Gå til innhold
AnonymBruker

Nygift med en mann som har endret seg etter bryllupet

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Vet ikke helt hvor jeg skal starte med dette, men får bare prøve. Jeg og min mann giftet oss sommeren 2018. Lykkelige nygifte altså, eller.. I tiden etter bryllupet var vi begge en del syke, samt hadde det travelt med innflytting i nytt hus. På denne tiden føltes det ut som vi sluttet å kommunisere noe. Vi prøvde å få barn, og i oktober ble jeg gravid. Er nå over halvveis, og jeg gleder meg enormt til å bli mamma.

Jeg har hatt ekstrem svangerskapskvalme under hele graviditeten så langt, og vært innlagt på sykehus 1 gang på grunn av dette. Min mann har en datter på 6 år fra før som vi har 50%. Alle helgene i desember gikk min mann ut på byen og drakk seg dritings. Med det mener jeg så full at han bare så vidt kommer seg hjem. Siden nyttår så har det ikke vært hver helg, men 4 ganger han så vidt kom seg hjem da han var overstadig beruset. Må nevne at vi bor der han kommer fra, langt i fra mine venner og familie, slik at når han er ute sitter jeg hjemme alene. Det i seg selv kjennes ensomt ut.

I hverdagen så føler jeg at han bare så vidt snakker til meg og gir meg et smil. Jeg merker jeg har begynt å bli nervøs for hvilken ektemann som kommer hjem fra jobb hver dag. Om jeg får den kjærlige, gode som jeg giftet meg med, eller en innesluttet, sliten, og irritert mann. Jeg opplever han som veldig humørsyk. Siden jeg er gravid og dårlig, har jeg behov for litt ekstra hjelp hjemme, men han har etter at vi giftet oss sluttet å hjelpe til med husarbeid og huset vårt som må bli ferdig oppusset til lille kommer. For inntil et par uker siden så spilte han veldig mye dataspill, men har nå lagt det bort etter flere krangler. Derimot sitter han i stedet og ‘’bare ser på spill’’ som han sier.

Når jeg prøver å ta opp arbeidsfordelingen og festingen med han, så ser han bare dumt på meg og blir veldig sint. Som at jeg kun overdriver alt og må ta meg sammen. Han sier han gjør sitt beste og at det bør være godt nok. Derimot så merker jeg en så enormt stor endring siden bryllupet. Før vi giftet oss var han maks ute 1 gang per måned, spilte lite dataspill og var en annen mann å være med. Når vi snakker er han så flink til å snu alt så veldig rundt på meg, at jeg begynner å føle at jeg kanskje overdramatiserer og forventer for mye.  

Jeg opplever det som at han har null energi til meg og vårt hjem, men at han fint kan dra på byen, treffe kompiser og dra og trene.

I morgen skal vi på avskjedsfest for en kompis. I kveld skulle vi ha en kosekveld. Han drikker en six-pack med øl her hjemme, så får han en telefon fra en kompis og stikker på byen. Jeg sitter alene igjen her, gravid og gråtende.

Hva tenker dere? Er det jeg som overreagerer og forventer for mye av han? Hva ville dere ha gjort i min situasjon? Jeg er bare helt ekstremt sliten og trist av hele situasjonen nå. Føler meg veldig ensom i forholdet, har ingen venner og familie rundt meg her, og alt er bare veldig tungt. Blir veldig glad for svar.

 

Anonymkode: eb4d1...706

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Jeg vet ikke om jeg har så mange gode råd til deg, men nei, du forventer IKKE for mye av han.

Jeg opplevde det samme mot slutten av svangerskapet, og det ble bare verre og verre da barnet kom. Min mann viste seg å være bipolar. Vi driver fortsatt og kjemper for ekteskapet vårt, men jeg angrer på at jeg ikke krevde mer underveis i svangerskapet mens han fortsatt var frisk i perioder. Jeg kjenner på at jeg gjorde en så sykt stor innsats for oss med graviditet, fødsel og amming, at det MINSTE han kunne gjort for meg var å prøve å gjøre graviditeten så stressfri og hyggelig som mulig. I stedet sto jeg, som deg, alene med mye, og var mye ensom fordi jeg ble isolert av helseårsaker. Det er IKKE greit. Man må kunne forvente mer av partneren sin.

