Jump to content
AnonymBruker

For oss som er pårørende til noen som er dødssyk

Recommended Posts

AnonymBruker
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så vondt å lese. Kjenner meg dessverre godt igjen. Pappa overlevde mange tøffe behandlinger mens vi var små, så vi hadde allerede fått kjenne på hvor sårbart alt er. Vi hadde dette i bakhodet hele oppveksten, at han kunne bli syk igjen når som helst.
 

I fjor høst fikk han en ny type kreft, og døde etter kun tre uker. Det er helt uvirkelig. Savner å ringe min snille og gode Pappa. Rolig stemme og kloke ord bestandig. Fortalte han alt. Han dømte ingen. Han var en stille og rolig mann. Gjorde ikke mye ut av seg og var tvers igjennom snill. Ville ikke være til bry og klaget sjelden. Men han hadde klisterhjerne og dro med jevne mellomrom frem kunnskap på et detaljnivå man nesten ikke skulle tro man var mulig. Var sånn at man nesten begynte å le. Skulle gjerne ha arvet den hukommelsen, i stedet har jeg blitt utstyrt med en hjerne av teflon... 

Det vondeste var å se hvor mye smerter han hadde. I løpet av de tre ukene var det bare nedturer mtp. hva de fant ut av angående sykdommen hans. Han ble slått i bakken gang på gang. Og så forsøkte han modig å innrette seg etter situasjonen. Før et nytt slag kom. Og man får ikke gjort noe som helst med det. Man blir helt maktesløs.  
 

Men en ting kan jeg si. I starten etter han var borte var alt jeg tenkte på den vonde siste tiden. Men sakte men sikkert har minnene begynt å handle mer om tiden hans som frisk, og litt mindre om det vonde. Ting tar veldig mye tid. Det skjer så sakte at man knapt merker det, før man ser tilbake etter en god stund. Der det har vært mye kjærlighet, vil det også bli mye sorg, prøver jeg å trøste meg med. Jeg har til tider lyst til å hyle og skrike og spørre hvorfor akkurat min Pappa. Men jeg har også vært heldig som fikk ha et så godt forhold til min far. Så lenge det varte.

varme tanker til deg ❤️

 

Anonymkode: 8abb4...b4d

Takk. Det hjelper å høre. Jeg har bevisst valgt å ikke ta mange bilder nå mot slutten. Jeg vil ikke huske den delen av han. Jeg vil huske santalene og styrken. Den fine tiden, slik du også nå gjør. Nå er han sårbar. Det er jeg som må løfte opp helten min, hjelpe han med å få beina opp i senga etter et dobesøk. Dette er ikke måten han, så tøff han er, ønsker å bli husket.

Det jeg er glad for, er lydopptaket av stemmen hans jeg sikret meg. Det er det kjæreste jeg har igjen. Det er en sterk og fin stemme, også ler han. Nå er den borte. Det er det oppriktige fine smilet også. Tror det er mange år siden han virkelig lo. 

Takk for ordene👍

Anonymkode: 530ab...e86

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Dette var en fin tråd. Jeg er i ferd med å miste min kjære mamma nå, hun har hatt kreft lenge, men nå er det bare dager igjen av livet hennes. Jeg er helt knust, og aner ikke hvordan jeg skal orke livet mitt videre. Mine to små barn skal vokse opp uten en mormor, de kommer ikke til å huske henne, og jeg må veksle mellom å være mamma for dem, og å kjempe meg igjennom at min egen mamma skal forsvinne fra meg. Det føles så innmari brutalt, og det var godt å lese om andre som opplever noe tilsvarende. 

Anonymkode: 0427b...1a9

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 5.3.2020 den 9.57, AnonymBruker skrev:

Dette var en fin tråd. Jeg er i ferd med å miste min kjære mamma nå, hun har hatt kreft lenge, men nå er det bare dager igjen av livet hennes. Jeg er helt knust, og aner ikke hvordan jeg skal orke livet mitt videre. Mine to små barn skal vokse opp uten en mormor, de kommer ikke til å huske henne, og jeg må veksle mellom å være mamma for dem, og å kjempe meg igjennom at min egen mamma skal forsvinne fra meg. Det føles så innmari brutalt, og det var godt å lese om andre som opplever noe tilsvarende. 

