Lett å få uføre i Norge?

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får 18000 i uføretrygd og at du får 4000 mer bare fordi du har et barn er jævlig urettferdig. I tillegg så har du en mann å dele utgiftene med. Pga min sykdom så kan ikke jeg ha samboer. Siden du har klart å fått deg både samboer og barn så banner jeg pø at du ikke er så jøvlig syk som det du sier.

Anonymkode: a9f0d...5fd

Jeg får 2700 mer for å ha et barn. Synes du det er urettferdig? Hvor mye tror du det koster å ha barn egentlig?

Jeg har som sagt en liten arbeidsevne jeg benytter meg av. Så jeg har jobb i tillegg. Det stemmer at jeg er friskere i dag, men nå er det jo slik at man har uføretrygden fremdeles. Og jeg har fortsatt en av de tyngste diagnosene man kan få i dag. Så du skal egentlig ikke sammenligne deg med meg. Du vet ikke hva jeg har strevd med. Aner ikke hvorfor du ikke kan få samboer, men jeg har aldri hørt om noen som ikke kan få samboer pga. Sykdom 😊

Ps. Jeg er den eneste med inntekt du er en person på 18000. Vi er tre på 23. Du må gjerne ha feberfantasier om hvor luksuriøst vi har det økonomisk. Men det er vrangforestillinger.

Anonymkode: 9967c...581

[malifika]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke lest gjennom tråden, bare de første innleggene. Hvorfor ser jeg så ofte her inne på forumet at folk skriver ting som «bare å smelle papirene i border å få ufør»? Som om det er en slags gevinst å bli ufør? Jeg vil tro det ikke er andre en mennesker som har vært syk i lang tid, og som virkelig ikke klarer å komme seg i arbeidslivet igjen, som vil bli ufør. Altså, for meg så virker det helt grusomt å bli erklært ufør. Man får ei lav inntekt og mister muligheten til å jobbe seg oppover. Og tenk det stigmaet. Det å ikke ha noe kollegaer. Det å føle seg så ubrukelig. 

(Hilsen kvinne som ikke er ufør). 

Anonymkode: 925d2...855

Nå mente jeg det ikke som i at det var en gevinst å bli ufør. Mer som i at enkelte diagnoser gir automatisk ufør. Det burde ikke gjøre det, da jeg mener at det er hver enkelt sin evne til å leve med og stå i diagnosen sin som er avgjørende for hvor yrkesfør man er, og ikke diagnoser i seg selv.

Det er garantert mennesker som ikke vil være ufør og som gjør alt de kan for å ikke bli det. Men, det er heller ingen hemmelighet at mange koser seg over å få en diagnose som de kan få ufør for.

[Leo]

1 minutt siden, malifika skrev:

Nå mente jeg det ikke som i at det var en gevinst å bli ufør. Mer som i at enkelte diagnoser gir automatisk ufør. Det burde ikke gjøre det, da jeg mener at det er hver enkelt sin evne til å leve med og stå i diagnosen sin som er avgjørende for hvor yrkesfør man er, og ikke diagnoser i seg selv.

Det er garantert mennesker som ikke vil være ufør og som gjør alt de kan for å ikke bli det. Men, det er heller ingen hemmelighet at mange koser seg over å få en diagnose som de kan få ufør for.

Det er ingen diagnoser som gir automatisk ufør. Man har såkalte kurantsaker ved svært alvorlig sykdom som kan gi varig ufør med enklere og raskere saksgang, men selv ikke kreft med spredning hvor utsiktene er særdeles dårlige gir automatisk rett til uføretrygd. 

[minister-mio]

Lær deg å skrive. Hva betyr "få uføre"? At det ikke er mange som er uføre? 

[AnonymBruker]

Jeg er så lei av dere sjalu drittsekker som hele tiden glemmer traumer, sykdom og all faenskapen mange av oss har gått gjennom eller går gjennom nå.

