Å ikke ta kritikk, innrømme feil, si unnskyld

[AnonymBruker]

Min samboer er helt lik. Det er helt umulig for henne å påta seg ansvar for egne handlinger. Ingenting er noensinne hennes feil. Det er jeg som "angriper henne" dersom jeg påpeker hvor hun tar feil. Vanvittig irriterende. Barnslig, rett og slett.

Anonymkode: 8f714...ca2

[AnonymBruker]

Alle er vel enige om at det er bra å ta ansvar for egne handlinger.

Det kommer nok an på hva det dreier seg om. Man kan ikke styre alt.

Anonymkode: 8d4a2...48d

[AnonymBruker]

@CamillaCollett

Takk for svar.

1) Ja, du har helt rett og jeg føler veldig på dette, men å ikke forsøke er jo ikke et alternativ. Jeg ønsker å tilbringe livet med henne - da må vi få til å diskutere vanskelige ting også. Jeg mener at hvis man klarer å unngå å gå i selvforsvar, eller å bli for emosjonell i samtaler, så kan de forløpe seg annerledes enn det de har gjort. Dette er også min erfaring fra før. Man skal kunne snakke om noe vanskelig og ende i noe positivt.

2) Det hører med til historien at jeg forsøkte å avslutte når samtalen var god og utsette det siste temaet som kom opp. Hun ville ikke det. Det med å få en mulighet til å nevne eksempler selv har jeg skrevet om tidligere her. Jeg synes ikke det er så rart, men registrerer at flere er uenig med meg. 

3) Den plager meg ikke. Enig i at jeg kunne funnet et annet eksempel, men det var en relativt nylig prosess at jeg fortalte at jeg hadde funnet og at hun jobbet med å få fjernet det. Det var rett og slett et godt eksempel, synes jeg. Hun sier selv det ikke plager henne eller påvirker henne, og da må det gå an å nevne det uten at det blir å "bruke mot" eller blir ugreit på andre måter. Er man forbi noe så skal man kunne prate om det. Tydeligvis er det ikke som hun sier, men et sårt tema hun bare forsøker å glemme i steden for å håndtere. Ja, hun er menneskelig og det er ikke noe morsom situasjon for henne. Har full forståelse for at det er vanskelig og at hun ikke håndterte det godt. MEN det var vanskelig for meg også, ikke bare at jeg faktisk lette etter det, men også at jeg fant og måtte fortelle at jeg hadde funnet slik at hun kunne håndtere. Hun reagerte den runden med blandede følelser rundt det at jeg hadde lett, at jeg hadde sett og det at det fortsatt lå ute. Jeg etterlyser NOE forståelse for min side av det, slik at jeg slipper å føle meg som en dust rundt det. Jeg synes blant annet det er positivt at bildene nå er borte, og at jeg turte å si ifra. Jeg har en vond fortid også, noe hun er klar over.

4) Veldig problematiske er å ta i, men å ikke evne å ta selvkritikk, eller se saker fra annens synspunkt er absolutt noe man kan og bør jobbe med uten at man bør føle seg "tvunget til å forandre seg", "ikke god nok" og liknende. 

5/6) Ja, dette kommer aldri til å være mitt stolteste øyeblikk. Jeg håndterte det langt under pari og det skal jeg være den første til å innrømme. Jeg ble så frustrert at jeg mistet fullstendig gangsyn. Dette var ikke første gangen en samtale har endt slik. Fra mitt synspunkt så er det slik at jeg sier A, men misforståelsen blir B, temaet blir B og krigen blir rundt B og det er absolutt helt umulig å snu det tilbake til A. Ihvertfall før røyken har lagt seg.

