Fortelle om rusmisbruk?

[AnonymBruker]

Jeg har vert sammen med min mann i 20 år, sammen har vi 3 barn. Alkoholforbruket hans har øket de siste årene med drikking 5-6 dager i uken. Som igjen gjør han uopplagt og att han ikke deltar i hverdagen. Han står ikke opp med barna, hjelper ikke til med lekser,husarbeid ovs... 

samlivet er blitt mer som to voksne som har barn ilag, men ingen fysisk kontakt . Sexlivet er begrenset til 1 gang i mnd, og da selfølgelig når han er full. 

Stort sett har drikkingen foregått etter barna er gått i seng, men dem har nok fått med seg hva som skjer .

Etter en episode som skjedde, satt jeg ned foten og han vart innlagt. Han må nå ta prøver for å vise att han ikke drikker, og det vart sendt bekymringsmelding til barnevernet grunnet hans misbruk.

Som mor oppi dette er det vanskelig. Jeg har ingen problemer med rus, og klarer å ha orden i boligen og er ei god mor. Så er ikke redd for barnevernet. 

Men jeg vurderer å gå ifra min mann, han trur da med å drikke seg i hjel.

Jeg føler meg fanget i et fengsel, og er redd dersom han skal ha barna alene.

jeg har legetime innen kort tid, og lurer på om eg bør fortelle legen min om dette? Jeg har ingen som vet om dette, og ingen å snakke med.

Anonymkode: 5922d...693

[AnonymBruker]

Jeg tenker det kan være bra for deg å ha noen å snakke med. Spesielt siden han truer med å drikke seg i hjel. Det er ikke okei i det hele tatt. "Greit nok" at han har utviklet et misbruk (han sliter jo tydelig med ett eller annet), men æ sette både deg og barna i den posisjonen er bare veldig dårlig gjort. 

Hilsen rusmisbruker. 

Anonymkode: 0a959...2ad

[AnonymBruker]

Forresten hvis han er innlagt, har ikke du tilbud om pårørendesamtaler med behandler?

Anonymkode: 0a959...2ad

[solmåneogstjerner]

Du bør absolutt snakke med legen. Det kan være nyttig for deg. Luft ut alt du tenker på. Legen kan også henvise deg til steder som kanskje kan mer om dette.

Husk at du er ikke ansvarlig for hva han gjør, mest sannsynlig truer han deg bare, han har tydeligvis makt over deg. MEN om han skulle finne på å gjøre dumme ting så er det uansett ikke ditt ansvar!

Du bør også snakke med familievernkontoret ang samvær. 

Masse lykke til ♥️

[AnonymBruker]

Han er utskrevet, men har oppfølgling. Men jeg har ikke fått noe tilbud om samtaler, og jeg fikk ikke være med på hans samtaler av han selv. 

Jeg tenker på hva som kan skje dersom jeg forteller legen min ? Setter jeg igang noe mer?

Anonymkode: 5922d...693

[AnonymBruker]

Du kan snakke med legen, uten at han noterer det i journal. 

Det har kommet langt når bv kom inn i bildet. Hva sier din mann til det? Det er han som må gjøre noe med dette, det er han som må ta et valg, det er han som må innrømme. Hva vil han? Min x, far til mine barn fikk valget. Det gikk lengre ned han. Han mistet jobben. Jeg måtte drive brannslukking, dekke over, ta turen til sosialen. Så fikk han valget, og han truet med alt. Han valgte ikke oss, han valgte alkoholen. 

Når det var slutt, holdt han på å drikke seg ihjel. 

Anonymkode: 5216f...7cf

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Han er utskrevet, men har oppfølgling. Men jeg har ikke fått noe tilbud om samtaler, og jeg fikk ikke være med på hans samtaler av han selv. 

Jeg tenker på hva som kan skje dersom jeg forteller legen min ? Setter jeg igang noe mer?

Anonymkode: 5922d...693

Du setter ikke igang noe mere. Det er kun han som må gjøre noe. Når du ikke fikk være med på samtaler, så er vel han ikke villig til å være ærlig. Det er mye skam som følger med dette problemet, og tydelig noe han ikke takler i livet. Blå kors har samtaler med fam

Anonymkode: 5216f...7cf

[AnonymBruker]

Barnefar mener att så lenge prøvene hans er fine, så vil ikke bv si noe på det. Han ser ikke hvilke bekymringer misbruket gir. Og forstår ikke hvorfor jeg er så sliten. 

