Livet etter skilsmisse

[AnonymBruker]

Hvordan ble livet etter skilsmisse?

Jeg og mannen er i ferd med å gå fra hverandre, og jeg har det forferdelig. Klarer ikke å sove. Er så bekymret hele tiden. Barna vet ikke noe enda. Er så redd for hvordan dette vil påvirke dem.. 

Anonymkode: bb542...c54

[AnonymBruker]

Helt fantastisk.

Frihet, ikke tenke på enn mann som ikke brydde seg om meg. Slutte å tilbringe tid med noen som dro meg ned hver dag.

Lærte å bli glad i meg selv igjen, og var veldig heldig og fant kjærligheten. 

Anonymkode: 629f6...50d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Helt fantastisk.

Frihet, ikke tenke på enn mann som ikke brydde seg om meg. Slutte å tilbringe tid med noen som dro meg ned hver dag.

Lærte å bli glad i meg selv igjen, og var veldig heldig og fant kjærligheten. 

Anonymkode: 629f6...50d

Hadde dere barn sammen? Hvordan ble det med økonomi osv? 

Anonymkode: bb542...c54

[AnonymBruker]

Det er en tung prosess du nå er midt oppe i. Jeg var det selv for 3 år siden, og barna var da 11 og 13 år. Vi var enige om bruddet, og var på talefot hele tiden. Likevel var det kjempetungt, og jeg fikk samme reaksjoner som du har nå, jeg sov dårlig, og ved et par anledninger nattestid, fikk jeg en bølge av en ukjent følelse som jeg skjønner kan kvalifiseres som angst. (Men det ble ikke med meg videre da, heldigvis). Det stoppet der. 

Det er en vanskelig situasjon å være i, fordi man er så utrygg på hvordan det vil gå. Hvordan vil jeg få det fremover? Hvordan vil barna takle bruddet? Vil det påvirke dem senere, når de blir større? Hvordan blir den nye økonomien? Vil jeg alltid kjenne på  skyldfølelse? Vil jeg kunne tilgi meg selv? Men mest av alt kanskje: hvordan vil det egentlig gå med meg? Hvordan blir mitt sosiale liv fremover? Osv osv. 

Helt menneskelig. Det kan bli ensomt. Det kan være tungt å be familie og venner om en hjelpe de hånd til praktiske oppgaver en gang i mellom. For du vil jo så gjerne klare deg selv, og ta ansvaret. Du har kanskje vært med og tatt beslutningen. 

Du kan til og med savne ex-partneren din en hel del fremover, innimellom, selv om du vet med deg selv av bruddet var riktig. 

Og til syvende og sist kan man faktisk angre. Og må jobbe med deg selv for å bli kvitt den følelsen også. 

 

Men i mange tilfeller kan man helt sikkert få et bedre liv etterpå. Men ikke forvent dette automatisk. Det mest positive jeg selv kan si nå med noen års erfaring, er at det er færre i heimen å ta hensyn til. Det er også befriende til tider å ta kun egne valg. Og det å mestre. Alt vil uansett gå seg til. Lykke til. Du skal se at alt ordner seg helt greit uansett. 

Anonymkode: 80586...3a0

[Million]

Livet etter skilsmissen ble flott. Jeg stortrives uten eksen. Livet er mye bedre når man slipper å leve med noen man ikke føler noe for og som man ikke har særlig respekt for.

Kjøpte meg leilighet og flyttet dit med sønnen. 

Da vi tok ut separasjon, var sønnen 15, så vi måtte på mekling hos Familievernkontoret. Der møtte jeg opp med en ferdig skrevet samværsavtale mellom meg og eksen, og vi hadde signert. Dette ble de overrasket over, for det var det ikke mange som hadde med seg, men da var det ikke stort annet å prate om enn litt rettigheter og sånn (en barnetrygd ekstra f.eks.). Pratet kanskje 20 minutter, og det var det.

Vi ble skilt offisielt da sønnen var 16.

Vi er helt fine venner i dag, omgås i blant, selv om eksen har en ny samboer. Kan komme på middag her f.eks, for å spise litt og omgås sin sønn.  

