Hvordan komme ut av apati?

[AnonymBruker]

Jeg har hatt et ganske svingende stemningsleie hele livet, hovedsakelig i nedre delen av spekteret.

Jeg har alltid bare ventet på at det skal gå opp, men denne gangen tar det så utrolig lang tid.

Jeg er så likegyldig til alt. Kjenner meg ikke direkte trist, men nedstemt og bryr meg ikke. Har ingen motivasjon, kjenner meg dårlig, sitter i sofaen mesteparten av dagen (utenom jobb), sover mye, har lite sosial kontakt på fritiden.

Hvordan kan jeg komme meg ut av dette? ALT er så vanskelig fordi jeg har absolutt null interesse eller motivasjon til å gjøre det.

Personlig stell, sosialisering, studier, er mindre engasjert på jobb, husvask etc.

Har gått i terapi i ca et år. Føler det hjelper, men ikke på den intense apatien jeg opplever.

Hvordan kom dere ut av det?

Anonymkode: 40bdf...736

[AnonymBruker]

Har hukommelse og oppmerksomhet som en gullfisk. Korttidsminnet er helt krise, og blant annet blir samboer sint fordi jeg ikke husker ting vi har pratet om/hva som kom ut av samtalen.

Anonymkode: 40bdf...736

[AnonymBruker]

Har du vært hos lege å tatt utvidet blodprøve?

Ikke bry seg så mye om andre, sosial kontakt. Nå må du fokusere på deg selv, hvordan du kan få det bedre.

Ville startet med en gåtur hver kveld, på minst 1 time. I starten 30min.

Etterhvert ville jeg startet med styrketrening, det skjer ganske mye i hjernen når man startet å dra opp tunge vektet. Dette endret livet mitt, trente meg ut av ang og depresjon. Kostholdet er kjempeviktig, vi spiser oss syke i dag med søppelmat.

Kutt ut alt av stimulerende ting som koffein, nikotin og alkohol. 

Anonymkode: 40085...ddf

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har du vært hos lege å tatt utvidet blodprøve?

Ikke bry seg så mye om andre, sosial kontakt. Nå må du fokusere på deg selv, hvordan du kan få det bedre.

Ville startet med en gåtur hver kveld, på minst 1 time. I starten 30min.

Etterhvert ville jeg startet med styrketrening, det skjer ganske mye i hjernen når man startet å dra opp tunge vektet. Dette endret livet mitt, trente meg ut av ang og depresjon. Kostholdet er kjempeviktig, vi spiser oss syke i dag med søppelmat.

Kutt ut alt av stimulerende ting som koffein, nikotin og alkohol. 

Anonymkode: 40085...ddf

Nei, det er noen år siden jeg sist var hos fastlegen. Derimot har det vært slik siden jeg kom i puberteten, av og på.

Jeg er liksom klar over mulige tiltak, problemet er at jeg ikke klarer å dra sammen nok motivasjon til å ta oppvasken engang.

Jeg trente tidligere, men slet også med å holde det gående da jeg ikke liker fysisk aktivitet.

Jeg spiser sunt, røyker/snuser ikke, drikker svært sjeldent. Kaffen er vel eneste.

Anonymkode: 40bdf...736

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er noen år siden jeg sist var hos fastlegen. Derimot har det vært slik siden jeg kom i puberteten, av og på.

Jeg er liksom klar over mulige tiltak, problemet er at jeg ikke klarer å dra sammen nok motivasjon til å ta oppvasken engang.

Jeg trente tidligere, men slet også med å holde det gående da jeg ikke liker fysisk aktivitet.

Jeg spiser sunt, røyker/snuser ikke, drikker svært sjeldent. Kaffen er vel eneste.

Anonymkode: 40bdf...736

Du må komme i gang, ellers faller du helt sammen til slutt. Så enkelt er det bare. Få deg en pt, 1 gang i uken for eks. Din samboer bør jo også ha interesse av å aktivere deg på en måte.

Anonymkode: 40085...ddf

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Du må komme i gang, ellers faller du helt sammen til slutt. Så enkelt er det bare. Få deg en pt, 1 gang i uken for eks. Din samboer bør jo også ha interesse av å aktivere deg på en måte.

Anonymkode: 40085...ddf

Jeg er fullt klar over det.

Jeg har ikke penger til å betale for pt.

selvfølgelig har han det, men det hjelper jo ikke når den han skal «aktivisere» er helt potet.

