Løsning på problem med svigermor

[AnonymBruker]

Jeg har hatt en svigermor i 15 år som er et monster. Hun har en alvorlig diagnose, har gode år og dårlige år - er uføretrygdet pga psyken. Vi har alltid stått stødige og vært der for henne. De første årene, da jeg ikke kjente henne så godt, gjorde jeg alt for st hun skulle ha det bra. Inviterte alltid på middag, og mens mannen gikk ut av rommet etter bare minutter fordi han ikke klarte vrangforestillingene hennes,  satt jeg å lytter til grandiose vrangforestillinger hun slet med. I løpet av 1-3 timer, kom jeg da kanskje til ordet 3-4 ganger med korte setninger. Øyene hennes var mørke og jeg tror hun var i en psykose-tilstand (gled inn og ut i hvertfall) i store deler av de første årene jeg ble kjent med henne. 

 

Siden jeg har en utdannelse innenfor psykisk helse, har jeg vært mer tålmodig enn alle andre rundt henne. De få gangene; og ved anledninger som passer hvor jeg har kommet til ordet, har jeg på en veldig diskré og respektfullt måte anbefalt antipsykotikum. Og også forsøkt å rettferdiggjøre alt det dumme hun har gjort i livet, ved å bevisstgjøre henne at hun er et resultat av en veldig tøff barndom (vold, overgrep, sulting, ikke blitt sett, ikke fått dekket noen av de viktigste primærbehovene, osv) 

De siste årene har hun blitt noe bedre. Alle utbruddene hun har hatt derimot har vært kun vært rettet mot meg. Da får hun et svart drag over øynene og kan angripe meg for ganske banale ting. Det kan skje fordi jeg har satt på musikk hjemme - som hun mener tilkaller djevelen, eller at jeg ikke oppfører meg sånn som hennes religion krever. Hun har egentlig ingen nettverk annet enn min lille familie, hun har brent alle broer og relasjoner hun har hatt opp igjennom. Jeg oppdaget for noen år siden at hun tilfeldigvis hadde glemt igjen en pakke antipsykotikum. Ble sjeleglad og tror det kan være en medvirkende årsak til at hun de siste fire årene har hatt lengre friskere perioder. 

Men til tross for bedre 4 år, skjer det i ny og ne at hun «flyr på meg». Hun får da som nevnt svart drag over øynene, de blir store og oppsperrede. Ofte prøver jeg da å gå vekk, gjemme meg bak mannen min som prøver å roe henne. Dette skjedde igjen nå etter ca 1 års pause. Jeg tror det kom av at hennes nevø for to dager siden tok livet sitt av en overdose (vi hadde aldri møtt han, ikke hun heller). Uansett så fløy hun på meg. Anklaget meg for å gjøre barna mine til rusmisbrukere fordi vi hører på såkalt populærmusikk, og anklaget meg for å ha gitt barna mine sin sjel til djevelen - fordi de er døpt og andre helt banale og rare ting. Jeg gikk vekk fra henne, men måtte på til tidspunkt fysisk dytte henne vekk fordi hun fulgte  etter meg, skrek, og gjorde gestikulasjoner mot magen min (er høygravid). Hun har opp igjennom vært voldelig mot eksmenn, naboer og venninner så ble litt engstelig og dyttet henne derfor vekk (så kom heldigvis mannen løpende og stilte seg foran meg). 

Dilemmaet mitt er at hun åpenbart har blitt bedre, etter alle disse år. Jeg tror det har med min involvering, at vi viser omsorg og klemmer; lytter og tar henne med på aktiviteter. Inviterer på middager og involverer hun i barnas aktiviteter. Jeg gir henne så mange komplimenter, for de gode tingene hun gjør; samtidig hjelper hun oss med praktiske ting som hun liker å gjøre. Og da vet jeg hun føler seg nyttiggjort og at det gjør godt for henne. Men dilemmaet er at jeg ikke orker mer. Er en veldig følsom person, og hver gang hun er hos oss er jeg litt i beredskap. Jeg vet at det er jeg som skal tas, og jeg vet at jeg må ta masse hensyn som ikke spille musikk, gjemme bort karateklær, alt som jeg vet kan trigge henne. Nå sist, etter at hun fløy på meg, dro hun i sinne hjem. Siden jeg er høygravid og småbarnsmor og det som er, kjenner jeg at jeg fremover kanskje må beskytte meg bedre mot henne. Mannen min er med på en løsning om at hun ikke får komme til oss mer, men at han fremover når hun har roet seg av og til kan ta med barna og besøke henne alene. 

