For oss som er pårørende til noen med uhelbredelig kreft.

[Hammer]

Jeg mistet også min mor til kreft,hun hadde bukspyttkjertelkreft som få overlever. Hun jobbet ut desember og døde på kvinnedagen. Ting gikk veldig fort så det var utrolig vanskelig å se henne slik. Hun havnet til slutt på Hospice Lovisenberg i Oslo. Der var de utrolig flinke med henne og meg og min bror. Vi fikk snakke med prest og sosionom. Jeg sleit en del i etterkant,særlig hvis jeg var alene hjemme. Der jeg hadde det best var på jobb,da fikk jeg noe annet å tenke på. Jeg føler med deg❤️

[98erjente]

Hei og takk for meldingen. Veldig trist å høre om din mor  det måtte vært fælt for deg. Bra hun ble ivaretatt på hospice. Håper det går bra med deg den dag i dag. Veldig mange kreften tar og de tar dessverre noen av de snilleste og godeste og  Ikke rart du sleit i etterkant, blir ett stort tomrom og savn.  Sender deg varme klemmer ❤️ 

[Raptor]

Sorg er individuelt. For noen er det lettere enn andre. Selve sorgen går over med tiden men personen det gjelder som døde går aldri over såfremt det er mor, far eller søsken. Minnene bærer en og tar med seg over alt. Savnet kan dukke opp når som helst.

[AnonymBruker]

Da pappan min fikk kreft og var på sitt dårligste, var jeg i fullstendig overlevelsesmodus. Men da han fikk en operasjon han trengte for å leve videre, kollapset hele systemet mitt, fordi jeg hadde kjempet så lenge. Jeg ble innlagt på sykehus, fordi kroppen min var så sliten at jeg ble så syk. Å være pårørende i en slik håpløs situasjon, å vente på døden, er det vanskeligste man kan gå gjennom som menneske. Jeg forstår angsten din TS, jeg fikk mye ut av det å fortelle folk hvorfor jeg ikke var den samme lenger, så jeg slapp å opprettholde en fasade. Jeg var skrevet på som pårørende til pappa, så jeg kontaktet sykehuset hele tiden via telefon når jeg var bortreist, og fikk et godt forhold til de som jobbet der mens han var innlagt. De informerte meg om prognosene på godt og vondt, men jeg måtte det fordi jeg er en kontrollfreak som må vite alt info. Det er nok ikke slik for alle. Jeg ønsker deg alt godt ❤️ vit at du ikke er alene

Anonymkode: 816cc...58f

[98erjente]

Hei! Vil bare informere om at pappan min døde 18 september :( 

[98erjente]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da pappan min fikk kreft og var på sitt dårligste, var jeg i fullstendig overlevelsesmodus. Men da han fikk en operasjon han trengte for å leve videre, kollapset hele systemet mitt, fordi jeg hadde kjempet så lenge. Jeg ble innlagt på sykehus, fordi kroppen min var så sliten at jeg ble så syk. Å være pårørende i en slik håpløs situasjon, å vente på døden, er det vanskeligste man kan gå gjennom som menneske. Jeg forstår angsten din TS, jeg fikk mye ut av det å fortelle folk hvorfor jeg ikke var den samme lenger, så jeg slapp å opprettholde en fasade. Jeg var skrevet på som pårørende til pappa, så jeg kontaktet sykehuset hele tiden via telefon når jeg var bortreist, og fikk et godt forhold til de som jobbet der mens han var innlagt. De informerte meg om prognosene på godt og vondt, men jeg måtte det fordi jeg er en kontrollfreak som må vite alt info. Det er nok ikke slik for alle. Jeg ønsker deg alt godt ❤️ vit at du ikke er alene

Anonymkode: 816cc...58f

Å være pårørende i sånn situasjon er helt forferdelig for kroppen. Bra at du fikk all info på godt å vondt <3 Hvordan er det med deg idag? Alt godt til deg <3 Pappan min døde av kreften den 18, så det gikk veldig fort.. 

