Jump to content
AnonymBruker

For oss som er pårørende til noen som er dødssyk

Recommended Posts

AnonymBruker

Felles skjebne felles trøst sies det. 

Jeg kan jo ikke være den eneste som opplever at en som står meg veldig nær har fått en dødelig sykdom. Kanskje vi kan veksle erfaringer, tanker og følelser her? Jeg kjenner jeg savner det og vet liksom ikke hvor jeg skal snu meg..

Mamma har fått kreft og hun kommer ikke til overleve det. Jeg klarer nesten ikke å skrive de ordene der. Jeg har søsken og jeg har en far som jeg selvfølgelig prater mye med. Men allikevel så føles det ensomt ut..

Jeg har så mange spørsmål som jeg har lyst til å spørre en lege om men jeg kan jo ikke bare valse inn på et sykehus og kreve slikt heller. Er så rart å skal forholde seg til at mamma ikke skal være her så lenge. Skjønner ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Konstant vondt i magen. Og jeg som nettopp ble mamma selv og det er så sårt at mitt barn ikke skal få huske sin mormor.

 

Anonymkode: cdb85...b4b

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Så leit å høre.

Min pappa fikk alvorlig hjerneslag i desember 17. De var usikker på om han kom til å overleve de første dagene. Han overlevde, ble litt bedre - før han de siste månedene ble enda dårligere. Han døde i fjor sommer. 

Ikke vær redd for å kontakte lege, det går an å ringe å avtale et møte. Det kan kanskje hjelpe å få svar, gjøre at man føler seg mindre usikker osv. 

Anonymkode: 0516d...702

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Vil bare sende deg en klem ❤️

Anonymkode: 0cfb4...f68

Share this post


Link to post
Share on other sites
Chroma

Mistet moren min pga kreft for en del år siden. Du kan så absolutt be om å få samtale med lege/sykepleier. Anbefaler deg også å snakke med moren din om det du ønsker å snakke med henne om, jeg angrer fortsatt på at jeg ikke gjorde det. 

Husker fortsatt at det føltes uvirkelig at hun skulle dø, det er vanskelig å tro at det er sant. Det var også veldig uvirkelig den første tiden etter at hun hadde gått bort. En veldig tomhetsfølelse jeg ikke var forberedt på. 

Du må gjerne sende om hvis du ønsker ❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

For min del var det alder som avgjorde ting.

Å dø som 60-åring er noe annet enn som for eks 21-åring. Døden er jo noe alle skal gjennom, synes det snakkes for lite om dette. Vi bare holder på med hverdagsrutinene våre. Tenker ikke så mye på livet. Var så fint lese bøkene til Per Fugelli, han setter ting i godt lys så man tenker litt mer selv. Mange trenger en oppvåkning i hvordan livet egentlig fungerer.

Viktig å forstå at vi skal dø, det like naturlig som å bli født. At det er uvirkelig, nei. 

Anonymkode: f1e79...3f4

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ja jeg må få snakket med en lege eller en sykepleier. Jeg vet at mamma vil gi sin tillatelse til det. Har allerede snakket litt med en lege men langt ifra nok og det var med mammas tillatelse.

Mamma vil ikke snakke om sykdommer eller prognosene. Det respekterer jeg fullt ut. Men hun er også klar over alvoret og dette kommer frem av og til når hun er alene med enten meg, pappa eller noen av søsknene mine i form av noe hun sier. Men da sier hun også i neste setning; men det skal vi ikke snakke om nå og så smiler hun. Da blir jeg redd for om hun ikke klarer å bearbeide følelsene og de tunge tankene sine. Samtidig så er kanskje ikke tiden helt inne for det enda. Jeg aner ikke hva som er normalt for noen i hennes situasjon..