Det går helt fint å være venner selv om mannen først felte noen krokodilletårer i starten, da jeg ba om skilsmisse. Men tipper det gikk opp for han også etterhvert at det var det beste for oss, for det var uansett 100% dødt mellom oss i mange år på slutten. Han fant seg jo en ny etter bare et halvt år, så jeg tipper han var mer ferdig med meg enn han selv innså, sånn egentlig. Så det var alt i alt det beste at vi ble skilt. Jeg er glad for hans del at han har funnet seg en ny dame.

Den nye damen er kjempehyggelig og vennlig mot sønnen vår når han er der på besøk, og eksens nye svigermor behandler også min sønn kjempefint. Han får gaver til jul og bursdag av henne, akkurat som hun gjør med sine egne barnebarn. Helt utrolig snilt. Eksens nye samboer har 3 barn, veloppdragne og snille, iflg eksen.

Selv har jeg ikke lyst å gå på date en gang, selv om det i år er 3 år siden vi ble skilt. Har det veldig bra som singel og bo alene (med sønnen da).

Skulle ønske alle hadde like greie skilsmisser som meg, for min var helt smertefri.

 

Endret 17. mars 2019 av Million

[AnonymBruker]

Det er jævlig tøft mens det står på, men det blir bedre med tiden. Når du kommer i gang og får alene-livet på stell vil du ikke angre.

Anonymkode: 4df96...9ae

[AnonymBruker]

Kommer nok litt an på hvorfor man går fra hverandre. 

For meg var bruddet et sjokk og jeg følte meg sveket. Han brøt midt i at vi skulle prøve på barn. Han blei sur på meg fordi jeg sa til alle at han gjorde noe så rart. Han mente at jeg burde sett det komme, og at han hadde følt seg ensom. Men min opplevelse var jo nettopp at han ikke ville prate, og at jeg var respektfull som ikke maste. Så jeg opplevde bruddet som ganske absurd. 

Likevel har ting vært relativt rolige. Familien min kjørte alle tingene til hans nye bolig. Jeg starta nedbetaling for felles møbler. Holder på å kjøpe ham ut nå, har leieboer så ting skal gå rundt til jeg får fast jobb. 

Jeg har ny kjæreste. Eksen er singel. Ingen av oss har mista felles venner. Eksen har en del kontakt med min familie. Det hender at vi sees. 

Anonymkode: 8e1d6...0eb

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg har gått igjennom brudd etter et 5 år langt forhold tidligere. Vi var samboere, hadde to hunder osv. Det var veldig tungt, men etter et par mnd hadde vi begge det bedre enn vi hadde det sammen. 

Dette jeg står i nå er annerledes, og hundre ganger verre, fordi vi har barn sammen. Hadde det ikke vært for dem, hadde det vært ekstremt mye lettere. (Og vi hadde gått fra hverandre for mange år siden). 

Jeg har fått to panikkanfall siden prosessen startet, jeg blir usikker pga økonomi og barn. Hadde det kun vært meg, ville jeg ikke brydd meg om økonomien. Men her er det også barna jeg tenker på..

Jeg vet jeg hadde hatt det mye bedre alene enn ensom i et forhold, som jeg er nå. Men tenker at jeg er egoistisk og burde sette familien og ikke egne behov først. Forferdelig vanskelig.. 

 

Anonymkode: bb542...c54

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Helt fantastisk.

Frihet, ikke tenke på enn mann som ikke brydde seg om meg. Slutte å tilbringe tid med noen som dro meg ned hver dag.

Lærte å bli glad i meg selv igjen, og var veldig heldig og fant kjærligheten. 

Anonymkode: 629f6...50d

Sånn hadde jeg det og.

Vi hadde barn i småskolen sammen. Økonomien min er god, klarer meg fint. Far har ikke like god økonomi, men det går fint det og.

Nå i ettertid så er jeg veldig glad for at barna var så små som de var. Av alle skilsmissebarn jeg kjenner til, så har det vært de hormonelle tenåringene som har tatt det tyngst og brukt lengst tid på å komme over en skilsmisse.