 

Er det en god løsning syntes dere?

 

 

Anonymkode: c307f...d4e

[AnonymBruker]

Her hadde jeg faktisk skjermet barna fra henne ! Barna har ikke godt av å vokse opp med en bestemor som går inn og ut av psykose og angriper moren deres. Dersom barna skal besøke bestemoren bør det kun skje under streng overvåkning, og med en gang hun begynner å oppføre seg merkelig bør de tas med hjem, da barna bør skånes for dette. Dersom dere frykter for bestemorens sikkerhet under disse «anfallene» bør dere ringe psykososialt kriseteam, ambulanse eller lignende, ikke bli for å støtte henne dersom barna er til stede.

Anonymkode: e13ad...d50

[Gjest BearMama]

Hadde aldri latt henne være i nærheten av barna mine. Ikke bare fordi jeg vet hvordan det er å vitne sånt som barn, men hva hun faktisk sa og gjorde mot meg i dårlige perioder. Hva om hun plutselig går løs på ungene dine? Nei. Han kan besøke henne alene. Barna må skjermes.

[AnonymBruker]

TS her

Hun er ganske flink med barna, mest det ene. Og vi følger alltid med. Men ok, da vet jeg at jeg i hvertfall ikke er for streng med den nye løsningen. 

Anonymkode: c307f...d4e

[Gjest BearMama]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Hun er ganske flink med barna, mest det ene. Og vi følger alltid med. Men ok, da vet jeg at jeg i hvertfall ikke er for streng med den nye løsningen. 

Anonymkode: c307f...d4e

Men hva om hun går i psykose med dem til stede? Har de vitnet at hun angriper deg?

[Khloe P.T]

Jeg tror ikke barn tar stor skade av å oppleve en psykisk syke bestemor, så lenge foreldrene selv er trygge og forklarer hva som feiler bestemor. Barn lærer lett å akseptere at noen er annerledes. Men dersom du nå er blitt redd selv, så leser barna det fort og da blir situasjonen en annen. Mil

[AnonymBruker]

Synes det er litt rart at du bruker Kvinneguiden for å få råd, når du er utdannet innen psykisk helse. Har du ikke kolleger innenfor samme fagområde som kunne kommet med bedre, mer faglig korrekte, råd? 

 

Håper det ordner seg.

Jeg mener du har god grunn til å beskytte deg selv mot henne, og hadde det vært meg, så hadde jeg også holdt barna borte fra henne. Når du ikke kan være trygg på at hun ikke kommer til å dytte de bort fysisk, så har de ikke noe å gjøre med henne.

Anonymkode: 71b70...548

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er litt rart at du bruker Kvinneguiden for å få råd, når du er utdannet innen psykisk helse. Har du ikke kolleger innenfor samme fagområde som kunne kommet med bedre, mer faglig korrekte, råd? 

 

Håper det ordner seg.

Jeg mener du har god grunn til å beskytte deg selv mot henne, og hadde det vært meg, så hadde jeg også holdt barna borte fra henne. Når du ikke kan være trygg på at hun ikke kommer til å dytte de bort fysisk, så har de ikke noe å gjøre med henne.

Anonymkode: 71b70...548

Ts her: 

Jeg har snakket med to kollegaer om henne og fått råd. Nå er det helg. 

Anonymkode: c307f...d4e

[AnonymBruker]

1 time siden, Khloe P.T skrev:

Jeg tror ikke barn tar stor skade av å oppleve en psykisk syke bestemor, så lenge foreldrene selv er trygge og forklarer hva som feiler bestemor. Barn lærer lett å akseptere at noen er annerledes. Men dersom du nå er blitt redd selv, så leser barna det fort og da blir situasjonen en annen. Mil

Jeg tror og barna lærer av å se at vi er varme og ikke skyver et familiemedlem unna. Hun er også opptatt av det ene barnebarnet sitt, bidrar med klær og aktiviteter og er en ressurs for barna. De takler henne helt perfekt, hvis hun sier rare ting ser jeg den eldste trekker på smilebåndet og ser på meg og mannen. 

Bare så jævla kjipt at det er meg svigermor har et oppheng på, og meg hun skal ta. Hun stjeler energi og gjør meg veldig nervøs. Andre jeg kjenner, som har møtt svigermor, sier de syntes hun er rar eller litt skummel.. 