 

Du som sier du angret på at du ikke snakket om alt med moren din; hvilke ting hadde du ønsket å snakke om? Jeg har jo sett for meg disse scenarioene vi nå går igjennom da det alltid har vært noe jeg har fryktet og trudde jeg skulle få en enorm trang til å prate om ALT. Men nå vet jeg ikke lengre hva det er jeg skal snakke og/eller spørre om.. Det er som om jeg ikke forstår at den muligheten snart vil være borte. 

 

Tiden i etterkant er noe jeg gruer meg enormt til. Særlig med tanke på pappa. De har vært sammen i tykt og tynt og de har en veldig sterk kjærlighet seg i mellom. Mamma har vært den sterke parten av de to så det blir tungt for pappa å bli alene.

 

Angående alder. Jeg synes ikke 60-årene er noe alder jeg... Og så hadde jeg alltid et håp om at foreldrene mine skulle dø gamle. De skulle sitte på et gamlehjem sammen og jeg skulle irritere  meg over alt jeg måtte gjenta for dem pågrunn av dårlig hørsel eller demens. Å sakte men sikkert nærmest kveles av en forferdelig sykdom er i mine øyne ikke naturlig, bare vondt og jævlig. Jeg håper inderlig det ikke blir masse smerter.

Jeg skal absolutt lese noe av Per Fugelli nå!

Til deg som sier at jeg bare må sende en PM; takk for tilbudet! Kanskje jeg benytter meg av det en gang.

 

💜

Anonymkode: cdb85...b4b

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Chroma
14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg må få snakket med en lege eller en sykepleier. Jeg vet at mamma vil gi sin tillatelse til det. Har allerede snakket litt med en lege men langt ifra nok og det var med mammas tillatelse.

Mamma vil ikke snakke om sykdommer eller prognosene. Det respekterer jeg fullt ut. Men hun er også klar over alvoret og dette kommer frem av og til når hun er alene med enten meg, pappa eller noen av søsknene mine i form av noe hun sier. Men da sier hun også i neste setning; men det skal vi ikke snakke om nå og så smiler hun. Da blir jeg redd for om hun ikke klarer å bearbeide følelsene og de tunge tankene sine. Samtidig så er kanskje ikke tiden helt inne for det enda. Jeg aner ikke hva som er normalt for noen i hennes situasjon..

 

Du som sier du angret på at du ikke snakket om alt med moren din; hvilke ting hadde du ønsket å snakke om? Jeg har jo sett for meg disse scenarioene vi nå går igjennom da det alltid har vært noe jeg har fryktet og trudde jeg skulle få en enorm trang til å prate om ALT. Men nå vet jeg ikke lengre hva det er jeg skal snakke og/eller spørre om.. Det er som om jeg ikke forstår at den muligheten snart vil være borte. 

 

Tiden i etterkant er noe jeg gruer meg enormt til. Særlig med tanke på pappa. De har vært sammen i tykt og tynt og de har en veldig sterk kjærlighet seg i mellom. Mamma har vært den sterke parten av de to så det blir tungt for pappa å bli alene.

 

Angående alder. Jeg synes ikke 60-årene er noe alder jeg... Og så hadde jeg alltid et håp om at foreldrene mine skulle dø gamle. De skulle sitte på et gamlehjem sammen og jeg skulle irritere  meg over alt jeg måtte gjenta for dem pågrunn av dårlig hørsel eller demens. Å sakte men sikkert nærmest kveles av en forferdelig sykdom er i mine øyne ikke naturlig, bare vondt og jævlig. Jeg håper inderlig det ikke blir masse smerter.

Jeg skal absolutt lese noe av Per Fugelli nå!

Til deg som sier at jeg bare må sende en PM; takk for tilbudet! Kanskje jeg benytter meg av det en gang.

 

💜

Anonymkode: cdb85...b4b

Jeg er helt enig med deg, 60 er ingen alder! 

Med ting jeg angrer på at vi ikke snakket om mener jeg mest av alt begravelse, hvor hun ønsket å gravlegges og slike ting. Men det er fordi det i etterkant ble mye rot, det er jo ikke sikkert dere er i samme situasjon. 

