Hvor dårlig er dere som går til psykolog?

[AnonymBruker]

Hvor dårlig vil du si du er?

Anonymkode: 753c2...199

[AnonymBruker]

Jeg føler at jeg ikke er så dårlig og har dårlig samvittighet fordi jeg føler at jeg opptar plassen til folk som jeg føler er mye dårligere enn meg som jeg leser om her. Samtidlig har dps sagt at jeg trenger langvarig oppfølgning.

Har nå gått hos psykolog i snart 5 år og bearbeider ulike traumer. 

Har også gått ulike kurs hos dps som mindfullness og Kurs i depresjon. 

Så kanskje selvinnsiktet er litt dårlig 😅

 

Håper etterhvert å få et "normalt" liv uten masse depresjoner og angst, og jobber med det. 

Anonymkode: ffdba...4e8

[AnonymBruker]

Jeg er så dårlig at jeg trenger psykolog ..?

Anonymkode: c4d33...aad

[AnonymBruker]

Jeg føler jo egentlig ikke at jeg har behov for hjelp, men blir veldig tett fulgt opp. Jeg føler jo selv at det er bullshit, men går i gruppe, til psykolog og snakker med psykiatrisk sykepleier.. Så tror kanskje at man ikke alltid selv er den rette til å vurdere😅

Anonymkode: 7c1ef...ff8

[AnonymBruker]

Det varierer. Noen ganger klarer jeg meg fint, men trenger allikevel hjelp, og i andre perioder føler jeg meg bare veldig, veldig syk.

Anonymkode: fa5f0...5ec

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg føler jo egentlig ikke at jeg har behov for hjelp, men blir veldig tett fulgt opp. Jeg føler jo selv at det er bullshit, men går i gruppe, til psykolog og snakker med psykiatrisk sykepleier.. Så tror kanskje at man ikke alltid selv er den rette til å vurdere😅

Anonymkode: 7c1ef...ff8

Ja men det jeg lurte på var hvor dårlig du er? Altså er du så deprimert at du ligger i senga 23t/dagen, så mye angst at du ikke har vært utafor døra på 3 uker, eller spiser så lite at bmien er på 12 liksom? ☺

Anonymkode: 753c2...199

[AnonymBruker]

Slutter i terapi til sommeren, etter terapautens vilje, hen tror jeg er klar. Jeg er uenig. Ikke i at jeg ikke kan leve uten, om enn med endel strev, men fordi det er så mye som ikke funker og så mange dager som går bort i veldig angst. Så her er jeg og psykolog uenig om når en går til psykolog 😕🤨

Om du vurdere det selv så ville jeg tenkt det var rett å søke om du slitet så mye at det gikk  utover livskvaliteten daglig.

Anonymkode: cc836...b95

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja men det jeg lurte på var hvor dårlig du er? Altså er du så deprimert at du ligger i senga 23t/dagen, så mye angst at du ikke har vært utafor døra på 3 uker, eller spiser så lite at bmien er på 12 liksom? ☺

Anonymkode: 753c2...199

Nei, det er det jeg ikke er. I starten da jeg begynte hos psykolog var jeg i full jobb, sov en del middag, var aldri med venner, brukte alt jeg hadde av energi på å virke som om alt gikk fint på jobb siden jeg måtte være der. Så ble jeg utsatt for en litt uheldig situasjon, som en som ikke hadde hatt problemer sikkert hadde taklet helt fint. Men min reaksjon var "ok, men nå kan jeg dø", dette ble stoppet av folk rundt, og selv går jeg egentlig ikke med på at jeg er så dårlig..

Så da jeg begynte i terapi trodde jeg ikke på da psykologen sa jeg var deprimert, for mitt problem var angst. Nå går det etterhvert opp for meg at jeg nok er deprimert og.. Men jeg var utad veldig velfungerende i starten, sikkert ingen som hadde trodd det skulle gå som det gikk

Anonymkode: 7c1ef...ff8

[AnonymBruker]

Jeg endte opp hos psykolog når jeg hadde kroniske selvmordstanker og planer, og jeg selvmedisinerte meg med tabletter. 

