Føler ikke det samme for hundene mine nå

[AnonymBruker]

Jeg får helt vondt inni hjerterota jeg. Du kan aldri ha vært spesielt glad i hundene dine. Nei fy fader, stakkars. Hundene kommer til å bli agressive eller få andre problemer om du ikke bryr deg om dem lenger, kanskje angripe ungen din å.

Holder ikke med tur og mat. Dyr kan også bli sjalue og dyr trenger varme, kos og omsorg. Sånn er det med både dyr og mennesker, får man ikke kjærlighet, kan man bli kald og kynisk. Bare tenk deg det selv. Dyr har følelser og behov og hundene dine sine behov er da for faen ikke noe mindre verdt enn babyen din sine behov. 

Jeg syntes du skal omplasse de til noen som vil elske dem, de har det ikke bra hos deg og kommer aldri til å få det. Du kan ikke fake kjærlighet, det gjennomskues både av dyr og mennesker. 

Anonymkode: 712fc...f97

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å kombinere hunder med småbarn/ baby er dårlig ide. Hundene roter og griser ned et hus med hår og avfall de drar inn utenfra, utrolig mye jobb bare få de rene etter en liten tur i regnvær. Og ja med små babyer i hus har man rett og slett ikke ork til å ha dyr. Jeg hadde forsøkt gi de bort.

Anonymkode: 5de3f...c1e

Hvis en tar så lett på det å være hundeeier eller dyreeier så skal man ikke gå til anskaffelse av det. 

Jeg forstår at en baby krever mye tid og oppmerksomhet, men er det virkelig sånn at enkelte mennesker skaffer seg hund uten å tenke litt langsiktig? 

Er det virkelig sånn at en skaffer seg hund med mål om å kvitte seg med den om noen år dersom familieforøkelse? 

Jeg er som tidligere nevnt eier av to nydelige hunder på 9 og 10 år, og hundene mine kan bli 15-20 år gamle. Ikke snakk om at jeg setter dem bort fordi at mannen og jeg vil ha barn, det er et valg vi har tatt om å bli prøvere, men vi tok nå også et valg om å skaffe oss disse hundene. Hvorfor i all verden skal hundene måtte lide for det? Handler det om modenhet hos enkelte folk? 

Du sier at hundene drar med seg griseri inn i hus, men kjære vene, det er da en grunn til at små barn bruker bleie? Tenk så mye svineri en liten baby er istand til å skape? Og ikke minst hvor mye klesvask det kommer til å bli! 

Nei her hos oss skal hundene ingen steder, de er en del av vår familie og aldri i livet om jeg ville vært så kynisk å kvitte meg med dem. Det burde faktisk ikke vært så lett å gå til anskaffelse av dyr, for hjelpes hvor mange umodne mennesker det er der ute som aldri skulle hatt dyr. Det gjør meg vondt å tenke på hvor mye enkelte dyr må lide for menneskers valg, noe som kunne vært unngått hadde folk klart å tenke litt mer langsiktig! 

Anonymkode: 9a59c...be3

[AnonymBruker]

Men i alle dager for noen ondskapsfulle kommentarer! 

Hvis Ts ikke har tid og overskudd til å gi hunden sin kjærlighet så er det vel bedre for hunden å bli omplassert? 

Anonymkode: e53d6...ddf

[Krølle-frøkna]

Uff, jeg sympatiserer virkelig med disse hundene og kattene. Bedre å la dem være hos noen som liker dem ja i stedet for en som ikke gjør det fordi hun/han fikk barn. Katta mi er min bestevenn og baby, min gretne sure matmoms av en katt. 

 

Du sier du at du har vært utrolig glad i dem i løpet av årene, men det virker lite troverdig når du etter fem og seks år vurderer å flytte dem til en annen eier. Jeg hadde forstått det om du hadde formulert deg anerledes og grunnen var at du ikke rekker ting, men du skriver altså at de bare står i veien. "Og de står jo iallfall ikke i veien fordi de er glad deg, neii..". Hadde du med andre ord bare hund for å gjøre deg selv glad og var egentlig ikke glad i dem?

