Nygift med en mann som har endret seg etter bryllupet

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke om jeg har så mange gode råd til deg, men nei, du forventer IKKE for mye av han.

Jeg opplevde det samme mot slutten av svangerskapet, og det ble bare verre og verre da barnet kom. Min mann viste seg å være bipolar. Vi driver fortsatt og kjemper for ekteskapet vårt, men jeg angrer på at jeg ikke krevde mer underveis i svangerskapet mens han fortsatt var frisk i perioder. Jeg kjenner på at jeg gjorde en så sykt stor innsats for oss med graviditet, fødsel og amming, at det MINSTE han kunne gjort for meg var å prøve å gjøre graviditeten så stressfri og hyggelig som mulig. I stedet sto jeg, som deg, alene med mye, og var mye ensom fordi jeg ble isolert av helseårsaker. Det er IKKE greit. Man må kunne forvente mer av partneren sin.

Jeg ville snakket med litt store bokstaver. Hinting går ikke her. Han må få opp øynene for at det ikke er over i det man gifter seg og blir gravid - du skal ikke tas for gitt, om han ikke kommer på banen igjen vil du jo til slutt gå. Og det bør han få øynene opp for.

Anonymkode: d4bfd...c32

Samme skjedde meg. Tydeligvis høy på et vis i flere år før vi fikk barn, under svangerskapet forandret han seg og ble ti ganger verre etter barnet ble født. Endte opp med innleggelse. Jeg var utslitt av å ta vare på hus, hjem, stebarn, egen baby og meg selv. Han ville ut og feste, eller spille dataspill hjemme. 

Anonymkode: b19f4...aac

[AnonymBruker]

Jeg møtte eksmannen min 7 år siden. Jeg slet alltid med å finne gode menn og forhold før dette, hadde en litt trøblete oppvekst, alt sånt.

Så, traff jeg min eks, var ganske utrolig møte, han var så åpen og kjærlig, han tok meg med storm og ga meg alt jeg noen gang hadde ønsket meg, vi flyttet sammen etter noen måneder og det var ikle grense for hvor oppmerksom og fantastisk mann han var. Han ville og kunne snakke om alt, venninnene mine var kjempemisunnelige. Han ville vite alt om meg. Så fridde han, jeg trodde ikke jeg kunne bli lykkeligere. Bryllupet var nydelig, han strålte og samme gjorde jeg. Alle våre nærmeste var der. Dagen var nydelig.

Så kommer bryllupsnatten, vi går inn på hotellrommet og plutselig oppfører han seg som en fremmed energi. Han kler av seg, ordner klærne og tingene sine, og legger seg i senga uten å si ett ord. Jeg hopper i senga og kryper bort til ham leende, han snur seg og sier "kåt? Jeg så hvordan du stirra på han ene servitøren". Så overså han meg og var sur 2 uker i strekk, hele bryllupsreisen er bare en tåke av usikerhet og frustrasjon. 

Dette var starten på 3 år med manipulering, psykisk mishandling, fysisk mishandling, utroskap og økonomisk ruin. Alle krangler vsr alltid min feil, det var jeg som var sånn og sånn. Så jeg sluttet md alt jeg gjorde, satt tilslutt bare som en liten mus oppi et hjørne stille. Da laget hsn problemer han kunne kjefte for meg på, at jeg ikke var glad nok, positiv nok. Han tok sine egne følelser og tanker, og førte de over på meg. Han sa aldri unnskyld og ALDRI innrømte han skyld eller ansvar for noe han gjorde mot meg.  De få gangene jeg fikk beklagelse, når han ville trygle og be meg tilbake, var enormt løse og halvhjertet, men jeg tok det, for det var så lite annerkjennelse og kjærlighet i livet mitt. 

Les litt om lovebombing, honeymoon phase, devaluation. 

Mishandlingen starter med en gang de treffer deg, så hekter de deg fast, om det så tar årevis for dem å late hvor fantastiske de er. De kan gjenta kjærlighetsfasen gang på gang, men det ender alltid til slutt til der hvor han bare er sint og sur, og alt er din feil. Til slutt er det bare denne sinte mannen igjen, og alle må gå på tå rundt ham. 

Slike mennesker viser sitt sanne jeg når de har oppnådd der de tror de har deg. I mitt tilfelle var det bryllup, i ditt var det hus, bryllup og barn, i hans hode kan han nå vise sitt sanne jeg. Hvis du drar, vil han manipulere deg tilbake, han kommer til å si alt du vil høre, trygle deg om ikke å dra. 

 

Det tok meg alf jeg hadde å komme meg vekk fra ham, absolutt alt. På det punktet hadde jeg tapt leiliheten og måtte flytte tilbake til foreldrene pga gjeld han tok opp i vårt navn. Det verste og tyngste var at alle disse grusomme tingene skjedde, og han skyldte de hele tiden på meg. Det var helr forferdelig, om jeg prøvde å løse noe, hindret han det og. Det var som om målet var total undergang for meg. 

I ettertid har jeg brukt mye tid på selvstudier. Jeg forstår hva som skjedde, og min rolle i dette, hvorfor akkurat jeg var open for denne typen manipulasjon. Jeg er ikke det lenger, jeg måtte tilbake i barndommen og finne minr svar.