[98erjente]

Akkurat nå, 98erjente skrev:

Å være pårørende i sånn situasjon er helt forferdelig for kroppen. Bra at du fikk all info på godt å vondt <3 Hvordan er det med deg idag? Alt godt til deg <3 Pappan min døde av kreften den 18, så det gikk veldig fort.. 

den 18 september

[AnonymBruker]

På 21.11.2019 den 7.05, 98erjente skrev:

Hei! Vil bare informere om at pappan min døde 18 september

Kondolerer ❤

 

Her har det vært en bra periode etter at mamma var ferdig med behandligen sin. Men nå virker det som om sykdommen har kommet tilbake igjen..Hun er innlagt på nytt med samme symptomene som på diagnosetidspunktet. Vi venter på prøvesvar av ulike undersøkelser som mest sannsynlig kommer idag. I tillegg fikk pappa også påvist kreft i høst men etter en liten operasjon så er alt av kreft fjernet og det var ingen tegn til spredning.

Jeg er så sliten. Og jeg skjønner ikke hva slags jul vi går i møte. Mamma har gledet seg så voldsomt til julen og var heller ikke sikker på om hun skulle få oppleve den i år. Hun (og pappa )som alltid har startet tidlig med juleforberedelsene har ikke startet på noe enda. Ikke at det er så viktig! Det er bare så vondt å se at de er slitne.. Jeg forsøker å hjelpe til så mye jeg kan men med en liten en her hjemme pluss 100% jobb så er det begrenset med hva jeg rekker over..

Har lovt å hjelpe til med rundvask og diverse iløpet av desember.

Men først får vi se hva slags helvete som venter oss idag på prøvesvarene..

Anonymkode: cdb85...b4b

[AnonymBruker]

På 13.8.2019 den 9.55, AnonymBruker skrev:

Jeg mener Perjeta, ikke Rejata.

Anonymkode: b345c...d63

Hei. Nei det er snakk om immunterapi. Tecentriq heter medisinen. Den ligger inne som forslag hos Beslutningsforum og har gjort det i 7 mnd..

Anonymkode: cdb85...b4b

[AnonymBruker]

Da pappa var syk av kreft og fikk det siste tilbakefallet, lærte jeg et nytt ord. Nemlig ventesorg, den sorgen vi får når en pårørende er dødssyk.

Sorgen forandrer seg med årene, den forsvinner aldri men den tar en ny form etterhvert. En lærer å leve med den, men savnet går aldri vekk.

Anonymkode: bcee4...893

[AnonymBruker]

På 4.1.2020 den 0.37, AnonymBruker skrev:

Da pappa var syk av kreft og fikk det siste tilbakefallet, lærte jeg et nytt ord. Nemlig ventesorg, den sorgen vi får når en pårørende er dødssyk.

Sorgen forandrer seg med årene, den forsvinner aldri men den tar en ny form etterhvert. En lærer å leve med den, men savnet går aldri vekk.

Anonymkode: bcee4...893

Ventesorg. Aldri hørt før men forstår hva man legger i det.

Og jeg har selv tenkt at sorgen har endret seg siden mamma fikk diagnosen. Og den vil sikkert endre seg med tiden fremover også.

 

Ble en amputert jul med infeksjon samt sykehusinnleggelse. De har sett noe nytt på CT bildene men er usikre på hva det kan være..Så vi bare venter. Venter på at hun skal bli feberfri. På at infeksjonen skal forsvinne. På svar hva som skal skje fremover; om det blir ny runde med cellegift eller hva.

Jeg har knapt sovet på 3 døgn og har vært så fortvilt de siste dagene. Føler meg forbannet. Fortvilt fordi vi ikke vet hva som skjer nå, fordi mamma ble så sliten og lei, hun som aldri er negativ. Fortvilt fordi hun ikke blir kvitt infeksjonen. Fortvilt fordi hun ikke får være hjemme. Forbannet fordi ting ble som de ble og er som de er. At vi må leve med dette hver dag.