[AnonymBruker]

Alle dere som angriper ts, har dere prøvd kombinasjonen hund og baby selv? 

Og til ts. Du er midt oppi store omveltninger i livet ditt. Selvfølgelig skjer det endringer både fysisk og mentalt. Ikke gjør noe forhastet nå, men prøv noen midlertidige tiltak. Feks finn en hundepasser/lufter som gir hundene litt oppmerksomhet og deg litt avbrekk, eller en hundebarnehage eller lignende. Gi det litt tid. Plutselig får du mer overskudd igjen og finner kanskje  igjen gleden med hundene. Ikke minst får barnet ditt gleden av å vokse opp med dyr. 

 

Anonymkode: ada33...994

[AnonymBruker]

Også må jeg jo legge til at jeg skulle ønske jeg var like synsk som alle dere perfekte hundeeierne i denne tråden! Det må være utrolig praktisk å kunne planlegge og vite alt som skjer i livet ditt de neste 10-20 årene! 

Anonymkode: ada33...994

[AnonymBruker]

Bedre at ts vurderer omplassering for å gi hundene et verdig liv, isteden for å påføre dem mye negativitet og kanskje et liv hvor de kun får det viktigste for å overleve.

Vil jo ikke si at hun aldri burde skaffet seg hund og kaster dem i søpla når hun faktisk foreslår omplassering her. Da kunne hun like godt avlivet dem uten at noen hadde fått vite om det, særlig når det er så mye frekke kommentarer her. 

Jeg elsker dyr selv, og er oppvokst med ulike dyr. Men når man får barn så vil dyr alltid komme i 2. Rekke, så er det opp til hver enkelt hvordan man takler dette. 

Anonymkode: 30afa...d30

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det som veldig slitsomt med hunden deler av svangerskapet, fordi jeg var så dårlig og ikke fikk til å gi den det den trengte (mannen var mye bortereist ifbm. jobb). De første månedene med babyen var enda verre. Helt ærlig opplevde jeg hunden som i veien. Den var klengete (naturlig nok, den merket jo at den ble nedprioritert), og jeg var veldig sliten og ble irritert. Nå er barnet ett år, og det går mye bedre. Følelsene for hunden har heldigvis kommet tilbake der de var før. Det er også veldig fint å se at hunden og barnet har fått en god relasjon. 

Anonymkode: a81a5...20e

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Også må jeg jo legge til at jeg skulle ønske jeg var like synsk som alle dere perfekte hundeeierne i denne tråden! Det må være utrolig praktisk å kunne planlegge og vite alt som skjer i livet ditt de neste 10-20 årene! 

Anonymkode: ada33...994

Hva ville du gjort dersom det ikke passet med kid lenger pga "at man ikke kan planlegge alt og vite alt som skjer de neste 10-20 årene"? Adoptert den bort? 

 

Når man tar på seg ansvar for andre skapninger, så bør man se 10-15 år fremover,  ha en buffer, noen som kan se etter den dersom det skjer noe med deg etc. Det er det ansvaret man påtar seg det øyeblikket man takker ja til en hund. Vet man ikke hva man går til så gjør man det ikke, det er  ingen menneskerett å ha dyr. Det er alt for mange som driver med impulskjøp av dyr som man like gjerne kan kaste bort noen år senere "fordi det ikke passet likevel". "Dere perfekte synske hundeeiere"... Normal ansvarsfull, og følge opp heter det, ikke mer hokus pokus enn det. 

Anonymkode: 93ac0...5df

[AnonymBruker]

På 21.4.2019 den 20.32, AnonymBruker skrev:

Har to hunder på 5 og 6 år. De har hele veien vært utrolig viktige for meg og jeg har vært utrolig glad i dem. Men etter at jeg ble alene med babyen føler jeg nesten bare negative følelser for dem. De er liksom alltid i veien og mer en belastning i hverdagen enn en glede. Babyen er nå fem måneder og jeg tror jeg har følt det sånn helt siden han ble født. Veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Gi det tid og se om det går seg til eller omplassere? De får jo turene sine og mat, men ikke så mye mer enn det. Noen råd? 