Anonymkode: 878d7...f16

[AnonymBruker]

Jobber 100% og fungerer fint utad, har hatt noen dype knekker ifm "uheldige relasjoner" og hadde da så mye angst at jeg kunne ikke være alene. Må gå på antidepressiva resten av livet, sier fastlegen.  Har gått til psykolog i 15 år og i gruppeterapi i 3 år. Jeg har der fint i dag, men har som sagt vært skikkelig, skikkelig dårlig. Gikk ned 11 kg på et par måneder og så ut som et skjelett, klarte verken spise eller sove. Da jeg var innom jobben for å levere sykmelding, var det er par kolleger som reagerte veldig på hvor dårlig jeg så ut. 

Anonymkode: cfb02...35b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja men det jeg lurte på var hvor dårlig du er? Altså er du så deprimert at du ligger i senga 23t/dagen, så mye angst at du ikke har vært utafor døra på 3 uker, eller spiser så lite at bmien er på 12 liksom? ☺

Anonymkode: 753c2...199

Wow just wow.

Trykket meg inn for å svare,men der ombestemte jeg meg 

Anonymkode: e926a...233

[Gjest Noensommegher?]

[AnonymBruker]

Lurer du på om du er syk nok til å få en henvisning godkjent?

Det finnes ingen fasit på det. Det er avhengig av kapasitet, din diagnose, om legen har skrevet en god henvisning, din egen oppfattelse av sykdommen, hvor store konsekvenser den har for deg i hverdagen. 

Jeg var i full jobb når jeg startet, men jeg ble fort sykmeldt og mistet så jobben. Får ikke til å jobbe nå, da det krever mye å starte i en helt ny jobb. Mer enn jeg klarer å gi.

Noen dager går jeg ikke utenfor døren, andre dager er jeg på flere aktiviteter. Formen svinger fra dag til dag. 

Anonymkode: 8b263...6d1

[AnonymBruker]

Jeg har gått til en provat terapeut i over syv år (er under 30), og er nå inne på DPS. Legen og terapeuten vil ha meg i avklaring etter hvert og mener jeg er så dårlig at jeg bør på ung ufør. Har vært dårlig hele livet, men flytt gjennom på å være helt avstengt og ruset meg mye. Prostuituerte meg i senungdomsårene.
Jeg ser ikke sykdommen min selv, fordi jeg er så vant med å leve med den. Det syke hos meg er blitt helt normalt, sånn går dagene mine.

Men jeg har droppet av to påbegynte bachelor, klarer ikke jobbe, har angst, har veldig veldig mange triggere, spiseforstyrrelse, kPTSD, bipolar 2 og generelt mye angst. Jeg har en mild grad av OCD, men som likevel preger mye av måten jeg MÅ gjøre ting på, eller måter å forholde seg til eller tenke på. Strever med masse flaskbacks samt høy grad av dissossiering som grenser til korte psykoser. Jeg klarer å gjøre visse ting, som jeg er trygg på, som ikke innebærer noen form for forventning eller tvang - da går det i lås for meg.
Bare det faktum at NAV krever utredning og jeg er prisgitt dem har gjort meg dårligere enn noen gang, selv om fornuften min skjønner at det er slik, med rette.

Jeg selvmedisinerer med beroligende, skader meg og er suicidal og tidvis deprimert. Har ikke vært hypomanisk på mange måneder. Jeg orker ikke dusje på over en uke, noen ganger to, orker ikke handle mat, orker ikke lage mat, klarer ikke legge meg i sengen min uten 3 sobril, klarer ikke være sosial med andre utenfor min aller nærmeste omgangskrets, klarer ikke lenger komme meg ut og trene, stille opp på foreldremøter krever mye planlegging og oppbavking i forkant.

Funksjonsnivået innenfor mine veldig strenge og snevre rammer er høyt. Men ute i samfunnet klarer jeg ikke eksistere engang...

