Stoppet utroskap "i tide", men er det likevel for sent?

[a l'orange]

⭐

Endret 17. oktober 2020 av a l'orange

[Mysticgirl]

6 timer siden, Guppy88 skrev:

Tolker jeg deg riktig?

Han har klekket ut en plan for hvordan han skal ha sex med denne kvinnen uten at du skal finne det ut, og deretter fortalt denne planen til noen, en kompis?

I så tilfelle ville jeg aldri ha klart å fortsette med en slik løgnaktig, sleip, ekkel fyr. Hadde sett for meg hvordan han satt og skrøt av masterplanen sin og drakk og lo til denne "svirebroren", som viste seg å være hel ved å fortelle det for å unngå at du skulle oppleve dette. Her tror jeg faktisk at følelsene mine hadde latt seg stenge av nokså lett, for hadde det vært min mann, ville han jo ha vært en helt annen enn den jeg trodde. 

Blir helt uvel på dine vegne.

Så enig , så enig ❤️

[AnonymBruker]

7 hours ago, AnonymBruker said:

Var det du som fikk et opptak hvor han vurderte det? Skikkelig dritt at han ikke klarte å styre sin begeistrelse, samme hvor fin eller ung hun var.. Samboeren min var på vei inn en lignende sti, og hadde jeg ikke reagert hadde det endt i utroskap. Jeg valgte å tilgi siden han ikke hadde tråkket over den klare fysiske linja enda, men det var en tabbe. Ikke fordi han har gjort noe i ettertid, men nå vet jeg jo at han er tilbøyelig for det og klarer ikke å stole på han.. Jeg tror inni mellom bare han har blitt flinkere på å skjule sporene sine. Har hatt lyst å gå siden men føler ikke jeg har noen "grunn" lenger når alt er "fint"..

Anonymkode: 46d72...6b4

Ja det stemmer, det var meg som fikk det opptaket, men der og da tenkte jeg at det var formildende omstendigheter. At det virket som kameraten presset, og at det kunne tolkes som at han var smigret, men påpekte at han er gift. Det at han etterpå tydelig ville reise bort den helgen som ble nevnt som mulig helg valgte jeg også å tolke som at han egentlig ikke ønsket å gjøre dette. Den aktuelle helgen var han også med meg, og jeg bestemte meg for å være vaktsom, men tro det beste. 

Senere har jeg imidlertid fått vite at han og en kamerat oppsøkte denne kvinnen "tilfeldig" der hun jobber samme kveld som opptaket ble gjort, og inviterte henne på fest. Han gikk altså et skritt til i den retningen. Hvorfor det ikke ble en slik fest vet jeg ikke. Det kan være alt fra at det ikke passet for henne til at han angret da han ble edru, men der og da har han tydeligvis funnet planen så fristende at han oppsøkte henne og inviterte. 

Jeg vet altså at ingenting har skjedd ennå, i forhold til alle de innlegg om at han antagelig allerede har drevet på med denne kvinnen, men jeg vet ikke om det bare ble utsatt fordi hun ikke kunne, fordi han ble usikker på om hun virkelig var interessert, eller om han slo det fra seg igjen. Uansett synes jeg at han har gått langt når han oppsøkte henne og forsøkte å iverksette planen som ble diskutert på opptaket. Å tro det beste om han er svært vanskelig når det viste seg at det gikk så langt. 

TS

Anonymkode: 17c9b...033

[AnonymBruker]

Du sier at du vet med deg selv at du ikke kan tilgi tillittsbrudd , og det er forståelig. Han har gjort noe alvorlig her, og det er like alvorlig å planlegge det som å faktisk gjennomføre det. Desverre så er sjansen så stor for at han kommer til å prøve seg på dette i fremtiden igjen siden han først har denne moralen til at det er greit å gjøre om han slipper unna med det. Han kommer nok ikke til å prøve på noe sånt med det første, men kanskje om 2 år, 5 år igjen, eller om 10 eller 15 år , bare med viten at han må skjule det enda bedre. 

Det går an å tilgi og prøve å glemme det, men siden du vet med deg selv at du ikke vil klare å stole på han igjen så kan jeg fortelle deg at det er bortkastet å prøve. Tilga selv en utro mann og prøvde et par år å få tillitten til å komme på rett kjøl igjen, det gjorde den aldri og jeg hadde det ikke noe godt med å være usikker og mistenksom med jevne mellomrom, periodevis noen prosent hver eneste dag. Det skadet meg, og det gjorde ikke forholdet noe godt for han heller. Han ville fortsette å holde sammen når jeg brøt for godt men for meg ga det en styrke av å endelig gå både på grunn av min egen selvrespekt og integritet og for å slippe å være i et forhold med en som har vist seg å ikke til å være å stole på. 

