Noen som har erfaring med å være fosterhjem?

[AnonymBruker]

Jeg ønsker gjerne erfaringer fra de som har vært eller er fosterhjem.  Og gjerne også svar på hva man burde tenke over før man tar valget om å bli fosterfamilie? Om det skulle være noen her som tidligere har vært i fosterhjem ønsker jeg gjerne svar fra den siden også.

Jeg er i midten av 20-årene og har foreløpig verken fast jobb eller kjæreste, så jeg tenker at det ikke er aktuelt for meg å bli fosterhjem nå, men det er noe jeg ønsker å vurdere for fremtiden når disse tingene er på plass.

Anonymkode: ca5a1...a7d

[AnonymBruker]

Jeg var fostermor da jeg var 25 år og student. Riktignok for en 16åring som flyttet ut som 18åring, men det funka bra.

Vi fant leilighet selv og bv betalte leia. 

Anonymkode: a1fd0...658

[Gjest WhisperingWind]

Du må være forberedt på at barnet du får har vært igjennom enorme traumer og vil kunne teste deg med enorme påkjenninger. Noen vil starte krangler for ingenting, stjele, lyve, drikke, skulke, stikke av og mye annet for å teste at du fremdeles er der når stormen er over.

Mange av disse barna har vært igjennom umenneskelig omsorgssvikt og har stor tillit og tilknytningsproblemer. De har et enormt behov for å bli sett, elsket og ivaretatt, men de er livredd for å bli glad i noen av frykt for å bli forlatt og kan dermed vil de kunne la fosterforeldrene kjenne på et helvete før de vinner tilliten deres når de har bevist at de er glad i dem ubetinget. 

Du bør ha en sterk psyke, ha god kontroll på følelsene dine og kunne holde hodet kaldt når orkanen herjer på det verste. 

[AnonymBruker]

Vi var fosterforeldre i mange år. Hadde jeg kunnet skru tiden tilbake ville jeg aldri ha gjort det. Alle fosterbarn har vært igjennom traumer. Det gjør noe med dem. Noen ganger lar det seg ikke reparere, og du må være forberedt på at det å være fosterhjem kan ødelegge familien. Å være fosterhjem er for overmennesker. Å ha hjerterom og en ledig seng er ikke nok. Jeg fraråder alle som spør meg.

Anonymkode: 91a28...25d

[AnonymBruker]

11 timer siden, WhisperingWind skrev:

Du må være forberedt på at barnet du får har vært igjennom enorme traumer og vil kunne teste deg med enorme påkjenninger. Noen vil starte krangler for ingenting, stjele, lyve, drikke, skulke, stikke av og mye annet for å teste at du fremdeles er der når stormen er over.

Mange av disse barna har vært igjennom umenneskelig omsorgssvikt og har stor tillit og tilknytningsproblemer. De har et enormt behov for å bli sett, elsket og ivaretatt, men de er livredd for å bli glad i noen av frykt for å bli forlatt og kan dermed vil de kunne la fosterforeldrene kjenne på et helvete før de vinner tilliten deres når de har bevist at de er glad i dem ubetinget. 

Du bør ha en sterk psyke, ha god kontroll på følelsene dine og kunne holde hodet kaldt når orkanen herjer på det verste. 

Jeg kommenterer sjeldent, men dette måtte jeg nå .. Det du skrev var helt fantastisk og så spot on (uthevet). Det var meg for 10 år siden, og det er fremdeles slik jeg er til tider, dessverre. Måtte bare si det, det var fint skrevet. 

Anonymkode: 07de7...334

[AnonymBruker]

Jeg tenker først og fremst på generelt grunnlag at det er et alvorlig feilsteg med hele systemet at det ikke stilles noen kompetansekrav (i betydningen utdanningskrav) til dem som skal være fosterhjem. Grunnen til at det er sånn er vel at det er så stor mangel på fosterhjem fra før at de rett og slett må bruke de få som vil, men det kan få store konsekvenser for barna. Jada, alle skal på et PRIDE-kurs før de blir godkjente, men hvor mye lærer vordende fosterforeldre egentlig om psykologi og pedagogikk på disse kursene?