Anonymkode: 754c2...e35

[AnonymBruker]

Ikke sammenlign deg med andre npr det kommer til din helse. Det er ikke noe fasitsvar på hvor syk man bør være for å oppsøke hjelp. Hvis du føler at det ville vært til hjelp, snakk med legen din om en henvisning. Det er masse private tilbud også hvis en DPS fks skulle avvise henvisning. 

Jeg var selv nær døden omtrent hele ungdomstiden min og fungerte ikke i hverdagen. Jeg gikk til psykolog og var mye innlagt. I en alder av 19 følte jeg meg veldig frisk og avsluttet behandling. Nå er jeg 22 år og føler at jeg fortsatt har en del vansker etter så mange år med alvorlig sykdom og går til psykolog igjen. Jeg er ikke veldig syk og jeg fungerer i hverdagen, men det er godt og til hjelp å ha noen å snakke med. 

Anonymkode: 867bf...dbb

[Guppy88]

I Amerika er det helt vanlig blant dem med penger å gå til psykolog/terapeut.

I Norge er der dessverre fortsatt tabu å gå til psykolog. Folk har vel inntrykk av at man må være suicidal eller gæren for å ha behov for psykolog. Det er trist. Det burde ikke være mer tabu med psykolog enn med kiropraktor.

[AnonymBruker]

Jeg endte hos psykolog etter å ha «tatt meg sammen» i årevis, men det endte med et sammenbrudd og taklet for eksempel ikke å handle mat uten å grine, pga depresjon og angst. Jeg kunne sove store deler av dagen, men var aldri uthvilt.

Anonymkode: 877ee...b94

[AnonymBruker]

Det er litt vanskelig for meg å beskrive hvor syk jeg, men jeg har blant annet moderate/alvorlige depresjoner flere ganger i året. Jeg kan i perioder bli så deprimert at jeg kun sover 2-3 timer i døgnet, nesten slutter å spise, og er sengeliggende. Jeg har også emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, ADHD og sliter mye med angst. Jeg har prøvd å ta mitt eget liv flere ganger, og hver eneste dag er et rent helvete. Jeg fungerer dårlig i hverdagen, og har fremdeles ikke klart å fullføre vgs, til tross for at jeg er 20 år.

Anonymkode: dcb32...e83

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er litt vanskelig for meg å beskrive hvor syk jeg, men jeg har blant annet moderate/alvorlige depresjoner flere ganger i året. Jeg kan i perioder bli så deprimert at jeg kun sover 2-3 timer i døgnet, nesten slutter å spise, og er sengeliggende. Jeg har også emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, ADHD og sliter mye med angst. Jeg har prøvd å ta mitt eget liv flere ganger, og hver eneste dag er et rent helvete. Jeg fungerer dårlig i hverdagen, og har fremdeles ikke klart å fullføre vgs, til tross for at jeg er 20 år.

Anonymkode: dcb32...e83

Jeg har også ADHD, er 24 år og startet på vgs (for tredje gang) i fjor høst. Har også slitt med depresjon og angst i flere år. Vil bare si at du er ikke alene med å ha det vanskelig på skolen. Vil anbefale deg å prøve på nytt når du føler deg bedre, ta noen få fag om gangen om det så bare er et. Det har gått overraskende bra for min del, å ta det i mitt eget tempo og ikke stille for høye krav til meg selv. Vær også ærlig med kontaktlærer om vanskene dine, sitt fremst i klasserommet og få en generell legeerklæring, så hjelper det på evt. fravær. Lykke til ❤️ 

Anonymkode: 71c5b...3f0

[AnonymBruker]

Jeg er ikke syk eller dårlig, men har opplevd mange traumer i oppveksten. Noe som fra tid til annen gir panikkangst eller gråteanfall jeg ikke får stoppet, litt sånn ut av det blå, og jeg har jevnlig ekstreme mareritt og nattskrekk (ja, selv i en alder av 30 år).  

Ventet 9 mnd på plass, og på den tiden så har jeg egentlig bare kjent meg lykkelig og tilfreds med livet. Har ikke dårlig samvittighet for at jeg tar den plassen selv om jeg har det fint nå. Endelig skal jeg få snakket ut om, og bearbeidet ting

Anonymkode: b3ad2...18f