Vi snakket ut i går og da var det som jeg trodde, at hun følte jeg krevde en unnskyldning for akkurat dette. Det var aldri det jeg sa eller mente, men det var det hun hørte og forstod. Jeg er ikke så dårlig å kommunisere at dette skal skje, men når man involverer for mye følelser og nekter å høre på presiseringer og forsøk på å ta samtalen tilbake til A, så går det slik.
Jeg ville ha en samtale rundt det generelle med det å si unnskyld, ta selvkritikk, forstå motparten. Hun ba om eksempel, og eksempelet blir deretter temaet. For meg er dette helt forferdelig vondt, for det er ikke min intensjon I DET HELE TATT.

Vi har nå snakket ut og ringen er tilbake på. Det er sårt ennå, men visstnok var det en misforståelse at hun ikke var villig til å benytte tredjepart. Jeg har ihvertfall tro på at det kan hjelpe oss, at en tredjepart holder i tråden når vi samtaler. 

 

Anonymkode: 48b92...780

[AnonymBruker]

21 hours ago, Pentagon said:

Hmm. Det er en dårlig egenskap å ikke kunne si unnskyld, men utrolig tankeløst av deg å bruke akkurat dette som eksempel, da det eksempelet er proppfullt av gråsoner og vinkler du ikke har tenkt på, som du ser i svarene du har fått....

Du bør nok faktisk være den som beklager oppførselen din her først, at det ikke var på sin plass å dra frem det der. Men så får du bare fortsette å prøve å snakke med henne om hennes (eventuelle) mangel på selvinnsikt og hvor vanskelig det er for deg at hun ikke vil se egne feil. Så neste gang hun ber om ett eksempel tar du ett MYE mindre ladet eksempel. 

Jeg har selv hatt veldig vanskelig for å innrømme feil, tror det kommer av ett litt stort ego, men faktisk også selvbebreidelse. Jeg kan bebreide meg selv så mye at det nesten er ødeleggende for selvfølelsen min, fordi jeg blir så fylt med skam og skyldfølelse når jeg tar innover meg de feil jeg har gjort. Det førte igjen til at jeg reagerte med å gå i forsvar, sinne og endel krangler hvor jeg absolutt skulle unnskylde og bortforklare alt, helt til jeg lot den vonde følelsen av å ha gjort noe feil få ta plass. Først da skjønte jeg hva han mente, først da klarte jeg å legge egoet til side, se hans side av saken og si unnskyld, og da hadde jeg hatt en indre kamp som gjorde meg veldig sliten mentalt. Alt for å slippe å innrømme at jeg kunne gjøre noe feil. Utrolig unødvendig. Nå ser jeg jo at så si all den utviklingen man har som menneske kommer av å gjøre feil, og selvfølgelig, lære av de. Det er ikke noe å samme seg over, det er en styrke i livet å kunne si; «jeg tok feil! Unnskyld!» også gå videre i livet, elske seg selv på tross av at man gjør dumme ting iblandt. 

Så når min kjære kritiserer meg har han passet på å minne meg på at han elsker meg like mye og at vi som ett par er like sterke som alltid. Nå er jeg ikke like slem med meg selv som jeg kunne være før når skammen kommer over meg, og jeg tåler bedre kritikk og sier lettere unnskyld om jeg synes det er berettiget.  

Det er ikke sikkert at hun faktisk selv mener at hun ikke gjort noe galt, hun har kanskje bare satt opp en vegg for å beskytte seg selv for disse vonde følelsene.. 

Hvis hun er som meg er det synd å la forholdet gå fordi hun ikke tør å være sårbar. Men du får ikke tak på dette før du tar en helt annen rolle i dette og går frem på andre måter..! 

Tusen takk. Ja, du har nok mye rett her. Jeg har innsett for lenge siden at det er slik det henger sammen. Dessverre er jeg tydeligvis ikke utstyrt med riktige evner til å håndtere det. Må søke hjelp. Forumet er en av mine måter. Terapeut blir neste skritt.