Husker hva Koht sa i den podkasten hun var med i fjor. At hun bare vil oppleve en helt vanlig dag. En helt ordinær vanlig dag. Og jeg lengter så innmari etter det selv. Hvor den største bekymringen er kanskje en uventet regning, et prosjekt på jobben man gruer seg til, at klesvasken har hopet seg opp. Alt overskygges av den stygge sykdommen. Til og med når man har en fin stund så får man plutselig en knyttneve i magen.

 

 

Anonymkode: cdb85...b4b

[AnonymBruker]

Det er fælt å si det, men har vært gjennom dette med 2 syke foreldre med hver sin dødelige sykdom. 
I mange år så var det inn og ut av sykehus med telefoner at nå nærmer det seg slutten så du må komme nå. 
Det skjedde aldri. De overlevde og nye runder om igjen og om igjen. 
Det tok fryktelig på å gå gjennom det samme om igjen og om igjen. 
Når de «endelig» døde så var det uventet og raskt på begge 2 (Jeg velger å si endelig for det kan ikke ha vært noe særlig å leve sånn) så kom selvfølgelig sorgen men ikke så hardt som du ventet det. 
Kanskje fordi at man egentlig hadde ventet på det i flere år, men samtidig så var det som om en stein ble løftet vekk fra brystet for jeg visste at man slapp påkjenningen med å hele tiden vite at det kan skje noe når som helst og jeg tror at både jeg og resten av familien fikk det lettere etterpå selv om ingen ønsker at noen skal falle fra og at det er fryktelig trist å miste noen.

Anonymkode: 547ac...c5f

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er fælt å si det, men har vært gjennom dette med 2 syke foreldre med hver sin dødelige sykdom. 
I mange år så var det inn og ut av sykehus med telefoner at nå nærmer det seg slutten så du må komme nå. 
Det skjedde aldri. De overlevde og nye runder om igjen og om igjen. 
Det tok fryktelig på å gå gjennom det samme om igjen og om igjen. 
Når de «endelig» døde så var det uventet og raskt på begge 2 (Jeg velger å si endelig for det kan ikke ha vært noe særlig å leve sånn) så kom selvfølgelig sorgen men ikke så hardt som du ventet det. 
Kanskje fordi at man egentlig hadde ventet på det i flere år, men samtidig så var det som om en stein ble løftet vekk fra brystet for jeg visste at man slapp påkjenningen med å hele tiden vite at det kan skje noe når som helst og jeg tror at både jeg og resten av familien fikk det lettere etterpå selv om ingen ønsker at noen skal falle fra og at det er fryktelig trist å miste noen.

Anonymkode: 547ac...c5f

Herlighet for en påkjenning det måtte være!

Samtidig så får man tid på seg til å forberede seg..om det på noen som helst måte er mulig.. Og så kommer man kanskje dit til slutt at man godtar situasjonen og tenker at døden kan være en befrielse.

Jeg er ikke der enda. Jeg er sint over alt vi IKKE får oppleve. Jeg forsøker å tenke på alt det fine vi har opplevd og er så uendelig glad og takknemlig for det. Men så ønsker man mer og mer og mer.

Spesielt små milepæler som barnet mitt går igjennom. At jeg en dag ikke skal få dele det med mamma. Det er sårt.

Anonymkode: cdb85...b4b

[AnonymBruker]

Min mor døde nå på mandag. I løpet av 15 år rakk hun 3 runder med forskjellige kreftformer. Ble erklært frisk også en liten periode. Da siste runde med kreft i hjernen oppsto, viste vi at dette her ikke kom til å gå bra. Ble også slik at dersom det skulle ringes hit, fikk de ikke lov å ringe med fars telefon. Det ville bety at noe hadde skjedd min mor. De siste par årene har vi vist at dette har vært siste tur med den aktiviteten. Vi dro på ferie sammen i sommer. Fin tur, men vi alle viste at dette vær siste ferieturen, selv om hun var med god helse. Slike ting er tungt å vite. Blir denne hytteturen hennes siste? Svensketuren? Kaffeslabberaset? 