Anonymkode: 0427b...1a9

Hei.

Hvordan går det med mammaen din? 

Jeg har alltid lurt på når jeg skal bli voksen. Altså, jeg har bodd for meg selv siden jeg var 16, alltid gjort pliktene mine, tatt en god utdanning, har fast jobb med god lønn, er gift og har ett barn. Men jeg har liksom ikke følt meg voksen.

Men jeg tror det å miste en av sine foreldre når man selv er ung enda vil gjøre at jeg plutselig føler meg voksen. Er så rart at jeg ikke skal ha en mamma. En mamma jeg kan ringe og snakke med.

 

Hun skal ta nye undersøkelser neste uke. Hun har nye symptomer og jeg tror de undersøkelsene vil avdekke spredning til hjernen. Jeg tror jeg forbereder meg på det men vet av tidligere erfaringer at jeg aldri er forberedt allikevel.

Det føles som om noen står rett foran meg med knyttneven hevet, klar til å slå meg midt i ansiktet med en voldsom kraft samtidig som noen holder meg fast. Hendene mine er kneblet så jeg får ikke beskyttet meg selv.  Så jeg kniper øynene igjen for jeg vil ikke se når slaget kommer. Og så får jeg bare håpe at smerten går fort over. 

Anonymkode: cdb85...b4b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 hours ago, AnonymBruker said:

Hei.

Hvordan går det med mammaen din? 

Jeg har alltid lurt på når jeg skal bli voksen. Altså, jeg har bodd for meg selv siden jeg var 16, alltid gjort pliktene mine, tatt en god utdanning, har fast jobb med god lønn, er gift og har ett barn. Men jeg har liksom ikke følt meg voksen.

Men jeg tror det å miste en av sine foreldre når man selv er ung enda vil gjøre at jeg plutselig føler meg voksen. Er så rart at jeg ikke skal ha en mamma. En mamma jeg kan ringe og snakke med.

 

Hun skal ta nye undersøkelser neste uke. Hun har nye symptomer og jeg tror de undersøkelsene vil avdekke spredning til hjernen. Jeg tror jeg forbereder meg på det men vet av tidligere erfaringer at jeg aldri er forberedt allikevel.

Det føles som om noen står rett foran meg med knyttneven hevet, klar til å slå meg midt i ansiktet med en voldsom kraft samtidig som noen holder meg fast. Hendene mine er kneblet så jeg får ikke beskyttet meg selv.  Så jeg kniper øynene igjen for jeg vil ikke se når slaget kommer. Og så får jeg bare håpe at smerten går fort over. 

Anonymkode: cdb85...b4b

Så leit å lese om Mammaen din.


Maktesløsheten når våre nærmeste blir alvorlig syke kan være utrolig fortvilende. Ikke kan man ta smerten for dem og ikke kan man gjøre noe med prognosene for utfallet. Man må bare være der og stille opp som best man kan...

Vil bare si at jeg kjenner meg igjen og sender deg en klem. Hold oss gjerne oppdatert hvis du føler det hjelper å skrive om det.

Anonymkode: 8abb4...b4d

Share this post


Link to post
Share on other sites
Suzanne

Jeg har en mor med langt fremtreden Parkinson. Hun fikk diagnosen for ca 15 år siden, og nå er det nesten ikke noe igjen av henne. Det har vært, og er, en lang smertefull "reise" i sorg, håpløshet, sinne og dårlig samvittighet. Jeg er hennes nærmeste pårørende, og det er en heltidsjobb. Parkinson er en forferdelig sykdom, med store fysiske smerter. Bivirkningene av medisinene er nesten like ille som selve sykdommen. Det er en progressiv sykdom, og det finnes ingen kur. Nå er hun ganske koko i lange perioder (litt som et uansvarlig barn), men plutselig fryser hun helt til, kan ikke røre seg, og da kommer panikkangsten. Jeg må være tilgjengelig hele døgnet da hun fortsatt bor hjemme. 

Sykdommen er ekstremt belastende for pårørende, og livet mitt har stått på vent i flere perioder. Jeg hadde en søster som døde for mange år siden, så sorg har nesten alltid vært en stor del av livet vårt. 

