Gå til innhold

Redsel for å ikke ha noe å snakke om - noen andre?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg har siden jeg var tenåring hatt utfordringer knyttet til sosial angst og folk. Men jeg har hatt et par venninner som jeg har kjent lenge og vi hadde det veldig morsomt. Husker også at jeg før var veldig skravlete og fant på mye sprell. Nå har situasjonen blitt mye verre. Jeg har en så stor redsel for å ikke ha noe å si, at det tar mye av fokuset mitt. Tør nesten ikke være alene med en person, for jeg synes det er kleint. Og det har blitt sånn med bestevenninna mi også, jeg føler ikke jeg har noe å si og synes det derfor er vanskelig å være med henne..

Psykologer snakker om at jeg må fokusere mer utover, enn innover når jeg er med folk (kort sagt). Men jeg har gitt opp at dette kommer til å endre seg.. prøver å bare akseptere et liv for meg selv uten så mye sosial kontakt. Har utfordret meg i så mange år nå, fordi alle maser om at eksponering osv er den beste måten å komme over ting på... men det har ikke virket.

Noen som har erfaring med det samme?

 

Anonymkode: aa4f0...bb4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har ingen råd, men føler med deg. Har det sånt selv. Eller kansje råde mitt er at dere gjør noe, Foreksempel møtes til trening, møtes for og se noe sammen på tv, enn serie ilag. Eller bare møte flere sammtidigt sånn at du slipper en til en ☺️

Anonymkode: c263d...431

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg kjenner meg igjen. Har sosial angst. Det jeg sliter mest med er at hodet mitt på en måte er helt tomt. Og hvis jeg sier noe ender det ofte opp med at jeg tuller det til midt i setningen, glemmer hva jeg skal si, eller glemmer ord, evnt begynner å stamme. Sinnsykt frustrerende, skulle så gjerne blitt bedre på dette :( Heldige er de som snakker som en foss om løst og fast. Jeg er bare uinteressant og har bare tull å komme med

Anonymkode: 9219a...4a0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg kjenner meg igjen. Har sosial angst. Det jeg sliter mest med er at hodet mitt på en måte er helt tomt. Og hvis jeg sier noe ender det ofte opp med at jeg tuller det til midt i setningen, glemmer hva jeg skal si, eller glemmer ord, evnt begynner å stamme. Sinnsykt frustrerende, skulle så gjerne blitt bedre på dette :( Heldige er de som snakker som en foss om løst og fast. Jeg er bare uinteressant og har bare tull å komme med

Anonymkode: 9219a...4a0

Helt det samme med meg. Glemmer helt enkle ord, så blir mye pauser mens jeg snakker. "Fint" å høre at vi er flere. Men jeg synes det er så rart at det har blitt sånn med mine nærmeste og. Familien min til og med. Føler på en intens kleinhet. 

Hvordan ser dere for dere livet videre med dette? Tenker dere også at det er noe som må aksepteres eller tenker dere å stadig prøve å få det til å bli bedre? Hvordan i så fall?

Anonymkode: aa4f0...bb4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har det slik jeg og. har vært slik hele livet.
På fylla har jeg klart å prate, blir mer oppfinnsom da, men en kan da ikke drikke hver gang man skal være sosial.
Irriterende greier. Er også helt tom for ting å prate om .. helvetes irriterende det der, mens andre klarer å få ingenting til å bli noe stort.
Har aldri hørt noen ønske seg å være sjenert...

Anonymkode: 034ad...035

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Helt det samme med meg. Glemmer helt enkle ord, så blir mye pauser mens jeg snakker. "Fint" å høre at vi er flere. Men jeg synes det er så rart at det har blitt sånn med mine nærmeste og. Familien min til og med. Føler på en intens kleinhet. 

Hvordan ser dere for dere livet videre med dette? Tenker dere også at det er noe som må aksepteres eller tenker dere å stadig prøve å få det til å bli bedre? Hvordan i så fall?