Anonymkode: c307f...d4e

[AnonymBruker]

2 timer siden, BearMama skrev:

Men hva om hun går i psykose med dem til stede? Har de vitnet at hun angriper deg?

TS her

Ja, barna var her da det skjedde. Vi sa flere ganger «Du har barnebarna dine her. Vil du at de skal se deg sånn» Jeg tror de opplevde det som greit likevel, far og jeg var rolig og vi flyttet oss vekk fra de. Snakket rolig og spurte om hun ville bli med ut å kjøre en tur osv. 

Jeg vil bare ikke være en person som «kutter» ut familiemedlemmer. Men jeg ser ingen annen løsning..

Anonymkode: c307f...d4e

[Gjest BearMama]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her

Ja, barna var her da det skjedde. Vi sa flere ganger «Du har barnebarna dine her. Vil du at de skal se deg sånn» Jeg tror de opplevde det som greit likevel, far og jeg var rolig og vi flyttet oss vekk fra de. Snakket rolig og spurte om hun ville bli med ut å kjøre en tur osv. 

Jeg vil bare ikke være en person som «kutter» ut familiemedlemmer. Men jeg ser ingen annen løsning..

Anonymkode: c307f...d4e

Jeg så også ut til å ta det greit. Tilsynelatende. 

Å se at noen man er glad i angriper mamma eller å gå fra koselig og rolig til en utagerende rasende og voldelig er ekstremt forvirrende for barn. Det skaper utrygghet. Det er synd hun er syk, men hun er det og når hun faktisk er i ferd med å slå en gravid dame i magen så har hun ikke noe å gjøre sammen med barn.

Endret 17. mars 2019 av BearMama

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt en svigermor i 15 år som er et monster. Hun har en alvorlig diagnose, har gode år og dårlige år - er uføretrygdet pga psyken. Vi har alltid stått stødige og vært der for henne. De første årene, da jeg ikke kjente henne så godt, gjorde jeg alt for st hun skulle ha det bra. Inviterte alltid på middag, og mens mannen gikk ut av rommet etter bare minutter fordi han ikke klarte vrangforestillingene hennes,  satt jeg å lytter til grandiose vrangforestillinger hun slet med. I løpet av 1-3 timer, kom jeg da kanskje til ordet 3-4 ganger med korte setninger. Øyene hennes var mørke og jeg tror hun var i en psykose-tilstand (gled inn og ut i hvertfall) i store deler av de første årene jeg ble kjent med henne. 

 

Siden jeg har en utdannelse innenfor psykisk helse, har jeg vært mer tålmodig enn alle andre rundt henne. De få gangene; og ved anledninger som passer hvor jeg har kommet til ordet, har jeg på en veldig diskré og respektfullt måte anbefalt antipsykotikum. Og også forsøkt å rettferdiggjøre alt det dumme hun har gjort i livet, ved å bevisstgjøre henne at hun er et resultat av en veldig tøff barndom (vold, overgrep, sulting, ikke blitt sett, ikke fått dekket noen av de viktigste primærbehovene, osv) 

De siste årene har hun blitt noe bedre. Alle utbruddene hun har hatt derimot har vært kun vært rettet mot meg. Da får hun et svart drag over øynene og kan angripe meg for ganske banale ting. Det kan skje fordi jeg har satt på musikk hjemme - som hun mener tilkaller djevelen, eller at jeg ikke oppfører meg sånn som hennes religion krever. Hun har egentlig ingen nettverk annet enn min lille familie, hun har brent alle broer og relasjoner hun har hatt opp igjennom. Jeg oppdaget for noen år siden at hun tilfeldigvis hadde glemt igjen en pakke antipsykotikum. Ble sjeleglad og tror det kan være en medvirkende årsak til at hun de siste fire årene har hatt lengre friskere perioder. 