Jeg reagerer på at det første han tenker på og spør om når han ringer etter du har forlatt han når du fant ut av dette er om "Går det bra med oss?" , det provoserer meg for det minner meg om tankegangen til min eks også, som bare ville late som at ingenting hadde skjedd og fortsette som før! Det viser at de ikke setter seg inn i hvordan man som lurt partner føler det av et sånt sjokk og tillittsbrudd , de tenker mer på hva som skjer med de selv. Enhver person forstår at "det går faen ikke bra med oss når du nettopp ble avslørt i utroskap din jævla dust" , enhver person forstår at i utgangspunktet er forholdet over og ut fra det sekundet. Så kan de heller håpe, trygle, og jobbe hardt for at de kanskje kan få muligheten til å forklare seg og unnskylde for det man har gjort , og derfra at de kanskje kan få en ny sjanse på å rette opp det som har skjedd, og derfra at det kanskje kan gå OK med oss/forholdet med hard jobbing og innsats. Istedet så er det som at de tror at man bare skal si det at "Joda, det går bra med oss, det var bare en feil, så det glemmer vi", som om det var at han hadde glemt å lukke kjøleskapsdøra. 

Når man vet at utroskap ikke er noe man kan tilgi så er det egentlig ikke poeng i å gi mannen en sjanse til å forklare seg eller unnskylde seg heller. Gjort er gjort og spist er spist, og da kommer dritten ut, ikke noe man kan gjøre eller si for å rette på det. Jeg angrer på at jeg brukte månedsvis med tårer og dype samtaler og forklaringer med eks mannen min, og 11 måneder med parterapi og tenkte at dette kunne rettes på bare vi jobbet hardt nok for det. Vi hadde ikke barn sammen men det hadde vært enda værre å holde sammen med et barn inne i bildet, for jeg var mye trist, veldig ute av meg, ofte sinneutbrudd, jeg og mannen hadde ikke et normalt forhold når vi prøvde å holde sammen etter utroskapet og det merker barnet i større grad enn hva man tror. 

Anonymkode: f04ae...2a4

[Gjest Tamsi]

Å bli stanset før man gjør det, og å faktisk gjøre det er nøyaktig like ille i mine øyne. Det handler om hva man er i stand til og ønsker å gjøre.

Da hadde jeg mye heller godtatt at han lå med noen i stupfylla og angret etterpå. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du sier at du vet med deg selv at du ikke kan tilgi tillittsbrudd , og det er forståelig. Han har gjort noe alvorlig her, og det er like alvorlig å planlegge det som å faktisk gjennomføre det. Desverre så er sjansen så stor for at han kommer til å prøve seg på dette i fremtiden igjen siden han først har denne moralen til at det er greit å gjøre om han slipper unna med det. Han kommer nok ikke til å prøve på noe sånt med det første, men kanskje om 2 år, 5 år igjen, eller om 10 eller 15 år , bare med viten at han må skjule det enda bedre. 

Det går an å tilgi og prøve å glemme det, men siden du vet med deg selv at du ikke vil klare å stole på han igjen så kan jeg fortelle deg at det er bortkastet å prøve. Tilga selv en utro mann og prøvde et par år å få tillitten til å komme på rett kjøl igjen, det gjorde den aldri og jeg hadde det ikke noe godt med å være usikker og mistenksom med jevne mellomrom, periodevis noen prosent hver eneste dag. Det skadet meg, og det gjorde ikke forholdet noe godt for han heller. Han ville fortsette å holde sammen når jeg brøt for godt men for meg ga det en styrke av å endelig gå både på grunn av min egen selvrespekt og integritet og for å slippe å være i et forhold med en som har vist seg å ikke til å være å stole på. 

Jeg reagerer på at det første han tenker på og spør om når han ringer etter du har forlatt han når du fant ut av dette er om "Går det bra med oss?" , det provoserer meg for det minner meg om tankegangen til min eks også, som bare ville late som at ingenting hadde skjedd og fortsette som før! Det viser at de ikke setter seg inn i hvordan man som lurt partner føler det av et sånt sjokk og tillittsbrudd , de tenker mer på hva som skjer med de selv. Enhver person forstår at "det går faen ikke bra med oss når du nettopp ble avslørt i utroskap din jævla dust" , enhver person forstår at i utgangspunktet er forholdet over og ut fra det sekundet. Så kan de heller håpe, trygle, og jobbe hardt for at de kanskje kan få muligheten til å forklare seg og unnskylde for det man har gjort , og derfra at de kanskje kan få en ny sjanse på å rette opp det som har skjedd, og derfra at det kanskje kan gå OK med oss/forholdet med hard jobbing og innsats. Istedet så er det som at de tror at man bare skal si det at "Joda, det går bra med oss, det var bare en feil, så det glemmer vi", som om det var at han hadde glemt å lukke kjøleskapsdøra. 

Når man vet at utroskap ikke er noe man kan tilgi så er det egentlig ikke poeng i å gi mannen en sjanse til å forklare seg eller unnskylde seg heller. Gjort er gjort og spist er spist, og da kommer dritten ut, ikke noe man kan gjøre eller si for å rette på det. Jeg angrer på at jeg brukte månedsvis med tårer og dype samtaler og forklaringer med eks mannen min, og 11 måneder med parterapi og tenkte at dette kunne rettes på bare vi jobbet hardt nok for det. Vi hadde ikke barn sammen men det hadde vært enda værre å holde sammen med et barn inne i bildet, for jeg var mye trist, veldig ute av meg, ofte sinneutbrudd, jeg og mannen hadde ikke et normalt forhold når vi prøvde å holde sammen etter utroskapet og det merker barnet i større grad enn hva man tror. 