Anonymkode: 5cb82...103

jeg har det helt likt og føler veldig dårlig samvittighet over hunden. 

Anonymkode: 458e8...f2e

[AnonymBruker]

Folk her er gærne. Wow. Det er innmari stor forskjell på å ha baby, og å være alene med baby. Jeg synes det er imponerende om du klarer å gi hundene gode nok turer, faktisk. 

Det samme skjedde meg. Planlagt hund, men ikke-planlagt unge, ikke planlagt å bli alene. Brukshund med enormt aktiviseringsbehov. Det kunne humpet og gått ved 5 måneders alder (når ungen sov mye, kunne bæres i sele, og ikke ble drittlei vogn/sele etter et kvarter) , men ikke ved ett år. Og hvordan løse det etter endt permisjon når man jobber - dra med ungen på et par timers tur etter barnehagen hver dag, i stedet for å lage middag og leke bittelitt før sengetid? Jobbe redusert for å gå tur med hund, og ha ungen unødvendig lenge i barnehagen? 

Nå var jeg så heldig at jeg slapp total omplassering, men har noen å dele hunden med. Hunden er ikke masse her, men noen dager her, og noen helger der. Anbefaler TS å se etter litt alternative løsninger eller måter å avlaste på i første omgang, mulig det er tilstrekkelig for at det går seg til.

Jeg blir på en måte glad for at mange er så tydelig glade i hundene sine, og planlegger langt frem når de får de - det er faktisk jeg også (det har vært min livsstil i mange, mange år), selv om ikke livet gikk etter planen - men jeg tror ikke alle forstår seg på hvordan hunder fungerer, forstår atferd- og læringsteori blant annet. Det blir en liten avsporing, men kort fortalt er de "enklere" på den måten at de alltid er motivert av det som lønner seg mest for dem (ikke "lojalitet" eller andre mennesketillagte egenskaper), og de vil ikke bruke tid på å sørge over tidligere eier (selv om de selvsagt har en viss tilknytning). De aller fleste normale hunder takler en omplassering strålende, så lenge de får mat, kos og tur på nytt sted. 

Anonymkode: 859d3...4cb

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Også må jeg jo legge til at jeg skulle ønske jeg var like synsk som alle dere perfekte hundeeierne i denne tråden! Det må være utrolig praktisk å kunne planlegge og vite alt som skjer i livet ditt de neste 10-20 årene! 

Anonymkode: ada33...994

Du misforstår hele poenget. Det jeg skrev i innlegget mitt er at det skal faktisk ligge litt planlegging bak det å gå til anskaffelse av hund. Det er da vanlig å gjøre litt undersøkelser I forkant, med det følger å tilegne seg kunnskap om behov for stell, ernæring, mosjonering og forventet levetid. Dette skal ikke være et impulskjøp! 

Med din tankegang virker det som at du er en av dem som velger den letteste utvei dersom det ikke lenger «passer» å være hundeeier lenger. Er det sånn du gjør med alt annet også? La oss si at du skal på ferie, er du en av dem som det skrives så mye om i media som bare dumper dyret i nærmeste grøft? 

Det å ta til seg et levende dyr krever mye og det skal det gjøre også. Det skal ikke være noe en tar til seg for moroskyld, fordi at dyret er nusselig, eller fordi at det er mote/passer for anledningen. Jeg kjenner flere alenemødre  som har hund og som kombinerer det med spedbarn. Det er jo virkelig rart at folk faktisk klarer det, mens andre gidder ikke å holde løpet ut. 

Jeg er sjokkert over tankegangen og hvor lett en tar på det å kvitte seg med dyret. En snakker om at vi ikke kan velge våre foreldre, men dyrene kan jammen ikke velge eieren sin heller. Så til den av dere som ikke makter å planlegge i forkant, dvs. Være «føre var», gjør dyrene en tjeneste, ikke gå til anskaffelse av det, for dere forstår virkelig ikke hva det innebærer å være en dyreeier, og dere setter oss som faktisk tar det på alvor i dårlig lys. 