At en 25-årig student har fått være fosterhjem håper jeg er tull. Det henger ikke på greip.

Du bør tenke på at barn i fosterhjem har opplevd ting mange av oss vanskelig kan forestille oss, og at dette vil gi utslag på ulike måter. Som andre har skrevet er særlig utfordringer med tillit og tilknytning ganske vanlig, og du må være villig til å investere både tid, kjærlighet og din egen psyke i fosterbarnet. Det er også ulike vansker som gjerne følger av f.eks. rus i svangerskapet, og disse vanskene kan vise seg først når barnet kommer i ungdomsårene. Det å være fosterhjem er ikke en enkel jobb, og disse barna har behov som ikke kan sammenlignes med et "A4-barn" som vokser opp i et normalt hjem under gjennomsnittlige forutsetninger. Du må være villig til å lese deg opp på ulike utfordringer, legge til rette for barnets behov, og sette deg selv i andre rekke. Barnet skal være en del av familien, og kommer til å trenge oppfølging, støtte og grensesetting - som alle andre barn, bare at det vil ta lang, lang tid før barnet stoler på deg og tror på at du ikke vil forlate det og at du virkelig er glad i det og ønsker det alt godt.

Jeg har litt erfaring med samarbeid med fosterhjem gjennom jobb, og jeg opplever dessverre stor forskjell på hvor gode fosterhjemmene er. Du har dem som inkluderer barnet i familien som sitt eget, som stiller opp og gjør alt de får beskjed om for at barnet skal lykkes, også har du de som er "in it for the money". Jeg har for eksempel vært borti et fosterhjem som ikke har stilt opp på ett eneste foreldremøte på skolen (og fosterbarnet har bodd der i mange år), som ikke har stilt opp på en eneste utviklingssamtale for fosterbarnet, og hvor fosterforeldrene rett og slett ikke har evner til å gi fosterbarnet hva det trenger. Ikke svarte de på mail, ikke fulgte de opp barnet (som hadde store utfordringer på skolen) - de få gangene jeg fikk tak i dem uffet de seg over hvor "mye jobb" det skulle være med barnet og hvor mye de måtte "gjøre". Jeg tror ikke nødvendigvis dette handlet om vond vilje (selv om jeg noen ganger kunne lure), men om at to lavt utdannede og litt enkle mennesker tok seg fullstendig vann over hodet og tenkte at det å ha et fosterbarn var lettjente penger, men at de ikke kunne forestilt seg den graden av oppfølging det barnet egentlig trengte. Og da opplevdes det sikkert vanskelig for dem når skolen påpekte hvor lite de gjorde kontra hva barnets behov var. Likevel, den eneste dette gikk utover var det barnet, som ikke på langt nær fikk den oppfølgingen det trengte. Joda, barnet fikk mat og de var nok glade i barnet på sin måte, men det var rett og slett ikke så mye mer å hente enn det. Og i mine øyne er ikke det nok.

Jeg har også vært borti et fosterhjem hvor fostermor uffet seg over at barnet var "klengete" og at barnet krevde så mye nærhet - det var visst fryktelig slitsomt. Da barnet skulle selge kakebokser til inntekt for klassekassa fikk det klar beskjed om at det ikke fikk selge til fosterfamiliens slektninger, det var det bare barna i familien som fikk..

Så jeg vil egentlig oppfordre deg til å ta en relevant utdanning, fordi jeg selv ser hvor stor forskjell det gjør for de barna som må bo i fosterhjem. Det er liten tvil hos meg på at det har direkte konsekvens for barnets suksessmuligheter som voksen. Et hjem hvor fosterforeldrene har relevant utdanning, har lest seg opp på utfordringer barnet kan ha eller har, hvor fosterforeldrene investerer den tiden og energien i barnet både på forhånd og når de får bli fosterhjem, kan ha avgjørende betydning for hvordan det går med barnet senere.

Anonymkode: 4c8bc...b5c

[AnonymBruker]

13 timer siden, WhisperingWind skrev:

Du må være forberedt på at barnet du får har vært igjennom enorme traumer og vil kunne teste deg med enorme påkjenninger. Noen vil starte krangler for ingenting, stjele, lyve, drikke, skulke, stikke av og mye annet for å teste at du fremdeles er der når stormen er over.