En ting er å tenke og snakke om å gå, for det har vi gjort mye i det siste. Men det er noe annet å faktisk gjøre det. 

Men for min og barna sin del hadde det nok vert det beste. Hadde bare noen rundt oss visst hvordan det egentlig er, hadde jeg bare hatt noen rundt meg. Har ingen familie i nærheten. 

Om jeg går må alt være ordnet med bolig,økonomi ovs før vi flytter. 

Det blir et rent helvete...

 

Anonymkode: 5922d...693

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Barnefar mener att så lenge prøvene hans er fine, så vil ikke bv si noe på det. Han ser ikke hvilke bekymringer misbruket gir. Og forstår ikke hvorfor jeg er så sliten. 

En ting er å tenke og snakke om å gå, for det har vi gjort mye i det siste. Men det er noe annet å faktisk gjøre det. 

Men for min og barna sin del hadde det nok vert det beste. Hadde bare noen rundt oss visst hvordan det egentlig er, hadde jeg bare hatt noen rundt meg. Har ingen familie i nærheten. 

Om jeg går må alt være ordnet med bolig,økonomi ovs før vi flytter. 

Det blir et rent helvete...

 

Anonymkode: 5922d...693

Det virker som han enda er i fornektelse rundt hva misbruket gjør med han og de rundt han. Det stemmer at så lenge han har rene prøver så vil BV i utgangspunktet trekke seg unna. Så lenge de ikke har noen annen grunn til å mistenke omsorgssvikt. 

Han har all mulighet til å hente seg inn og redde livet sitt, men som så veldig mange av oss rusavhengige så må han nok nå bunnen fullstendig før han er klar til å ta tak. Jeg mistet absolutt alt. Det eneste som var igjen var at kroppen min enda levde. Hele livet mitt var borte. 

Det sier noe om hvor stor makt avhengigheten kan ha på en person. Skal ikke sammenligne meg med han. Jeg var sptøytemisbruker og avhengig av multiple stoffer (men alkohol er en av de verste å være avhengig av, sånn rent fysisk), men før jeg ble syk så hadde jeg jobb, jeg hadde barns hos meg 50/50. Så ble jeg kjempesyk, kunne ikke ha barna hos meg på grunn av det, begynte å ruse meg og ballen rullet bare videre. Klarte ikke møte opp på samvær siden jeg ikke klarte å nyktre opp og det var uaktuelt for meg å møte de ruset. Så mistet jeg hjemmet mitt, hadde flere dommer på meg, hadde bare sett barna 2-3 ganger siste seks måneder. Psykotisk ble jeg også, og skikkelig syk og svak av rusen. Det var ingenting igjen av meg. Og DA fikk jeg nok og oppsøkte behandling. Nå skal samvær med barna mine trappes opp og jeg er gradvis på vei tilbake. 

Så uansett hvor langt ned det går så er det jo en vei tilbake. Spørsmålet er bare hvor langt det må gå. 

Forhåpentligvis er han allerede ferdig med det verste, men ut fra hva du skriver får jeg dessverre en dårlig følelse. 

Bare det at han kommer med slike trusler mot deg sier meg at han har ikke tatt lærdom av behandlingen og innerst inne ikke er ferdig med rusen. 

Anonymkode: 0a959...2ad

[AnonymBruker]

Takk for svaret. Han mener att han ikke trenger å slutte å drikke helt, men det trur eg ikke går. Han må avslutte helt med alkohol, og det vil han ikke gjøre med det første.

Han har ikke vært ærlig med behandlere om hvor alvorlig misbruket hans er, og dermed får han hjelp på feil grunnlag. 

Eg er redd for att det er slik du skriver, att han ikke er ferdig med rusen og må helt ned i kjelleren før han muligens tar muligheten til å bli rusfri. Desverre er jeg redd for att han drikker seg i hjel eller tar livet sitt før den tid. 

Og det er langt fra godt når han sier att han ikke vil trives alene og vil da drikke seg i hjel... føler meg låst..

Han er fantastisk flink med barna når han først orker å engasjere seg, så føler meg som verdens verste mamma som mest sannsynligvis må avslutte forholdet og sende far i huset rett inn i en periode med enda mer rus... 