Anonymkode: 40bdf...736

[AnonymBruker]

Er kun du som kan hjelpe deg selv.

Anonymkode: 40085...ddf

[megda]

21 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvordan kom dere ut av det?

Er du mann eller kvinne? 

Forøvrig er det jo åpenbart at du ikke har noe som gir deg mening i livet. hver dag virker helt lik. Om dette har vært et vedvarende problem så lenge vil jeg tro at psykologen har foreslått enkelte ting for å prøve å komme deg ut av den boblen du har fanget deg selv i. hvilke forslag har vært oppe og har du gjort en aktiv handling mot å prøve å forandre deg? 

[AnonymBruker]

Finne håp, finne noe å tro på. Apati kommer gjerne av at man har gitt opp og ikke tørr tro på noe eller noen lenger. Man forventer at alt og alle skal skuffe en i lengden og beskytter seg selv ved å aldri se frem til noe eller håpe på noe. Man har akseptert at verden er mørk og at sånn er det. 

(Snakker ikke om religion her, altså)

Med mindre du har en type bipolar der du svinger opp og ned, da kan det være en mer fysisk grunn til apatien...

Anonymkode: 16194...da3

[AnonymBruker]

1 time siden, megda skrev:

Er du mann eller kvinne? 

Forøvrig er det jo åpenbart at du ikke har noe som gir deg mening i livet. hver dag virker helt lik. Om dette har vært et vedvarende problem så lenge vil jeg tro at psykologen har foreslått enkelte ting for å prøve å komme deg ut av den boblen du har fanget deg selv i. hvilke forslag har vært oppe og har du gjort en aktiv handling mot å prøve å forandre deg? 

Jeg føler hun kjører veldig den strategien at jeg skal "finne noe fra mitt dype indre" - men det kjennes ut som det ikke er noe der. Hun fokuserer veldig på at jeg skal slutte å ta ansvar for ting jeg ikke kan kontrollere, og føler hun er veldig opptatt av at jeg skal "føle på tristheten" etc - men jeg føler liksom ingenting. Jeg forstår jo jeg BURDE føle noe, men det skjer absolutt ingenting.

Jeg er kvinne.

Jeg har jo ting som "burde" gi mening i livet: en leilighet, en jobb jeg i utgangspunktet elsker og ånder for, en fantastisk samboer, god familie, et studie jeg brenner for. I utgangspunktet (når jeg ikke er apatisk) elsker jeg å reise (og har økonomi til det), spille spill, drikke vin, lage god mat (brant for dette før, lager så vidt noe nå, det interesserer meg ikke).

 

Anonymkode: 40bdf...736

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Finne håp, finne noe å tro på. Apati kommer gjerne av at man har gitt opp og ikke tørr tro på noe eller noen lenger. Man forventer at alt og alle skal skuffe en i lengden og beskytter seg selv ved å aldri se frem til noe eller håpe på noe. Man har akseptert at verden er mørk og at sånn er det. 

(Snakker ikke om religion her, altså)

Med mindre du har en type bipolar der du svinger opp og ned, da kan det være en mer fysisk grunn til apatien...

Anonymkode: 16194...da3

Ja, det stemmer. Jeg går som oftest ut i fra at ting går dårlig, og blir heller positivt overrasket. Har lite/inget håp til ting. Fikk en liste av psykologen med ulike følelser, og den som sto ut som jeg virkelig "ønsker" å føle på er følelsen av det å være håpefull.

Jeg vet ikke om jeg er bipolar, har dystymi eller er deprimert. Jeg ser jo tegnene til alle, sånn egentlig. Psykologen sier at for henne er ikke diagnoser viktig, og at hun ikke vil fokusere på det. 

Anonymkode: 40bdf...736

[megda]

Det virker jo som du har en viss interesse for selve apatien og spørsmål rundt dette. For meg høres det ut som du kan finne noen svar i bøker som omhandler disse tankene, og siden du allerede ligger på sofaen så passer det jo greit å lese bøker. 

"man's search for meaning" kan jeg jo selv anbefale da jeg følte den var nyttig for meg selv vedrørende en sånn flatline i følelseslivet som jeg fortsatt ikke helt har funnet svaret på selv. Det er noen brikker som faller på plass etterhvet da. 

Jeg regner med du har tatt blodprøver for å finne svar. for menn er det jo ofte et lavt nivå av testosteron som tar bort lysten i livet og mulig du har noe samsvarende for kvinner.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, megda skrev:

Det virker jo som du har en viss interesse for selve apatien og spørsmål rundt dette. For meg høres det ut som du kan finne noen svar i bøker som omhandler disse tankene, og siden du allerede ligger på sofaen så passer det jo greit å lese bøker. 