Mange av disse barna har vært igjennom umenneskelig omsorgssvikt og har stor tillit og tilknytningsproblemer. De har et enormt behov for å bli sett, elsket og ivaretatt, men de er livredd for å bli glad i noen av frykt for å bli forlatt og kan dermed vil de kunne la fosterforeldrene kjenne på et helvete før de vinner tilliten deres når de har bevist at de er glad i dem ubetinget. 

Du bør ha en sterk psyke, ha god kontroll på følelsene dine og kunne holde hodet kaldt når orkanen herjer på det verste. 

Må du slutte å synse. Enorme traumer, og du beskriver barn grusomt. Du beskriver svært få

Anonymkode: 9c92f...930

[AnonymBruker]

Vi er fosterforeldre for et lite barn som ble tatt rett etter fødselen. Det har vært litt slitsomt å tilpasse seg, men samtidig så går det veldig flott foreløpig. Vi ser på hen som vår egen, antakeligvis fordi hen var så liten da hen kom. Våre egne barn ser også på hen som sitt ekte søsken. 

Forsøker å samarbeide og legge til rette for samvær med bioforeldre. Har god kontakt med barnevernet og andre instanser. Det er jo flere tilsyn i året, totalt 13 besøk fra biologisk familie og barnevern, men syns det går helt fint. Regner med det blir større utfordringer i årene som kommer, men det tar vi som det kommer. 

Anonymkode: 0f9b0...372

[AnonymBruker]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker først og fremst på generelt grunnlag at det er et alvorlig feilsteg med hele systemet at det ikke stilles noen kompetansekrav (i betydningen utdanningskrav) til dem som skal være fosterhjem. Grunnen til at det er sånn er vel at det er så stor mangel på fosterhjem fra før at de rett og slett må bruke de få som vil, men det kan få store konsekvenser for barna. Jada, alle skal på et PRIDE-kurs før de blir godkjente, men hvor mye lærer vordende fosterforeldre egentlig om psykologi og pedagogikk på disse kursene?

At en 25-årig student har fått være fosterhjem håper jeg er tull. Det henger ikke på greip.

Du bør tenke på at barn i fosterhjem har opplevd ting mange av oss vanskelig kan forestille oss, og at dette vil gi utslag på ulike måter. Som andre har skrevet er særlig utfordringer med tillit og tilknytning ganske vanlig, og du må være villig til å investere både tid, kjærlighet og din egen psyke i fosterbarnet. Det er også ulike vansker som gjerne følger av f.eks. rus i svangerskapet, og disse vanskene kan vise seg først når barnet kommer i ungdomsårene. Det å være fosterhjem er ikke en enkel jobb, og disse barna har behov som ikke kan sammenlignes med et "A4-barn" som vokser opp i et normalt hjem under gjennomsnittlige forutsetninger. Du må være villig til å lese deg opp på ulike utfordringer, legge til rette for barnets behov, og sette deg selv i andre rekke. Barnet skal være en del av familien, og kommer til å trenge oppfølging, støtte og grensesetting - som alle andre barn, bare at det vil ta lang, lang tid før barnet stoler på deg og tror på at du ikke vil forlate det og at du virkelig er glad i det og ønsker det alt godt.