Anonymkode: f04ae...2a4

Synes du sier mye klokt her. Jeg tror alt for mange som har sviktet partneren sin på en eller annen måte, bagatelliserer den sviktet parten sine følelser. Blemme. Det får bare frem flere og sterkere reaksjoner. Og så tror dei at å tie ihjel, true med "er vi ikke ferdig med dette enda?!" er veien å gå. Nei, den sviktet parten er ikke ferdig med det, før vedkommende er ferdig med det. Å ødelegge tillit kan ta et sekund. Å bygge oppatt tar lang tid. Og enda mer jobb. 

Anonymkode: 9b3df...f35

[AnonymBruker]

Forlat han. Og en ting til, vær glad for at han ikke nektet. Min eks gjorde dette, nektet i 1 år når jeg hadde klare bevis. Jeg ble helt ødelagt tilslutt, og søkte psykolog fordi jeg ikke klarte tro han. Han mente jeg var syk for å beskylde han å nektet på alle bevis som fantes. Det er ødeleggende, og du har klare bevis på hva han hadde tenkt å gjøre! Det virker som du ville han skulle nekte men det må du aldri godta når du selv vet sannheten

Anonymkode: db3a2...efe

[Mysticgirl]

Du kommer ALLTID til å være usikker på han, tro du meg! Er det virkelig verdt det?

[AnonymBruker]

1 hour ago, Mysticgirl said:

Du kommer ALLTID til å være usikker på han, tro du meg! Er det virkelig verdt det?

Jeg tror at du har rett. Dette ødelegger mye. Jeg hadde faktisk sex med ham etter at jeg fikk vite det siste. Nærmest som en test på at jeg kunne det. Jeg kunne det på et vis. Kroppen min reagerte fremdeles på berørelse og handling, men en av de beste tingene ved å ha sex med ham har vært den gode tilfredse følelsen etterpå. Det at man vet at man er der man skal være. Jeg følte bare tomhet. Tryggheten var borte. Den gode følelsen av å være på rett sted med rett mann var borte. Det ble som et følelsesløst ONS. Godt, men kun seksuell tilfredsstillelse, ikke noe mer. Ikke noe bånd. Det føles brutt. Jeg ville ikke krype inntil ham og sovne, jeg ville kle på meg og gå 

Jeg synes han er en idiot. Vi er gode venner, enige om det meste angående fremtiden, har et aktivt og spennende sexliv (så spennende som det kan være når man har vært sammen over 10 år), har en usedvanlig åpen tone og det er mye lek og flørt mellom oss ennå, jeg har følt at vi er heldige i at vi er veldig kjærester og prioriterer hverandre, til tross for barn og hverdagskrav, og han vraker det hele. For et knull! For tanken på et knull! Ikke noe han mangler i livet, men bare noe nytt og annet. For å føle seg attraktiv for andre vil jeg tro. 

Jeg forstår som nevnt fristelsen, men det som skiller lojale mennesker fra de illojale er at man stopper ved tanken. Har fornuft og integritet til å velge det som faktisk betyr noe fremfor fristelser. 

Ja jeg har opplevd fristelser jeg også. Ingen andre enn meg vet om dem, for jeg kunne aldri valgt noe slikt foran totalen jeg deler med min kjære. Ingen kjapp tilfredsstillelse har vært verdt å miste det! Jeg kunne ikke ha sviktet og lurt ham på den måten. 

Delte! Hva deler vi nå? Det er et mentalt og følelsesmessig brudd allerede. Han er ikke den jeg trodde han var. Han er svakere og feigere. En jeg ikke stoler på eller tror på. Han var villig til å gamble med mitt vennskap, min kjærlighet og min tillit. For et knull! For litt spenning! 

Jeg har ikke snakket med ham ennå, men jeg håper han virkelig forstår hva han har mistet allerede. Og at det er ikke så mye igjen å beholde. Det viktigste mellom oss er uansett ødelagt. Jeg håper virkelig at han forstår det! 

TS

 

 

 

Anonymkode: 17c9b...033

[Mysticgirl]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror at du har rett. Dette ødelegger mye. Jeg hadde faktisk sex med ham etter at jeg fikk vite det siste. Nærmest som en test på at jeg kunne det. Jeg kunne det på et vis. Kroppen min reagerte fremdeles på berørelse og handling, men en av de beste tingene ved å ha sex med ham har vært den gode tilfredse følelsen etterpå. Det at man vet at man er der man skal være. Jeg følte bare tomhet. Tryggheten var borte. Den gode følelsen av å være på rett sted med rett mann var borte. Det ble som et følelsesløst ONS. Godt, men kun seksuell tilfredsstillelse, ikke noe mer. Ikke noe bånd. Det føles brutt. Jeg ville ikke krype inntil ham og sovne, jeg ville kle på meg og gå 

Jeg synes han er en idiot. Vi er gode venner, enige om det meste angående fremtiden, har et aktivt og spennende sexliv (så spennende som det kan være når man har vært sammen over 10 år), har en usedvanlig åpen tone og det er mye lek og flørt mellom oss ennå, jeg har følt at vi er heldige i at vi er veldig kjærester og prioriterer hverandre, til tross for barn og hverdagskrav, og han vraker det hele. For et knull! For tanken på et knull! Ikke noe han mangler i livet, men bare noe nytt og annet. For å føle seg attraktiv for andre vil jeg tro. 

