Leviora's engler og demoner

[Leviora]

Avslutter helga med et heidundranes migreneanfall. Mann og barn har dratt til foreldrene mine, både for at jeg skal få ro, ungene har spurt om å dra dit i en evighet og mannen får skru bil med pappa. Win win?  Fader, det er trist at det skal være sånn. Jeg er så lei av å være halvveis på alt. Halvveis god mamma, halvveis god samboer, venn og samfunnsborger generelt. I dag klarer jeg så vidt å reise meg fra sofaen for å gå på do. Dét er rimelig tragisk.

Etter de siste ukene har jeg vært så stolt og glad over alt jeg har oppnådd, jeg har fortjent en premie for å ha stått på, pushet grenser og vært en bedre versjon av meg selv enn jeg har vært på lenge. Men så blir jeg heller straffet for det. Det er så urettferdig og trist at jeg blir sittende og måpe mens tårene triller ukontrollert, med ett ord som gjentar seg i hodet om og om igjen; hvorfor?

"Hvis migrene var det eneste problemet, hadde vi priset oss lykkelige", sa mannen. "Det har jeg ment i alle år. Migrenen er én ting, men hva med alle dagene du ikke har migrene? De dagene du er tilsynelatende frisk, men likevel er langt i fra å være det? Hvorfor har ingen klart å plukke opp det?" Han har så rett, og jeg spør meg selv om det samme. Jeg har prøvd gang på gang å fortelle alle legene jeg har vært hos om hvordan jeg har det utenom migrenen, men det eneste de fokuserer på er å rette lyset mot det som kan medisineres spesifikt. 

Jeg har min første time med min nye fastlege i morgen. Jeg drar dit for å la henne bli kjent med historien min og fortelle kort og godt hva som foregår akkurat nå, slik at hun er oppdatert på hvilke utredninger og behandlinger jeg går gjennom per i dag. Det kommer jo snart prøvesvar fra gastroskopien, og da er det jo greit å vite noen detaljer rundt den saken 😅Jeg skal nok en gang forsøke å uttrykke min fortvilelse over min generelle helse, alt utenom det psykiske og konkrete smerter i hodet. Det kan da ikke være så vanskelig å forstå at en person kan bli utbrent etter å ha slitt med kroniske smerter siden barneskolen, 10 år med evigvarende stress på grunn av fremtidsangst, tilbakevendende depresjoner og en konstant følelse av å aldri strekke til?

Ødelagt er ordet. Er det greit å konkludere med at jeg er ødelagt, hvor min vei til lykke blir å lære meg å leve med å være den evige, stygge andungen?

[Leviora]

Lurer på hvor lenge jeg skal gå og føle meg så nedbrutt. Jeg er vant til å være deprimert, og har blitt veldig flink til å komme meg ut av det, men dette kjennes uvant ut. En tyngde og sårhet som ikke kan kureres med samme oppskrift. Det vil nok gå bedre etterhvert, men det skremmer meg når slike følelser går så dypt og påvirker meg fysisk i så stor grad som det har gjort, og ikke har noen anelse om når det blir lettere å puste igjen.

Jeg satt apatisk i sofaen etter barna hadde lagt seg. Tårene rant stille, ukontrollert. Ingen scrolling eller passiv underholdning. Stirret bare tomt i lufta og kjente mørket slukte meg enda mer. Mannen satt i sofaen og ante ingenting, der han var mest opptatt av å kjøpe golfutstyr på black week-tilbud. Bare minutter tidligere fortalte jeg hvor ille ting sto til, uten å pynte på sannheten. «Hva gjør vi?» Nei, si det. Kanskje legge vekk telefonen og være sammen-sammen, ikke bare sammen på hver får ende av sofaen, opptatt med å ikke være tilstede? Jeg vet ikke. Han fant frem en serie og jeg følte meg ensom. Han sovnet etter et minutt. Jeg skrudde av lys og gikk og la meg, snurt og lei av å føle meg usynlig.