Jeg har litt erfaring med samarbeid med fosterhjem gjennom jobb, og jeg opplever dessverre stor forskjell på hvor gode fosterhjemmene er. Du har dem som inkluderer barnet i familien som sitt eget, som stiller opp og gjør alt de får beskjed om for at barnet skal lykkes, også har du de som er "in it for the money". Jeg har for eksempel vært borti et fosterhjem som ikke har stilt opp på ett eneste foreldremøte på skolen (og fosterbarnet har bodd der i mange år), som ikke har stilt opp på en eneste utviklingssamtale for fosterbarnet, og hvor fosterforeldrene rett og slett ikke har evner til å gi fosterbarnet hva det trenger. Ikke svarte de på mail, ikke fulgte de opp barnet (som hadde store utfordringer på skolen) - de få gangene jeg fikk tak i dem uffet de seg over hvor "mye jobb" det skulle være med barnet og hvor mye de måtte "gjøre". Jeg tror ikke nødvendigvis dette handlet om vond vilje (selv om jeg noen ganger kunne lure), men om at to lavt utdannede og litt enkle mennesker tok seg fullstendig vann over hodet og tenkte at det å ha et fosterbarn var lettjente penger, men at de ikke kunne forestilt seg den graden av oppfølging det barnet egentlig trengte. Og da opplevdes det sikkert vanskelig for dem når skolen påpekte hvor lite de gjorde kontra hva barnets behov var. Likevel, den eneste dette gikk utover var det barnet, som ikke på langt nær fikk den oppfølgingen det trengte. Joda, barnet fikk mat og de var nok glade i barnet på sin måte, men det var rett og slett ikke så mye mer å hente enn det. Og i mine øyne er ikke det nok.

Jeg har også vært borti et fosterhjem hvor fostermor uffet seg over at barnet var "klengete" og at barnet krevde så mye nærhet - det var visst fryktelig slitsomt. Da barnet skulle selge kakebokser til inntekt for klassekassa fikk det klar beskjed om at det ikke fikk selge til fosterfamiliens slektninger, det var det bare barna i familien som fikk..

Så jeg vil egentlig oppfordre deg til å ta en relevant utdanning, fordi jeg selv ser hvor stor forskjell det gjør for de barna som må bo i fosterhjem. Det er liten tvil hos meg på at det har direkte konsekvens for barnets suksessmuligheter som voksen. Et hjem hvor fosterforeldrene har relevant utdanning, har lest seg opp på utfordringer barnet kan ha eller har, hvor fosterforeldrene investerer den tiden og energien i barnet både på forhånd og når de får bli fosterhjem, kan ha avgjørende betydning for hvordan det går med barnet senere.

Anonymkode: 4c8bc...b5c

Jeg er hjertens enig med deg, selv om vi har vært fosterhjem selv. Kanskje nettopp derfor. 

Vi har ingen relevant utdanning innen pedagogikk e.l, og det burde vi absolutt hatt før bi gikk inn på dette. Barnevernstjenesten tilbyr minimalt med veiledning (mangel på ressurse er et stadig tilbakevendende tema), og veldig mange av disse barna er så krevende, og har så sammensatt og alvorlig problematikk at det er for mye selv for helt normalt oppegående foreldre. Å hpbdyere biologiske barn forbilledlig er absolutt ingen garanti for at man greier å håndtere et traumatisert, skadet barn på en god nok måte.

Barnevernstjenesten nærmedt kaster fosterbarn etter folk som egentlig ikke har nødvendig kompetanse og kapasitet, de rosemaler oppgaven og bagatelliserer barnets utfordringer, fordi de er i mangel på fosterhjem med relevant kompetanse, og fordi institusjonsplassering koster det mangedobbelte, og dessuten vil være uønsket, og potensielt skadelig for et lite barn. Jeg har imidlertid mange ganger spurt meg selv hva som er mest skadelig i det lange løp: et fisterhjem som ikkechar nødvendig kompetanse, og til syvende og sist vil sprekke, eller en institusjon med stadig skifte av omsorgspersoner, men som vil kunne følge opp og håndtere på beste mulige måte sett fra et faglig perspektiv?

Jeg tror det er nødvendig å sette enda mer inn på forebygging, og på å veilede biologiske foreldre i enda større grad, slik at flere barn kan vokse opp med egme foreldre der det er mulig å få det til. Men før det kan bli en realitet må holdningene til barnevernet endres drastisk, og der er det flere som har en sror jobb å gjøre.

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Må du slutte å synse. Enorme traumer, og du beskriver barn grusomt. Du beskriver svært få

Anonymkode: 9c92f...930

Nei, dette beskriver dessverre langt de fleste barn i en slik situasjon. Beklager, men du er i beste fall svært naiv.