Anonymkode: 9a59c...be3

[Gjest]

Om du ser på en plage og nedprioriterer de så omplasser de. Og lov deg selv i samme slengen å aldri skaffe deg ett dyr som trenger kos og omtanke igjen! Ikke vondt ment, men hunden vil få det bedre ett sted hvor de blir tatt vare på, får kos og omsorg (noe du selv sier de ikke får).

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva ville du gjort dersom det ikke passet med kid lenger pga "at man ikke kan planlegge alt og vite alt som skjer de neste 10-20 årene"? Adoptert den bort? 

 

Når man tar på seg ansvar for andre skapninger, så bør man se 10-15 år fremover,  ha en buffer, noen som kan se etter den dersom det skjer noe med deg etc. Det er det ansvaret man påtar seg det øyeblikket man takker ja til en hund. Vet man ikke hva man går til så gjør man det ikke, det er  ingen menneskerett å ha dyr. Det er alt for mange som driver med impulskjøp av dyr som man like gjerne kan kaste bort noen år senere "fordi det ikke passet likevel". "Dere perfekte synske hundeeiere"... Normal ansvarsfull, og følge opp heter det, ikke mer hokus pokus enn det. 

Anonymkode: 93ac0...5df

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du misforstår hele poenget. Det jeg skrev i innlegget mitt er at det skal faktisk ligge litt planlegging bak det å gå til anskaffelse av hund. Det er da vanlig å gjøre litt undersøkelser I forkant, med det følger å tilegne seg kunnskap om behov for stell, ernæring, mosjonering og forventet levetid. Dette skal ikke være et impulskjøp! 

Med din tankegang virker det som at du er en av dem som velger den letteste utvei dersom det ikke lenger «passer» å være hundeeier lenger. Er det sånn du gjør med alt annet også? La oss si at du skal på ferie, er du en av dem som det skrives så mye om i media som bare dumper dyret i nærmeste grøft? 

Det å ta til seg et levende dyr krever mye og det skal det gjøre også. Det skal ikke være noe en tar til seg for moroskyld, fordi at dyret er nusselig, eller fordi at det er mote/passer for anledningen. Jeg kjenner flere alenemødre  som har hund og som kombinerer det med spedbarn. Det er jo virkelig rart at folk faktisk klarer det, mens andre gidder ikke å holde løpet ut. 

Jeg er sjokkert over tankegangen og hvor lett en tar på det å kvitte seg med dyret. En snakker om at vi ikke kan velge våre foreldre, men dyrene kan jammen ikke velge eieren sin heller. Så til den av dere som ikke makter å planlegge i forkant, dvs. Være «føre var», gjør dyrene en tjeneste, ikke gå til anskaffelse av det, for dere forstår virkelig ikke hva det innebærer å være en dyreeier, og dere setter oss som faktisk tar det på alvor i dårlig lys. 

Anonymkode: 9a59c...be3

Vis meg nøyaktig hvor jeg skriver at jeg velger letteste utvei! Jeg anbefalte ts å ikke gjøre noe forhastet, men finne en bedre midlertidig løsning til hun kom seg igjennom kneika. Noe jeg har praktisert selv her også, siden livet mitt tok en svært uventet vending det siste året. Jeg er en av dem som hadde alt på stell, men vet hvor fort det helt plutselig kan snu. Og det på tross av at man har buffer med både penger og mennesker. Folk får slutte å dømme og sitte på sin høye hest og innse at ting kan skje. TS går igjennom en utrolig tøff situasjon nå, som mange nok ikke klarer å sette seg inn i. Hun trenger konstruktive innspill og forlag til gode løsninger. Ikke kjeft og mer dårlig samvittighet. Det har hun antageligvis nok av allerede. 

 

Anonymkode: ada33...994

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og svar til dette

Perelandra, mod. 

[AnonymBruker]

FOLK ALTSÅ! Man kan være både glad i dyrene sine OG finne ut at det beste er å la de få et annet hjem. Jeg har hatt 3 omplasseringshunder, og de levde like godt hos meg som hos forrige eier. De sørger ikke, de er ikke triste, og de aller fleste tilpasser seg nye mennesker og omgivelser. Og jeg har omplassert to hunder. To hunder som skulle brukes til min sport og hobby der den ene ble for lite og den andre for mye hund. De lever lykkelig begge to, en i en turglad famlilie, mens den andre konkurrerer på landslagsnivå i en hundesport.