Men som rusmisbruker er du «glad» for att du kom i en slik situasjon som til slutt gjorde att du tok et tak i livet ditt og ble rusfri?

Det er jo helt fantastisk etter den reisen du har hatt😊

 

 

 

 

 

Anonymkode: 5922d...693

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svaret. Han mener att han ikke trenger å slutte å drikke helt, men det trur eg ikke går. Han må avslutte helt med alkohol, og det vil han ikke gjøre med det første.

Han har ikke vært ærlig med behandlere om hvor alvorlig misbruket hans er, og dermed får han hjelp på feil grunnlag. 

Eg er redd for att det er slik du skriver, att han ikke er ferdig med rusen og må helt ned i kjelleren før han muligens tar muligheten til å bli rusfri. Desverre er jeg redd for att han drikker seg i hjel eller tar livet sitt før den tid. 

Og det er langt fra godt når han sier att han ikke vil trives alene og vil da drikke seg i hjel... føler meg låst..

Han er fantastisk flink med barna når han først orker å engasjere seg, så føler meg som verdens verste mamma som mest sannsynligvis må avslutte forholdet og sende far i huset rett inn i en periode med enda mer rus... 

Men som rusmisbruker er du «glad» for att du kom i en slik situasjon som til slutt gjorde att du tok et tak i livet ditt og ble rusfri?

Det er jo helt fantastisk etter den reisen du har hatt😊

 

 

 

 

 

Anonymkode: 5922d...693

Enkelte klarer å drikke av og til - etter hvert! Men for svært mange er av og til veien tilbake til rusen igjen. Jeg har ikke tatt et valg på dette selv enda, annet enn at per nå er det helt avholds, selv om alkohol ikke var mine rusmidler i misbruket. 

Jeg tenker at det er en stor risiko av han å ta så kort tid etter at han har blitt rusfri. De jeg vet om som har klart å fortsette å drikke alkohol har ventet lenge og de har utelukkende drukket i sosiale lag. Ikke noe snakk om å ta seg øl foran TV en fredags kveld. Det blir fort mer enn litt. 

Skjønner godt du føler deg fastlåst her, men du kan bare ikke ta ansvar for hans liv. Det gjør deg til medavhengig. En vanlig, men ødeleggende posisjon å ta som pårørende. Synd du ikke har fått pårørendesamtaler. 

Det er et litt vanskelig spørsmål å svare på. Jeg skulle så klart ønske jeg aldri hadde tydd til rusen, eller at jeg hadde klart å ta tak og snu tidligere, men jeg brydde meg ikke om meg selv lenger. Jeg ville ikke leve. Fram til jeg så at det ikke var noe mer igjen av meg, og mest av alt var det samvittigheten overfor barna som gjorde det. For i starten var det ikke ønske for meg selv som gjorde det. Så når det først ble som det ble så er jeg glad jeg nådde bunnen til slutt før jeg mistet livet. Jeg har tatt flere overdoser så det er bare flaks. Men ved å miste absolutt alt så så jeg plutselig hva jeg hadde. Jeg hadde det ille og umulig da jeg ble syk og mistet viljen til å leve, men i rusen ble det bare verre og det var jo bare to alternativer igjen. Dø eller ta opp kampen. Jeg var syk og hadde egentlig gitt opp. Det var nok derfor det gikk så langt. Man må ofte møte den berømte bunnen før man innser at man vil ikke gi opp likevel. 

Jeg ble jo fortalt og advart av familie, første gang jeg var i behandling osv. At jeg kom til å miste mye mer og kanskje livet hvis jeg fortsatte å ruse meg (de merket på meg at jeg ikke var ferdig, og det hadde de rett i), men jeg ville bare ikke innse det. For akkurat da handlet alt om rusen. Jeg valgte rusen foran barna. Jeg følte ikke jeg var god nok og at de hadde det bedre uten meg. Så jeg gav bare opp tanken på å komme meg på beina så jeg kunne være der for dem igjen. Det var så mye lettere å bare holde på den tanken og omfavne rusen, enn å virkelig innse at fortsatte jeg nå så mistet barna moren sin for alltid. At jeg måtte ta tak. 

Anonymkode: 0a959...2ad

[AnonymBruker]

Takk for eit ærlig og utfyllende svar. Du har vert igjennom mye, og kommet deg tilbake . Det står det respekt av.

