Føler ikke det samme for hundene mine nå

[AnonymBruker]

Har to hunder på 5 og 6 år. De har hele veien vært utrolig viktige for meg og jeg har vært utrolig glad i dem. Men etter at jeg ble alene med babyen føler jeg nesten bare negative følelser for dem. De er liksom alltid i veien og mer en belastning i hverdagen enn en glede. Babyen er nå fem måneder og jeg tror jeg har følt det sånn helt siden han ble født. Veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Gi det tid og se om det går seg til eller omplassere? De får jo turene sine og mat, men ikke så mye mer enn det. Noen råd? 

Anonymkode: 5cb82...103

[AnonymBruker]

JAAA, normalt!!!

Jeg hadde to, og mann med reisejobb. En kollega fikk den ene på låns på ubestemt tid, den ble der til den måtte avlives. Og har nå en igjen som jeg sliter med:p mistrives med hund , men han må jo få bli her. Samme med de to kattene!! :S 😄

Kanskje noen vil låne de..?

Anonymkode: a1196...e38

[ikkevoksen]

Nå må folk skjerpe seg. Hunder blir familiemedlemmer og kommer til å savne deg og bli forvirret om du omplasserer de. Når skal dere skjønne dette? Ja, babyen tar mye plass men det kommer ikke til å være slik i flere år. Du skylder hundene å gi de kjærligheten og omsorgen de trenger. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, ikkevoksen skrev:

Nå må folk skjerpe seg. Hunder blir familiemedlemmer og kommer til å savne deg og bli forvirret om du omplasserer de. Når skal dere skjønne dette? Ja, babyen tar mye plass men det kommer ikke til å være slik i flere år. Du skylder hundene å gi de kjærligheten og omsorgen de trenger. 

Man kan mene hva man vil.

Anonymkode: a1196...e38

[ikkevoksen]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Man kan mene hva man vil.

Anonymkode: a1196...e38

Og jeg kan mene at folk som vurderer å gi bort hundene sine må skjerpe seg. 🙂 

[StovnerJune]

Så du var glad i hundene helt til du fant noe som erstattet dem. Nå har de ikke noen nytteverdi lenger og det beste er om de forsvinner. Okay, forstått.

[Kvinne87Rogaland]

Jeg synes det er uendelig trist at det kan være så enkelt å bare kvitte seg med levende, følende skapninger. Hunder som er SÅ trofaste og lojale, og som trenger en flokk å tilhøre, og stabilitet.

Men hvis du ikke er glad i de lengre, og ikke kan gi de den omsorgen de trenger... ja da må du bare omplassere dem. 

[AnonymBruker]

Jeg synes barnevernet burde ta ungene til folk også, klarer de å kaste dyra sine i søpla så lett så klarer de ikke å gi barna den kjærligheten og omsorgen det krever. Barna vokser opp i giftige atmosfærer og tar over atferd til foreldre, holder ikke med rene klær og mat. Når man ikke eier antenner eller empati...

Anonymkode: dac14...bf8

[AnonymBruker]

Vi har to hunder her hjemme på 9 og 10 år. Hundene er som barna våre og vi er i prøverfasen. Jeg hadde aldri gitt fra meg hundene mine, jeg kan ikke en gang forestille meg hvilken sorg hundene hadde kjent på dersom vi skulle kvittet oss med dem. Og jeg hadde aldri tilgitt meg selv for det heller. 

Anonymkode: 9a59c...be3

[AnonymBruker]

Det er normalt å føle sånn. Noen sliter med tilknytning til babyen, andre med at babyen tar alt fokus og mann eller søsken blir oversett. Eller hunder. 

Baby krever enormt mye og ekstrabelastninger er tøft. Det er faktisk belastende og tenke på lufteturer morgen, kveld (når man er utslitt og det passer som dårligst) eller bjeffing og hundehår overalt i tillegg. Syntes ts skal omplassere hundene sine om hun ikke trives med dem. Og så må dere ikke ta helt av: hunder tåler fint å bytte eiere. Det er ikke som å selge søstera si, slik som enkelte av dere prøver å gjøre det til. Av og til blir ikke livet sånn vi så det for oss. Endringer skjer. 

Anonymkode: 654fd...237

[AnonymBruker]

Kattene mine var babyene mine helt til vi fikk barn. Da vi kom hjem med babyen kunne jeg ikke fatte hva jeg hadde tenkt, da var de plutselig vanlige katter 😛 Nå som barnet er 18 mnd, kan leke litt alene og ha glede av kattene er de en helt naturlig del av familien igjen 🙈 Følte ikke så mye for de de første månedene med ny baby, men det gikk seg til. Var aldri inne på tanken om å kvitte meg med de. Har man valgt å få dyr må man ta ansvar for de også

Anonymkode: 6fa0b...097

[AnonymBruker]

Å kombinere hunder med småbarn/ baby er dårlig ide. Hundene roter og griser ned et hus med hår og avfall de drar inn utenfra, utrolig mye jobb bare få de rene etter en liten tur i regnvær. Og ja med små babyer i hus har man rett og slett ikke ork til å ha dyr. Jeg hadde forsøkt gi de bort.