Jeg forstår som nevnt fristelsen, men det som skiller lojale mennesker fra de illojale er at man stopper ved tanken. Har fornuft og integritet til å velge det som faktisk betyr noe fremfor fristelser. 

Ja jeg har opplevd fristelser jeg også. Ingen andre enn meg vet om dem, for jeg kunne aldri valgt noe slikt foran totalen jeg deler med min kjære. Ingen kjapp tilfredsstillelse har vært verdt å miste det! Jeg kunne ikke ha sviktet og lurt ham på den måten. 

Delte! Hva deler vi nå? Det er et mentalt og følelsesmessig brudd allerede. Han er ikke den jeg trodde han var. Han er svakere og feigere. En jeg ikke stoler på eller tror på. Han var villig til å gamble med mitt vennskap, min kjærlighet og min tillit. For et knull! For litt spenning! 

Jeg har ikke snakket med ham ennå, men jeg håper han virkelig forstår hva han har mistet allerede. Og at det er ikke så mye igjen å beholde. Det viktigste mellom oss er uansett ødelagt. Jeg håper virkelig at han forstår det! 

TS

 

 

 

Anonymkode: 17c9b...033

Ja det er nettopp det. Du trodde du visste hvordan han var og er, men så plutselig er han liksom en annen, en som vil kaste bort alt for et knull. Da er det jo nesten som om du ikke kjenner han, han som var der for deg i alt og som bare elsket deg. Tryggheten alt og det gode dere hadde sammen. Hva er igjen? Jeg hører jo om folk som klarer å gå videre, men vil det ikke alltid ligge usikkerhet der da? Enn om han gjør det igjen, setter kjærligheten på spill? Vil man virkelig ha en slik mann, som har gjort noe slikt

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fått kunnskap om at min mann vurderer (eller vurderte, til jeg fikk greie på det) utroskap. Planen for det synes å være langt, men jeg fikk greie på det før den ble iverksatt. Jeg vet derfor ikke om han faktisk hadde gjort dette, dersom jeg ikke fikk høre om det. Han protesterte ikke engang da jeg konfronterte ham med det, virket bare helt lammet av at jeg visste om det, og mitt håp om at dette var løgn rant ut i sanden stilt overfor det skyldige ansiktet. Jeg var også så sinna og paff at jeg der og da bare trakk meg unna, og så reiste jeg bort som planlagt med familien, uten at han er med. 

I dag ringte han for å høre om alt var bra med oss, og jeg spurte om vi ikke skulle snakke om dette. I morgen, lovet han da. Igjen kunne han protestert på at dette er sant, men det virker som han forstår at han er tatt så på fersken at det ikke faller ham inn. Han vet heller ikke hvor mye jeg vet, og jeg tror jeg vet mer enn nok til at han slipper unna denne, for å si det slik. Derfor er det på en måte bra at han ikke forsøker seg på mer ulojal oppførsel, ved å toppe det med løgn. 

Vedkommende som fortalte meg dette gjorde det for å forhindre at han gjorde noe så dumt. Vedkommende vet at han er glad i meg og barna, og ikke vil miste familien sin, og ba meg love å ta dette med fatning. Forhindre det, men ikke dømme ham for hardt dersom han tar til vett og snur i tide. 

Det er bare det at når var "i tide"? Jeg føler jo at det er passert når han har planlagt utroskap, og det er jeg som må stoppe ham. 

Jeg er derfor fryktelig usikker på den samtalen i morgen. Jeg vet nemlig ikke om det er noe han kan si eller gjøre for å rette opp i dette. Jeg vet at andre har det i seg å tilgi faktisk utroskap, som har skjedd, men jeg har alltid vært klar på at jeg ikke tilgir slikt. Jeg har opplevd svik før (ikke utroskap), og da forsøkte jeg å tilgi og gå videre, men jeg klarte det ikke. Tillit var for ødelagt. Jeg endte derfor med å forlate den mannen en stund senere. 

Vi har barn, hus, fremtidsplaner og om noen lurer også jevnlig sex. Slik jeg har forstått det er det en yngre og svært pen kvinne, og han er sikkert ganske smigret over at hun vil ha ham. Jeg kan forstå fristelsen, men ikke å faktisk tenke å gjøre det. Planlegge det, og tro at han likevel skal få beholde meg. Det var tydeligvis en viktig del av planen at jeg ikke skulle mistenke noe, men han stolte på og betrodde seg til "feil" person, på feil tid og sted. Det vil si, hadde han holdt sine tanker for seg selv hadde jeg levd i uvitenhet, og det er jeg glad for at jeg ikke gjør. 