Ta mange bilder ❤️ Fortell henne at du er glad i henne og setter pris på henne. Det er mine aller beste råd. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg mistet min far for 15 år siden. Det er fremdeles trist å tenke på.

Sykehuset din mor er innlagt på, har sannsynligvis en sosionom/pårørendekontakt som kan hjelpe. 

At din mor smiler, og gir uttrykk for positivitet, betyr ikke at hun ikke forstår alvoret i situasjonen. Det kan tenkes at hun ønsker å leve resten av sitt liv med glede.

Anonymkode: 59de8...180

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 1.5.2019 den 19.00, AnonymBruker skrev:

Felles skjebne felles trøst sies det. 

Jeg kan jo ikke være den eneste som opplever at en som står meg veldig nær har fått en dødelig sykdom. Kanskje vi kan veksle erfaringer, tanker og følelser her? Jeg kjenner jeg savner det og vet liksom ikke hvor jeg skal snu meg..

Mamma har fått kreft og hun kommer ikke til overleve det. Jeg klarer nesten ikke å skrive de ordene der. Jeg har søsken og jeg har en far som jeg selvfølgelig prater mye med. Men allikevel så føles det ensomt ut..

Jeg har så mange spørsmål som jeg har lyst til å spørre en lege om men jeg kan jo ikke bare valse inn på et sykehus og kreve slikt heller. Er så rart å skal forholde seg til at mamma ikke skal være her så lenge. Skjønner ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Konstant vondt i magen. Og jeg som nettopp ble mamma selv og det er så sårt at mitt barn ikke skal få huske sin mormor.

 

Anonymkode: cdb85...b4b

Kjære deg! En god klem til deg!

Du kan snakke med en sykehusprest, de er gode å snakke med selv om du ikke er troende. Jeg mistet pappa denne helgen, og det var fint å snakke med sykehuspresten. Vi snakket litt med hva vi tenkte og følte der og da, og han møtte oss der vi var, rett og slett. 

Vi har vært gjennom en runde før, og da fikk vi også tilbud om å snakke med sykehusprest. Jeg takket nei da, men i ettertid ser jeg at det nok hadde vært fint å takke ja, selv om vi var så heldige at det gikk bra den gangen. 

Anonymkode: 273a0...8c0

Share this post


Link to post
Share on other sites
Chantielle
På 2.5.2019 den 21.31, AnonymBruker skrev:

Mamma vil ikke snakke om sykdommer eller prognosene.

 

På 2.5.2019 den 21.31, AnonymBruker skrev:

Jeg aner ikke hva som er normalt for noen i hennes situasjon.

Trist å høre om  din mor. Jeg har mistet flere som har stått meg nærme.Som personligheter var de totalt forskjellige,og det var de også den siste tiden de levde. Det er ingen 'fasit' på hva som er 'normalt'. Ser du skriver at du respekterer hennes ønske om ikke å snakke om ting,bra! Jeg kan nevne 2 av de jeg har mistet,og hvordan de reagerte.

1 : Hun  ville overhode ikke snakke om at hun var døende.Hun ville smile og le,ha flest mulig gode og koselige dager,inntil det siste var hun slik. Det var vanskelig å oppfylle hennes ønsker den siste tiden,vanskelig å smile og mer eller mindre late som ingenting,selv om det var det hun ønsket. Jeg snakket med både lege og prest(jeg er ikke religiøs,men det var hun);de sa begge at det var viktig at hun fikk det slik hun ønsket. Jeg fikk også mer informasjon fra dem.Hun sa 1 setning til meg ang. hva som hun ønsket skulle skje,og det var navnet til den som hun ønsket skulle være verge for hennes små barn når hun var borte,ellers ville hun ikke si noe. Hun døde da hun var 30 år.