Jeg ville snakket med litt store bokstaver. Hinting går ikke her. Han må få opp øynene for at det ikke er over i det man gifter seg og blir gravid - du skal ikke tas for gitt, om han ikke kommer på banen igjen vil du jo til slutt gå. Og det bør han få øynene opp for.

Anonymkode: d4bfd...c32

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Det høres vondt ut, sender masse klemmer!!! 

Anonymkode: 3f9c0...f8a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Bare aldri begynn å gå på akkord med deg selv og dine forventninger fra en ektemann. Det er skummelt for det går så gradvis! Vit hva du trenger fra mannen, og om han ikke klarer å møte deg halvveis så vet du desverre hvordan det ender. Ikke bruk flere år på en mann som allerede nå viser dårlige sider. Prioriter DEG og barnet, ikke føy deg for hans premisser. 

 

Anonymkode: aded8...552

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg hadde flyttet fra ham og da til et sted du vet du trives og eventuelt har et nettverk. Når barnet er født er du bundet til stedet du bor nå.

Du har ikke en likeverdig partner og han respekterer deg overhode ikke. 

Du er ikke den første som opplever at partneren endrer seg drastisk etter at dere er gift. 

Anonymkode: 036d6...a8e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde flyttet fra ham og da til et sted du vet du trives og eventuelt har et nettverk. Når barnet er født er du bundet til stedet du bor nå.

Du har ikke en likeverdig partner og han respekterer deg overhode ikke. 

Du er ikke den første som opplever at partneren endrer seg drastisk etter at dere er gift. 

Anonymkode: 036d6...a8e

Enig.

Anonymkode: 0b96d...433

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

vi bor der han kommer fra, langt i fra mine venner og familie, slik at når han er ute sitter jeg hjemme alene

Har du mulighet til å flytte ganske raskt til din familie? Jeg tenker at det er den beste løsningen både for deg og det kommende barnet.

Anonymkode: 0b96d...433

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Dette hørtes skikkelgi kjipt ut, og det er åpenbart noe som er såpass galt at dere trenger en profesjonell tredjepart.

Du bør begynne med å ta kontakt med familievernkontor - og få ham med. 

Om han nekter så tenker jeg det kan være lurt å gå alene, og få litt støtte til hvordan du kan ta dette videre. Høres ut som han har en ganske kraftig depresjon av noe slag, kombinert med alkoholmisbruk. 

Det er jo ingen tvil om at dere har tatt mye vann over hodet med bryllup, oppussing og tidlig graviditet på en og samme gang - de færreste klarer det uten å få en real støyt på en eller annen måte. 

Oppussingen må vente, og fokus må være at dere får hjelp. Han trenger å gå til psykolog alene også, og ha kontakt med fastlegen om alkoholbruken. 

Anonymkode: 41e91...7e9

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Takk for gode ord og innspill.

Jeg har bestilt meg billett hjem til uka. I første omgang for å prøve og skremme han litt, at ting må faktisk endres og bli bedre. Jeg har foreslått familiekontoret, det ønsker han ikke. Tror jeg vil snakke med jordmoren min om situasjonen. 

Jeg forstår at han kan være sliten etter alt, det er jeg også. Men i mitt hode så koster det ikke mye energi å snakke med partneren sin, versus å trene, dra på besøk og feste. Jeg er redd det ligger noe annet bak. Om han kanskje ikke var klar for alt dette, hus, giftemål og barn allikevel?! Det var så absolutt ikke slik jeg så for meg at denne tiden skulle være. 

 

Anonymkode: eb4d1...706

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nettvenn

 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Takk for gode ord og innspill.

Jeg har bestilt meg billett hjem til uka. I første omgang for å prøve og skremme han litt, at ting må faktisk endres og bli bedre. Jeg har foreslått familiekontoret, det ønsker han ikke. Tror jeg vil snakke med jordmoren min om situasjonen. 

Jeg forstår at han kan være sliten etter alt, det er jeg også. Men i mitt hode så koster det ikke mye energi å snakke med partneren sin, versus å trene, dra på besøk og feste. Jeg er redd det ligger noe annet bak. Om han kanskje ikke var klar for alt dette, hus, giftemål og barn allikevel?! Det var så absolutt ikke slik jeg så for meg at denne tiden skulle være. 