"man's search for meaning" kan jeg jo selv anbefale da jeg følte den var nyttig for meg selv vedrørende en sånn flatline i følelseslivet som jeg fortsatt ikke helt har funnet svaret på selv. Det er noen brikker som faller på plass etterhvet da. 

Jeg regner med du har tatt blodprøver for å finne svar. for menn er det jo ofte et lavt nivå av testosteron som tar bort lysten i livet og mulig du har noe samsvarende for kvinner.

Ja, jeg har virkelig kommet til det punktet hvor jeg ikke orker dette mer. Det går ut over så utrolig mye, og jeg blir utrolig stresset av det.

- Blant annet i forhold til venner: jeg klarer ikke vise interesse for det de prater om, og jeg klarer ikke skjule det. Jeg tar mindre initiativ i vennskap, og jeg merker de også trekker seg unna. Jeg ønsker ikke å miste mine venner, så det er et argument for hvorfor jeg må ut av dette.
- Parforholdet lider. Samboer er flink og tålmodig, men jeg merker at min apati, sammen med kort lunte, begynner å tære. Jeg hjelper lite til hjemme, og mye faller på ham. Han blir påvirket av mitt apatiske humør, og jeg merker han også sliter. Dette er en grunn til at jeg vil gjøre noe.
- Studier. Jeg er på siste semester i studiet, og skal for tiden skrive bacheloroppgave. Det skjer svært lite på den fronten. Det er som å sitte å skulle skrive med en skikkelig trang badehette som gjør at jeg ikke får tenkt ordentlig. Jeg SKAL ha denne graden - og det er en grunn til at jeg må få gjort noe.
- Vi har mye problemer i familien (sykdom, et par stk som nærmer seg døden), og jeg ønsker å stille opp for dem. Vil ikke at de skal dø og at jeg bare skal ha sittet hjemme i sofaen uten å være der.

Den boken skal jeg sjekke ut.

Har ikke tatt blodprøver. Bor langt unna fastlegen og står på venteliste for å bytte. Vet heller ikke helt hva jeg skulle sagt. "Hei, jeg er deprimert. Kan du ta noen blodprøver for det?"

Anonymkode: 40bdf...736

[megda]

Det første jeg vil anbefale deg å gjøre er jo å kontakte legen å si at du er deprimert, og at du vil ta blodprøver for å finne ut om det er noe galt der. ofte kan man jo få rettet opp endel her. Flere mennesker har jo f.eks et lavt nivå av seretonin som utgangspunkt og som har stor effekt på humøret fra dag til dag. Det samme kan sies om opptak av D-vitamin. Hvordan er kostholdet ditt? Det er svært undervurdert av mange hvor mye et godt kosthold har å si på tilgangen din til næringstoffer og som over tid vil påvirke hvordan du føler deg. Jeg legger også til søvn her. Ting som er veldig basic, men som er greit å vite at man har nok av for å utelukke det åpenbare som kan påvirke sinnstemningen i negativ grad. 

Det virker jo som du har mye bra i livet ditt med venner, samboer, familie og utdanning. Tenker du at dette blir for mye noen ganger? At det blir som du er en co-pilot på et fly der du bare er til stede, men faktisk ikke lever og bare obeserverer det som skjer?   
 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, megda skrev:

Det første jeg vil anbefale deg å gjøre er jo å kontakte legen å si at du er deprimert, og at du vil ta blodprøver for å finne ut om det er noe galt der. ofte kan man jo få rettet opp endel her. Flere mennesker har jo f.eks et lavt nivå av seretonin som utgangspunkt og som har stor effekt på humøret fra dag til dag. Det samme kan sies om opptak av D-vitamin. Hvordan er kostholdet ditt? Det er svært undervurdert av mange hvor mye et godt kosthold har å si på tilgangen din til næringstoffer og som over tid vil påvirke hvordan du føler deg. Jeg legger også til søvn her. Ting som er veldig basic, men som er greit å vite at man har nok av for å utelukke det åpenbare som kan påvirke sinnstemningen i negativ grad. 

Det virker jo som du har mye bra i livet ditt med venner, samboer, familie og utdanning. Tenker du at dette blir for mye noen ganger? At det blir som du er en co-pilot på et fly der du bare er til stede, men faktisk ikke lever og bare obeserverer det som skjer?   
 