Ja han planla ikke å bli avslørt selvfølgelig. 

Min første tanke er at dette er slutten for oss og vårt samliv, og jeg leter etter formildende omstendigheter som gjør at det ikke må være det, men jeg vet ikke... 

Jeg er selvfølgelig spent på hva han sier til sitt forsvar i morgen, men vet ikke om det vil ha noe å si til eller fra, selv om jeg på sett og vis har lovet å ta dette med fatning. 

Er det noen som har noen kloe ord? 

Anonymkode: 17c9b...033

Finn ut om han er lei seg pga sine tanker og alt rundt, ikke pga han er avslørt. Det høres ut som han har vært usikker, siden det må planlegges. Ville de ha hverandre, så hadde de bare hoppet i det. Gjør dette kvinbemenneske oppmerksom på at du vet, så har du mere sjanse til at hun holder klørne borte. 

Anonymkode: 092f1...6bb

[AnonymBruker]

5 hours ago, AnonymBruker said:

Du sier at du vet med deg selv at du ikke kan tilgi tillittsbrudd , og det er forståelig. Han har gjort noe alvorlig her, og det er like alvorlig å planlegge det som å faktisk gjennomføre det. Desverre så er sjansen så stor for at han kommer til å prøve seg på dette i fremtiden igjen siden han først har denne moralen til at det er greit å gjøre om han slipper unna med det. Han kommer nok ikke til å prøve på noe sånt med det første, men kanskje om 2 år, 5 år igjen, eller om 10 eller 15 år , bare med viten at han må skjule det enda bedre. 

Det går an å tilgi og prøve å glemme det, men siden du vet med deg selv at du ikke vil klare å stole på han igjen så kan jeg fortelle deg at det er bortkastet å prøve. Tilga selv en utro mann og prøvde et par år å få tillitten til å komme på rett kjøl igjen, det gjorde den aldri og jeg hadde det ikke noe godt med å være usikker og mistenksom med jevne mellomrom, periodevis noen prosent hver eneste dag. Det skadet meg, og det gjorde ikke forholdet noe godt for han heller. Han ville fortsette å holde sammen når jeg brøt for godt men for meg ga det en styrke av å endelig gå både på grunn av min egen selvrespekt og integritet og for å slippe å være i et forhold med en som har vist seg å ikke til å være å stole på. 

Jeg reagerer på at det første han tenker på og spør om når han ringer etter du har forlatt han når du fant ut av dette er om "Går det bra med oss?" , det provoserer meg for det minner meg om tankegangen til min eks også, som bare ville late som at ingenting hadde skjedd og fortsette som før! Det viser at de ikke setter seg inn i hvordan man som lurt partner føler det av et sånt sjokk og tillittsbrudd , de tenker mer på hva som skjer med de selv. Enhver person forstår at "det går faen ikke bra med oss når du nettopp ble avslørt i utroskap din jævla dust" , enhver person forstår at i utgangspunktet er forholdet over og ut fra det sekundet. Så kan de heller håpe, trygle, og jobbe hardt for at de kanskje kan få muligheten til å forklare seg og unnskylde for det man har gjort , og derfra at de kanskje kan få en ny sjanse på å rette opp det som har skjedd, og derfra at det kanskje kan gå OK med oss/forholdet med hard jobbing og innsats. Istedet så er det som at de tror at man bare skal si det at "Joda, det går bra med oss, det var bare en feil, så det glemmer vi", som om det var at han hadde glemt å lukke kjøleskapsdøra. 

Når man vet at utroskap ikke er noe man kan tilgi så er det egentlig ikke poeng i å gi mannen en sjanse til å forklare seg eller unnskylde seg heller. Gjort er gjort og spist er spist, og da kommer dritten ut, ikke noe man kan gjøre eller si for å rette på det. Jeg angrer på at jeg brukte månedsvis med tårer og dype samtaler og forklaringer med eks mannen min, og 11 måneder med parterapi og tenkte at dette kunne rettes på bare vi jobbet hardt nok for det. Vi hadde ikke barn sammen men det hadde vært enda værre å holde sammen med et barn inne i bildet, for jeg var mye trist, veldig ute av meg, ofte sinneutbrudd, jeg og mannen hadde ikke et normalt forhold når vi prøvde å holde sammen etter utroskapet og det merker barnet i større grad enn hva man tror. 

Anonymkode: f04ae...2a4

Takk for at du deler din erfaring! 