 

Anonymkode: eb4d1...706

Holdt akkurat på å svare deg,når jeg så dette. Veldig glad for at du reiser hjem,snakk litt med venner og familie,få innspill fra andre. Det er ikke ok å ha det slik du har det nå. Lykke til!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode ord og innspill.

Jeg har bestilt meg billett hjem til uka. I første omgang for å prøve og skremme han litt, at ting må faktisk endres og bli bedre. Jeg har foreslått familiekontoret, det ønsker han ikke. Tror jeg vil snakke med jordmoren min om situasjonen. 

Jeg forstår at han kan være sliten etter alt, det er jeg også. Men i mitt hode så koster det ikke mye energi å snakke med partneren sin, versus å trene, dra på besøk og feste. Jeg er redd det ligger noe annet bak. Om han kanskje ikke var klar for alt dette, hus, giftemål og barn allikevel?! Det var så absolutt ikke slik jeg så for meg at denne tiden skulle være. 

 

Anonymkode: eb4d1...706

Så bra at du reiser hjem til din familie :klem: 

Men når han allerede har sagt nei til familievernkontoret, så vet du at han ikke er villig til å gjøre en innsats.
Det med å skremme han: IKKE la deg lure av han! Han kan finne på å late som om han endrer seg til det bedre når han skjønner at du tenker på å gå fra han, for deretter å oppføre seg som en drittsekk mot deg igjen etter at barnet er født.

Anonymkode: 0b96d...433

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Bo hos din familie f.o.m. når du reiser dit i neste uke og fremover. OG som en annen bruker ga råd om: og det er ekstra viktig at du bor hos din familie på det tidspunktet barnet blir født.

Anonymkode: 0b96d...433

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Bodde han sammen med hun som han har barn med? Det hadde vært interessant om hun fortalte deg om hvordan han var å leve sammen med, hvis de bodde sammen. Det forundrer meg ikke om han forandret seg på samme måte i det forholdet som i forholdet med deg. Det er dessverre en god del slike drittsekker som spiller skuespill til å begynne med, og som plutselig viser sitt sanne jeg.

Anonymkode: 0b96d...433

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt hvor jeg skal starte med dette, men får bare prøve. Jeg og min mann giftet oss sommeren 2018. Lykkelige nygifte altså, eller.. I tiden etter bryllupet var vi begge en del syke, samt hadde det travelt med innflytting i nytt hus. På denne tiden føltes det ut som vi sluttet å kommunisere noe. Vi prøvde å få barn, og i oktober ble jeg gravid. Er nå over halvveis, og jeg gleder meg enormt til å bli mamma.

 

Jeg har hatt ekstrem svangerskapskvalme under hele graviditeten så langt, og vært innlagt på sykehus 1 gang på grunn av dette. Min mann har en datter på 6 år fra før som vi har 50%. Alle helgene i desember gikk min mann ut på byen og drakk seg dritings. Med det mener jeg så full at han bare så vidt kommer seg hjem. Siden nyttår så har det ikke vært hver helg, men 4 ganger han så vidt kom seg hjem da han var overstadig beruset. Må nevne at vi bor der han kommer fra, langt i fra mine venner og familie, slik at når han er ute sitter jeg hjemme alene. Det i seg selv kjennes ensomt ut.

 

I hverdagen så føler jeg at han bare så vidt snakker til meg og gir meg et smil. Jeg merker 1) jeg har begynt å bli nervøs for hvilken ektemann som kommer hjem fra jobb hver dag. Om jeg får den kjærlige, gode som jeg giftet meg med, eller en innesluttet, sliten, og irritert mann. Jeg opplever han som veldig humørsyk. Siden jeg er gravid og dårlig, har jeg behov for litt ekstra hjelp hjemme, men han har etter at vi giftet oss sluttet å hjelpe til med husarbeid og huset vårt som må bli ferdig oppusset til lille kommer. For inntil et par uker siden så spilte han veldig mye dataspill, men har nå lagt det bort etter flere krangler. Derimot sitter han i stedet og ‘’bare ser på spill’’ som han sier.