Livet endrer seg, og istedenfor å tviholde på hunden og gi den OG SEG SELV et kjipt liv med konstant dårlig samvittighet ER IKKE VERDT DET. Og herregud, slutt å sammenligne BARN og HUND.

Anonymkode: bf2f7...fad

[AnonymBruker]

Med en liten baby og for få timer i døgnet er det ikke rart hundene blir bare stress. Det er normalt - for en periode. Så blir det sannsynligvis lettere. 

Babytiden er et vakum. Har vært gjennom det to ganger, og følte livet mitt sto på vent gjennom barnas første leveår begge gangene. Det er hormoner, stress, lite søvn, en ny hverdag og en haug av tilpasninger for å få hverdagen til å fungere. Så blir det i de aller fleste tilfeller lettere... 

Kan du få noen til å lufte/trene hundene av og til? Så blir det litt mindre stress for deg med dem, og det er kanskje lettere å finne tilbake til gleden med dem. Akkurat nå er du på et stadium i liver hvor det er vanskelig å ha tid/energi til hundene, slik vil det ikke alltid være - men få litt hjelp nå mens det er tøft.

Anonymkode: e8bb5...f17

[Joppeline]

På 22.4.2019 den 21.35, AnonymBruker skrev:

Jeg opplevde det som veldig slitsomt med hunden deler av svangerskapet, fordi jeg var så dårlig og ikke fikk til å gi den det den trengte (mannen var mye bortereist ifbm. jobb). De første månedene med babyen var enda verre. Helt ærlig opplevde jeg hunden som i veien. Den var klengete (naturlig nok, den merket jo at den ble nedprioritert), og jeg var veldig sliten og ble irritert. Nå er barnet ett år, og det går mye bedre. Følelsene for hunden har heldigvis kommet tilbake der de var før. Det er også veldig fint å se at hunden og barnet har fått en god relasjon. 

Anonymkode: a81a5...20e

Helt samme her! 

I begynnelsen tok jeg meg selv å irritere meg over at vi har hund. Og jeg har alltid elsket hunden, me det ble bare så mye! Jeg var utrolig sliten og hadde ikke kapasitet til å gi noe mer enn det babyen krevde. Heldigvis meldte en tante som elsker hunder men ikke kan ha fast seg til å passe, og hadde henne faktisk i tre måneder. Kom innom og vi var på besøk der, og da kjente jeg på savnet, men i hverdagen med baby var jeg fremdeles for stresset til å merke at hun ikke var der. 

Så etter tre mnd, når det hadde roet seg litt, fikk vi henne tilbake! Og alt er som normalt før baby igjen! Hunden er kjempegrei og kosete og jeg har kapasitet til å se den igjen! SÅ takknemlig for hjelpen vi fikk til pass, så det ikke ble kjipt for både hunden og oss (hun koser seg hos tante som går maaasse fjelltur og har 100 % fokus på henne hele tiden). 

Så, ts, skjønner deg veldig godt! Om du tenker det kan gå seg til, så gjør det kanskje det! Kanskje be om hjelp en periode? Er det ikke mulig, alene med baby er det jo myyye jobb, kan hundene definitivt få bra liv med andre eiere også.

Endret 26. april 2019 av Joppeline

[AnonymBruker]

Hva du enn gjør TS, hvertfall sørg for at de havner i samme hjem🧡 slik at de ikke mister alt de har vært vandt til

Anonymkode: 72a73...e68

[AnonymBruker]

Noen mennesker har jo sterkere narsissistiske trekk og bruker dyr, unger, mann og hvermansen for å dekke egne behov, også følelsesmessig, og når de ikke tjener den hensikten lengre, så er blir det kaldt. Sånne folk bruker ikke ha så gode relasjoner til barna sine heller når de blir litt eldre så forteller de historiene sine. 

Anonymkode: b2b9e...0cd