Ventesorg. Det var det vi har hatt de siste 2 årene. Da hun døde nå, ble vi både lettet og triste. Lettet for at hun nå slapp, lettet over at vi selv slipper engstelsen (egotanker). Nå kjenner vi på sorg over å ha mistet noen, ikke på den ulmende uroen/engstelsen. 

Ny etappe av sort etter begraveksen om noen dager.

Anonymkode: 87482...c6b

[AnonymBruker]

Kondolerer ❤

Jeg føler veldig med deg. Selv har jeg en sønn som har uhelbredelig kreft. Det er beintøft.

Anonymkode: 81bba...858

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Min mor døde nå på mandag. I løpet av 15 år rakk hun 3 runder med forskjellige kreftformer. Ble erklært frisk også en liten periode. Da siste runde med kreft i hjernen oppsto, viste vi at dette her ikke kom til å gå bra. Ble også slik at dersom det skulle ringes hit, fikk de ikke lov å ringe med fars telefon. Det ville bety at noe hadde skjedd min mor. De siste par årene har vi vist at dette har vært siste tur med den aktiviteten. Vi dro på ferie sammen i sommer. Fin tur, men vi alle viste at dette vær siste ferieturen, selv om hun var med god helse. Slike ting er tungt å vite. Blir denne hytteturen hennes siste? Svensketuren? Kaffeslabberaset? 

Ventesorg. Det var det vi har hatt de siste 2 årene. Da hun døde nå, ble vi både lettet og triste. Lettet for at hun nå slapp, lettet over at vi selv slipper engstelsen (egotanker). Nå kjenner vi på sorg over å ha mistet noen, ikke på den ulmende uroen/engstelsen. 

Ny etappe av sort etter begraveksen om noen dager.

Anonymkode: 87482...c6b

❤ Kondolerer så mye! 

Kan jeg spørre om hvordan din far takler sorgen?

Anonymkode: cdb85...b4b

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kondolerer ❤

Jeg føler veldig med deg. Selv har jeg en sønn som har uhelbredelig kreft. Det er beintøft.

Anonymkode: 81bba...858

Alle foreldres mareritt. Hvordan klarer du å leve i nuet? Sender deg varme tanker 💙 

Anonymkode: cdb85...b4b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

❤ Kondolerer så mye! 

Kan jeg spørre om hvordan din far takler sorgen?

Anonymkode: cdb85...b4b

Han takler den med opp og ned-dager. Samtidig som dette har skjedd, går livet videre. Barn skal i barnehage, hunder som skal luftes, mat må handles. Vi er flere søsken, og en av mine søsken flytter hjem nå. For livet hans - og vårt har bestått av datoer på kontroller på sykehus og å være bekymret. Hva skal livet bestå av nå? Hvordan leves et liv uten ektefelle når man vært sammen i 45 år, uten bekymring?  Så med selskap i leilighet igjen, noen å tusle rundt med, snakke med, gjøre ting med, ingenting med, håper vi at overgangen blir enklere, selv om sorgen er der.

Anonymkode: 87482...c6b

[AnonymBruker]

Pappa skal dø. Han er på sitt siste. Han fikk påvist en kreft som ikke kan kureres og de siste årene har vært som en grå tung sky. Han og jeg vi skulle på bytur sammen nå som det endelig er vår. Jeg skulle kjøre og han sitte på. Han skulle bare bli litt sterke i beina først. Måtte bare trene litt til. Han gledet seg veldig.

Han har fortrengt døden i lang tid og virkelig kjempet. Han har overlevd enorme fysiske og psykiske påkjenninger. Hver gang har helten min reist seg tross mange slag i trynet. Nå er han sengeliggende på et sykehjem. For ett år siden var det han som kjørte og jeg som satt på. 

Nå er det smerter, angst og en realitycheck som preger dagene og nettene hans. Jeg vet at han har det så utrolig tungt og tøft. Jeg vil så gjerne ta litt av støyten. Organene hans har sviktet, ett etter ett. Han er ung. Han rakk ikke bli pensjonist. Han ga seg da han var på topp fordi han ikke hadde annet valg. 

Jeg er så lei meg. Gråter og gråter. Lei av å ra meg sammen for andre. 