 

Når jeg prøver å ta opp arbeidsfordelingen og festingen med han, 2) så ser han bare dumt på meg og blir veldig sint. Som at jeg kun overdriver alt og må ta meg sammen. Han sier han gjør sitt beste og at det bør være godt nok. Derimot så merker jeg en så enormt stor endring siden bryllupet. Før vi giftet oss var han maks ute 1 gang per måned, spilte lite dataspill og var en annen mann å være med. Når vi snakker 3) er han så flink til å snu alt så veldig rundt på meg, at jeg begynner å føle at jeg kanskje overdramatiserer og forventer for mye.  

 

Jeg opplever det som at 4) han har null energi til meg og vårt hjem, men at han fint kan dra på byen, treffe kompiser og dra og trene.

 

I morgen skal vi på avskjedsfest for en kompis. I kveld skulle vi ha en kosekveld. Han drikker en six-pack med øl her hjemme, så får han en telefon fra en kompis og stikker på byen. Jeg sitter alene igjen her, gravid og gråtende.

 

Hva tenker dere? Er det jeg som overreagerer og forventer for mye av han? Hva ville dere ha gjort i min situasjon? Jeg er bare helt ekstremt sliten og trist av hele situasjonen nå. Føler meg veldig ensom i forholdet, har ingen venner og familie rundt meg her, og alt er bare veldig tungt. Blir veldig glad for svar.

 

 

 

Anonymkode: eb4d1...706

1) Lytt til kroppen din, som forteller deg at det ikke er bra for deg å ha denne mannen i livet ditt!

2) og 3) Det er et sterkt faresignal at han blir sint. Og han har allerede manipulert deg til å tenke at du overdriver. Det er psykisk mishandling det han driver med.

4) Har oppfører seg rett og slett som en  egoistisk drittsekk.

Anonymkode: 0b96d...433

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Se gjerne også denne tråden 

 

Anonymkode: 0b96d...433

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt hvor jeg skal starte med dette, men får bare prøve. Jeg og min mann giftet oss sommeren 2018. Lykkelige nygifte altså, eller.. I tiden etter bryllupet var vi begge en del syke, samt hadde det travelt med innflytting i nytt hus. På denne tiden føltes det ut som vi sluttet å kommunisere noe. Vi prøvde å få barn, og i oktober ble jeg gravid. Er nå over halvveis, og jeg gleder meg enormt til å bli mamma.

 

Jeg har hatt ekstrem svangerskapskvalme under hele graviditeten så langt, og vært innlagt på sykehus 1 gang på grunn av dette. Min mann har en datter på 6 år fra før som vi har 50%. Alle helgene i desember gikk min mann ut på byen og drakk seg dritings. Med det mener jeg så full at han bare så vidt kommer seg hjem. Siden nyttår så har det ikke vært hver helg, men 4 ganger han så vidt kom seg hjem da han var overstadig beruset. Må nevne at vi bor der han kommer fra, langt i fra mine venner og familie, slik at når han er ute sitter jeg hjemme alene. Det i seg selv kjennes ensomt ut.

 

I hverdagen så føler jeg at han bare så vidt snakker til meg og gir meg et smil. Jeg merker jeg har begynt å bli nervøs for hvilken ektemann som kommer hjem fra jobb hver dag. Om jeg får den kjærlige, gode som jeg giftet meg med, eller en innesluttet, sliten, og irritert mann. Jeg opplever han som veldig humørsyk. Siden jeg er gravid og dårlig, har jeg behov for litt ekstra hjelp hjemme, men han har etter at vi giftet oss sluttet å hjelpe til med husarbeid og huset vårt som må bli ferdig oppusset til lille kommer. For inntil et par uker siden så spilte han veldig mye dataspill, men har nå lagt det bort etter flere krangler. Derimot sitter han i stedet og ‘’bare ser på spill’’ som han sier.

 

Når jeg prøver å ta opp arbeidsfordelingen og festingen med han, så ser han bare dumt på meg og blir veldig sint. Som at jeg kun overdriver alt og må ta meg sammen. Han sier han gjør sitt beste og at det bør være godt nok. Derimot så merker jeg en så enormt stor endring siden bryllupet. Før vi giftet oss var han maks ute 1 gang per måned, spilte lite dataspill og var en annen mann å være med. Når vi snakker er han så flink til å snu alt så veldig rundt på meg, at jeg begynner å føle at jeg kanskje overdramatiserer og forventer for mye.  

 

Jeg opplever det som at han har null energi til meg og vårt hjem, men at han fint kan dra på byen, treffe kompiser og dra og trene.