Jeg fryder meg med pengene deres, med tilgang på damer mens mine lubne trygdefingre med gullringer holder paraplydrinker mens jeg slapp, fet og lat ligger på stranden og nyter livet dere sponser meg med. Elsker det! Det gleder meg å høre hvor bittre dere er, mens jeg har sugerøret godt plantet ned i lommene deres mens dere sitter der å svetter i de meningsløse jobbene deres. 

Ciao bella! Ciao kalde Norge, takk skal du ha du som sponser meg og jobber hardt for at jeg kan leve i sus og dus.

Vil dere høre den virkelige historien?

Moren å faren min ble skilt da jeg var 3. Etter truamatiserende krangling jeg tok skade av. Jeg opplevde å vokse opp med en deprimert mor alene på sosialen uti gokk, med en kjæreste som misshandlet meg fysisk og psykisk. Han elsket å gjøre meg redd og å true med å banke meg synes han var en sann fryd. En dag holdt han hodet mitt under vann mens vi var på kano tur. Og dro meg i ørene så øret revnet ved en annen anledning. Når jeg skulle på skolen og forhåentlig vis kunne få pusterom så var skolen den skolen som ble kåret til landes verste mobbeskole så sent som i 2016 (Så ikke en dritt hadde forandret seg). 

Omsorgsvikten, truslene og mobbingen gjorde meg utagerende i ungdomsårene og moren min fikk nok når jeg kastet tv'n ut fra andre etasje. Jeg ble sendt på transittmotak for vanskeligstilte ugndom, hvor jeg havnet i psykose. Psykosene hadde jeg av og på i 10 år. Og man kan vel kalle meg en svingdørspasient i de årene. 

Jeg fikk diagnosen Paranoid schizofreni og bodde på instutisjon i 2 år. Fosterhjem før det. Jeg ruset meg og drakk. Prøvde videregående 5 ganger men alle gangene falt jeg inn i psykose. Til slutt ga jeg opp og prøvde å finne jobb. Mange år på AAP og en navmølle uten like med utredninger og tiltak før det endelig gikk opp for NAV hvor syk jeg var, så jeg fikk Ung Uføretrygd.  

Hvis dere i det heletatt kan tenke dere hva helvete er, så vil jeg si det er noe av det nærmeste man kommer et våkent mareritt å miste seg selv i psykose.

At jeg i dag er nærmest frisk, har en fantastisk samboer og barn, og i tillegg greier en liten jobb I NORGE! Så jeg kan betale skatt som alle andre for å gi tilbake til det fantastiske vellferdsamfunnet vi anstendige mennesker har valgt å satse på og bygge opp for å ta vare på hverandre. Det er på tross av at legene sa jeg aldri kom til å bli frisk eller oppnå noe i livet. Rein viljestyrke og pågangsmot. 

Så dra til innerste helvete og tilbake igjen før dere dømmer oss som har vært og er der daglig og får det grunnleggende dekt økonomisk så vi greier å ståttre oss gjennom drømmen om et verdig liv vi også. 

Jeg hadde gjerne byttet trygden min mot helsen deres! Jeg hadde ofret et øye for det. Drittsekker. 

Anonymkode: 9967c...581

[malifika]

23 minutter siden, Leo skrev:

Det er ingen diagnoser som gir automatisk ufør. Man har såkalte kurantsaker ved svært alvorlig sykdom som kan gi varig ufør med enklere og raskere saksgang, men selv ikke kreft med spredning hvor utsiktene er særdeles dårlige gir automatisk rett til uføretrygd. 

Både ja og nei. I teorien så har du helt rett. Men, vi vet at hvis folk har f.eks stemningslidelser type bipolar, asberger etc eller personlighetsforstyrrelser osv og ikke ønsker å jobbe så kan man lett bruke den diagnosen til å få ufør selv om man kanskje ikke hadde trengt det.

Men, siden man har en diagnose som mange tidligere har fått uføre av så kan man ergo bare "smelle"  papirene i bordet og få "automatisk" uføretrygd. Det var sånn jeg mente det.