Anonymkode: c8c2e...7b1

[AnonymBruker]

Selv om det var jeg som "kastet mannen ut", kjente jeg definitivt på panikken over å få livet snudd på hodet. Det var perioden frem til han flyttet som var desidert verst, det var så mye å ordne , tenke igjennom (økonomi etc). Den dagen han dro avgårde med flyttelasset og offisielt var utflyttet kjente jeg bare en enorm lettelse, at jeg endelig kunne puste igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt til meg selv den gangen at det kommer til å gå kjempefint, og at frykten er ubegrunnet. Jeg greier meg fint økonomisk, og vi hadde allerede samværsavtale klar og signert før meklingsmøte så den biten forløp også helt uten problemer. En veninne sa til meg en stund etter at mannen hadde flyttet "oi, nå er du sånn jeg husker deg, så deilig å ha deg tilbake!". Ungene har tatt det kjempefint, de bor mest hos meg, men de har sagt gjentatte ganger hvor deilig de synes det er at jeg og pappaen kan omgås uten problemer, i motsetning til flere av vennene deres som har skilte foreldre. 

Mitt tips til deg er å ta en utfordring av gangen - for eksempel økonomi, og finn ut hvor du står, og hvilke muligheter du har. Så tar dere for dere samværsordning, hva ser dere for dere? Last gjerne ned en kontrakt fra nettet , det er mange scenarioer man gjerne glemmer å avtale om man bare setter seg ned med et blankt ark. Ikke vær redd for å be om hjelp, og forsøk å holde tonen mellom deg og exen så vennskapelig som mulig gjennom bruddet og flyttingen - det kan spare dere for mye senere. 

Livet består av mange faser, du skal nå over i en ny, men det betyr slett ikke at den er dårligere! Jeg vet ikke hva som er årsaken til bruddet deres, men her har vi alle fått det bedre - inkludert ungene, som slapp å ha en far som bare ropte og kjeftet absolutt hele tiden, rundt seg konstant. Om jeg angrer på noe er det at jeg ikke gikk tidligere, men når det er barn med i bilde så tror man automatisk at det beste er å prøve, holde ut, holde sammen. Nettopp fordi man ikke egentlig vet hva alternativet er (blir det bedre , blir det verre?) så blir man der man er. 

Anonymkode: c1662...688

[AnonymBruker]

Takk for svar  

Vil gjerne høre flere svar.

Er igrunn mest ungene jeg er bekymret for.

Anonymkode: bb542...c54

[AnonymBruker]

Vi ble separert i fjor sommer og den verste tiden for min del var fra da han sa han ville skilles til barna fikk vite det og til jeg flyttet ut. Det var grusomt. Jeg spiste ikke og raste ned 12 kilo, ble sykmeldt og fikk angst. I dag bor jeg i en koselig leilighet i nærheten av min eks og har en 50/50 ordning. Det jeg sliter med nå er ikke at jeg savner han men jeg savner alt vi gjorde sammen som familie og jeg savner hans familie. Det er pyton. Man skal liksom restarte livet alene etter 20 år med partner og familie. Barna vil klare dette om dere kan samarbeide bra, bo i nærheten av hverandre så de beholder venner og samme skole. Det jeg synes er vanskelig er å vite hvordan de egentlig har det. De vil helst ikke snakke om det. Har et barn på barneskolen og et på ungdomsskolen. Det er flere i området vårt som ble separert etter oss så barna ser jo at det gjelder ikke bare dem. Ønsker deg alt godt jeg vet hvor grusomt det er. 

Anonymkode: ada9b...81a

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar  

Vil gjerne høre flere svar.

Er igrunn mest ungene jeg er bekymret for.

Anonymkode: bb542...c54

Vanlig å bekymre seg for økonomi.. det er en omstillingsprosess da. Får du mye mindre å rutte ned? Må du legge om livsstilen? Noen ganger må man ta grep, det tar litt tid alt sammen før man finner rytmen i en ny hverdag. 