Men til tross for bedre 4 år, skjer det i ny og ne at hun «flyr på meg». Hun får da som nevnt svart drag over øynene, de blir store og oppsperrede. Ofte prøver jeg da å gå vekk, gjemme meg bak mannen min som prøver å roe henne. Dette skjedde igjen nå etter ca 1 års pause. Jeg tror det kom av at hennes nevø for to dager siden tok livet sitt av en overdose (vi hadde aldri møtt han, ikke hun heller). Uansett så fløy hun på meg. Anklaget meg for å gjøre barna mine til rusmisbrukere fordi vi hører på såkalt populærmusikk, og anklaget meg for å ha gitt barna mine sin sjel til djevelen - fordi de er døpt og andre helt banale og rare ting. Jeg gikk vekk fra henne, men måtte på til tidspunkt fysisk dytte henne vekk fordi hun fulgte  etter meg, skrek, og gjorde gestikulasjoner mot magen min (er høygravid). Hun har opp igjennom vært voldelig mot eksmenn, naboer og venninner så ble litt engstelig og dyttet henne derfor vekk (så kom heldigvis mannen løpende og stilte seg foran meg). 

Dilemmaet mitt er at hun åpenbart har blitt bedre, etter alle disse år. Jeg tror det har med min involvering, at vi viser omsorg og klemmer; lytter og tar henne med på aktiviteter. Inviterer på middager og involverer hun i barnas aktiviteter. Jeg gir henne så mange komplimenter, for de gode tingene hun gjør; samtidig hjelper hun oss med praktiske ting som hun liker å gjøre. Og da vet jeg hun føler seg nyttiggjort og at det gjør godt for henne. Men dilemmaet er at jeg ikke orker mer. Er en veldig følsom person, og hver gang hun er hos oss er jeg litt i beredskap. Jeg vet at det er jeg som skal tas, og jeg vet at jeg må ta masse hensyn som ikke spille musikk, gjemme bort karateklær, alt som jeg vet kan trigge henne. Nå sist, etter at hun fløy på meg, dro hun i sinne hjem. Siden jeg er høygravid og småbarnsmor og det som er, kjenner jeg at jeg fremover kanskje må beskytte meg bedre mot henne. Mannen min er med på en løsning om at hun ikke får komme til oss mer, men at han fremover når hun har roet seg av og til kan ta med barna og besøke henne alene. 

 

Er det en god løsning syntes dere?

 

 

Anonymkode: c307f...d4e

Her var det mye jeg reagerte på. For det første var det mye meg, meg og atter meg. Regner med det er mannen din som har vokst opp med henne, tror du ikke han har prøvd ALT dette du skryter av å ha gjort for svigermoren din?! Han har hatt et helt liv med henne - og sikkert funnet ut at uansett hva han gjør kan han ikke forandre henne.  Noe som bringer meg over til neste spørsmål, har du snakket med han om involveringen? Er du sikker på at han synes det et greit at du involverer deg så mye. Kanskje han heller ønsker avstand? 

 

Og så til det helt opplagte, hvis du har en utdannelse innen helse, så NEI (!) barna dine har absolutt (!) ikke godt av å være vitne til dette. Vis meg en artikkel, publisert forskning, som viser at dette er noe som er greit for barn å være vitne til. Med din utdannelse bør du også forstå at du ikke er grunnen til at hun er bedre/verre en tidligere. Folk med slike diagnoser/ personligheter sliter deg bare ut- forandrer ingenting. Det kunne sikkert mannen din også fortalt deg!

At svigermor også er flink med spesielt det ene barnet- og hva det vil si for utvikling og selvfølelse til det eventuelle andre barnet, at hun har en klar favoritt, gidder jeg bare ikke å kommentere. Du har mer en nok å jobbe med...

Anonymkode: 69fc0...92a

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her var det mye jeg reagerte på. For det første var det mye meg, meg og atter meg. Regner med det er mannen din som har vokst opp med henne, tror du ikke han har prøvd ALT dette du skryter av å ha gjort for svigermoren din?! Han har hatt et helt liv med henne - og sikkert funnet ut at uansett hva han gjør kan han ikke forandre henne.  Noe som bringer meg over til neste spørsmål, har du snakket med han om involveringen? Er du sikker på at han synes det et greit at du involverer deg så mye. Kanskje han heller ønsker avstand? 

  

Og så til det helt opplagte, hvis du har en utdannelse innen helse, så NEI (!) barna dine har absolutt (!) ikke godt av å være vitne til dette. Vis meg en artikkel, publisert forskning, som viser at dette er noe som er greit for barn å være vitne til. Med din utdannelse bør du også forstå at du ikke er grunnen til at hun er bedre/verre en tidligere. Folk med slike diagnoser/ personligheter sliter deg bare ut- forandrer ingenting. Det kunne sikkert mannen din også fortalt deg!