Barnslig av meg. Men nå er vi i det minste to om å være ensom i mørket.

[Leviora]

Har jeg endelig fått fastlegen jeg har drømt om??  Jeg er så lettet og glad! Plutselig fikk jeg anledning til å bytte og dette håper jeg er siste gangen jeg bytter fastlege frivillig. Hun er sympatisk, kunnskapsrik, ydmyk og ærlig - akkurat som en lege skal være! Jeg har ei lang liste med tidligere fastleger som ikke når denne dama til knærne enn gang, og det var åpenbart allerede på første time. Det sier litt.

Jeg kjenner jeg slapper av mer i kroppen i dag, og jeg synes jeg har vært flink til å disponere energien jeg har. Det er ikke alltid like lett. Det er en hårfin balansegang mellom å gjøre nok, og ikke for mye. Jeg har begynt å rydde huset før jul og det er helt vilt hvor mye rot vi har  Målet er at huset skal være helt fritt for rot. Kjører en liten KonMari, rett og slett  I dag samlet jeg alt av klær til barna som enten er slitt, ute av sesong eller for smått, og til tross for at jeg gjorde det samme i sommer fylte jeg en svær plastsekk med klær  I morgen skal det ryddes til den store gullmedalje, og jeg gleder meg! Den store gulrota som henger foran meg er tilfredstillelsen av å ha et ryddig og organisert hus. Aaah  Gruer meg derimot til å rydde to rom; bodene. Du vet, sånne rom man kaster ting innpå fordi man ikke vet hvor tingene egentlig skal være  

*tidenes lengste gjesp*

Spørs om det er lurt å legge seg. Sitter og håper at ungene sover i sengene sine i natt. Jeg husker ikke sist vi våknet alene i senga, og når en toåring tar like stor plass som en elefant i senga gjør det ikke akkurat underverker for nattesøvnen  Det er veldig koselig, da

[miore]

Godt å høre at nye fastlegen virker bra!  Husk å ikke slite deg ut med ryddingen, bare : 

[Leviora]

4 minutter siden, miore skrev:

Godt å høre at nye fastlegen virker bra!  Husk å ikke slite deg ut med ryddingen, bare : 

Jeg er superspent på hvordan det vil bli fremover med ny fastlege! I min situasjon er det enorm forskjell på å ha en god eller en dårlig lege. Er så glad for at jeg har kvittet meg med den forrige. Rett etter byttet sendte jeg inn klage til fylkesmannen og det er allerede satt i gang tilsynssak  Takk og lov for at min nye ikke hadde venteliste  

Lover å ikke slite meg ut, og har fått god hjelp fra Netflix med å tvinge meg til å slappe av. Ny sesong av How to get away with murder  Rydde - serie - rydde - serie. Det går an  

[Leviora]

I got up late again today
And I'm scared of everything
I don't dare to dream
I guard a dark imagination
These hours waste away
A debt I'll never pay
 

I'm talking to the walls
But the walls keep caving in
They amplify my thoughts
I really want a conversation
But I let it slip away
A debt I'll never pay

 

Worry, worry, oh
It's funny how it changes
Well nothing really changes at all

 

Am I jaded?
Am I meant to feel this way?
I'm a loser, getting beat by my own game
But if I falter, well at least it was my mistake
Oh, at least it was my mistake
'Cause I choose to be this way
I'm a loser, and I self-deprecate
So when I falter, well at least it was my mistake

 

I saw my friend today
She tried to comfort me
But I turned her away
There's magic in this misery
So no matter what you say
I don't think I'll ever change

 

Worry, worry, oh
It's funny how it changes
Well nothing really changes at all

 

Am I jaded?
Am I meant to feel this way?
I'm a loser, getting beat by my own game
But if I falter, well at least it was my mistake
Well at least it was my mistake
'Cause I choose to be this way
I'm a loser, and I self-deprecate
So when I falter, well at least it was my mistake

 