Tro meg når jeg sier jeg har vært støttende og god. Jeg har tatt i mot denne kvinnen på en måte jeg er stolt over. Hun har ikke manglet inkludering, kos, romanse, støtte, forståelse, tid, økonomi osv. ALT jeg har kunnet gitt har jeg gitt med glede og uten krav eller forventninger om noe tilbake. Hun har selv sagt hun har vokst og forandret seg etter hun traff meg, på god måte, og at hun ikke hadde sett for seg at livet kunne være så godt. Vi har det godt, men en sjelden gang så kræsjer våre fortider og arrene åpnes, både for meg og henne. Vi har vært bevisst dette fra starten, egentlig, men som du ser, så fungerer det best når vi fullstendig ignorerer det.

Anonymkode: 48b92...780

[Vera]

På 11.5.2019 den 23.52, AnonymBruker skrev:

Jeg har jo akseptert fortiden, til det hele og fulle, og her bør det absolutt ikke være noen tvil om hva jeg vil og føler. Jeg har konstant vært åpen om mine følelser, intensjoner og behandlet henne mer enn bra. Har gjort og sagt mine feil jeg også forsåvidt, men bevares.

Dette handler om nå, og at vi ikke kommer noen vei i samtalene, og noe av det mener jeg skyldes at hun ikke er i stand til å ta selvkritikk på noe som helst. Jeg brukte dette som eksempel, for det er ikke lenge siden alt (så vidt jeg vet) ble fjernet. 

TS

Anonymkode: 48b92...780

Men det virker jo som du også har vanskelig for å ta selvkritikk - når noen påpeker at du henger igjen i fortiden? Fortiden er som du sier, et tilbakelagt kapittel. Jeg skjønner at du syns det er sårende å finne nakenbilder av partneren din på nett, men, du har godtatt dette (i fortiden), og gått videre. Allikevel drar du det frem som første eksempel i en ellers fin samtale..? Da vil jeg påstå at du ikke har gått videre, og ikke tar selvkritikk på at du ikke har gått videre. 

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Vera said:

Men det virker jo som du også har vanskelig for å ta selvkritikk - når noen påpeker at du henger igjen i fortiden? Fortiden er som du sier, et tilbakelagt kapittel. Jeg skjønner at du syns det er sårende å finne nakenbilder av partneren din på nett, men, du har godtatt dette (i fortiden), og gått videre. Allikevel drar du det frem som første eksempel i en ellers fin samtale..? Da vil jeg påstå at du ikke har gått videre, og ikke tar selvkritikk på at du ikke har gått videre. 

Jeg har nå tatt selvkritikk flere ganger i tråden her, men kan alltids bli bedre ja.

Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor sp mange mener JEG henger igjen i fortiden. Det holder altså ikke at jeg sier hennes fortid ikke plager meg. Folk skal liksom insistere alikevel.

Et eksempel er som regel i fortid. Har man ikke problemer med fortiden kan man fint prate om den. Har man problemer med den, så unngår man den. Det et nå min måte å se det på.

TS

Anonymkode: 48b92...780

[AnonymBruker]

Jeg syns at eksemplet ditt ikke fungerer i din favør, ts. Jeg hadde hatt store problemer selv med å si unnskyld og ta selvkritikk hvis hendelsen var sånn som du har beskrevet det.

Dette med å slite med kommunikasjon er derimot et vanlig problem. Jeg hadde samme problemet med min ektemann i starten. Jeg må være så ærlig å si at jeg mislikte han sterkt hver gang vi havnet i en diskusjon. Ikke nok med at han håndterte situasjonen dårlig selv, men det han sa fikk frem det verste i meg. Heldigvis hadde vi flest gode dager, og etter noen år ble vi formet av hverandre.

Kanskje du bør vurdere andre måter å gripe an en situasjon på? Kanskje hun blir mindre defensiv da. Det kan også være lurt å la ting ligge litt. Jeg vet ikke om du tar alle kampene eller ikke, ts, men innimellom kan det være lurt å jobbe for en periode uten konfrontasjoner.

 

Anonymkode: 240f6...f22

[Gjest loveli]

På 12.5.2019 den 0.06, SoWhat? skrev:

Syns ikke du virker særlig grei for å si det mildt. Lette du etter bilder av henne eller? Bare det... de ligger vel ikke på hvilke som helst forum..