Jeg innser at vårt ekteskap, slik det har vært, er over uansett. Vårt nære vennskap som er basert på tillit og trygghet er over. Vårt seksualliv som det var er nok også over. At det var lekent og fint var også basert på tillit og trygghet. Og på åpenhet. Vi har delt våre fantasier, og levd dem ut med hverandre. Selv de litt vanskelige har vi diskutert. Hvordan vi kan møte hverandre i det som byr den andre imot, og om det er greit for den som vil å stå over det den andre ikke vil. Vi har alltid konkludert med at å ikke gjøre alt ikke er et stort tap i forhold til hvor mye vi begge møter hverandre i så mye mer. Han er ikke glad i å slikke for eksempel. Det er et savn for meg, men noe jeg har valgt å leve med. Jeg ønsker ikke analsex så ofte som ham, og det har han også valgt å leve med. Å forstå, og glede seg over alt det andre vi gjør, og at det er ekstra spennende når jeg tar initiativ til det. Til og med fantasier som omtaler andre har vi diskutert, og brukt til inspirasjon. Han har imidlertid vært helt klar på at han ikke klarte tanken på å faktisk dele meg. Jeg har vært mer nysgjerrig i den retningen, men akseptert. Henne har han imidlertid ikke engang nevnt i forbindelse med fantasier eller hvem han finner sexy. Hun har vært hans hemmelighet, og den hemmeligheten hadde han altså tenkt på å dra ut til en stor løgn. 

Det er helt urealistisk at dette ikke ødelegger svært mye! Kanskje kan jeg bli en stund, forsøke, og akseptere at vi nå får et svært redusert forhold i forhold til hvordan vi har hatt det, men jeg tenker også at det vil bli for vanskelig over tid. Jeg vet jo hvordan det har vært og burde være, og vil naturligvis savne det. Hvor lang tid før det savnet blir for vondt og påtrengende vet jeg ikke. Da jeg opplevde svik tidligere tok det rundt 4 måneder. Akkurat til han trodde at ting hadde ordnet seg og at vi hadde gått videre, og så gikk jeg. Ikke for å hevne meg, men fordi det var grensen min for å utholde det. For det lå naturligvis der. Putret under overflaten, og altfor mye var ødelagt. 

Jeg tenker at det kanskje blir slik nå også. Jeg kan forsøke en stund, men jeg tror ikke jeg er typen til å akseptere at mitt forhold er blitt redusert til samarbeid, seksuell tilfredsstillelse uten den nære gode følelsen, og å bare holde ut. Ikke når det var så mye mer. Ikke når jeg vet at med tiden kan jeg finne det med noen andre, mens hans svik for alltid vil ligge der. 

 

Anonymkode: 17c9b...033

[Handful]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har fått kunnskap om at min mann vurderer (eller vurderte, til jeg fikk greie på det) utroskap. Planen for det synes å være langt, men jeg fikk greie på det før den ble iverksatt. Jeg vet derfor ikke om han faktisk hadde gjort dette, dersom jeg ikke fikk høre om det. Han protesterte ikke engang da jeg konfronterte ham med det, virket bare helt lammet av at jeg visste om det, og mitt håp om at dette var løgn rant ut i sanden stilt overfor det skyldige ansiktet. Jeg var også så sinna og paff at jeg der og da bare trakk meg unna, og så reiste jeg bort som planlagt med familien, uten at han er med. 

I dag ringte han for å høre om alt var bra med oss, og jeg spurte om vi ikke skulle snakke om dette. I morgen, lovet han da. Igjen kunne han protestert på at dette er sant, men det virker som han forstår at han er tatt så på fersken at det ikke faller ham inn. Han vet heller ikke hvor mye jeg vet, og jeg tror jeg vet mer enn nok til at han slipper unna denne, for å si det slik. Derfor er det på en måte bra at han ikke forsøker seg på mer ulojal oppførsel, ved å toppe det med løgn. 

Vedkommende som fortalte meg dette gjorde det for å forhindre at han gjorde noe så dumt. Vedkommende vet at han er glad i meg og barna, og ikke vil miste familien sin, og ba meg love å ta dette med fatning. Forhindre det, men ikke dømme ham for hardt dersom han tar til vett og snur i tide. 

Det er bare det at når var "i tide"? Jeg føler jo at det er passert når han har planlagt utroskap, og det er jeg som må stoppe ham. 

Jeg er derfor fryktelig usikker på den samtalen i morgen. Jeg vet nemlig ikke om det er noe han kan si eller gjøre for å rette opp i dette. Jeg vet at andre har det i seg å tilgi faktisk utroskap, som har skjedd, men jeg har alltid vært klar på at jeg ikke tilgir slikt. Jeg har opplevd svik før (ikke utroskap), og da forsøkte jeg å tilgi og gå videre, men jeg klarte det ikke. Tillit var for ødelagt. Jeg endte derfor med å forlate den mannen en stund senere. 

Vi har barn, hus, fremtidsplaner og om noen lurer også jevnlig sex. Slik jeg har forstått det er det en yngre og svært pen kvinne, og han er sikkert ganske smigret over at hun vil ha ham. Jeg kan forstå fristelsen, men ikke å faktisk tenke å gjøre det. Planlegge det, og tro at han likevel skal få beholde meg. Det var tydeligvis en viktig del av planen at jeg ikke skulle mistenke noe, men han stolte på og betrodde seg til "feil" person, på feil tid og sted. Det vil si, hadde han holdt sine tanker for seg selv hadde jeg levd i uvitenhet, og det er jeg glad for at jeg ikke gjør. 