And I don't really care about what anyone says
I don't give a damn about what anyone says
I don't want to think about anything
I don't want to think about anything
And I don't really care about what anyone says
I don't need opinions hanging over my head
I don't really care about anything
I don't really care
I don't really care at all

 

Am I jaded?
Am I meant to feel this way?
I'm a loser, getting beat by my own game
But if I falter, well at least it was my mistake
Well, at least it was my mistake
'Cause I choose to be this way
I'm a loser, and I self-deprecate
So when I falter, well at least it was my mistake

 

Well, at least it was my mistake
Well, at least it was my mistake

 

- Gabrielle Aplin, «My mistake»

 

Ok, Gabrielle. Slutt å skrive låter om meg nå. Getting creepy. 

[Leviora]

Hurra!! Jeg skal få botox! Dette møtet med ny nevrolog har jeg ventet lenge på. Viste henne hodepinedagboka og hun bare «åj, det er såpass, ja!»  Diskuterte rundt forskjellig andre medisiner først, for en skal visst prøve x antall forebyggende, og én spesifikt før man får innvilget botox. Men med meg ville de gjøre et unntak  Nå er jeg innmari spent!

Jeg har fått masse hjemmelekser og skal gjøre så godt jeg kan. Noe dritt at trening trigger migrene, men for å bedre migrenen må jeg trene 🙄

Jeg glemte selvfølgelig å spørre om den ene tingen jeg trengte svar på. Typisk. Må spørre om hun kan ringe meg  

[Leviora]

Er temmelig ambivalent rundt hele denne Black Friday/week-greia. Liker det ikke, men liker å spare der jeg kan, likevel  Lenge leve dobbeltmoral  Det har blitt noen julegaver og nytt antrekk til jul, i alle fall. Og en gave til meg selv  Gjør det enkelt for mannen  

Jeg er i en dårlig periode migrenemessig igjen. Blir aldri kvitt den gnagende hodepinen og det tar enormt mye energi. Har hatt tusen planer og ting å gjøre denne uka og det eneste jeg har gjort er å sortere litt klær. Begynner å lure på om jeg blir ferdig med noe som helst før jul 🙄

Nå skal jeg sette på julemusikk, pakke inn julegaver og trøstespise smågodt. Det må være lov på en fredag  

[Leviora]

Går inn i desember måned med halsbetennelse. Ønsker meg frisk familie til jul!  Litt halsvondt er riktig nok bare barnematen sammenlignet med veldig mye annet  *prøver å ikke klage*

Det har snødd non-stop siden i går og ungene er helt ville. Det er mye morsommere når det er 10 cm puddersnø enn når den smelter og blir til hålke på en og samme dag. Vi hadde i tradisjon tro et nesten-uhell med rattkjelken på vår første aketur og masse hyling og vræling fordi votten er dum. Vinter  

Vi fikk endelig ryddet hele overetasjen i dag. Jeg har gått i ekstase i hele ettermiddag. Du vet du har et rotehus når du føler huset utvider seg en meter i alle retninger etter ei ryddesjau   Og takk til IKEA for å ha laget sofa med oppbevaringsplass 🤩 Godt å kunne samle alt av barnas puslespill og andre kreativiteter på ett sted. I dag fant jeg forresten et genialt puslespill på Ark (ja, jeg dro enda en tur for å shoppe ), der man pusler sammen ett og ett dyr hvor brikkene er fordelt med dyrets bokstaver, og hvert dyr har hver sin farge på baksiden av brikkene. Genialt! 1. trene finmotorikk, 2. lære dyrenavn, 3. lære bokstaver, 4. lære farger. Ungene elsket det!  