Anonymkode: aa4f0...bb4

Huff nei, jeg velger å tro/håpe at dette er noe som kan trenes opp. Vet ikke med deg, men jeg har isolert meg i flere år nå pga psykisk sykdom, så har vel mistet litt trening ang. dette med å snakke med folk. 

Hva hvis du rar deg god tid når du prater og ikke stresser frem det du skal si - føler du ikke det går litt bedre da? Det hjelper i alle fall meg. 

Men det å f. Eks møte kjentfolk på gata eller andre situasjoner som kommer brått på, det synes jeg er gruusomt...

Anonymkode: 9219a...4a0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff nei, jeg velger å tro/håpe at dette er noe som kan trenes opp. Vet ikke med deg, men jeg har isolert meg i flere år nå pga psykisk sykdom, så har vel mistet litt trening ang. dette med å snakke med folk. 

Hva hvis du rar deg god tid når du prater og ikke stresser frem det du skal si - føler du ikke det går litt bedre da? Det hjelper i alle fall meg. 

Men det å f. Eks møte kjentfolk på gata eller andre situasjoner som kommer brått på, det synes jeg er gruusomt...

Anonymkode: 9219a...4a0

Jeg har også slitt mye psykisk, men de siste (kanskje 5?) årene har jeg vært med på masse, alle slags fadderuker, vært fadder, sosiale ting med jobb osv for å eksponere meg, sittet på lesesalen istedet for å lese hjemme, ta pauser sammen med folk, frivillige verv.. osv. Fordi jeg alltid har fått høre at det er det som hjelper. Den eneste forandringer er at jeg ikke har isolert meg og at jeg ikke har vært så unnvikende, men jeg har ikke blitt noe flinkere til å prate av den grunn.. Det blir jo et veldig nederlag, og spesielt når jeg ser at alle blir gode venner rundt meg, mens jeg fortsatt føler meg utenfor. 

Tror dessverre ikke det hjelper å stresse mindre.. men kan jo alltids være mer bevisst det.

Jeg har vurdert å forberede mange tema før jeg skal møte folk og se på om det hjelper.. ? Kanskje lese flere aviser, og oppdatere meg på ting. . Gjøre mer på fritiden som kan snakkes om.. Men samtidig vet jeg ikke om jeg orker å strebe lenger, blir som å alltid prøve å bli tynnere når du er tykk, og følge tynne folk på instagram, men aldri klare å slanke seg :P Da er det kanskje bedre å heller bli tilfreds med kroppen som den er.

Anonymkode: aa4f0...bb4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har også slitt mye psykisk, men de siste (kanskje 5?) årene har jeg vært med på masse, alle slags fadderuker, vært fadder, sosiale ting med jobb osv for å eksponere meg, sittet på lesesalen istedet for å lese hjemme, ta pauser sammen med folk, frivillige verv.. osv. Fordi jeg alltid har fått høre at det er det som hjelper. Den eneste forandringer er at jeg ikke har isolert meg og at jeg ikke har vært så unnvikende, men jeg har ikke blitt noe flinkere til å prate av den grunn.. Det blir jo et veldig nederlag, og spesielt når jeg ser at alle blir gode venner rundt meg, mens jeg fortsatt føler meg utenfor. 

Tror dessverre ikke det hjelper å stresse mindre.. men kan jo alltids være mer bevisst det.

Jeg har vurdert å forberede mange tema før jeg skal møte folk og se på om det hjelper.. ? Kanskje lese flere aviser, og oppdatere meg på ting. . Gjøre mer på fritiden som kan snakkes om.. Men samtidig vet jeg ikke om jeg orker å strebe lenger, blir som å alltid prøve å bli tynnere når du er tykk, og følge tynne folk på instagram, men aldri klare å slanke seg :P Da er det kanskje bedre å heller bli tilfreds med kroppen som den er.

Anonymkode: aa4f0...bb4

Du sier noe der... Jeg tenker også sånn. Men samtidig er jeg jo egentlig ikke en sjenert person som sitter taus, men dette issuet her har gjort meg til en likevel :( for jeg orker bare ikke drite meg ut, da er det bedre å bare holde kjeft

Anonymkode: 9219a...4a0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...