Anonymkode: 5de3f...c1e

[AnonymBruker]

Det er normalt å bli mindre glad i hundene dessverre, det er ufattelig trist men sant. Spesielt når man får barn og det tar opp energien veldig mye.

Dette gjelder ikke meg, men så dette hos naboene. De sluttet å være glad i hunden deres lenge før men ble spesielt bestemt for å selge henne da dama ble gravid. Det gikk så langt at de nesten aldri gikk tur med henne og jeg er sikker på alt de gjorde de siste ukene hun var der var å mate henne og slippe henne i hagen for å gjøre fra seg. Jeg syntes det var grusomt.

Jeg pleide å ha hunden på besøk og gå tur et par ganger i uka når jeg var i hjembyen på ferie (student). Jeg er ekstremt glad i hunden, kanskje mer enn eierne selv før de begynte å like henne mindre. Jeg ville kjøpe henne, men jeg bor jo ikke i den byen fast og kan ikke ha dyr i leiligheten jeg har nå. 

De siste ukene var hun også veldig stresset - røytet av seg halve pelsen, tygget alt hub kom borti, ble veldig klengete og oppmerksomhetssyk. Da jeg hadde henne på besøk så klarte hun ikke være vekke fra meg, selv om jeg måtte på do så sto hun uttafor. Det var unormal oppførsel for henne så jeg merket jo at noe var galt.

Fant ut at de solgte henne da jeg var hjemme i studiebyen, ble lei meg men også litt lettet (håper i alle fall de nye eierne er bedre). Synes ikke man skal få hund når du vet det er en sjanse for at sånt skjer. Det er stressende for eierne OG for hunden å omplassere, spesielt når hunden ser ut til å merke noe er galt.

Vil ikke si at jeg ikke forstår - en baby trenger mye omsorg og oppmerksomhet og det gjør at hundene må nedprioriteres litt. Har full forståelse for det, men det er noe man burde tenke på før man kjøper hund. Jeg forstår du er stresset og de virker som om de er til bry, men pass på å gi dem litt oppmerksomhet uansett. Og som noen sier når barnet blir mer selvstendig kan du jo oppleve å få den gode gamle kjærligheten til dyret igjen 💙

Anonymkode: f8550...255

[SoWhat?]

Hvis hundene ikke får dekket viktige behov må du vurdere omplassering Ts. Det er bra at den får turer og mat, men jeg regner med at den blir avvist ellers, siden du føler at den er i veien? 

Jeg syns ikke at dyr skal være hos mennesker som føler at de er til belastning. De fortjener å ha det best mulig selv om ja, de kan savne eierne. Hunder er lojale uansett, men de kan få fine og gode hjem hos andre! 

Du kan jo gi det litt tid og prøve å endre på det. Ellers får du undersøke på hvilken måte du vil omplassere på. Det er steder du kan henvende deg hvor de tar vare på hunder til de finner rette eiere. Håper det løser seg! 

[AnonymBruker]

Stakkars hundene dine😣 jeg skjønner ikke at det er mulig🙄

Jada, jeg har barn selv. Hunden var ni år da barnet ble født. I ni år hadde den vært midtpunktet i livet mitt, og min beste venn. Den er nå 13, og fortsatt min beste venn og fortsatt midtpunktet, sammen med barnet selvfølgelig😅 Tror morsinstinktet mitt tok helt av å få barn, for det går utover hunden også🥰

Anonymkode: e2628...40b

[AnonymBruker]

Tenker at hundene har vært der lengst og er mere knyttet til deg. En baby takler lett å få nye foreldre. Omplasser ungen. 

Anonymkode: 3179f...6a6

[AnonymBruker]

Jeg forakter mennesker som ts.

Anonymkode: ce626...4c7

[AnonymBruker]

Anonymkode: ce626...4c7

[AnonymBruker]

Det er jo ikke rart at du ikke føler det samme for de lengre. Du er nybakt mamma, noe som er veldig spesielt og omveltende på livet og rutiner. I tillegg er du alene. Nå føler du nok at du aldri har tid til noe. Det vil jo på sikt bli lettere for deg, men du må se selv om du virkelig klarer å gi de alt de trenger. 

Du kan jo sette de ut på for en periode til dere er over den verste kneika. 

Jeg er ikke før omplassering som lett utvei, men man skal faktisk ha en hverdag man kan puste i. Og når man er alene med små barn,  så er det ikke enkelt å ha en hund. Alltid drasse med ungen ut på tur. En unge som kanskje ikke vil sitte i vogna, og hunder som drar overalt. Full jobb, og bhg er tungt i seg selv. Man kommer seg jo heller ikke ut på kveldstid når man er alene.. 

Anonymkode: b1297...ad6

[Martin13]

Jeg forstår ikke dem som går fra å være glad i dyrene sine til plutselig miste følelsene for dem. For meg virker det som man aldri har vært særlig knyttet til dem i utgangspunktet. Kunne aldri gitt bort dyr jeg har knyttet meg til. Også vet jeg at jeg har tid og penger til å ha dyr før jeg bestemmer meg for å ta dem inn i min familie.