Etter frokosten så vi den nye Løvenes konge. Vi likte den ikke  Ungene mistet interessen etter 10 minutter og jeg synes også det var tamt. Mye bedre dialog og scenografi i den gamle tegnefilmen fra ‘94, og det sier jo litt. Dialogen virket forhastet og replikkene var skrevet i klassisk 2019-stil. Nei. Det ble ikke det samme, og vi kan konkludere med at Løvenes Konge anno 1994 fremdeles troner høyest! Vi så ikke hele filmen, heller. Jeg må finne scenen der hvor Simba, Timon og Pumba ligger i gresset og ser opp på stjernene. Husker ikke eksakt hva de sier, men når de snakker om hva de tror stjerner er sier Pumba noe alá «jeg trodde det var brennende kuler av gass som befinner seg milliarder av år unna oss, jeg», hvor Timon svarer: «Pumba - med deg blir alt til gass.»  

I morgen må vi sørge for å sosialisere oss før vi alle blir syke igjen  

[Leviora]

Måtte selvfølgelig våkne med migrene i dag. Denne dagen hadde ellers vært perfekt! Ungene ble med mannen ut og de hadde visst vært helt i hundre. Masse snø, aking, lage snøengler, bli kastet ut av snøskuffa osv  Ut i blendende hvit snø, barnerop og aking er ingen god migrenekombo, så jeg beit tenna sammen og hentet fram alt av julepynt heller.

Jeg skulle liksom kose meg i dag. Men så ble det bare smertefullt, stressende og trist. Ble fint på stua, da.

Er så digg når migrenemedisinen ikke tar anfallet og jeg kjenner det tikker og går mot status migrene  Og ekstra digg er det å måtte pine seg gjennom tre dager før man kan troppe opp på legekontoret som en strandet hval og be om lindring. Migrene er fine greier.

Fint å avlede med KG for å ikke ligge og kjenne på smerten. Men nå ble det for ille.

Vil. Ikke. Ha. Status.

[Leviora]

Nå skjer det litt for mye på en gang her. Lege, tannlege, surr med Nav, samtaler her og der, avtaler på forskjellige klinikker og bare mas. Give me a break  Synes det er stressende nok å holde styr på alt når hjernen fungerer som den skal. Etter å ha kjørt den gjennom kjøttkverna på tiende dagen holder det å holde styr på om det er tirsdag eller onsdag i dag. Det er tirsdag, sant?  

Har en pause fra migrenen nå. Bare litt vondt og litt dårlig. Det er innafor! Håper jeg slipper å våkne med full blown attack i morgen. Har fortsatt masse å gjøre, og med alle avtalene har jeg enda mindre tid 😩

Shit, nå glemte at bilen skal på EU-kontroll i morgen. Der ser man. Kjøttkvern. Ingen bil tilgjengelig i morgen, med andre ord. Blæhr, for et rot dette her ble nå  

[Leviora]

I dag har jeg lært meg første del av Nocturne utenat Første del som i første noteark. Pluss bittelitt til. Fy fasan det er digg med en sånn mestringsfølelse. Har ikke kjent det på lenge! Jeg har fulgt min gode gamle strategi og delt opp i korte stykker som jeg spiller om og om og om igjen, helt til det sitter i fingrene og ikke bare i hodet. Elsker at den utfordrer meg på en måte jeg ikke har opplevd før!

Uff, klokka er så mye, ja. Tiden går når man har det morsomt 😅

[Leviora]

Aimovig kommer endelig på blåresept 😭🙏🏻 Dette har vi jaggu ventet lenge på! Nå har jeg allerede fått grønt lys til botox, så vi får se om det fungerer først  

Det er rart å tenke på hvordan livet mitt vil bli hvis jeg ender opp med å vende om på hodepinestatistikken min, og gå fra å ha 0-3 smertefrie dager i måneden til å bare ha 0-3 dager med smerte. Det er nesten surrealistisk. Sist jeg hadde et sånt liv gikk jeg vel på barneskolen  Hadde riktig nok ikke invalidiserende smerter så ofte på den tiden, men jeg har så lenge jeg kan huske følt på fysiske, sosiale og kognitive begrensninger på grunn av hodepine. Å bli smertefri blir jo nesten som å bli født på nytt. Hvem er jeg, liksom? Hva er dette for et liv, hvordan går jeg frem?  