At svigermor også er flink med spesielt det ene barnet- og hva det vil si for utvikling og selvfølelse til det eventuelle andre barnet, at hun har en klar favoritt, gidder jeg bare ikke å kommentere. Du har mer en nok å jobbe med...

Anonymkode: 69fc0...92a

Det svaret her var selve definisjonen på hvorfor man ikke bør spørre om råd på kvinneguiden, rett og slett fordi man utelukker en del detaljer og en del ting for å være anonym, og så velger folk å tolke ting uten riktige grunnlag. Setter dog pris på at folk svarer, men føles rart at jeg nå må sitte å "forsvare" at jeg har hatt kontakt med svigermor, som også har vært en stor ressurs for barna på mange områder.. .

Beklager at innlegget mitt blir litt meg, meg, meg. Årsaken til det er at mannen min, svigermors sønn, tar totalt avstand fra alt som har med henne å gjøre. Han vil egentlig ikke diskutere det en gang, sånn er han vokst opp. Han har blitt utrolig skjermet, og jeg tror også at hun var i bedre form da hun var yngre og hadde delt ansvar for han. Han har sagt tidligere ta han bare kan kutte henne fra livet vårt, han er skjermet fra barndommen med fantastiske besteforeldre og far, og har ikke bodd fast hos moren sin. Hun avsluttet kontakten med han da han var rundt 17, fordi hun gikk inn i en psykose og fikk et oppheng. Det betyr ikke at han forstod at hun var psykotisk, det må dere huske. De som ikke har erfaring med psykiatri vet ikke alltid hva som skjer med familiemedlemmer, som de heller ikke ser så ofte. Tenker kanskje bare at "Herregud, så opptatt mamma har blitt av teateret eller religion" 

Så mannen har med andre ord aldri forsøkt å hjelpe moren sin, ikke før vi ble sammen men kanskje litt mer da vi ble sammen. Jeg syntes det er så rart at du skriver at jeg skryter av å ha gjort alt for svigermor. Ser ikke på det som skryt i det hele tatt, og det var heller ikke intensjonen min. Jeg har bare en annen holdning til psykiske lidelser, jeg har lært mye i jobbsammenheng og i stedenfor å si til en "kom deg vekk, du er sprø" så har jeg forsøkt å lytte, gi omsorg, komme med noen råd.. Så fort svigermor begynner med vrangforestilling sier mannen min bare "Stille!" Han kan heller ikke fortelle meg at folk med slike diagnoser sliter meg ut, fordi han har som nevnt et veldig distansert forhold til moren sin. Han har ikke skjønt at hun har vært sjuk og hun har i følge han og andre aldri hatt psykotiske vrangforestillinger eller rare perioder foran han som liten. 

En kommentar til det siste du skriver der: Det er mye det ikke er greit at barn er vitne til. Jeg planla ikke at svigermor skulle snappe, hun har heller ikke gjort dette foran barna tidligere så vidt jeg kan huske. Barn har heller ikke godt av foreldre som bare titter i mobilen sin, foreldre med svært usunne matvaner, eller andre ting. Men for meg er det veldig vanskelig å bare kutte mennesker ut. Dette var en episode hun hadde nå, hun har vært hos oss i et helt år og vært en ressurs for barna på mange områder. Og vi er veldig åpne. 


 

Anonymkode: c307f...d4e

[AnonymBruker]

2 timer siden, BearMama skrev:

Jeg så også ut til å ta det greit. Tilsynelatende. 

 

Jeg skjønner det. Du har rett i at barn er sårbare, og ikke skal utsettes for sånne situasjoner. Får dårlig samvittighet, selv om jeg ikke skapte situasjonen eller sånn. Men den ene ungen var inne på et rom, og fikk ikke med seg, den eldste derimot satt litt unna og hørte jo.. 

Kjipt at du har opplevd sånne ting! Håper det går bra med deg  

Anonymkode: c307f...d4e

[AnonymBruker]

4 timer siden, Khloe P.T skrev:

Jeg tror ikke barn tar stor skade av å oppleve en psykisk syke bestemor, så lenge foreldrene selv er trygge og forklarer hva som feiler bestemor. Barn lærer lett å akseptere at noen er annerledes. Men dersom du nå er blitt redd selv, så leser barna det fort og da blir situasjonen en annen. Mil

Hæ?

