett og slett for at det ble så mye styr. 

Etterhvert begynte jeg å kjede meg. Da vi flyttet i hus og ble etablerte ble livet utrolig "satt" med han. Etterhvert ønsket jeg en pause og fant ut at det var bra for oss. Han var selvsagt ikke enig, men jeg hadde fått smaken på et liv uten han. Vi ble derfor separert og til slutt skilt. Trist, men det var virkelig riktig! Han har i ettertid blitt mindre introvert, han har masse hobbyer og har blitt kjempeflink til å være ute og aktiv med barna. 

Jeg fikk det også mye bedre. Forelsket meg i ettertid med en total motsats til eksen, og livet er ikke like satt lenger. Han er impulsiv og artig, noe jeg trenger i livet mitt.

Anonymkode: 53d4e...d27

Takk for svar...

Det er vel akkurat dette jeg frykter. Jeg er redd for at jeg kommer til å kjede meg og ønske meg ut av hele opplegget. Jeg blir allerede skuffet når en middagsdate ute ender i stillhet, og jeg kommer ikke til å like om vår "normal" er stillhet.

Hadde det ikke vært for barna hadde jeg gjerne tatt steget videre. Hans andre kvaliteter veier opp for stillheten foreløpig. Jeg er derimot redd for å involvere meg i noe der barna blir enda bedre kjent med meg. 

Anonymkode: 8709a...b8d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var gift med en skikkelig introvert mann. Han er en fantastisk fyr og jeg valgte å få barn med han. Jeg tenkte at vi var en god match siden jeg regner med selv som introvert også. Vi hadde mange gode og fine stunder som jeg aldri skulle vært foruten, men etterhvert ble det rett og slett kjedelig. Han fantes ikke impulsiv eller sprudlende og han brukte mesteparten av tiden sin hjemme. Han møtte aldri venner heller. Hans sosiale liv var på jobb og det var det. Særlig merket jeg problemene da vi fikk barn. Han orket ikke å møte venner eller omså dra i parken med babyen, rett og slett for at det ble så mye styr. 

Etterhvert begynte jeg å kjede meg. Da vi flyttet i hus og ble etablerte ble livet utrolig "satt" med han. Etterhvert ønsket jeg en pause og fant ut at det var bra for oss. Han var selvsagt ikke enig, men jeg hadde fått smaken på et liv uten han. Vi ble derfor separert og til slutt skilt. Trist, men det var virkelig riktig! Han har i ettertid blitt mindre introvert, han har masse hobbyer og har blitt kjempeflink til å være ute og aktiv med barna. 

Jeg fikk det også mye bedre. Forelsket meg i ettertid med en total motsats til eksen, og livet er ikke like satt lenger. Han er impulsiv og artig, noe jeg trenger i livet mitt.

Anonymkode: 53d4e...d27

Veldig synd han ikke klarte den endringen sammen deg. TS, du må snakke med han om hvordan du føler det, kanskje han vil strekke seg litt om han forstår alvoret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

33 minutter siden, McMary skrev:

Veldig synd han ikke klarte den endringen sammen deg. TS, du må snakke med han om hvordan du føler det, kanskje han vil strekke seg litt om han forstår alvoret.

Ja

Anonymkode: 53d4e...d27

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja denne introvertheten er ikke noe positivt. Jeg er kvinne men skulle ønske jeg var ekstrovert. 

Anonymkode: 769db...c90

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Beklager, den ble sendt alt for fort. 

Jeg tror det er fort gjort å gå inn i et negativt spor når begge to går for mye oppå hverandre. Selv de enkleste ting blir ikke trivelig lenger, selv ikke småturer med barna eller kjærestetid. Det var det som skjedde med oss, og det var for seint når vi innså hvor det bar hen. 

Anonymkode: 53d4e...d27

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan jeg spørre hvordan er samtalen med barna? 

Er han like introvert med de? Hvordan er det om du får skjenket han på vin? Løsner det da? 

Anonymkode: 50ebf...d0e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å være introvert betyr ikke nødvendigvis at man er stille, det betyr rett og slett at man henter energi ved alenetid i stedet for sammen med folk. Jeg er introvert selv, men prater masse, i hvert fall når jeg er komfortabel med noe. At han er stille har med personligheten hans generelt å gjøre, og har ingenting med å være introvert. 

Anonymkode: 34d1c...35a

  • Liker 18
Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å være introvert betyr ikke nødvendigvis at man er stille, det betyr rett og slett at man henter energi ved alenetid i stedet for sammen med folk. Jeg er introvert selv, men prater masse, i hvert fall når jeg er komfortabel med noe. At han er stille har med personligheten hans generelt å gjøre, og har ingenting med å være introvert. 

Anonymkode: 34d1c...35a

Kanskje han er introvert og ikke komfortabel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar...

Det er vel akkurat dette jeg frykter. Jeg er redd for at jeg kommer til å kjede meg og ønske meg ut av hele opplegget. Jeg blir allerede skuffet når en middagsdate ute ender i stillhet, og jeg kommer ikke til å like om vår "normal" er stillhet.