2. Hun ga klar beskjed til alt og alle om at hun hadde ca et halvår igjen å leve. Med rolig stemme sier hun,at tja, det vil vel bli i midten av desember det. Hun brukte det halvåret til mye trivelig i sammen med sine,men planla også sin siste tid ned til minste detalj.Hun klargjorde alt ifra papirer til gjenstander og hvem som skulle ha hva,og ga beskjed om det.Hun kom også med ønsker ang. sin begravelse osvosv.

Poenget mitt, er at folk er like forskjellige foran døden som de har vært i livet sitt.Jeg har hele tiden tenkt og ment,at gjør det du kan for at de skal få det slik de ønsker,ikke alle uttrykker det,men man følger deres 'væremåte'. Snakk med legen,prest,sosionom,dersom du er i tvil om hva som er best.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Supra

Så trist det er å miste noen. Men i realiteten er det uungåelig. Det viktige er at man tar vare på hverandre mens man lever. Og at de som har levd et langt liv får etterlate seg mange gode minner.

I vårt samfunn blir man fremmedgjort ovenfor døden. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
ninab82

Kjære deg, så utrolig leit. 

Er hun hjemme eller innlagt på sykehus? Hver kommune skal ha en kreftkontakt som dere kan snakke med. Det er så utrolig viktig at pårørende også blir ivaretatt. Siden du skriver at hun ikke overlever dette er et palliativ team (Senter for lindrende behandling, SLB) inne i bildet? De kommer på hjemmebesøk og tilrettelegger med hjemmebehandling og ordner og legger til rette, samt gir hjemmesykepleien opplæring. 

De er også åpne for å snakke med pårørende. Det finns også samtalegrupper for pårørende, men litt usikker på om tilbudene er litt ulike rundt omkring. 

Håper du får god hjelp, og en god klem til deg. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 13.5.2019 den 0.46, ninab82 skrev:

Kjære deg, så utrolig leit. 

Er hun hjemme eller innlagt på sykehus? Hver kommune skal ha en kreftkontakt som dere kan snakke med. Det er så utrolig viktig at pårørende også blir ivaretatt. Siden du skriver at hun ikke overlever dette er et palliativ team (Senter for lindrende behandling, SLB) inne i bildet? De kommer på hjemmebesøk og tilrettelegger med hjemmebehandling og ordner og legger til rette, samt gir hjemmesykepleien opplæring. 

De er også åpne for å snakke med pårørende. Det finns også samtalegrupper for pårørende, men litt usikker på om tilbudene er litt ulike rundt omkring. 

Håper du får god hjelp, og en god klem til deg. 

Hei. Takk for klem og gode ord.

De er i kontakt med en kreftkoordinator. Hun er for øyeblikket ikke innlagt men har vært det ett par ganger men det var ikke på SLB.

Jeg har googlet som en gal angående en medisin som finnes men som hun ikke kan få fordi den er for dyr...Aleris tilbyr denne medisinen men den koster altså over 1 million. 

Kirken kritiserer denne sjamanen (kjæresten til Märtha Louise) for hvordan han behandler syke mennesker og at det ikke er forenelig med hvordan kirken ønsker å møte alvorlig syke mennesker. Men kritiserer noen at man må være rik for å få en type behandling som kan hjelpe deg her til lands? Nei...Jeg blir så forbannet på systemet. Folk dør i påvente av at de skal fatte en beslutning om medisinen skal tilbys til alle som har behov... syk syk verden.

Har forsøkt å kontake radiumhospitalet for å finne ut om det er noen studier på denne medisinen som hun evt hadde vært aktuell for men ikke fått svar enda..

 

Ble mye babbel fra min side her nå. Vi er heldigvis flinke til å snakke sammen i vår familie men jeg hadde likt å snakke med noen som har god peiling på akkurat den diagnosen hun har.

 

 

Anonymkode: cdb85...b4b

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Svar på dette emnet

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Vi setter stor pris på at du deltar i debatten. Unngå personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Husk at du selv er ansvarlig for alt du skriver på nett. Takk for at du bidrar! Her finner du reglene.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...