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Synes det virker som så ekstremt mange er det. Ikke at jeg skal rakke ned på, men hva er det som gjør at mennesker som ser oppegående ut ikke kan jobbe?

Anonymkode: cf7e8...812

Fikk det veldig "lett". Fikk asperger-diagnose (har i tillegg angst, depresjon og div PF), NAV-legen leste denne og anbefalte uføre. Det var det.

Anonymkode: d87df...bf4

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg ser frisk og oppegående ut. Er ufør på grunn av senvirkinger etter kreftbehandling.

Anonymkode: 90b89...21e

Mange som ikke tenker på slikt.

Anonymkode: d87df...bf4

[AnonymBruker]

Hvis du vil og ikke gir deg, og vet hvordan du snakker med leger, så får du uføretygd før eller siden. Så kan du flytte til Thailand eller Pakistan og leve som en konge resten av livet.

Det er skremmende hvor gode noen er til å snakke med leger og få det som de vil.

Om du får ufretrygd eller ikke kommer altså an på hvor syk eller skadet du er, men hvor god du er til å snakke for deg.

 

Anonymkode: 0ca15...772

[Absol]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er så lei av dere sjalu drittsekker som hele tiden glemmer traumer, sykdom og all faenskapen mange av oss har gått gjennom eller går gjennom nå.

Jeg fryder meg med pengene deres, med tilgang på damer mens mine lubne trygdefingre med gullringer holder paraplydrinker mens jeg slapp, fet og lat ligger på stranden og nyter livet dere sponser meg med. Elsker det! Det gleder meg å høre hvor bittre dere er, mens jeg har sugerøret godt plantet ned i lommene deres mens dere sitter der å svetter i de meningsløse jobbene deres. 

Ciao bella! Ciao kalde Norge, takk skal du ha du som sponser meg og jobber hardt for at jeg kan leve i sus og dus.

Vil dere høre den virkelige historien?

Moren å faren min ble skilt da jeg var 3. Etter truamatiserende krangling jeg tok skade av. Jeg opplevde å vokse opp med en deprimert mor alene på sosialen uti gokk, med en kjæreste som misshandlet meg fysisk og psykisk. Han elsket å gjøre meg redd og å true med å banke meg synes han var en sann fryd. En dag holdt han hodet mitt under vann mens vi var på kano tur. Og dro meg i ørene så øret revnet ved en annen anledning. Når jeg skulle på skolen og forhåentlig vis kunne få pusterom så var skolen den skolen som ble kåret til landes verste mobbeskole så sent som i 2016 (Så ikke en dritt hadde forandret seg). 

Omsorgsvikten, truslene og mobbingen gjorde meg utagerende i ungdomsårene og moren min fikk nok når jeg kastet tv'n ut fra andre etasje. Jeg ble sendt på transittmotak for vanskeligstilte ugndom, hvor jeg havnet i psykose. Psykosene hadde jeg av og på i 10 år. Og man kan vel kalle meg en svingdørspasient i de årene. 

Jeg fikk diagnosen Paranoid schizofreni og bodde på instutisjon i 2 år. Fosterhjem før det. Jeg ruset meg og drakk. Prøvde videregående 5 ganger men alle gangene falt jeg inn i psykose. Til slutt ga jeg opp og prøvde å finne jobb. Mange år på AAP og en navmølle uten like med utredninger og tiltak før det endelig gikk opp for NAV hvor syk jeg var, så jeg fikk Ung Uføretrygd.  

Hvis dere i det heletatt kan tenke dere hva helvete er, så vil jeg si det er noe av det nærmeste man kommer et våkent mareritt å miste seg selv i psykose.

At jeg i dag er nærmest frisk, har en fantastisk samboer og barn, og i tillegg greier en liten jobb I NORGE! Så jeg kan betale skatt som alle andre for å gi tilbake til det fantastiske vellferdsamfunnet vi anstendige mennesker har valgt å satse på og bygge opp for å ta vare på hverandre. Det er på tross av at legene sa jeg aldri kom til å bli frisk eller oppnå noe i livet. Rein viljestyrke og pågangsmot. 