Dette var bilder hun ikke visste om at lå ute. Og så forventer du at hun tar selvkritikk og ber om unbskyldning!? For hva da? Skulle hun sjekke de forumene hver dag for å forsikre seg at det ikke lå bilder av henne ute?

Hvis du har akseptert fortiden hennes, så er det på tide at du viser det i praksis. Hun har ingenting å be om unnskyldning for. 

Enig!

Det er jo TS som burde ta selvkritikk og si unnskyld!!!

[AnonymBruker]

Ser at mange henger seg opp i at hun ikke visste at de lå ute... Hun visste vel at de ble tatt? Bilder på nettet blir ikke borte. De blir aldri borte. 

Anonymkode: 4b16f...14c

[Gjest loveli]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nå tatt selvkritikk flere ganger i tråden her, men kan alltids bli bedre ja.

Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor sp mange mener JEG henger igjen i fortiden. Det holder altså ikke at jeg sier hennes fortid ikke plager meg. Folk skal liksom insistere alikevel.

Et eksempel er som regel i fortid. Har man ikke problemer med fortiden kan man fint prate om den. Har man problemer med den, så unngår man den. Det et nå min måte å se det på.

TS

Anonymkode: 48b92...780

Din måte å se det på blir jo feil. Når man er ferdig med fortiden unngår man den ikke, men man tar den jo ikke opp i et angrep mot personen det gjelder.

Det du skisserer i HI vil jeg kalle et slags angrep mot din partner. Du vil hun skal si unnskyld for noe som skjedde i fortiden hennes, da har du overhodet ikke lagt det bak deg!!

Hadde du tatt det opp som info til henne, noe ala "jeg så at det dessverre lå bilder av deg på den-og-den siden, skal jeg hjelpe deg å få bildene fjernet?" dét ville vært å ha gått videre.

Nå virker du jo bare manipulativ, når du sier én ting som gjør at dama di tror hun kan slappe av om saken og så klikker du på henne for det samme. Ord og handlinger henger ikke sammen her. Du kan ikke påstå at du har gått videre bare fordi du velger å tolke og utøve din tolkning helt feil, det virker jo helt fjernt. Du må stå for det du sier, og bruke ord og uttrykk som beskriver det du sier.

Du kan heller si "Jeg ønsker å gå videre, men for at det kanskje skal kunne skje må du si unnskyld". For det er bare så langt du har kommet. Jeg tror nemlig ikke det vil hjelpe deg om dama du sier unnskyld, du virker veldig opphengt i dette.

[Gjest loveli]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser at mange henger seg opp i at hun ikke visste at de lå ute... Hun visste vel at de ble tatt? Bilder på nettet blir ikke borte. De blir aldri borte. 

Anonymkode: 4b16f...14c

 

Hun har vel lagt det bak seg da... 

I ordets rette forstand. 

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har nå tatt selvkritikk flere ganger i tråden her, men kan alltids bli bedre ja.

Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor sp mange mener JEG henger igjen i fortiden. Det holder altså ikke at jeg sier hennes fortid ikke plager meg. Folk skal liksom insistere alikevel.

Et eksempel er som regel i fortid. Har man ikke problemer med fortiden kan man fint prate om den. Har man problemer med den, så unngår man den. Det et nå min måte å se det på.

TS

Anonymkode: 48b92...780

Ok, for å bruke en annen vanlig situasjon som eksempel. Du har vært utro, men din samboer har valgt å tilgi deg og legge dette bak seg. Ville du da akseptere at dette ville bli tatt opp og brukt mot deg på en lignende måte i all fremtid? At det skal være et tema man prater om og faktisk river opp i? Og enda bedre, om denne utroskap faktisk tilhørte et tidligere forhold? Hadde det vært greit da? Hva om hun bruker som argument at hva om dine barn/hennes/barn/foreldre finner ut om utroskapen og derfor har hun rett til å grave i den?