Jeg drømmer om å få økt puls, gå tur mens det blåser, kunne droppe solbriller på en gråværsdag, leke og løpe rundt med barna, smile og le en hel kveld, nyte sol og varme, dra på konsert, være oppspilt, og så mye annet uten å få vondt. I så mange år, nesten et helt liv, har jeg følt at jeg blir straffet for å leve. Å få muligheten til å endelig leve livet er ikke akkurat noe en takker nei til.

Men så er det dette håpet igjen, da. Håp er skummelt. Veldig skummelt. Tør nesten ikke håpe lenger. En del av meg jubler og klarer nesten ikke vente med å starte behandlingen, mens en annen står frem og sørger for å holde håpet på avstand. Skuffelse treffer så hardt for tiden at det er best å reise muren og beskytte gnisten som er igjen. Vet med meg selv at den muren sikkert vil briste uansett, men det er verd et forsøk. Nå trenger jeg å komme meg noenlunde på beina før jeg tar opp kampen med den seige depresjonen igjen.

Jeg har forresten kjøpt en ny tøymykner. Den lukter godt og det har gjort meg latterlig glad i dag.

Endret 5. desember 2019 av Leviora

[Leviora]

Ungene har lenge hatt som vane å klatre opp i vår seng i løpet av natten. Nå har Storesøster begynt å gjøre senga vår til en lekeplass fremfor en soveplass. Det skal ikke mer til for at jeg ikke får sove og våkne med migrene, og dette er 11 dagen på rad med dårlig søvn og migrene. Jeg blir nødt til å flytte ned på gjesterommet noen netter, for å prøve å snu denne trenden med migrene hver morgen.

I dag skal jeg liksom rundvaske kjøkkenet. Og bake. Ble plutselig nedprioritert igjen, gitt  

[Leviora]

Kanskje på tide å kaste inn håndkleet etter 6 dagen med uavbrutt anfall. Har presset meg til det ytterste for å fungere som normalt, bakt og styret på her hjemme. Men det må jeg betale for  Jeg satt bare og skalv mens jeg prøvde å spise frokost i går, så jeg kom meg ned til legen for å be om kur. Dritt. Nå håper jeg kuren fra legen stopper dette, for jeg har gledet meg sånn til å dra på julebord i helgen!

Ungene har sovnet hos besteforeldrene og mannen har sloknet på sofaen. Usj. Angrer på at jeg kjøpte pils. Koselig fredagskveld med kjæresten blir plutselig veeldig kort etter noen halvlitere, skjønner ikke  Vi får i det minste ladet opp til i morgen! Og vi kommer til å våkne alene i senga for første gang siden i våres. Hallelujah 😅 Kjenner jeg meg selv rett kommer jeg til å savne de en god del! Gleder meg til å få snapper fra pappa, han har stelt i stand tidenes juleverksted i snekkerbua 🤩 Kjøpt inn maling, lim og hobbygreier, samlet treverk og skjært ut små juletrær med utskjærte hjerter som de kan male røde og sette tilbake i treet, skjært ut dyr og puslespill, og alt mulig rart. Litt av en morfar, altså!!  
 

Jeg har forresten et spørsmål. På et uhøytydelig julebord (lite firma, festen holdes hos sjefen sjæl), er det innafor å ikke ha på kjole?  Huff. Jeg har jo lagt på meg sånn og er ikke særlig komfortabel i kjolen min. Den er tettsittende og magen vises godt. Men det er egentlig baksiden og armene jeg er mest kritisk til, mamma-magen har jeg omsider begynt å godta, og siden den er drapert foran ser det ikke så ille ut. Bakfra er den stram og viser alt...  Alternativet er 1. Svart bukse med fin bluse, 2. Sprekkferdig julepølse-kjole eller 3. sprekkferdig julepølse-kjole tilslørt av en lang, enkel cardigan  En cardigan vil hindre noen å se helfiguren og den dekker armene 🤔 Men så blir det svart på svart, og er redd det òg vil se dumt ut  Help! 🙈 Kanskje jeg rekker å se etter en ny kjole i morgen, men jeg er redd jeg blir skikkelig lei meg etter å ha prøvd kjole etter kjole som ikke passer. Jeg savner meg -12 kg  

Update: mannen (som måtte våkne for anledningen) stemte for sprekkferdig julepølse-kjole med tilslørt (ny) cardigan. Så dropper vi cardiganen når alle er gode i kakken og ikke kunne brydd oss mindre om ryggvalker  Å finne en ny cardigan uten nupper høres ut som en mye mer vellykket shoppingtur enn å finne en kjole i str Uproporsjonal stutt-tjukk.