Ja han planla ikke å bli avslørt selvfølgelig. 

Min første tanke er at dette er slutten for oss og vårt samliv, og jeg leter etter formildende omstendigheter som gjør at det ikke må være det, men jeg vet ikke... 

Jeg er selvfølgelig spent på hva han sier til sitt forsvar i morgen, men vet ikke om det vil ha noe å si til eller fra, selv om jeg på sett og vis har lovet å ta dette med fatning. 

Er det noen som har noen kloe ord? 

Anonymkode: 17c9b...033

Har du fått vite noe mer i forhold til det uthevede, siden du nevner det?(Det var vel ikke endel av opptaket du fikk først?)

Hvor gamle er barna deres ca? (Barnehage, barneskole, ungdom). Er drt aktuelt å prøve for deres skyld?

Håper dere får snakket ut imorgen og at du oppdaterer.

[AnonymBruker]

1 hour ago, Handful said:

Har du fått vite noe mer i forhold til det uthevede, siden du nevner det?(Det var vel ikke endel av opptaket du fikk først?)

Hvor gamle er barna deres ca? (Barnehage, barneskole, ungdom). Er drt aktuelt å prøve for deres skyld?

Håper dere får snakket ut imorgen og at du oppdaterer.

Ja, jeg har fått vite at han den kvelden oppsøkte kvinnen og ba henne på fest. Altså at han forsøkte å iverksette planen han og kompisen snakket om. Jeg har fortalt om det tidligere i denne tråden. 

Vi skulle snakke i dag, men her ble det nå fullt hus av slektninger, så jeg orker ikke ta det i dag, og gå inn og smile til alle. Det er like fullt hus i morgen, så akkurat nå tenker jeg at det får vente til helgen. Jeg klarer å kose meg med familien, det er nettene som er tøffe. At jeg er her alene, og vet det jeg vet. 

Anonymkode: 17c9b...033

[AnonymBruker]

Beklager at jeg overså spørsmål. Barna våre er unge ungdommer. Vi er akkurat over den travle småbarnstiden, og skulle nyte mer tid med hverandre fremover. Snakket nylig om hvor deilig det skulle være, selv om vi var enige om at vi hadde klart godt det å være kjærester gjennom småbarnstiden også. 

Nå kan man le av det. Eller gråte. 

Anonymkode: 17c9b...033

[Handful]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg har fått vite at han den kvelden oppsøkte kvinnen og ba henne på fest. Altså at han forsøkte å iverksette planen han og kompisen snakket om. Jeg har fortalt om det tidligere i denne tråden. 

Vi skulle snakke i dag, men her ble det nå fullt hus av slektninger, så jeg orker ikke ta det i dag, og gå inn og smile til alle. Det er like fullt hus i morgen, så akkurat nå tenker jeg at det får vente til helgen. Jeg klarer å kose meg med familien, det er nettene som er tøffe. At jeg er her alene, og vet det jeg vet. 

Anonymkode: 17c9b...033

 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Beklager at jeg overså spørsmål. Barna våre er unge ungdommer. Vi er akkurat over den travle småbarnstiden, og skulle nyte mer tid med hverandre fremover. Snakket nylig om hvor deilig det skulle være, selv om vi var enige om at vi hadde klart godt det å være kjærester gjennom småbarnstiden også. 

Nå kan man le av det. Eller gråte. 

Anonymkode: 17c9b...033

Åja, jeg tenkte på om han hadde sagt noe til noen om at det var veldig viktig at du ikke skulle vite noe e.l. Men da skjønner jeg. 

Det høres ut som en god idé. Glad du klarer å kose deg med familien og blir distrahert om dagen hvertfall. Men forstår hvor vondt du må ha det. Og den man vanligvis trenger og har lyst til å dele vonde ting med, er årsaken.

Så idiotisk av han og kødde til det dere hadde, det virket utrolig bra. ❤

[Million]

Vet du med sikkerhet at dette er det eneste tilfellet av (planlagt) utroskap? At han har planlagt før, og faktisk utført det da, vet du noe om det?

Denne gangen ble planene fersket, men har han gjort det samme tidligere, uten å bli fersket...? Det er spørsmålet. Han blånekter vel på det til han dør, men jeg ville ikke trodd han.

Endret 18. april 2019 av Million

[Vera]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Beklager at jeg overså spørsmål. Barna våre er unge ungdommer. Vi er akkurat over den travle småbarnstiden, og skulle nyte mer tid med hverandre fremover. Snakket nylig om hvor deilig det skulle være, selv om vi var enige om at vi hadde klart godt det å være kjærester gjennom småbarnstiden også. 

Nå kan man le av det. Eller gråte. 

Anonymkode: 17c9b...033

Jeg har ikke så mange tips til hva som er det rette å gjøre i din situasjon. Jeg ville bare si at jeg skjønner den sorgen og fortvilelsen du kjenner nå. Alt er knust. Innvendig føler man seg knust, utvendig føler man seg knust. Forholdet føles knust, familien føles knust. Man begynner å stille spørsmål til hva som har vært en løgn, og hva som har vært ekte. Jeg husker det føltes som en «nær døden» opplevelse - den hvor folk sier at livet passerer i bilder. Det kjennes ut som en karusell av bilder, og man vil av! 