For min del er nok for mye av forholdet ødelagt, slik att vi etter et brudd, etter eventuellt å ha blitt rusfri, ikke kan bli et par igjen. Men muligheten for å bli en mer tilgjengelig og engasjert pappa er jo der. Og det bør jo være en grunn nok til å bli rusfri.

Jeg må nok ta den samtalen med legen, kjenner jeg gruer meg veldig. Men etter å holdt munn i så mange år, så hadde det vert godt å få snakket om det...

 

Anonymkode: 5922d...693

[AnonymBruker]

Neste gang han truer med å drikke seg i hjel så kan du jo bare svare at det er opp til han, men at du ikke ønsker å ta del i den prosessen så får han greie seg selv. Tipper han blir rimelig hissig og alkiser kan være veldig narsissistiske på sitt verste og prøver med alle midler å manipulere for å få det de ønsker. Så lenge drikkingen hans ikke får noen konsekvenser så kommer han ikke til å gi seg og hvis han virkelig vil drikke seg ihjel så er det ingen som kan stoppe han, men det viser bare hvor feig han er.

Anonymkode: 7efad...83e

[AnonymBruker]

Shit. Denne problemstillingen traff meg. Sitter litt i samme båt. Han ruser seg litt hver dag. I ferier og helg kan det ta helt av og han kan være borte fre-søn. Kommer drita hjem på søndagskveld og selvfølgelig syk mandags morgen. Han bruker alle pengene på alkohol og klager på dårlig råd. Heldigvis har jeg god inntekt og får husholdningen til å gå rundt. Men det er kjipt og alltid måtte kjippe inn når jeg gjerne skulle spart til egne opplevelser og planer. Vi har ett barn sammen. Jeg kunne tenkt meg ett til, men aldri i verden sammen med ham. 

Det værste er at jeg elsker ham så inderlig. Og jeg har sluttet å stille krav, for det ender bare opp i skuffelse. Jeg har liksom gitt opp.

Han ser ikke selv at han har et problem. Han har en fortid med mye bruk av diverse rusmidler, og går jeg fra ham kommer han til å havne fullstendig uttpå. 

Så hva gjør jeg? Vi eier alt sammen og jeg kan ikke sitte på det alene hvis han forsvinner. 

Aner ikke. Er bare sliten. Jeg har ingen problemer med rus. Så den dagen en bekymringsmelding kommer har jeg mitt på det rene. Men jeg føler meg medskyldig. 

Anonymkode: e298d...c4f

[AnonymBruker]

Høres ut som vi har en ganske lik hverdag. Tenker også som deg, att vi eier alt i lag, og att vi ikke vil ha økonomi til å klare det alene. Så da blir det Hussalg og flytting på kjøpet.

Eg har tenkt mye de siste dagene, og har vel kommet fram til et ultimatum . Enten legger han seg inn til avrusning og totalavhold , eller så skiller vi lag, og barna har samvære med far hjemme hos meg.

men så var det å fortelle dette da... 

 

tenker du å gå? 

Anonymkode: 5922d...693

[AnonymBruker]

Nei sett foten ned. Be han flytte ut eller bli rusfri.

Anonymkode: b3f7b...524

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som vi har en ganske lik hverdag. Tenker også som deg, att vi eier alt i lag, og att vi ikke vil ha økonomi til å klare det alene. Så da blir det Hussalg og flytting på kjøpet.

Eg har tenkt mye de siste dagene, og har vel kommet fram til et ultimatum . Enten legger han seg inn til avrusning og totalavhold , eller så skiller vi lag, og barna har samvære med far hjemme hos meg.

men så var det å fortelle dette da... 

 

tenker du å gå? 

Anonymkode: 5922d...693

Jeg vet ikke. Dersom denne runddansen fortsetter, for han skjerper seg alltid etter en periode - for så å "havne uttpå" igjen med fyll på helg og netter borte, er det klar det sier stopp til slutt. Men jeg føler på en måte at grensen min ikke er nådd enda. 

Men når den først er nådd, så er det over. Så godt kjenner jeg meg selv. Jeg har bare så enormt med tålmodighet. Også elsker jeg ham vanvittig høyt. Jeg er fortsatt forelsket i ham. Jeg ser på ham og får varme følelser. Men når han er på sitt verste føler jeg også medynk, og tenker han er en stakkarslig fyr og lurer på hva i hellvette jeg gjør sammen med et sånt ødeland. 

