Bipolar/schizofreni og stifte familie

[AnonymBruker]

Min kjæreste har egentlig aldri ønsket seg barn, så der har vi vært enige, frem til nå... Jeg er selv bipolar 2, men med svært høy funksjonsevne. Min far var schizofren og tok livet sitt. Bakover på begge sider er det mye rus/alkohol, og ytterligere et selvmord (trolig bipolar). Jeg har derfor aldri ønsket å spre genene mine, men han mener at jeg krisemaksimerer. Det er ikke det at jeg ikke kunne tenkt meg et liv med barn i hus, men jeg ønsker ikke å føre egne gener videre. Adopsjon er selvsagt et alternativ, men et dyrt og tidkrevende et som ikke nødvendigvis er helt enkelt. Fosterbarn er sånn sett mer aktuelt for min del, men han argumenterer med at både fosterbarn og adopsjonsbarn også kan ha "dårlige gener". Hva ville du gjort?

Anonymkode: 5c9de...444

[aiba]

Jeg ville gjort som jeg selv ønsket, fått barn om jeg var så heldig å ha kjæreste som ønsket barn. Barn med bipolare førstegradsslektninger gjør det statistisk sett bedre sosio-økonomisk enn gjennomsnittet. 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Jeg forstår skepsisen din. Har du drøftet dette med lege/psykolog?

[AnonymBruker]

Ikke gjør det

Anonymkode: 7c5fa...31f

[Gjest AthenaRavenLuna]

Ta en prat med psykolog.

[AnonymBruker]

Hvor avhengig er du av søvn og rutiner for at du ikke skal få en dårlig periode? 

Anonymkode: befbb...f7c

[AnonymBruker]

23 minutter siden, aiba skrev:

Jeg ville gjort som jeg selv ønsket, fått barn om jeg var så heldig å ha kjæreste som ønsket barn. Barn med bipolare førstegradsslektninger gjør det statistisk sett bedre sosio-økonomisk enn gjennomsnittet. 

Å? Dette har jeg ikke hørt før. Vet du hvor jeg kan lese mer om dette? 

4 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Jeg forstår skepsisen din. Har du drøftet dette med lege/psykolog?

Det er drøftet med psykolog og i forhold til min evne som mor så får jeg de beste skussmål fra vedkommende. Jeg er medisinert og er uten symptomer på bipolar depresjon, og har kun lette hypomane episoder med omtrent fem års mellomrom. Disse medisineres foreløpig ikke, da jeg har et særdeles reflektert forhold til det, og er selv i stand til å begrense hendelsene med litt tilrettelegging. I følge psykologen min er jeg mentalt bedre rustet enn de fleste, så den delen av det bekymrer meg ikke. Det er mine gener som jeg er bekymret for. Det er jo ikke gitt at et eventuelt barn vil takle en eventuell diagnose like godt.

En eventuell nedtrapping av medisiner grunnet graviditet vil trolig gå greit, men det blir i så tilfelle en vurdering legene vil gjøre om så skjer. 

TS

Anonymkode: 5c9de...444

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor avhengig er du av søvn og rutiner for at du ikke skal få en dårlig periode? 

Anonymkode: befbb...f7c

Rutiner spiller ingen rolle. Søvn må jeg ha, men jeg har ikke noe problem med å falle i søvn tidlig på kvelden. Som sagt, jeg er ikke bekymret for egen helse egentlig, men for hvilke gener jeg eventuelt måtte føre videre, og den skyldfølelsen jeg eventuelt får hvis barnet blir schizofren eller bipolar. Alt og alle MÅ ikke avles på liksom, men så forstår jeg også kjæresten min sitt ønske, og han mener jo at jeg overdramatiserer dette arvelige problemet. Likevel, han kjenner jo bare meg med bipolar, og jeg er en særdeles velfungerende type 2. Jeg tenker jo at han ser litt for positivt på det igjen liksom.

TS

Anonymkode: 5c9de...444

[exictence]

Hvis du og mannen er gode foreldre, er det det som teller.

[AnonymBruker]

Et fosterbarn/adopsjonsbarn er jo alerede født, så da får man ikke gjort noe ift. genene. Et fosterbarn har jo som regel "dårlige" gener, men noen må jo ta til seg det. Så da er det bedre at du tar et barn som allerede èr, enn å lage enda et nytt menneske med mulige dårlige gener hvis du er veldig redd for det. 

Jeg selv har elendige gener, mye selvmord, depresjon, nerver, alkoholisme og rusmissbruk. Jeg var selv et fosterbarn fra jeg var 9 år, men jeg har frem til nå (25 år) ikke sett noe til at jeg har arvet de dårlige genene. Har slitt psykisk etter psykisk misshandlig gjennom barndomsårene både av egen familie og fosterfamiliene, men det anser jeg som naturlig. Jeg har klart meg ekstremt bra og har alt på stell, så man må ikke nødvendigvis arve dårlig psykisk helse. 