Endret 13. desember 2019 av Leviora

[Leviora]

Julebord unnagjort. Glad det bare er én gang i året 😅 Men! Vi hadde en fin kveld  Mye bedre enn i fjor. Barna har hatt det som plommen i egget hos besteforeldrene også, men det var tydelig i går kveld at ei hel helg er maks tid borte i fra mamma og pappa  Ble masse, masse kos da vi kom hjem.

Jeg vurderer sterkt å ta tidlig juleferie for å hindre at ungene blir smittet av noe i barnehagen rett før jul. «Nå har omgangssyken nådd den og den barnehagen, så husk håndvask» fikk jeg høre da jeg leverte i dag. Kjenner jeg ikke kommer til å takle nok en runde sykdom i jula særlig bra  Føler meg frossen i kveld, men krysser alt jeg har for at jeg bare er sliten. Det tar på å dra med seg denne skrotten på fest 🙈 

Alt jeg ønsker meg nå er ei fin jul - uten sykdom og stress! Ikke minst for barna sin del, Storesøster gleder seg sånn at hun går i taket hver dag hun våkner fordi hun tror at NÅ! I dag er det julaften! 😂 Nei, huff. Vi gidder ikke en reprise fra i fjor.

Kommer til å be til høyere makter i kveld. Frisk jul, takk.

[Leviora]

Da var det gjort. Meldt fri resten av uka - og forhåpentligvis klarer vi å holde oss vekk fra Noro-stormen. Ei venninne sendte en snap av at hennes unge nettopp hadde blitt dårlig, rett etter jeg postet forrige innlegg 🙈 Det tyder på at det ikke bare er barnehagen som er eneste smitteplass. Gjett om jeg er glad for at de fleste butikker har betalingsmåte uten å være i kontakt med smitteflater 🤪 Jeg er sinnsyk, jeg vet  

Lillebror nekter å sove i kveld. Nå har vi for alvor kommet inn i tiden hvor hvil på dagtid er skjebnesvangert. Prøver vi uten sovner han sent på ettermiddagen, får han tre kvarter søvn i 1-tiden kan leggetiden dryge flere timer. Gleder meg til vi kommer over den kneika! Storesøster sluttet like etter hun ble 3 år. Ser ut som det blir noe sånt med broren og  

Jeg er derimot mer enn klar for å sove. Ny dag med hyper-unger i morgen 😅

[Leviora]

Jeg kan ramse opp ting jeg hater med helsa og kroppen i en evighet, men én ting skal den ha: den er veldig flink til å si fra når nok er nok, som nå. Nervesystemet går amok og den minste berøring gjør vondt. Føles ut som hele kroppen er et eneste blåmerke. Håper det gir seg utover dagen.

Ungene har fått fri og vi er hjemme for andre dag på rad. Angrer ikke et sekund på den beslutningen 😅 Jeg er derimot spent på hvordan det går i dag, da de ble litt bortskjemt i går  Vi får se om jeg får tatt dem med for å finne grener til dørkransen jeg skulle lage for snart to uker siden. 

[Leviora]

Hadde egentlig ikke forventet at jeg skulle bli så nedfor i går. Med tanke på hva jeg har gjort, opplevd og hva kroppen har prøvd å fortelle meg en stund, har det vel vært naivt å tro at det ikke kom en sånn nedtur. Nå merker jeg at det høres ut som en av de "vanlige" kræsjlandingene jeg har titt og ofte, men det her... Denne følelsen hører heldigvis til sjeldenhetene. 