Snart må jeg ta en avgjørelse ang mammas bosituasjon. Kommunen vil ha henne i en tilpasset bolig. Jeg orker ikke tenke på det engang. Tar gjerne imot råd om hvordan jeg burde gå frem. 

KlemS

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ts her..

Tør nesten ikke skrive dette...Ingen tegn til spredning til hjernen. Jeg ble så glad! Trudde det knapt da jeg fikk høre det. Gått rundt som et nervevrak i hele dag. Helt pumpa når jeg fikk beskjeden. En helvetes berg og dalbane dette (beklager ordleggingen). 

Nye undersøkelser igjen neste uke så får vi se om det evt blir stråling igjen.

Fy flate, nå er det bare å sveve på denne skyen iallefall i 1 uke til. Så er det bare å vente på neste beskjed. 

 

En god klem til dere alle andre som er med på samme berg og dalbane ❤

Anonymkode: cdb85...b4b

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

sommermor
På 25.3.2020 den 10.43, Suzanne skrev:

Jeg har en mor med langt fremtreden Parkinson. Hun fikk diagnosen for ca 15 år siden, og nå er det nesten ikke noe igjen av henne. Det har vært, og er, en lang smertefull "reise" i sorg, håpløshet, sinne og dårlig samvittighet. Jeg er hennes nærmeste pårørende, og det er en heltidsjobb. Parkinson er en forferdelig sykdom, med store fysiske smerter. Bivirkningene av medisinene er nesten like ille som selve sykdommen. Det er en progressiv sykdom, og det finnes ingen kur. Nå er hun ganske koko i lange perioder (litt som et uansvarlig barn), men plutselig fryser hun helt til, kan ikke røre seg, og da kommer panikkangsten. Jeg må være tilgjengelig hele døgnet da hun fortsatt bor hjemme. 

Sykdommen er ekstremt belastende for pårørende, og livet mitt har stått på vent i flere perioder. Jeg hadde en søster som døde for mange år siden, så sorg har nesten alltid vært en stor del av livet vårt. 

Snart må jeg ta en avgjørelse ang mammas bosituasjon. Kommunen vil ha henne i en tilpasset bolig. Jeg orker ikke tenke på det engang. Tar gjerne imot råd om hvordan jeg burde gå frem. 

KlemS

Jeg har også en mamma med samme sykdom, men ikke så dårlig som din mor. Jeg vil bare gi deg en klem.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Suzanne
1 time siden, sommermor skrev:

Jeg har også en mamma med samme sykdom, men ikke så dårlig som din mor. Jeg vil bare gi deg en klem.

Tusen takk, og klem tilbake❤

Share this post


Link to post
Share on other sites
Suzanne
13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her..

Tør nesten ikke skrive dette...Ingen tegn til spredning til hjernen. Jeg ble så glad! Trudde det knapt da jeg fikk høre det. Gått rundt som et nervevrak i hele dag. Helt pumpa når jeg fikk beskjeden. En helvetes berg og dalbane dette (beklager ordleggingen). 

Nye undersøkelser igjen neste uke så får vi se om det evt blir stråling igjen.

Fy flate, nå er det bare å sveve på denne skyen iallefall i 1 uke til. Så er det bare å vente på neste beskjed. 

 

En god klem til dere alle andre som er med på samme berg og dalbane ❤

Anonymkode: cdb85...b4b

Så hyggelig å høre. Masse lykke til❤

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, Suzanne skrev:

Så hyggelig å høre. Masse lykke til❤

Takk ❤

Anonymkode: cdb85...b4b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg har en pappa på 82 år, som i okt  19 begynte med immunterapi  mot føflekkreft mer spredning til lunger. Han fikk beskjed uken før påske om at de stopper beh,  da den ikke virker 😪 han har fått påvist spredning til lever også. Han er ny time hos kreftlegen  etter påske, men jeg er nokså engstelig for nå miste mim gode pappa. Jeg vet han er gammel , men han har aldri vært syk(virker ikke det  å heller)og jeg er veldig lik min pappa i personlighet,  selv om vi ikke er så nære som mamma og jeg. Dette er vondt, og jeg ver heller ikke hvordan jeg skal få fortalt vår datter på 7 år at henne morfar er alvorlig syk. 

Anonymkode: d9291...99c

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...