Så dra til innerste helvete og tilbake igjen før dere dømmer oss som har vært og er der daglig og får det grunnleggende dekt økonomisk så vi greier å ståttre oss gjennom drømmen om et verdig liv vi også. 

Jeg hadde gjerne byttet trygden min mot helsen deres! Jeg hadde ofret et øye for det. Drittsekker. 

Anonymkode: 9967c...581

Jeg er så lei av hårsåre uføretrygdede som ikke klarer å skille sak fra person. 

Det faktum at din uføretrygd er velfortjent og nødvendig bør ikke bety at det ikke er lov å snakk om at trygdesystemet vårt misbrukes av noen/mange.

Jeg tror at det finnes en type mennesker som faktisk ser på uføretrygd som et mål. Mennesker som har små krav til velstand og luksus, ofte mennesker som har vokst opp i hjem med lite penger. Disse menneskene har ikke forutsetninger til å tjene en million i året, og synes tanken på å få regelmessig lønn for å ikke gjøre noe er fin. 

Bedømmelse av sykdom og smerter er i stor grad tillitsbasert. Går man til legen og sier "au" og "uff" så tror legen på deg, er du utholdende nok så vil uføretrygd være siste stasjon.

[AnonymBruker]

Eller man ønsker virkelig å jobbe, men arbeidsgiver råder deg til å søke uføretrygd fremfor å tilrettelegge. 

 

Anonymkode: e2f82...45e

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Absol skrev:

Jeg er så lei av hårsåre uføretrygdede som ikke klarer å skille sak fra person. 

Det faktum at din uføretrygd er velfortjent og nødvendig bør ikke bety at det ikke er lov å snakk om at trygdesystemet vårt misbrukes av noen/mange.

Jeg tror at det finnes en type mennesker som faktisk ser på uføretrygd som et mål. Mennesker som har små krav til velstand og luksus, ofte mennesker som har vokst opp i hjem med lite penger. Disse menneskene har ikke forutsetninger til å tjene en million i året, og synes tanken på å få regelmessig lønn for å ikke gjøre noe er fin. 

Bedømmelse av sykdom og smerter er i stor grad tillitsbasert. Går man til legen og sier "au" og "uff" så tror legen på deg, er du utholdende nok så vil uføretrygd være siste stasjon.

Det er så jævlig kjipt av deg å spekulere i ting du ikke har peiling på. Og samtidig dytte fordommene dine og stigmatiseringen også over på oss som fortjener det. Hvorfor blir du ikkr politiker du da? Eller evner du ikke annet en forumsdrittkasting.. (Det var retorisk, slapp helt av). 

Anonymkode: 9967c...581

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Absol skrev:

Jeg er så lei av hårsåre uføretrygdede som ikke klarer å skille sak fra person. 

Det faktum at din uføretrygd er velfortjent og nødvendig bør ikke bety at det ikke er lov å snakk om at trygdesystemet vårt misbrukes av noen/mange.

Jeg tror at det finnes en type mennesker som faktisk ser på uføretrygd som et mål. Mennesker som har små krav til velstand og luksus, ofte mennesker som har vokst opp i hjem med lite penger. Disse menneskene har ikke forutsetninger til å tjene en million i året, og synes tanken på å få regelmessig lønn for å ikke gjøre noe er fin. 

Bedømmelse av sykdom og smerter er i stor grad tillitsbasert. Går man til legen og sier "au" og "uff" så tror legen på deg, er du utholdende nok så vil uføretrygd være siste stasjon.

Du innleder jo hele greia med "jeg tror" du tar dritten ut av ræva di, og forpester oss med det.

Anonymkode: 9967c...581

[AnonymBruker]

Jeg mener at det er for enkelt i Norge. Det vil si, det er for enkelt å slippe helt "fri", ha psykiske ting som grunn og sånt.

Man burde ha en eller annen møteplikt uansett, om ikke annet rake i parker, vaske kommunale biler og og bygg,  eller rydde litt i gatene og sånne ting. Det er blitt et femi udisiplinert dullesamfunn. Det er en vits.   