Anonymkode: e7f8d...18b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror og barna lærer av å se at vi er varme og ikke skyver et familiemedlem unna. Hun er også opptatt av det ene barnebarnet sitt, bidrar med klær og aktiviteter og er en ressurs for barna. De takler henne helt perfekt, hvis hun sier rare ting ser jeg den eldste trekker på smilebåndet og ser på meg og mannen. 

Bare så jævla kjipt at det er meg svigermor har et oppheng på, og meg hun skal ta. Hun stjeler energi og gjør meg veldig nervøs. Andre jeg kjenner, som har møtt svigermor, sier de syntes hun er rar eller litt skummel.. 

Anonymkode: c307f...d4e

Dette er ikke bare å si rare ting, nei vettu hva.

Anonymkode: e7f8d...18b

[AnonymBruker]

2 timer siden, BearMama skrev:

Jeg så også ut til å ta det greit. Tilsynelatende. 

Å se at noen man er glad i angriper mamma eller å gå fra koselig og rolig til en utagerende rasende og voldelig er ekstremt forvirrende for barn. Det skaper utrygghet. Det er synd hun er syk, men hun er det og når hun faktisk er i ferd med å slå en gravid dame i magen så har hun ikke noe å gjøre sammen med barn.

Denne, og det viser forskning er riktig og, dette er veldig skadelig for barn.

Anonymkode: e7f8d...18b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Her var det mye jeg reagerte på. For det første var det mye meg, meg og atter meg. Regner med det er mannen din som har vokst opp med henne, tror du ikke han har prøvd ALT dette du skryter av å ha gjort for svigermoren din?! Han har hatt et helt liv med henne - og sikkert funnet ut at uansett hva han gjør kan han ikke forandre henne.  Noe som bringer meg over til neste spørsmål, har du snakket med han om involveringen? Er du sikker på at han synes det et greit at du involverer deg så mye. Kanskje han heller ønsker avstand? 

 

Og så til det helt opplagte, hvis du har en utdannelse innen helse, så NEI (!) barna dine har absolutt (!) ikke godt av å være vitne til dette. Vis meg en artikkel, publisert forskning, som viser at dette er noe som er greit for barn å være vitne til. Med din utdannelse bør du også forstå at du ikke er grunnen til at hun er bedre/verre en tidligere. Folk med slike diagnoser/ personligheter sliter deg bare ut- forandrer ingenting. Det kunne sikkert mannen din også fortalt deg!

At svigermor også er flink med spesielt det ene barnet- og hva det vil si for utvikling og selvfølelse til det eventuelle andre barnet, at hun har en klar favoritt, gidder jeg bare ikke å kommentere. Du har mer en nok å jobbe med...

Anonymkode: 69fc0...92a

Denne. 

Anonymkode: e7f8d...18b

[AnonymBruker]

Bedre føre var enn etter snar, tenker jeg. Hva om ungene kommer i skade for å sette på feil musikk, eller nevner karatetreningen i en bisetning når hun er der?

Eller om de gjør helt dagligdagse ting, som hun tolker som okkult symbolikk. Det gjorde min mor, i tillegg til veldig mye annet. Jeg kunne absolutt trengt at noen beskyttet meg mot henne og tok meg i forsvar når hun var på sitt verste.

Din jobb er å beskytte ungene. Må du kutte ut svigermor for å gjøre nettopp det, ja, da får du heller gjøre det. Dette du driver med nå handler ikke om raushet og inkludering, det du driver med er selvutslettelse.

Anonymkode: 1559a...48b

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det svaret her var selve definisjonen på hvorfor man ikke bør spørre om råd på kvinneguiden, rett og slett fordi man utelukker en del detaljer og en del ting for å være anonym, og så velger folk å tolke ting uten riktige grunnlag. Setter dog pris på at folk svarer, men føles rart at jeg nå må sitte å "forsvare" at jeg har hatt kontakt med svigermor, som også har vært en stor ressurs for barna på mange områder.. .