Ja, får nesten gjøre det. Orker rett og slett ikke dette lenger.

Spiser sunt - mye grønnsaker, grove korn, rent kjøtt, lite melkeprodukter. Tar D- og B-vitamin tilskudd.

Jeg sover dessverre alt for mye for tiden - kan lett sove 12-16 timer hvis timeplanen min tillater det. Prøver å ikke gjøre det, og å ikke sove på dagtid.

Jeg føler veldig mye på det at jeg lever for alle andre, og ikke meg selv. Jeg har ingen ønsker eller drømmer for meg selv (kanskje foruten det å få barn). F.eks kan jeg bli rørt eller lei meg på andres vegne, men blir ikke det for meg selv. Føler jeg bare gjør det jeg skal, som er forventet på en måte. Men jeg vet ikke hva jeg skulle gjort "for meg selv" heller - det er ingenting som gir mening. Har ikke lyst til å reise, får ingen glede av nye klær/annen shopping, ingen glede av å være med folk, ikke lyst til å gå på konserter eller andre ting. Det er liksom bare helt tomt.

Anonymkode: 40bdf...736

[AnonymBruker]

Jeg føler det helt likt som deg, nesten ubehagelig å lese. Aner ikke hvordan du kan komme ut av det. Selv har jeg prøvd forskjellige ting, presset meg til å gjøre ting jeg ikke har lyst til, men ramler fort tilbake.

Anonymkode: c7dd3...721

[megda]

Hvorfor lever du ikke mer for deg selv? Om du lever livet kun etter plikt eller andre sin forventinger til deg, så er det jo ikke mye rom for din egen glede. Tar du f.eks en utdannelse du har lyst på selv eller tar du den fordi du føler at du må ta den? Det finnes jo de som lever etter hva foreldrene ønsker for barnet sitt og da ender de jo som oftest med et mindre lykkelig liv da det ikke blir et liv de helst vil leve. 

Har psykologen din foreslått at du prøver en antidepressant for å se om det kan lette på sinnstemningen din? 

 

[AnonymBruker]

40 minutter siden, megda skrev:

Hvorfor lever du ikke mer for deg selv? Om du lever livet kun etter plikt eller andre sin forventinger til deg, så er det jo ikke mye rom for din egen glede. Tar du f.eks en utdannelse du har lyst på selv eller tar du den fordi du føler at du må ta den? Det finnes jo de som lever etter hva foreldrene ønsker for barnet sitt og da ender de jo som oftest med et mindre lykkelig liv da det ikke blir et liv de helst vil leve. 

Har psykologen din foreslått at du prøver en antidepressant for å se om det kan lette på sinnstemningen din? 

 

Jeg går en utdannelse jeg i utgangspunktet elsker og brenner for, men for øyeblikket så har jeg svært lite motivasjon til å fullføre. 

Foreldrene mine ble svært skuffet da jeg begynte å nevnte studie, så gjør det ikke for dem, nei.

Jeg kunne jo "levd mer for meg selv" - men som jeg sier så har jeg null ønsker for meg selv. Vet ikke hva jeg skulle ønsket, ingenting frister, jeg har null interesse eller glede. Jeg opplever ikke lenger noen form for interesse eller glede for ting jeg tidligere syntes var kjekt. Jeg har forsøkt å gjenoppta ulike ting, men føler ingen glede over det, og blir ikke fristet til å fortsette.

Nei, hun er ikke interessert i å sette en diagnose, og har ikke pratet noe om medisiner. Mistenker hun ikke forstår hvor ille det er, til tross for at jeg sier det. Jeg er en typisk sånn som virker veldig adekvat i møte med "fremmede". 

Anonymkode: 40bdf...736

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler det helt likt som deg, nesten ubehagelig å lese. Aner ikke hvordan du kan komme ut av det. Selv har jeg prøvd forskjellige ting, presset meg til å gjøre ting jeg ikke har lyst til, men ramler fort tilbake.

Anonymkode: c7dd3...721

Jeg også. Jeg har forsøkt "det meste" folk anbefaler, som å gjenoppta hobbyer, tvinge meg til å være mer sosial, gå tur, trene, spise enda sunnere, være mindre på mobilen, ha et fast søvnmønster, gjøre "morsomme" aktiviteter osv.

Men det hjelper lite når det oppleves som å skulle sitte alene og se på maling tørke - veldig lite interessant, og blir ikke akkurat fristet til å fortsette. 

Anonymkode: 40bdf...736