Anonymkode: 91a28...25d

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker først og fremst på generelt grunnlag at det er et alvorlig feilsteg med hele systemet at det ikke stilles noen kompetansekrav (i betydningen utdanningskrav) til dem som skal være fosterhjem. Grunnen til at det er sånn er vel at det er så stor mangel på fosterhjem fra før at de rett og slett må bruke de få som vil, men det kan få store konsekvenser for barna. Jada, alle skal på et PRIDE-kurs før de blir godkjente, men hvor mye lærer vordende fosterforeldre egentlig om psykologi og pedagogikk på disse kursene?

At en 25-årig student har fått være fosterhjem håper jeg er tull. Det henger ikke på greip.

Du bør tenke på at barn i fosterhjem har opplevd ting mange av oss vanskelig kan forestille oss, og at dette vil gi utslag på ulike måter. Som andre har skrevet er særlig utfordringer med tillit og tilknytning ganske vanlig, og du må være villig til å investere både tid, kjærlighet og din egen psyke i fosterbarnet. Det er også ulike vansker som gjerne følger av f.eks. rus i svangerskapet, og disse vanskene kan vise seg først når barnet kommer i ungdomsårene. Det å være fosterhjem er ikke en enkel jobb, og disse barna har behov som ikke kan sammenlignes med et "A4-barn" som vokser opp i et normalt hjem under gjennomsnittlige forutsetninger. Du må være villig til å lese deg opp på ulike utfordringer, legge til rette for barnets behov, og sette deg selv i andre rekke. Barnet skal være en del av familien, og kommer til å trenge oppfølging, støtte og grensesetting - som alle andre barn, bare at det vil ta lang, lang tid før barnet stoler på deg og tror på at du ikke vil forlate det og at du virkelig er glad i det og ønsker det alt godt.

Jeg har litt erfaring med samarbeid med fosterhjem gjennom jobb, og jeg opplever dessverre stor forskjell på hvor gode fosterhjemmene er. Du har dem som inkluderer barnet i familien som sitt eget, som stiller opp og gjør alt de får beskjed om for at barnet skal lykkes, også har du de som er "in it for the money". Jeg har for eksempel vært borti et fosterhjem som ikke har stilt opp på ett eneste foreldremøte på skolen (og fosterbarnet har bodd der i mange år), som ikke har stilt opp på en eneste utviklingssamtale for fosterbarnet, og hvor fosterforeldrene rett og slett ikke har evner til å gi fosterbarnet hva det trenger. Ikke svarte de på mail, ikke fulgte de opp barnet (som hadde store utfordringer på skolen) - de få gangene jeg fikk tak i dem uffet de seg over hvor "mye jobb" det skulle være med barnet og hvor mye de måtte "gjøre". Jeg tror ikke nødvendigvis dette handlet om vond vilje (selv om jeg noen ganger kunne lure), men om at to lavt utdannede og litt enkle mennesker tok seg fullstendig vann over hodet og tenkte at det å ha et fosterbarn var lettjente penger, men at de ikke kunne forestilt seg den graden av oppfølging det barnet egentlig trengte. Og da opplevdes det sikkert vanskelig for dem når skolen påpekte hvor lite de gjorde kontra hva barnets behov var. Likevel, den eneste dette gikk utover var det barnet, som ikke på langt nær fikk den oppfølgingen det trengte. Joda, barnet fikk mat og de var nok glade i barnet på sin måte, men det var rett og slett ikke så mye mer å hente enn det. Og i mine øyne er ikke det nok.

Jeg har også vært borti et fosterhjem hvor fostermor uffet seg over at barnet var "klengete" og at barnet krevde så mye nærhet - det var visst fryktelig slitsomt. Da barnet skulle selge kakebokser til inntekt for klassekassa fikk det klar beskjed om at det ikke fikk selge til fosterfamiliens slektninger, det var det bare barna i familien som fikk..

Så jeg vil egentlig oppfordre deg til å ta en relevant utdanning, fordi jeg selv ser hvor stor forskjell det gjør for de barna som må bo i fosterhjem. Det er liten tvil hos meg på at det har direkte konsekvens for barnets suksessmuligheter som voksen. Et hjem hvor fosterforeldrene har relevant utdanning, har lest seg opp på utfordringer barnet kan ha eller har, hvor fosterforeldrene investerer den tiden og energien i barnet både på forhånd og når de får bli fosterhjem, kan ha avgjørende betydning for hvordan det går med barnet senere.

