Gå til innhold

Vanskelig sak, selvfølelse og selvinnsikt. Trenger råd!


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Det går opp for meg nå hva min venninne sitter igjen med av selvtillit og selvfølelse, etter en oppvekst med skilsmisse blant annet. Foreldrene dyrket seg selv med nye kjærester, karriere og nye boliger og barna kom sist.

Venninna mi og søstrene tror jeg lengtet etter tid, bli sett og hørt, men ble «kjøpt» kjærlighet, de fikk det de pekte på. De ble overlatt til seg selv, samtidig som jeg vet venninna mi gjorde alt hun kunne for å få hjelp med lekser, i den grad at det nærmest var foreldrene som gjorde de for henne.

Nå er hun blitt voksen. I en alder av 27 er det såvidt hun klarte en bacheleorgrad, fordi hun måtte gjøre mye borte fra foreldrene. Da hun var hjemme fikk hun mye hjelp til skriving av oppgaver. I tillegg har vi vært flere som har hjulpet henne med å skrive søknader osv slik at hun har fått seg ett kort vikariat og er nå for første gang i sitt liv ut i arbeidslivet. Nå har hun skaffet seg en liten leilighet og jeg unner henne å stå på egne ben bort fra foreldrene, det tror jeg er sunt for begge parter.

Det som har gått opp for meg nå, er at hun hele veien har skyldt på andre. Foreldrene har fått den meste av skylda. Vennegjengen har blitt beskyldt for saker og ting og jeg har kanskje vært den mest naive, som har støttet henne lengst. Flere venninner har snudd ryggen til å gått. Vi er blitt beskyldt for å ha det for bra, ettersom foreldrene våre ikke er skilt, og at vi derfor er så heldig i alt vi gjør. Beskyldt for å være for utadvendt og «pene», slik at guttene kommer rennende.

Nå som hun har kommet inn i egen bolig, er ute i jobb og prøver å date ser jeg det. Hun gir fullstendig F. Som om at hun tror alt skal ordne seg selv. At vikariatet skal blir til fast jobb, å bekymrer seg ikke for å søke videre. Eller at hun tror menn skal komme rennende uten at hun løfter en finger. 

Jeg er lei av å bli «tråkket» på, fordi jeg føler hun tror det er så lett for oss andre. Men jeg jobber og har alltid jobbet veldig hardt for å kunnet oppnå alt jeg har ønsket meg. Jeg har blant annet jobbet siden jeg var 15år med div jobber, aldri fått økonomisk støtte hjemmefra slik som henne, jeg har jobbet hardt for karakterer, utdanning, jobb og ikke minst kjærligheten. Dette kommer jo ikke av seg selv!

Så.. i frykt av å bli lei og vende ryggen til henne om hun ikke skjerper seg. Hva kan jeg si eller gjøre for å få henne til å forstå at man må gjøre noe selv for at livet skal gå den veien man ønsker? Hun bare klager og skylder på andre, men gjør ingenting for å oppnå noe selv. Jeg begynner å bli veldig lei. Og en ting til. Ser nå at vennskapet er ganske enveis.. jeg er der for henne, støtter opp når hun trenger meg, jeg er den som tar kontakt, spør hvordan det går med jobb, søking av nye jobber, dating prosessen.. men hun stiller ikke opp for meg. Hverken ved å spørre hvordan jeg har det eller ta kontakt generelt. Om jeg kutter henne ut, har hun ingen andre venner fra gammelt av, det er evnt noen bekjentskaper fra studietiden og nye kollegaer.

huff, beklager langt innlegg. Jeg vil gjerne fortsette å være en god venn, men trenger råd for å kunne fortsette.

Anonymkode: 15007...8db

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Det er ikke alle av oss som vokser opp på den måten som blir løvetannbarn. Å ha skilte foreldre er ikke nødvendigvis noe som påvirker en negativt, men heller det å ha foreldre som kun bryr seg om seg selv og deres nye partnere kommer og går og de manipulerer gjerne barna sine uten problem for å få det de vil. Det er ikke unaturlig at det ikke går bra med alle barn som vokser opp med omsorgssvikt. 

Jeg tenker dog at det ikke egentlig er ditt problem. Ta opp med henne det du sier her. Om hun fortsatt ikke bryr seg er det faktisk ikke ditt problem. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for at hun ender opp venneløs. Det er hennes valg. 

Anonymkode: 2c894...1c7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar, jeg er i grunn enig. Men har vært hennes nærmeste i så mange år, at det er vanskelig å forestille seg å ikke stille opp for henne. Har mest lyst å bare fortelle henne hvordan hun oppfører seg og at om hun ikke skjerper seg, så vil det bli vanskelig med både venner, kjæreste og mulig familie. Man kan ikke behandle folk sånn.

ts

Anonymkode: 15007...8db

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...