Du må huske at hennes fortid ikke er noe hun har gjort MOT DEG! Den handler faktisk ikke om deg i det hele tatt og den kan heller ikke endres på. Du må rett og slett finne deg en måte å akseptere dette på og den rette måten er IKKE å legge skyld og ansvaret for dine følelser over på henne. 

Anonymkode: d2718...f15

[AnonymBruker]

Jeg ser hun ikke avviser å snakke med en tredjepart. Det håper jeg blir en god opplevelse for dere.

Selv har jeg lurt på om du har vært uheldig med eksempelet - både i forhold til forloveden din og i forhold til mange av oss som har lest tråden din.

Det jeg reagerer på først her, er din forventning om at hun skulle ha håndtert dette (som jeg forstår går i å få fjernet bildene fra nettet) før du fant ut av at det lå ute. Det var noe hun hadde lovet å gjøre? Det er et umulig løfte i utgangspunktet, fordi det krever at et annet menneske (hennes tidligere partner) både har oversikt og tar ønsket på alvor. Han kan ha sagt at han har fjernet det, han kan ha sagt at han skal fjerne det, og han kan ha trodd at han hadde gjort det, han kan ha hatt intensjonen om å gjøre det - men utsatt/forskjøvet/glemt det/ombestemt seg. Han kan ha løyet til henne. Hun kunne ha sjekket bedre opp, men det kan være mange forståelige årsaker til at hun ikke gjorde det.

For meg blir det uklart hva hun bør si unnskyld for i en slik situasjon. Holder det for deg at hun sier beklager for at det var vondt for deg å oppdage det, at hun har forståelse for at du er redd for at andre finner det?

Hadde det vært lurere for deg/dere å lete sammen - for å se om dere fant noe? Eller at du bare hadde sagt på forhånd at du ønsker å sjekke fordi du ikke stoler på hennes forrige mann? Jeg opplever at i det du sjekket "bak ryggen" hennes - så ble det en situasjon hvor du satte deg over henne (som en sjef, en lærer, ...) som skulle sjekke at hun hadde gjort jobben sin godt nok. Det er en veldig vanskelig ting å kommunisere i et partnerskap at man har gjort det - uten at det føles som en "skjennepreken". Det føles bare feil uansett hvordan jeg prøver å ordlegge meg. Det gir også en usikkerhet i forhold til hva partneren følger med på og føler h*n har en rett til å "godkjenne" eller "fordømme".

Jeg har mine sår, og tolker kanskje dine innlegg for mye gjennom egne filtre. Inntrykket mitt er at du kanskje ønsker at hun skal be om unnskyldning for at hun bedømmer noen situasjoner annerledes enn deg. I stedet for å diskutere hvordan dere vurderer en problemstilling, så ønsker du at hun skal ta selvkritikk på at hun bedømmer noe annerledes enn deg? Det opplever jeg som et problem, for man må kunne ta valg ut fra eget kompass, og så eventuelt justere kompasset fordi man ser at det er flere hensyn å ta eller andre måter å tolke situasjoner på.

Jeg blir alltid lei meg om jeg sårer mennesker unødvendig, men jeg klarer ikke å be om unnskyldning for hvordan de tolker en situasjon - om jeg ikke er enig i tolkningen. Da mister jeg selvrespekten min. Det gir følelser av skam og selvforakt. Jeg innrømmer feil, jeg vurderer kritikk jeg får - og kan være enig eller uenig ,og jeg sier unnskyld oftere enn de fleste. Samtidig så har jeg blitt beskyldt for det som står i overskriften.

Før jeg så svarene dine i dag (om at dere kanskje får inn hjelp utenfra), så hadde jeg tenkt å foreslå at dere leser litt om Giraffspråket. Jeg vet flere som har hatt nytte av det.