Jeg tenker at ting vil stå klarere for deg når du har fått snakket med ham. Alt avhenger egentlig av hvordan forholdet deres har vært, om grunnmuren er sterk nok. Dette er et tillitsbrudd som krever enormt med arbeid for å kunne bli bra igjen - fra dere begge. Mange går i fellen, og utvikler mistro til den utro part - uansett hvor hardt han jobber. Det er ikke godt, for noen av dere. Så, om man bestemmer seg for å gå videre sammen, da MÅ man sette en sluttstrek for sviket, og ikke gnage på det. Man må bestemme seg for å satse. Om man bestemmer seg for at dette er et svik man ikke kan leve med, så må man også sette en sluttstrek - og ikke dra det ut! For din egen skyld. Jeg gjorde ikke det. Jeg levde i forholdet nesten 3 år etter at jeg oppdaget utroskapen. Det er de verste 3 årene i mitt liv. Jeg ble syk av det. Både fysisk og psykisk. Jeg ble en person jeg ikke ville være. Da jeg endelig gikk, falt alle brikkene på plass. Forskjellen på mitt og ditt forhold er at mitt forhold var ræva i utgangspunktet. Det var ingenting der å redde. I dag er jeg gift med en mann jeg er på linje med. Jeg tror jeg kunne tilgitt ham et feilsteg i fylla, fordi det vi har er alt for bra til å kastes bort pga et feilsteg. Ingen mennesker er ufeilbarlige. Vi gjør feil. Jeg elsker hele han, også feilene hans. Men, man skal aldri gå på akkord med sine verdier og holdninger. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Million skrev:

Vet du med sikkerhet at dette er det eneste tilfellet av (planlagt) utroskap? At han har planlagt før, og faktisk utført det da, vet du noe om det?

Denne gangen ble planene fersket, men har han gjort det samme tidligere, uten å bli fersket...? Det er spørsmålet. Han blånekter vel på det til han dør, men jeg ville ikke trodd han.

Det kan jeg ikke vite helt sikkert, men da hadde han kanskje nevnt det for kameraten da de snakket. (Om du fikk med deg første tråden.) Da var han jo først avvisende og nølende, og argumenterte med at han var gift. Hadde han for vane å gjøre slikt, eller gjort det før, så tenker jeg kanskje han hadde sagt noe som at ja det har jo gått bra før, eller at han visste at slikt kan gå greit, siden kompisen tydeligvis ikke har hemninger i forhold til slikt.

Det var det at han protesterte med at han var gift som gjorde at jeg valgte å tolke det som at han ikke var så interessert i å gjøre noe slikt egentlig, og jeg følte at det var kameraten som ufint presset på. Til jeg senere fikk vite at han oppsøkte denne kvinnen, og inviterte henne. Slik kompisen hadde foreslått. 

Han kunne slippe unna med æren i behold etter første akt i dette drama, men det at han oppsøkte henne og inviterte, som foreslått plan var, det viser at han ønsket å gå videre med dette. Ville forsøke det. 

Anonymkode: b3885...1f3

[AnonymBruker]

6 timer siden, Handful skrev:

 

Åja, jeg tenkte på om han hadde sagt noe til noen om at det var veldig viktig at du ikke skulle vite noe e.l. Men da skjønner jeg. 

Det høres ut som en god idé. Glad du klarer å kose deg med familien og blir distrahert om dagen hvertfall. Men forstår hvor vondt du må ha det. Og den man vanligvis trenger og har lyst til å dele vonde ting med, er årsaken.

Så idiotisk av han og kødde til det dere hadde, det virket utrolig bra. ❤

Vi har selvfølgelig hatt utfordringer opp gjennom årene vi også, men alt i alt, og ikke minst de siste årene, vil jeg si at vi har hatt det veldig bra. Han har også sagt det. Vist det. Vært glad for at ting vi tidligere slet med har ordnet seg, og at vi nå har hatt det så bra sammen lenge. Vi har vært et slik par som liker å kose oss sammen, og har det moro sammen, selv om vi også har gitt hverandre frihet til å være med venner. Han sammenligner oss ofte med andre, og sier at han er så glad for at vi ennå er kjærester, og trives sammen. At jeg er hans beste venn, og bedre og ivrigere elskerinne kunne han ikke fått. 

Alt virker som løgn nå. Det var likevel ikke nok for ham. Ikke verdt å ta vare på. Han var villig til å risikere alt for et knull. For å tøffe seg også kanskje? Vise at han ikke er så feig som kompisen antydet? Isåfall svakere enn jeg trodde! Har ikke den integriteten jeg trodde. 

Det som er rart er at jeg føler behov for å krype inntil ham og be ham jage det vonde bort. Det er ikke mulig, for han er det vonde. 

Anonymkode: b3885...1f3