Anonymkode: 70dd4...53d

[AnonymBruker]

Før var det ganske lett. Kanskje altfor lett. 

Nå er det ganske vanskelig. Kanskje altfor vanskelig, 

Anonymkode: db6a5...a4a

[Emmelise]

Broren min har et par helseproblemer som resultat av den fødsel som ikke gikk helt på skinner. Han har blitt operert en del angående brystkassa f.eks. så han skal få bedre plass til sine organer. I tillegg har han store problemer med venstre arm og skulder. Skjelettet er okey, men musklene og senene er litt fucka så venstrearmen ser kortere ut enn høyre. Nesten døv har han blitt også. Og det er en liten del av problemene han har.

Han har en kommunal jobb. Men han er ikke lenger i fysisk stand til å gjøre den jobben han har (uten å potensielt skade vedkommende han er ansvarlig for) så kommunen prøver for harde livet å dytte ham ut som ufør. Ikke legen eller han selv altså; Kommunen.

Etter et års tid har han sagt at han går med på det. Ikke at de klarer å finne ut av det selvsagt for han er stadig ikke avklart som ufør.

Lett vil jeg ikke påstå at det er utifra hvordan det går med broren min. Men om han er unntaket eller hovedregelen det må gudene vite.

[AnonymBruker]

Det kommer jo an på hva man mener med "enkelt". Jeg har ikke uføretrygd enda, men er på vei mot det. Alle rundt meg (saksbehandler, terapeut etc) blir veldig overrasket om jeg ikke får det innvilget. Så det kan virke som selve prosessen nå som det er bestemt at jeg skal søke på uføretrygd er enkel. 

Før jeg kom hit har jeg derimot flydd ned dørene på DPS. Jeg har kognitiv svikt, utmattelse, ubehagelige tanker og bilder i hodet som bare popper opp automatisk og setter meg ut av spill, store vansker med hukommelsen. Så jeg vet ikke helt jeg. Å leve med dette er ikke bare enkelt. Veien har ikke vært bare enkel. Men ja, selve prosessen med å søke og få svar, virker jo som at skal gå greit. 

Anonymkode: ada44...69f

[Absol]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er så jævlig kjipt av deg å spekulere i ting du ikke har peiling på. Og samtidig dytte fordommene dine og stigmatiseringen også over på oss som fortjener det. Hvorfor blir du ikkr politiker du da? Eller evner du ikke annet en forumsdrittkasting.. (Det var retorisk, slapp helt av). 

Anonymkode: 9967c...581

Men hvorfor tolker du det faktum at jeg tror det finnes trygdesnyltere i Norge (et bevist faktum, forresten. Folk avsløres hvert år) til at jeg snakker om deg?

Jeg er en sterk forsvarer av trygdesystemet og velferdsetaten, og jeg mener at jo flere snyltere som stoppes, jo mere kan falle til de som faktisk trenger det. (Jeg mener også at støtte til friske, arbeidende mennesker, som barnetrygd og kontantstøtte, bør være behovsprøvd og heller komme uføretrygdede til gode.)

Men å påstå at snyltere ikke finnes er veldig naivt og kostbart. 

(Og jeg er faktisk ganske så engasjert og involvert i politikk 😉)

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mener at det er for enkelt i Norge. Det vil si, det er for enkelt å slippe helt "fri", ha psykiske ting som grunn og sånt.

Man burde ha en eller annen møteplikt uansett, om ikke annet rake i parker, vaske kommunale biler og og bygg,  eller rydde litt i gatene og sånne ting. Det er blitt et femi udisiplinert dullesamfunn. Det er en vits.   

Anonymkode: 70dd4...53d

Møteplikt fungerer dårlig når det er snakk om syke mennesker. 

Anonymkode: ada44...69f

[AnonymBruker]

Hva hadde vi gjort uten NAV? 🤔

Anonymkode: 7f65c...3c6