Anonymkode: 4c8bc...b5c

Jeg gjetter på at 25-åringen har vært fosterhjem for omgangskrets. Når en bekjent av meg ble drept ble barna hennes sendt til fosterhjem i kretsen rundt. En av de flyttet inn til min tante som da bare var i 20 årene.  

Anonymkode: 0f805...e13

[tirben]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjetter på at 25-åringen har vært fosterhjem for omgangskrets. Når en bekjent av meg ble drept ble barna hennes sendt til fosterhjem i kretsen rundt. En av de flyttet inn til min tante som da bare var i 20 årene.  

Anonymkode: 0f805...e13

Tenkte det samme.  Jeg vet om en jente i begynnelsen av 20 årene som fikk omsorg for sin mindreårige søster etter moren deres døde. Det var ikke lett for noen av dem . 

[Gjest WhisperingWind]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må du slutte å synse. Enorme traumer, og du beskriver barn grusomt. Du beskriver svært få

Anonymkode: 9c92f...930

Si meg. Hvorfor tror du barn blir fratatt foreldre og trenger fosterfamilier?

[AnonymBruker]

På 18.4.2019 den 12.32, AnonymBruker skrev:

Jeg gjetter på at 25-åringen har vært fosterhjem for omgangskrets. Når en bekjent av meg ble drept ble barna hennes sendt til fosterhjem i kretsen rundt. En av de flyttet inn til min tante som da bare var i 20 årene.  

Anonymkode: 0f805...e13

 

På 18.4.2019 den 20.06, tirben skrev:

Tenkte det samme.  Jeg vet om en jente i begynnelsen av 20 årene som fikk omsorg for sin mindreårige søster etter moren deres døde. Det var ikke lett for noen av dem . 

Da tipper dere feil. Jeg hadde relevant fagbrev, holdt på med en annen relevamt utdanning og mye praktisk erfaring. Jeg henvendte meg til barnevernet fordi jeg ønsket oppdrag, det var dette de kom med.

Tok ikke Pride-kurs, men det var omfattende forarbeid likevel. Legeerklæring, samtaler osv før vi traff hverandre for første gang. Var forsterket fosterhjem, så måtte slutte i jobben min men fikk studere som vanlig. 

Jobber i dag med det samme som de som godkjente meg som fosterhjem gjorde, og ville glatt godkjent meg selv slik jeg var på den tiden.

Anonymkode: a1fd0...658

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 

Da tipper dere feil. Jeg hadde relevant fagbrev, holdt på med en annen relevamt utdanning og mye praktisk erfaring. Jeg henvendte meg til barnevernet fordi jeg ønsket oppdrag, det var dette de kom med.

Tok ikke Pride-kurs, men det var omfattende forarbeid likevel. Legeerklæring, samtaler osv før vi traff hverandre for første gang. Var forsterket fosterhjem, så måtte slutte i jobben min men fikk studere som vanlig. 

Jobber i dag med det samme som de som godkjente meg som fosterhjem gjorde, og ville glatt godkjent meg selv slik jeg var på den tiden.

Anonymkode: a1fd0...658

Men du ser ikkje at ditt tilfelle tilhører sjeldenhetene? Hvor mange unge fosterhjem under 25 år har du møtt som ikke er en familie/nettverksplassering? 

Jeg jobber med forsterkede fosterhjem, eller såkalte familiehjem, hvor det kreves utdanning. Ingen er under under 35  år. Er man fosterhjem og under 40 år i min bransje anses man som ung. 

Anonymkode: 88644...e28

[AnonymBruker]

Jeg har vært fosterbarn i mange fosterhjem. Jeg anbefaler deg virkelig å ta til deg alt av kurs og erfaringer du kan. Det er vanlig at fosterforeldre tenker de har erfaringen, men det er ikke alltid tilfelle. Det kan komme barn som har opplevd ting de ikke klarer snakke om , jeg var ett slikt barn. Ingen snakket med meg, selv om jeg hadde behov for det , jeg turde ikke selv å åpne meg. Folk tenkte vel at jeg hadde det fint. 