 

Du ts høres ut som du ikke har tenkt å finne deg spesielt mye i denne drittoppførselen. Jeg håper at du ser at du må vekk dersom han ikke har tenkt til å virkelig jobbe for å forandre seg, ikke la ham love og lyve, endringer og grenser må til.

Anonymkode: 71cf3...214

[AnonymBruker]

Hvorfor forandrer disse mannfolka seg, tror dere som forteller om disse? 

Min har oppført seg likt, før og etter inngåelse av ekteskap, heldigvis må jeg si når jeg leser her. 

Anonymkode: 4b321...679

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor forandrer disse mannfolka seg, tror dere som forteller om disse? 

Min har oppført seg likt, før og etter inngåelse av ekteskap, heldigvis må jeg si når jeg leser her. 

Anonymkode: 4b321...679

Oppførselen til disse mannfolka forandrer seg. De forandrer seg jo egentlig ikke. Saken er at i begynnelsen spiller de skuespill, og senere viser de hvem de egentlig er. 

Anonymkode: 0b96d...433

[AnonymBruker]

Takk for alle i innspill. Trist å lese om dere som har opplevd mye av det samme og verre enn det. Dere er gode som klarte å gå. Jeg føler ikke at det er så alvorlig som psykisk mishandling det jeg blir utsatt for, samtidig mens jeg skriver det, så vet jeg hvor typisk det er å ikke klare og se det selv.

Jeg har en flott familie og gode venner der jeg kommer fra, som jeg vet vil være støttende. Samtidig vet jeg og at jeg vil bli dømt av mange andre som dum eller som en som ikke ville jobbe for ekteskapet. Jeg sliter med en blandet følelse av at jeg på den ene siden har så enormt lyst til å kjempe med alt jeg har for å få tilbake mannen jeg sa ja til, og på den andre siden bare være så sliten, trist og ensom at jeg vil vekk. 

Jeg elsker han jo fremdeles, og det gjør så vondt. 

For dere som spør så var vi sammen 2 år før bryllupet, bodde sammen i 1.5 år. Kort tid kanskje, og det kan jeg angre på, men alt fungerte veldig bra da. Da hadde jeg en omtenksom, smilende og god kjæreste.

Anonymkode: eb4d1...706

[AnonymBruker]

Du må ikke tenke på hva andre vil si, du må passe på deg selv og barnet du skal bli mor til. 

Men vent litt med å ta store avgjørelser - for du skriver mye har skjedd på kort tid. Sykdom, bryllup, oppussing, graviditet. 

Kan det være fyren er deprimert og at det er derfor han er sint og drikker mye? 

Jeg giftet med meg med min før vi hadde vært sammen i 2 år. Han er fortsatt snill og god, selv om vi har hatt vårt del utfordringer på denne korte tiden. Men vi løser utfordringene sammen. Dette bør du bite deg merke i, slik at du ikke tror at det er vanlig det du står i. 

Bruk tiden godt nå, finn ut om han er blitt syk, eller om han er en mann som er uegna for deg. 

Anonymkode: 4b321...679

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor forandrer disse mannfolka seg, tror dere som forteller om disse? 

Min har oppført seg likt, før og etter inngåelse av ekteskap, heldigvis må jeg si når jeg leser her. 

Anonymkode: 4b321...679

Man kan si det slik at du heldigvis ikke giftet deg med en mann som har en slik  personlighetsforstyrrelse som er helseskadelig for de som kommer i nær relasjon med vedkommende. Din mann er nok normal. 

Mange mishandlere har en eller flere personlighetsforstyrrelser som gjør de til helseskadelige for andre mennesker. Her kan man lese om det: https://www.nb.no/items/ac6c2fddef6d4af2a5588c8929d43acf?page=0&searchText=sjarmør og tyrann
Boken omhandler mange forskjellige personlighetsforstyrrelser (og ikke kun psykopati) som medfører at de personene er helseskadelige for andre. Boken blir også brukt som lærebok av fagpersoner.

Anonymkode: 0b96d...433

[AnonymBruker]

I innlegg og i linker i denne tråden er det mye viktig informasjon 

 

 

Anonymkode: 0b96d...433

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må ikke tenke på hva andre vil si, du må passe på deg selv og barnet du skal bli mor til. 

Men vent litt med å ta store avgjørelser - for du skriver mye har skjedd på kort tid. Sykdom, bryllup, oppussing, graviditet. 

Kan det være fyren er deprimert og at det er derfor han er sint og drikker mye? 

Jeg giftet med meg med min før vi hadde vært sammen i 2 år. Han er fortsatt snill og god, selv om vi har hatt vårt del utfordringer på denne korte tiden. Men vi løser utfordringene sammen. Dette bør du bite deg merke i, slik at du ikke tror at det er vanlig det du står i. 

Bruk tiden godt nå, finn ut om han er blitt syk, eller om han er en mann som er uegna for deg. 