 

I morgen skal vi på avskjedsfest for en kompis. I kveld skulle vi ha en kosekveld. Han drikker en six-pack med øl her hjemme, så får han en telefon fra en kompis og stikker på byen. Jeg sitter alene igjen her, gravid og gråtende.

 

Hva tenker dere? Er det jeg som overreagerer og forventer for mye av han? Hva ville dere ha gjort i min situasjon? Jeg er bare helt ekstremt sliten og trist av hele situasjonen nå. Føler meg veldig ensom i forholdet, har ingen venner og familie rundt meg her, og alt er bare veldig tungt. Blir veldig glad for svar.

 

 

 

Anonymkode: eb4d1...706

Han jeg fikk barn med drev også på sånn. Mange mente at dette var siste rest av festing for han før han ble pappa. Det var bare ikke bare festing, han brukte all tid andre steder, men var hjemom for å hjelpe meg kjapt i ny og ne. Ute med venner, ute med kollegaer, jobbet MYE overtid, hjalp familie med diverse. Så var jeg hjemme og gravid, orket å være med en sjelden gang.

Det skulle jo bli bedre nær barnet først kom var det mange som mente. Jeg trodde jo på det de sa om at han har mer å komme hjem til da. 

Neida, i løpet av 8 mnd på jobb så hadde han jobbet like mye som 1 arbeidsår. Så han så jeg ikke mye til. Jeg fikk lite hjelp, avlastning og søvn det første året fordi han aldri var der for meg/oss. Den avlastningen jeg fikk var fra andre i familien. Jeg tok en alvorsprat med han sikkert 4 gå der i løpet av det året uten å oppleve bedring. Jeg opplevde å måtte klare meg selv alene med barnet når jeg var syk. Jeg så også at han slapp alt han hadde i hendene for å hjelpe alle andre enn meg. 

Først etter at han hadde 10 uker pappaperm som han begynte å glede seg til å komme hjem fra jobb. Likevel, jeg vet nå at han ikke hjelper, støtter eller prioriterer meg. Så her blir det brudd, godt vi ikke er gift. Før deg som er gift så kan dette være en av de onde dagene før de gode dagene kommer. Spørs helt hvor lenge du holder ut. 

Anonymkode: 9768c...4b5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Hvor er din familie ts? Kan du flytte dit om det rett og slett ikke funker for dere?

Anonymkode: c21ee...340

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg hadde det ganske likt som deg med min eks. 

Han hadde også et tidligere barn. 

Siden barna er halvsøsken, har jeg nå kontakt med den andre moren. Og det viste seg at hans oppførsel hadde vært identisk med henne. 

Skulle ønske jeg hadde hørt hennes historie tidligere, da hadde jeg gått mye før og spart meg og barnet for all ustabilitet forholdet og bruddet førte med seg. 

Anonymkode: 31c18...32f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
10 hours ago, AnonymBruker said:

Takk for gode ord og innspill.

Jeg har bestilt meg billett hjem til uka. I første omgang for å prøve og skremme han litt, at ting må faktisk endres og bli bedre. Jeg har foreslått familiekontoret, det ønsker han ikke. Tror jeg vil snakke med jordmoren min om situasjonen. 

Jeg forstår at han kan være sliten etter alt, det er jeg også. Men i mitt hode så koster det ikke mye energi å snakke med partneren sin, versus å trene, dra på besøk og feste. Jeg er redd det ligger noe annet bak. Om han kanskje ikke var klar for alt dette, hus, giftemål og barn allikevel?! Det var så absolutt ikke slik jeg så for meg at denne tiden skulle være. 

 

Anonymkode: eb4d1...706

Bare vær obs på at hvis han blir "skremt" så kan han forandre seg en stund, før han går tilbake til gamle vaner.

Anonymkode: 02775...063

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Kan nesten virke som om du ikke kjente han særlig godt før du giftet deg med han.. For dere bodde vel sammen og hadde hverdager sammen før dere giftet dere? Hvis ikke er det veldig rar atferd av han dette. Kan det da være at han angrer på at han giftet seg med deg? Endret atferd har ofte en årsak i helse eller noe sosialt, folk forandrer seg jo ikke bare sånn helt plutselig uten grunn på så kort tid....

 

Anonymkode: c59ef...9cf

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×