Hadde det ikke vært for barna hadde jeg gjerne tatt steget videre. Hans andre kvaliteter veier opp for stillheten foreløpig. Jeg er derimot redd for å involvere meg i noe der barna blir enda bedre kjent med meg. 

Anonymkode: 8709a...b8d

Kaster meg på tråden. Er i samme situasjon. Snart vært sammen ett år nå, men sånn som i dag hadde jeg en dag med mange inntrykk som må få utløp, og jeg ringer naturligvis min kjæreste, men han svarer bevisst ikke. Han var i konfirmasjon i helgen og jeg ringte, full av entusiasme for å høre hvordan det var. Han fortalte at : jo, kakene var gode, maten var også god, og det var fint. 

Ikke mer, ikke mindre.

Dette begynner å tære på. Noen gangen klinker han til i en diskusjon, men det er stort sett kun innenfor hans interessefelt. 

Tror jeg kjenner samme frustrasjon som menn uten sex, satt på spissen og generalisert, men det er et av mine ønsker som ikke blir møtt, og det plager meg.

 

Anonymkode: 2b8c6...c01

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kaster meg på tråden. Er i samme situasjon. Snart vært sammen ett år nå, men sånn som i dag hadde jeg en dag med mange inntrykk som må få utløp, og jeg ringer naturligvis min kjæreste, men han svarer bevisst ikke. Han var i konfirmasjon i helgen og jeg ringte, full av entusiasme for å høre hvordan det var. Han fortalte at : jo, kakene var gode, maten var også god, og det var fint. 

Ikke mer, ikke mindre.

Dette begynner å tære på. Noen gangen klinker han til i en diskusjon, men det er stort sett kun innenfor hans interessefelt. 

Tror jeg kjenner samme frustrasjon som menn uten sex, satt på spissen og generalisert, men det er et av mine ønsker som ikke blir møtt, og det plager meg. Vil tilføye at jeg også er introvert, men jeg klarer å føre samtaler og jeg klarer å engasjere meg i andres hverdag, stille spørsmål tilbake og få flyt.

Min mor sa på en pen måte og meget innpakket at det var klin umulig å føre en samtale med han.

Utrolig oppgitt

 

Anonymkode: 2b8c6...c01

 

Anonymkode: 2b8c6...c01

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som introvert og ganske snakkesarlig, lurer jeg på om disse som er introverte og tause som lik, egentlig kan lide av autisme eller ha andre problemer...

Anonymkode: 2b8c6...c01

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som introvert og ganske snakkesarlig, lurer jeg på om disse som er introverte og tause som lik, egentlig kan lide av autisme eller ha andre problemer...

Anonymkode: 2b8c6...c01

Jeg er selv introvert og ganske snakkesalig som du kaller det, men jeg skjønner ikke hvorfor du skal se så ned på de som er stille? det er et personlighetstrekk, ikke noe annet, noen er stille av seg uten at det er noe galt i det. Jeg synes ofte det er mer behagelig å være med de som er stille av seg enn de som skal snakke hele tiden, ofte blir snakket så selvsentrert da.

Anonymkode: ca311...1ed

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv introvert og ganske snakkesalig som du kaller det, men jeg skjønner ikke hvorfor du skal se så ned på de som er stille? det er et personlighetstrekk, ikke noe annet, noen er stille av seg uten at det er noe galt i det. Jeg synes ofte det er mer behagelig å være med de som er stille av seg enn de som skal snakke hele tiden, ofte blir snakket så selvsentrert da.

Anonymkode: ca311...1ed

Jeg er enig i at det er behagelig, men veldig slitsomt å dra samtalen, ha all jobben med å bli kjent, foreslå aktiviteter, ordne opp. En balanse er jo det beste.

Anonymkode: 2b8c6...c01

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig i at det er behagelig, men veldig slitsomt å dra samtalen, ha all jobben med å bli kjent, foreslå aktiviteter, ordne opp. En balanse er jo det beste.

Anonymkode: 2b8c6...c01

Er jo derfor man må vurdere dette før man går inn i et forhold, mange tror at ting skal endre seg. At personen skal endre seg, er liten sjanse for dette som regel.

For mange mennesker er arbeidslivet der de omgås mennesker hele dagen nok, i dag skal man jo helst omgås andre hele våkne tiden. Noen må ha selskap 24/7.

De fleste trenger egentid, men såklart i forskjellige doser.

Bli sammen med noen du kan leve med, om ikke: la være.

Anonymkode: 8eb26...801

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å være introvert betyr ikke nødvendigvis at man er stille, det betyr rett og slett at man henter energi ved alenetid i stedet for sammen med folk. Jeg er introvert selv, men prater masse, i hvert fall når jeg er komfortabel med noe. At han er stille har med personligheten hans generelt å gjøre, og har ingenting med å være introvert. 

Anonymkode: 34d1c...35a

Jeg også har en sosial jobb, og er vel flinkere sosialt enn de fleste ekstroverte jeg kjenner. Men trenger alenetid innimellom for å lade batteriene. Jeg ville absolutt ikke valgt å være utadvendt fremfor introvert; heller et rikt indre liv, enn en hvileløs, rastløs jakt på selskap.

Anonymkode: d713b...5de

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...