Du kan ikke se på barnet som ett normalt barn. Jeg skulle ønske noen brukte mer tid på meg enn de gjorde.

Anonymkode: 22d32...b0b

[AnonymBruker]

Jeg har også utdanning innen feltet, jeg er uenig med de som mener at relevant utdanning kreves for å være fosterhjem. Det er relasjonen som har betydning, ikke behandlingen. I noen tilfeller har barn og foreldre fått absolutt best forhold til for eksempel vaktmesteren på en institusjon. Ja, de barna som trenger fosterhjem har som regel opplevd fæle ting. Men folk er ulike. Noen blir ødelagt, noen utvikler seg helt som normalt. Det er så komplekst hvordan mennesker utvikler seg, en god blanding av gener og miljø. Det aller viktigste i et fosterhjem er kjærlighet.

Anonymkode: dd4fa...c30

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men du ser ikkje at ditt tilfelle tilhører sjeldenhetene? Hvor mange unge fosterhjem under 25 år har du møtt som ikke er en familie/nettverksplassering? 

Jeg jobber med forsterkede fosterhjem, eller såkalte familiehjem, hvor det kreves utdanning. Ingen er under under 35  år. Er man fosterhjem og under 40 år i min bransje anses man som ung. 

Anonymkode: 88644...e28

Jo det gjør jeg. Men i noen tilfeller er det en god ordning likevel, med unge enslige fosterforeldre. Hvis TS ønsker og brenner for å hjelpe, samt har tilgjengelig veiledning fra fosterhjemstjenesten eller fosterhjemsavdelingen i sin kommune så kan hun gjøre en god jobb, selv om hun er i midten av tyveårene og enslig. 

Anonymkode: a1fd0...658

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også utdanning innen feltet, jeg er uenig med de som mener at relevant utdanning kreves for å være fosterhjem. Det er relasjonen som har betydning, ikke behandlingen. I noen tilfeller har barn og foreldre fått absolutt best forhold til for eksempel vaktmesteren på en institusjon. Ja, de barna som trenger fosterhjem har som regel opplevd fæle ting. Men folk er ulike. Noen blir ødelagt, noen utvikler seg helt som normalt. Det er så komplekst hvordan mennesker utvikler seg, en god blanding av gener og miljø. Det aller viktigste i et fosterhjem er kjærlighet.

Anonymkode: dd4fa...c30

De fleste fosterhjem krever ikke utdanning, de statlige foaterhjemmene - familiehjem krever utdanning og skal ta seg av den tyngste gruppen. Grunnen til at man trenger utdanning er ikke bødvendigvis på grunn av utdanningen i seg selv men fordi man skal kurses ganske inngående og må kunne ta til seg forskning på feltet på en effektiv måte. 

Det viktigste er selvsagt kjærlighet men den  kjærligheten klarer desverre ikke de fleste når barnet avviser, kaller deg stygge ting, har upassende seksuell atferd, slår eller utfordrer på andre måter. For å klage å gi kjærlighet til en del av barna og ungdommene er det helt nødvendig at man skjønner den smerten som ligger bak og da er ikke kjærlighet nok. For å kunne gi kjærlighet må man ha forståelse og den kan være kompleks når det kommer til barn og traumer. 

Anonymkode: 88644...e28

[AnonymBruker]

On 4/18/2019 at 11:14 PM, WhisperingWind said:

Si meg. Hvorfor tror du barn blir fratatt foreldre og trenger fosterfamilier?

Det må ikke være traumer. Kjenner flere som har fosterhjem pga foreldrenes fysiske sykdom. 

Anonymkode: 0f805...e13

[atropos]

Ts, du kan være avlastningshjem før du evnt blir fosterforelder. Mange fosterbarn trenger også hjem uten andre barn eller barn som er eldre enn seg selv. Det er lurt å ta i betraktning når du skal ta beslutningen om du skal bli fosterhjem. 

Jeg har ikke vært fosterhjem selv, men har tenkt tanken. Jeg er barnehagelærer og har god innsikt i barn med spesielle behov/traumer. Men nå har jeg tre små barn selv, og har ikke kapasitet til et fosterbarn. Kanskje når de blir eldre.