Beklager at innlegget mitt blir litt meg, meg, meg. Årsaken til det er at mannen min, svigermors sønn, tar totalt avstand fra alt som har med henne å gjøre. Han vil egentlig ikke diskutere det en gang, sånn er han vokst opp. Han har blitt utrolig skjermet, og jeg tror også at hun var i bedre form da hun var yngre og hadde delt ansvar for han. Han har sagt tidligere ta han bare kan kutte henne fra livet vårt, han er skjermet fra barndommen med fantastiske besteforeldre og far, og har ikke bodd fast hos moren sin. Hun avsluttet kontakten med han da han var rundt 17, fordi hun gikk inn i en psykose og fikk et oppheng. Det betyr ikke at han forstod at hun var psykotisk, det må dere huske. De som ikke har erfaring med psykiatri vet ikke alltid hva som skjer med familiemedlemmer, som de heller ikke ser så ofte. Tenker kanskje bare at "Herregud, så opptatt mamma har blitt av teateret eller religion" 

Så mannen har med andre ord aldri forsøkt å hjelpe moren sin, ikke før vi ble sammen men kanskje litt mer da vi ble sammen. Jeg syntes det er så rart at du skriver at jeg skryter av å ha gjort alt for svigermor. Ser ikke på det som skryt i det hele tatt, og det var heller ikke intensjonen min. Jeg har bare en annen holdning til psykiske lidelser, jeg har lært mye i jobbsammenheng og i stedenfor å si til en "kom deg vekk, du er sprø" så har jeg forsøkt å lytte, gi omsorg, komme med noen råd.. Så fort svigermor begynner med vrangforestilling sier mannen min bare "Stille!" Han kan heller ikke fortelle meg at folk med slike diagnoser sliter meg ut, fordi han har som nevnt et veldig distansert forhold til moren sin. Han har ikke skjønt at hun har vært sjuk og hun har i følge han og andre aldri hatt psykotiske vrangforestillinger eller rare perioder foran han som liten. 

En kommentar til det siste du skriver der: Det er mye det ikke er greit at barn er vitne til. Jeg planla ikke at svigermor skulle snappe, hun har heller ikke gjort dette foran barna tidligere så vidt jeg kan huske. Barn har heller ikke godt av foreldre som bare titter i mobilen sin, foreldre med svært usunne matvaner, eller andre ting. Men for meg er det veldig vanskelig å bare kutte mennesker ut. Dette var en episode hun hadde nå, hun har vært hos oss i et helt år og vært en ressurs for barna på mange områder. Og vi er veldig åpne. 


 

Anonymkode: c307f...d4e

Har du oppvokst med psykisk syke mennesker?

Jeg synes faktisk synd på mannen min, min samboer etter 1.3 mnd sammen skjønte til slutt hvorfor jeg ville kutte ut min syke familie, eller retter sagt han forstår det ikke fulstendig selvsagt, men han ser hvordan de behandler meg, og etter år ved å prøve gir man rett og slett opp, og orker ikke mer, den emosjonelle scapegoat mishandlingen ble verre og verre, spesielt når jeg ble bedre flyttet hjemmefra og til han-. 15 år har jeg blitt ignorert og eksludert fra broren min og hans familie, jeg har prøvd så mange ganger å snakker med han og andre familie medlemmer, for å så få vite at det er en stoor smer campaing bak meg, hvor de prater dritt om meg.

 

Første 5 mnd jeg og han bodde sammen ble vi ikke invitert til bursdag, på min bursdagfeiring hjemme hadde alle bilder av meg blitt tatt bort, og det var kun bilder av mine søsken, var som jeg ikke tilhørte familien, og siste strået var når faren min stjal 30 tusen av mine sparepenger for alt han hadde gjord for meg. Når jeg var på juaften var det ingen som gadd å svare på god jul og takk for gavene, meldinger og oppring blir ignorert, ingen gratulerer meg med dagen. dette var også fra mine forelde! Den ene broren ringte meg når jeg satt med svigermor i stua rett før middagen på julaften og kjeftet på meg fordi jeg hadde sent en god jul melding!

Det er så mye mer jeg kunne ha nevnt, men det tilfelle jeg skal huske på for å minne meg på at jeg gjort riktig beslutning, er 17 mai året for jeg ble sammen med samboer, jeg kontaktet begge foreldre om å hente meg, hørte ikke, så jeg gikk, når jeg kom, ble jeg sett stygt på, og stoppet forvirret og tenkte, "hva skjer, det virker ikke som de ønsker at jeg skal være her"

 

Du har kanskje utdannelse, men har du ikke opplevd det, aner du ikke hvordan det er!

 

Jeg har slittet mye som barn, ungdom og voksen med hva jeg har opplevd, og det er først nå jeg hva hva familien er, hva de har gjort og hva som foregår!

Anonymkode: e7f8d...18b