Det er så vondt at jeg føler jeg blir fysisk kvalt til et punkt hvor det ikke en gang er mulig å gråte. Bare gispe etter luft.

Migrenen er kun toppen av et isberg. Hele pakken med kronisk sykdom, psykisk sykdom, stress og bekymringer er til tider så tungt å bære på at jeg bare faller sammen. De fysiske plagene baller bare på seg, enda flere bekymringer og stress dukker opp, og i dag fikk jeg nok. Knakk sammen i fosterstilling på baderomsgulvet. Jeg ga opp. Orket ikke kjempe i mot mer. Hev etter pusten i noen minutter før gråten endelig fikk komme - og det var godt å bli kvitt noe av lasten! Etter en sånn episode er jeg tom. Finnes liksom ikke. Ekkel følelse.

"Det tar ikke livet av deg, men det tar livet fra deg." - BI-forsker Espen Andersen

Jeg får så dårlig samvittighet ovenfor alle som bare prøver å hjelpe med oppløftende ord og de som står ved min side og hjelper meg på veien, for jeg blir ikke kvitt sorgen. Som kronisk syk har jeg mistet alt for mange ting som virkelig betyr noe. Jobb - følelsen av å bidra, være en del av et fellesskap, yte og føle mestring. Venner - støtteapparat, følelsen av å bety noe for noen, kunne le og ha det fint med andre. Være fysisk aktiv - gå en kveldstur i skogen, kjenne på frisk luft, stillheten, føle at kroppen er på lag. Hest og ridning - min aller største lidenskap. Jeg har mistet meg selv - min identitet.

I en sorgprosess er aksept et viktig steg. Det snakkes mye om at jeg må akseptere at dette er livet mitt, men hvordan er det mulig å akseptere og gå videre med denne tilsynelatende uendelige sorgprosessen, når det forventes at jeg gjør alt jeg kan for å bli frisk? Har jeg egentlig akseptert at jeg skal ha det sånn, når en til stadighet jager etter et håp om bedring?

Jeg skulle ønske jeg bare kunne slippe taket. Slippe håpet - la det fly avgårde, så kanskje det kommer tilbake med en løsning en eller annen gang i fremtiden. La meg slippe taket, la meg få sørge, la meg få starte på nytt. Jeg vil lære å kjenne det nye Meg, og hvordan jeg kan leve best mulig med det jeg har. De tror de er snille når de gir meg vennlige dytt framover, men problemet er at jeg dyttes ut av balanse, jeg snubler og faller. Hardt.

[Leviora]

Klokka er kvart på tre om morgenen og jeg har konstatert at jeg er overtrøtt. Måtte vaske og rydde og vaske litt til før det kommer besøk i morgen/senere i dag. Det har blitt tradisjon at vi inviterer til julelunsj  Det synes jeg er veldig hyggelig! Mye mer koselig å dekke opp med masse godt pålegg, brød og forskjellig drikke enn å stresse med middag.

Å være oppe så seint for å vaske er helt sikkert ikke et sjakktrekk med tanke på formen i morgen, men jeg satser på at det går bra.

Humøret er heldigvis bedre i dag. Det ble derimot ganske trist da jeg møtte morfar på butikken. Det er nøyktig et år siden onkelen min døde, morfar var den som fant ham, og ut i samtalen brast han ut i gråt - midt i butikken 😢 Jeg får så vondt av å se ham sånn, det er klart at han har det vanskelig. Bare få måneder etter mistet vi mormor, så han gikk jo fra å ha to kjære rundt seg omtrent døgnet rundt, til å plutselig bli helt alene 😔💔 Og som ikke dét var nok var han ikke langt fra å få hjerteinfarkt på torsdag 😭 De måtte stoppe det og så starte det på nytt. Fy faen, livet er urettferdig. 

Nei, nå må jeg prøve å sove. Satser på at jeg får en god 5-timers 🙈