Kommunikasjon er vanskelig, jeg håper dere finner en god løsning sammen

Anonymkode: c0b1b...a89

[AnonymBruker]

På 12.5.2019 den 9.02, AnonymBruker skrev:

Eksen løy jo og da han hadde fjernet det når det ikke var borte. Stakkars dame. Jeg har selv hatt noe grums på nett jeg ville fjerne fikk ptsd av stresset rundt det. Du burde støtte henne mer, ikke være sur på henne.

Anonymkode: 22306...822

Selvsagt.

Anonymkode: e9008...611

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nå tatt selvkritikk flere ganger i tråden her, men kan alltids bli bedre ja.

Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor sp mange mener JEG henger igjen i fortiden. Det holder altså ikke at jeg sier hennes fortid ikke plager meg. Folk skal liksom insistere alikevel.

Et eksempel er som regel i fortid. Har man ikke problemer med fortiden kan man fint prate om den. Har man problemer med den, så unngår man den. Det et nå min måte å se det på.

TS

Anonymkode: 48b92...780

Fordi du er mann og skal automatisk angripes uansett hva som står i HI. Snur du på tråden og du hadde skrevet dette som kvinne, ville svarene vært 100% annerledes. Noe få klarer å skille kjønn og person, men stort sett er det tull det du får til svar her inne.

Anonymkode: e9008...611

[GinandTonic]

Følger

[AnonymBruker]

Nå kom det mange svar her fra flere som tydelig ikke har lest hele tråden. Jeg kan ikke sitte og gjenta meg veldig mange ganger.

Vil minne om at overskriften og hovedinnlegget handler om det generelle rund selvkritikk, selvinnsikt og unnskyldning, og absolutt ikke om disse bildene. Det er også mange nyanser og mer til historien enn det som kommer fram her, men jeg orker ikke ikke utdype det noe mer, da tråden allerede er langt på villspor.

Husk at jeg er her inne for å be ydmykt om råd og synspunkter. Jeg forsøker da ikke å "pynte" på eller vri tematikken i "min favør". Jeg forsøker å framstille det så korrekt og objektiv som mulig, og synes da det blir slitsomt med mange som spekulerer rundt det ene og andre, gir meg egenskaper og hensikter jeg ikke kjenner meg igjen i. Spør først, før man anklager. Rene nedsablinger av meg uten noe som helst innspill på hovedtema har lite for seg.

Anonymkode: 48b92...780

[Dr. Ops]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå kom det mange svar her fra flere som tydelig ikke har lest hele tråden. Jeg kan ikke sitte og gjenta meg veldig mange ganger.

Vil minne om at overskriften og hovedinnlegget handler om det generelle rund selvkritikk, selvinnsikt og unnskyldning, og absolutt ikke om disse bildene. Det er også mange nyanser og mer til historien enn det som kommer fram her, men jeg orker ikke ikke utdype det noe mer, da tråden allerede er langt på villspor.

Husk at jeg er her inne for å be ydmykt om råd og synspunkter. Jeg forsøker da ikke å "pynte" på eller vri tematikken i "min favør". Jeg forsøker å framstille det så korrekt og objektiv som mulig, og synes da det blir slitsomt med mange som spekulerer rundt det ene og andre, gir meg egenskaper og hensikter jeg ikke kjenner meg igjen i. Spør først, før man anklager. Rene nedsablinger av meg uten noe som helst innspill på hovedtema har lite for seg.

Anonymkode: 48b92...780

Ts, håper jeg har forstått problemstillingen. 

Hun virker ikke til å vise følelser rundt hendelser som er hennes feil, bry seg om dine følelser, likegyldig og kanskje noe "der er greit at jeg gjør slik". 

Her tror jeg hun sitter fast i et følelsesmønster som hun ikke kommer ut av. Hun er blitt "nummen" av tidligere hendelser som gjør at hun ikke klarer å åpne seg helt på det planet. Det betyr ikke at hun ikke har medfølelse eller empati. 