Ofte tenker jeg at jeg hadde nok hatt det veldig fint alene, eller sammen med vårt barn da, som eneforsørger. Jeg hadde sluppet belastningen han legger på meg og oss og barnet vårt som lurer på hvor pappa er søndagsmorgen for n'te helg på rad. Sånn sett ser jeg frem tid den dagen det eventuelt skjer. At jeg da blir "fri". 

Og i det store bildet. Hva betyr vel hus og bil og nabolag, hvis man ikke har det godt inni seg. Livet er kort, samtidig er det langt. Jeg vil jo ha det best mulig den tiden jeg har. Vil ikke du? 

Du står ovenfor et tøft valg. Det kan faktisk hende han velger dere. Men jeg forstår godt frykten din for at han ikke gjør det.

Aner ikke hva jeg selv gjør når dagen kommer. Men et liv i dette er uaktuelt på sikt. 

Anonymkode: e298d...c4f

[AnonymBruker]

En måte å se det på er; at det er ikke du som tar valget. Det er det han som gjør. Det er dere eller rusen. Ene og alene opp til ham. 

Anonymkode: e298d...c4f

[Gjest Atheena]

Det første jeg tenker er at du har et veldig stort ansvar i å la barna slippe å vokse opp i et "alkolisert" hjem. Selv om du klarer å holde fasaden oppe utad så er det faktisk det de gjør så lenge faren dems drikker i den utstrekningen han gjør. De får det med seg og de tar skade av det. Kanskje vil de beskylde deg for å ikke ha gjort noe med det når de blir eldre. At du lot det skje. Allerede så syns de kanskje det er flaut å ta med venner hjem i tilfelle pappa er full i helgene? 

Det andre er jo at selv om du selvfølgelig er imot at han drikker så blir du medskyldig så lenge du lar det foregå i ditt eget hjem.

Han har heller ikke kommet så langt i prosessen hvor han ser hvor skadelig dette er, han har en lang vei igjen å gå. Dette kommer heller ikke til å gå bort av seg selv. Så han må vekkes! Det er jo en fin trussel å true deg med at han vil drikke seg ihjel. Veldig stygt sagt mot deg å barna. Mest sannsynlig så vil han kanskje enklere se at han må skjerpe seg hvis du setter et ultimatum. 

Så lenge du har barn i hus så har du ikke noe valg. Hadde det vært kun deg og han kunne du i grunn ventet og sett, for da hadde det bare gått utover deg/han. Barna dine har kun en oppvekst. 

[Gjest Atheena]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke. Dersom denne runddansen fortsetter, for han skjerper seg alltid etter en periode - for så å "havne uttpå" igjen med fyll på helg og netter borte, er det klar det sier stopp til slutt. Men jeg føler på en måte at grensen min ikke er nådd enda. 

Men når den først er nådd, så er det over. Så godt kjenner jeg meg selv. Jeg har bare så enormt med tålmodighet. Også elsker jeg ham vanvittig høyt. Jeg er fortsatt forelsket i ham. Jeg ser på ham og får varme følelser. Men når han er på sitt verste føler jeg også medynk, og tenker han er en stakkarslig fyr og lurer på hva i hellvette jeg gjør sammen med et sånt ødeland. 

Ofte tenker jeg at jeg hadde nok hatt det veldig fint alene, eller sammen med vårt barn da, som eneforsørger. Jeg hadde sluppet belastningen han legger på meg og oss og barnet vårt som lurer på hvor pappa er søndagsmorgen for n'te helg på rad. Sånn sett ser jeg frem tid den dagen det eventuelt skjer. At jeg da blir "fri". 

Og i det store bildet. Hva betyr vel hus og bil og nabolag, hvis man ikke har det godt inni seg. Livet er kort, samtidig er det langt. Jeg vil jo ha det best mulig den tiden jeg har. Vil ikke du? 

Du står ovenfor et tøft valg. Det kan faktisk hende han velger dere. Men jeg forstår godt frykten din for at han ikke gjør det.

Aner ikke hva jeg selv gjør når dagen kommer. Men et liv i dette er uaktuelt på sikt. 

Anonymkode: e298d...c4f

Husk at årene går fort og at du har et stort ansvar for barnet ditt som nå vokser opp i et alkolisert hjem. Det barne har kun en oppvekst og så lenge du ikke tar tak så er du medskyldig i misbruket hans.