Anonymkode: e3342...df4

[AnonymBruker]

Kan jo begynne med at mine foreldre flyttet fra hverandre da jeg var 2-3 år. Det var helt uproblematisk bortsett fra en periode da jeg var 8-10 år og fikk nye småsøsken i begge hjem, de kunne nok godt ha brukt litt ekstra tid på temaet søskensjalusi der, og gitt meg litt alenetid med de voksne før jeg ble tenåring, for da ble jeg grusomt sint. Men det gikk seg til da, jeg er glad i søsknene mine nå😅

Problematikken med å se faren min mindre enn moren min gikk bra, og de bodde nært hverandre så jeg kunne gå hit og dit og jeg ville, men jeg holdt meg stort sett til de avtalte dagene.

Selv gikk jeg gjennom et samlivsbrudd for 3 år siden, med en 5-åring og en 14-åring. Økonomi og det praktiske med å leve alene går helt fint, jeg savner aldri eksmannen i det daglige. Dessverre får vi ikke til noen samværsordning, og ungene savner både faren og det gamle huset i perioder, forståelig nok. Det eldste barnet drar dit for egen maskin og er der en del, men den minste kan ikke dra alene og krever jo at faren er tilstede for tilsyn, mat, stell og annet som følger med barn og det «har han ikke tid til».

Anonymkode: 4196c...9ff

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi ble separert i fjor sommer og den verste tiden for min del var fra da han sa han ville skilles til barna fikk vite det og til jeg flyttet ut. Det var grusomt. Jeg spiste ikke og raste ned 12 kilo, ble sykmeldt og fikk angst. I dag bor jeg i en koselig leilighet i nærheten av min eks og har en 50/50 ordning. Det jeg sliter med nå er ikke at jeg savner han men jeg savner alt vi gjorde sammen som familie og jeg savner hans familie. Det er pyton. Man skal liksom restarte livet alene etter 20 år med partner og familie. Barna vil klare dette om dere kan samarbeide bra, bo i nærheten av hverandre så de beholder venner og samme skole. Det jeg synes er vanskelig er å vite hvordan de egentlig har det. De vil helst ikke snakke om det. Har et barn på barneskolen og et på ungdomsskolen. Det er flere i området vårt som ble separert etter oss så barna ser jo at det gjelder ikke bare dem. Ønsker deg alt godt jeg vet hvor grusomt det er. 

Anonymkode: ada9b...81a

Samme her. Det er bare grusomt. Å miste sin bestevenn og hele hans familie. Nå er han gått videre også. Så hun nye var blitt venn på facebook med moren hans. Kjente den svei. Jeg følte meg byttet ut. At jeg ikke var bra nok. Fikk 0 selvtillit og gikk ned i vekt. Har egentlig slitt siden og synes fryktelig synd på barna. Jul, påske og andre høytider er bare pyton. Det går deg vel til med tiden. Kanskje jeg tørvå elske noen igjen etter jeg er over han.

Anonymkode: b21ff...2ea

[kari-bole]

Det er alldri lett med brydd, men videre kommer du

Da vi ble separert i fjør så raste helle min verden sammen,men tok meg sammen etter 1 mnd, du trenger ikke vare bekymret, det går nok bra og du vil komme sterkere ut av dette. Ta deg tid til deg selv, prøv å vare aktiv med et eller annen, snakk med venner og prøv å vare sammen med noe oftere. Viktig at du ikke sitte alene. 

Det er ikke lett i starten, ikke lett å si det til barna, men prøv å gjøre det så naturlig som mulig, inkluder barna og forklar så godt som det går an. 

Det er ingen lett prosess, men det er hva hver enkle gjør det til,  vi har hatt en grei prosess og har kommet ut av dette sterkere på hver vår side,  det har gått bra for oss fordi vi har hatt en fin kommunikasjon og har det forsatt.  

Økonomien klarer du, bare sett deg inn og regn ut hva du har med å rote med, men ikke bli skremt, det går bra.
Bare sørg for å ta grep og omstille deg, skriv ned utgiftene dine, og hva du har ellers å rote med, så ta de riktige grepene. 

Samvær er noe dere må finne ut av, men 50%50 må vare ideelt for begge. 

Ta vare på barna 🙂 ikke flytt langt unna venner og kjente, da er prosessen letere for barna og snakk med barna, de forstår mer en det vi aner 🙂

Du må også ikke gleme deg selv, sørg og grått ut det vil vare vanskelig i starten, du trenger deg tid å få vedkommende ut av hjertet ditt.

Lykke til