Her kan du kanskje ha en annen tilnærming enn den noe "aggressive" måten. Altså ikke ved å sende henne på gjesterommet blant annet. Det gjør ikke at du forsterker hvor såret du er. Du skyver det tvert i mot vekk ved å lage "nytt" problem. Da gjør du at hun lukker seg mer. Ser du den sirkelen? For å få medfølelse, må du vise medfølelse. 

Tror ikke det løser seg med en gang. Det tar tid. Ville prøvd å heller forklare veldig godt med ord på hva du føler rundt det. Ikke hva hun får deg til å føle, men hva du føler og hvorfor. Ser du forskjellen? 

Endret 13. mai 2019 av Dr. Ops

[AnonymBruker]

Dere er begge rammet av en vond fortid.

Desverre har mekanismer dere selv har møtt mye av i fortiden også formet deres personligheter: 

-omfattende kritisering av hverandre av ting det er vanskelig å gjøre noe med

 -straffing /avvisning i form av å sende hverandre ut av soverom, ta av forlovelsesring osv

-nedverdigelser i form av å insistere på unnskyldninger fra hverandre der det er åpenbart at man knapt forstår hva det skal bes om unnskyld for.

-svik i form av at når enn av dere er på det mest sårbare benytter den andre anledningen til å sparke den som ligger nede. En form for forakt for svakhet som i bunn og grunn handler om selvforakt. 

Den godhet dere yter hverandre handler mest om rettferdiggjøring av egoet - dvs du (og trolig henne) tenker mer på hva du selv har ofret for den andre enn den faktiske følelsen ren kjærlighet og empati gir - husk ekte kjærlighet er betingelsesløs!

Anonymkode: 650c8...7f1

[Cronosgjesten]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dere er begge rammet av en vond fortid.

Desverre har mekanismer dere selv har møtt mye av i fortiden også formet deres personligheter: 

-omfattende kritisering av hverandre av ting det er vanskelig å gjøre noe med

 -straffing /avvisning i form av å sende hverandre ut av soverom, ta av forlovelsesring osv

-nedverdigelser i form av å insistere på unnskyldninger fra hverandre der det er åpenbart at man knapt forstår hva det skal bes om unnskyld for.

-svik i form av at når enn av dere er på det mest sårbare benytter den andre anledningen til å sparke den som ligger nede. En form for forakt for svakhet som i bunn og grunn handler om selvforakt. 

Den godhet dere yter hverandre handler mest om rettferdiggjøring av egoet - dvs du (og trolig henne) tenker mer på hva du selv har ofret for den andre enn den faktiske følelsen ren kjærlighet og empati gir - husk ekte kjærlighet er betingelsesløs!

Anonymkode: 650c8...7f1

Jeg kjenner på et par ting....

En «vond fortid» er ofte ikke vond før man skjønner at man har gått over noen grenser som «nåtiden» sliter med. Hvor mange er det ikke som har fortalt sin nye, konservative kjæreste at de har blitt lurt av slemme menn, når de egentlig var både deltagende og likte et sexliv med «løsere snipp»?

Det egentlige problemet blir ofte at man jobber i nåtiden for at fortiden ikke skal ha skjedd, men det er jo umulig. Så skaper det frustrasjoner som kan strekke seg over flere år, før man til slutt likevel gjør det man burde gjort i begynnelsen. Avslutte relasjonen. Det andre vanlige scenariet, er at man blir nummen og vant til de negative følelsene, og egentlig ikke bryr seg noe særlig lengre. Det er da det klages over at partneren har blitt fjern, ikke ser en, ikke ønsker nærkontakt. Det som det egentlig handler om, er at det har sneket seg inn en forakt til både seg selv og partner. Dette ender også ofte opp med brudd, og det kan bli mindre pent, fordi man i prosessen med løsrivelse, ikke bryr seg om man sårer den andre.

Ekte kjærlighet er, som i innlegget jeg siterer, selvutslettende. Fordi om man ikke har noen betingelser, om ikke annet for seg selv, blir den personen man er, borte. 

Elsk gjerne, men ikke bli borte i forsøket. 

Endret 14. mai 2019 av Cronosgjesten