Jeg hater å se at han er høflig og anstrenger seg når sykepleiere kommer for å spørre om noe. Han har knapt stemme. Han pines. Han sover på angstmedisin og morfin.

Kreften har overtatt.

Jeg hater og hater. 

Orker ikke tanken på dagen ingen svarer når jeg ringer han. Han var alltid der med kloke ord.

 

Anonymkode: 530ab...e86

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Pappa skal dø. Han er på sitt siste. Han fikk påvist en kreft som ikke kan kureres og de siste årene har vært som en grå tung sky. Han og jeg vi skulle på bytur sammen nå som det endelig er vår. Jeg skulle kjøre og han sitte på. Han skulle bare bli litt sterke i beina først. Måtte bare trene litt til. Han gledet seg veldig.

Han har fortrengt døden i lang tid og virkelig kjempet. Han har overlevd enorme fysiske og psykiske påkjenninger. Hver gang har helten min reist seg tross mange slag i trynet. Nå er han sengeliggende på et sykehjem. For ett år siden var det han som kjørte og jeg som satt på. 

Nå er det smerter, angst og en realitycheck som preger dagene og nettene hans. Jeg vet at han har det så utrolig tungt og tøft. Jeg vil så gjerne ta litt av støyten. Organene hans har sviktet, ett etter ett. Han er ung. Han rakk ikke bli pensjonist. Han ga seg da han var på topp fordi han ikke hadde annet valg. 

Jeg er så lei meg. Gråter og gråter. Lei av å ra meg sammen for andre. 

Jeg hater å se at han er høflig og anstrenger seg når sykepleiere kommer for å spørre om noe. Han har knapt stemme. Han pines. Han sover på angstmedisin og morfin.

Kreften har overtatt.

Jeg hater og hater. 

Orker ikke tanken på dagen ingen svarer når jeg ringer han. Han var alltid der med kloke ord.

 

Anonymkode: 530ab...e86

Så vondt å lese. Kjenner meg dessverre godt igjen. Pappa overlevde mange tøffe behandlinger mens vi var små, så vi hadde allerede fått kjenne på hvor sårbart alt er. Vi hadde dette i bakhodet hele oppveksten, at han kunne bli syk igjen når som helst.
 

I fjor høst fikk han en ny type kreft, og døde etter kun tre uker. Det er helt uvirkelig. Savner å ringe min snille og gode Pappa. Rolig stemme og kloke ord bestandig. Fortalte han alt. Han dømte ingen. Han var en stille og rolig mann. Gjorde ikke mye ut av seg og var tvers igjennom snill. Ville ikke være til bry og klaget sjelden. Men han hadde klisterhjerne og dro med jevne mellomrom frem kunnskap på et detaljnivå man nesten ikke skulle tro man var mulig. Var sånn at man nesten begynte å le. Skulle gjerne ha arvet den hukommelsen, i stedet har jeg blitt utstyrt med en hjerne av teflon... 

Det vondeste var å se hvor mye smerter han hadde. I løpet av de tre ukene var det bare nedturer mtp. hva de fant ut av angående sykdommen hans. Han ble slått i bakken gang på gang. Og så forsøkte han modig å innrette seg etter situasjonen. Før et nytt slag kom. Og man får ikke gjort noe som helst med det. Man blir helt maktesløs.  
 

Men en ting kan jeg si. I starten etter han var borte var alt jeg tenkte på den vonde siste tiden. Men sakte men sikkert har minnene begynt å handle mer om tiden hans som frisk, og litt mindre om det vonde. Ting tar veldig mye tid. Det skjer så sakte at man knapt merker det, før man ser tilbake etter en god stund. Der det har vært mye kjærlighet, vil det også bli mye sorg, prøver jeg å trøste meg med. Jeg har til tider lyst til å hyle og skrike og spørre hvorfor akkurat min Pappa. Men jeg har også vært heldig som fikk ha et så godt forhold til min far. Så lenge det varte.

varme tanker til deg ❤️

 

Anonymkode: 8abb4...b4d