Anonymkode: 24d96...510

[AnonymBruker]

Hvis du er veldig bekymret for dette og kan tenke deg å adoptere/ å ha fosterbarn er det jo en mulighet til for å få «egne» barn og det er eggdonasjon feks fra Finland 😊 da bringer du ikke dine gener videre men allikevel går gravid og føder ditt barn selv. Kjenner noen som ikke hadde egne fungerende egg som dro til Finland og venter nå barn.

Anonymkode: cb8cf...b5e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Et fosterbarn/adopsjonsbarn er jo alerede født, så da får man ikke gjort noe ift. genene. Et fosterbarn har jo som regel "dårlige" gener, men noen må jo ta til seg det. Så da er det bedre at du tar et barn som allerede èr, enn å lage enda et nytt menneske med mulige dårlige gener hvis du er veldig redd for det. 

Jeg selv har elendige gener, mye selvmord, depresjon, nerver, alkoholisme og rusmissbruk. Jeg var selv et fosterbarn fra jeg var 9 år, men jeg har frem til nå (25 år) ikke sett noe til at jeg har arvet de dårlige genene. Har slitt psykisk etter psykisk misshandlig gjennom barndomsårene både av egen familie og fosterfamiliene, men det anser jeg som naturlig. Jeg har klart meg ekstremt bra og har alt på stell, så man må ikke nødvendigvis arve dårlig psykisk helse. 

Anonymkode: 24d96...510

Også glemte jeg å skrive at jeg selv (hvis jeg skal ha barn) vil ha mine egene biologiske barn. Til tross for genene mine. Har jo veldig gode gener sånn utseendes messig og helsemessig, bare ikke psykisk helse, men jeg tror det skal godt gjøres å slite så veldig psykisk om man har en trygg og stabil oppvekst og gode foreldre som gir en masse kjærlighet og trygget, men også frihet. 

Anonymkode: 24d96...510

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Også glemte jeg å skrive at jeg selv (hvis jeg skal ha barn) vil ha mine egene biologiske barn. Til tross for genene mine. Har jo veldig gode gener sånn utseendes messig og helsemessig, bare ikke psykisk helse, men jeg tror det skal godt gjøres å slite så veldig psykisk om man har en trygg og stabil oppvekst og gode foreldre som gir en masse kjærlighet og trygget, men også frihet. 

Anonymkode: 24d96...510

For noe tull. Blir barna schizofrene eller bipolare så blir de det, og de kommer til å slite uavhengig av hva slags oppvekst du gir dem.

Anonymkode: 7c5fa...31f

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Også glemte jeg å skrive at jeg selv (hvis jeg skal ha barn) vil ha mine egene biologiske barn. Til tross for genene mine. Har jo veldig gode gener sånn utseendes messig og helsemessig, bare ikke psykisk helse, men jeg tror det skal godt gjøres å slite så veldig psykisk om man har en trygg og stabil oppvekst og gode foreldre som gir en masse kjærlighet og trygget, men også frihet. 

Anonymkode: 24d96...510

Dette er naivt. Venninnen min har hatt en kjempegod og trygg oppvekst med gode foreldre, men er bipolar og sliter veldig som voksen allikevel. 

Anonymkode: befbb...f7c

[AnonymBruker]

Hei, 

Har du tenkt om sæddonasjon? 

Anonymkode: 8a09d...ede

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei, 

Har du tenkt om sæddonasjon? 

Anonymkode: 8a09d...ede

Hva skal hun med det? Det er jo hun som bærer genene..hun trenger i så fall egg.

Anonymkode: 2b4f0...cc2

[AnonymBruker]

Har valgt å ikke få barn av liknende grunner selv, skjønner godt ❤️

Angående fosterforeldre/adoptivbarn, så var ikke det heller en løsning for meg. Det er krav til å være i alminnelig, god helse bl,a - vet ikke hvordan psykiske diagnoser vurderes der, men det er noe dere bør undersøke og evt. ta med i vurderingen. 

Anonymkode: 8cb25...f3a

[AnonymBruker]

Synes det høres litt virkelighetsfjernt ut når man har hatt så omfattende problemer at man har gått gjennom en lang prosess for å få en alvorlig diagnose, og så fungerer man liksom helt fint og det har ingenting å si...

Anonymkode: 6961f...90f

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes det høres litt virkelighetsfjernt ut når man har hatt så omfattende problemer at man har gått gjennom en lang prosess for å få en alvorlig diagnose, og så fungerer man liksom helt fint og det har ingenting å si...

Anonymkode: 6961f...90f

Hva jeg måtte ha slitt med fram til jeg fikk diagnosen er vel ikke så veldig relevant for tiden etter at jeg fikk medisiner. Det er ikke som at dette ble oppdaget i fjor. Jeg er godt voksen, og har vært medisinert lenge. Min omsorgsevne er det ikke noe i veien med, og jeg jobber også i et omsorgsyrke. Jeg har fått klarsignal fra både lege og psykolog, men vi har bestemt oss for å gå på PRIDE-kurs og se hva vi tenker etter det.

 

TS

Anonymkode: 5c9de...444