Anonymkode: 4b321...679

Depresjon kan ikke være forklaringen på hvorfor trådstarters mann plutselig endret oppførsel til slik han ble og er mot henne. Se detaljer om hans oppførsel på de første sidene i tråden.

Anonymkode: 0b96d...433

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Depresjon kan ikke være forklaringen på hvorfor trådstarters mann plutselig endret oppførsel til slik han ble og er mot henne. Se detaljer om hans oppførsel på de første sidene i tråden.

Anonymkode: 0b96d...433

Nå misbrukte ikke mannen min alkohol, men vi hadde vært sammen i 12 år før vi fikk barn - og under graviditeten og godt ute i barselperioden fikk han en depresjon/angstlidelse.

Ble avvist når han forsøkte å få hjelp, så vi stampet nå i et helt bedriten periode i halvannet år. 

Det ble mye bedre, men var jo ganske nært skilsmisse. 

Men uansett; det kan være depresjon/livskrise for ham på et vis.

Anonymkode: 41e91...7e9

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle i innspill. Trist å lese om dere som har opplevd mye av det samme og verre enn det. Dere er gode som klarte å gå. Jeg føler ikke at det er så alvorlig som psykisk mishandling det jeg blir utsatt for, samtidig mens jeg skriver det, så vet jeg hvor typisk det er å ikke klare og se det selv.

Jeg har en flott familie og gode venner der jeg kommer fra, som jeg vet vil være støttende. Samtidig vet jeg og at jeg vil bli dømt av mange andre som dum eller som en som ikke ville jobbe for ekteskapet. Jeg sliter med en blandet følelse av at jeg på den ene siden har så enormt lyst til å kjempe med alt jeg har for å få tilbake mannen jeg sa ja til, og på den andre siden bare være så sliten, trist og ensom at jeg vil vekk. 

Jeg elsker han jo fremdeles, og det gjør så vondt. 

For dere som spør så var vi sammen 2 år før bryllupet, bodde sammen i 1.5 år. Kort tid kanskje, og det kan jeg angre på, men alt fungerte veldig bra da. Da hadde jeg en omtenksom, smilende og god kjæreste.

Anonymkode: eb4d1...706

Det er fint at din familie er støttende. Hold deg til de. Ikke bry deg om at andre eventuelt vil dømme deg. IKKE kjemp for å få tilbake den mannen du sa ja til, da den han "var" den gangen kun var skuespill. Vi er mange som har kjempet og håpet, for til slutt å finne ut at den som mannen "var" i begynnelsen bare var skuespill. 

Anonymkode: 0b96d...433

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kan nesten virke som om du ikke kjente han særlig godt før du giftet deg med han.. For dere bodde vel sammen og hadde hverdager sammen før dere giftet dere? Hvis ikke er det veldig rar atferd av han dette. Kan det da være at han angrer på at han giftet seg med deg? Endret atferd har ofte en årsak i helse eller noe sosialt, folk forandrer seg jo ikke bare sånn helt plutselig uten grunn på så kort tid....

 

Anonymkode: c59ef...9cf

Jo, det er faktisk akkurat slik visse personer er. De er «den perfekte kjæresten» helt til de føler seg trygge på at de nå «har» partneren (at de ikke blir forlatt), og så bare snur alt seg. 

Som om de mister all respekt fordi noen er dumme nok til å elske dem. 

Anonymkode: 31c18...32f

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå misbrukte ikke mannen min alkohol, men vi hadde vært sammen i 12 år før vi fikk barn - og under graviditeten og godt ute i barselperioden fikk han en depresjon/angstlidelse.

Ble avvist når han forsøkte å få hjelp, så vi stampet nå i et helt bedriten periode i halvannet år. 

Det ble mye bedre, men var jo ganske nært skilsmisse. 

Men uansett; det kan være depresjon/livskrise for ham på et vis.

Anonymkode: 41e91...7e9

Depresjon forvandler ikke en persons personlighet slik at personen plutselig begynner å manipulere og å oppføre seg som en drittsekk mot sin partner slik som trådstarters mann gjør og har gjort.

Sitat

 

  13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet ikke helt hvor jeg skal starte med dette, men får bare prøve. Jeg og min mann giftet oss sommeren 2018. Lykkelige nygifte altså, eller.. I tiden etter bryllupet var vi begge en del syke, samt hadde det travelt med innflytting i nytt hus. På denne tiden føltes det ut som vi sluttet å kommunisere noe. Vi prøvde å få barn, og i oktober ble jeg gravid. Er nå over halvveis, og jeg gleder meg enormt til å bli mamma.

 

Jeg har hatt ekstrem svangerskapskvalme under hele graviditeten så langt, og vært innlagt på sykehus 1 gang på grunn av dette. Min mann har en datter på 6 år fra før som vi har 50%. Alle helgene i desember gikk min mann ut på byen og drakk seg dritings. Med det mener jeg så full at han bare så vidt kommer seg hjem. Siden nyttår så har det ikke vært hver helg, men 4 ganger han så vidt kom seg hjem da han var overstadig beruset. Må nevne at vi bor der han kommer fra, langt i fra mine venner og familie, slik at når han er ute sitter jeg hjemme alene. Det i seg selv kjennes ensomt ut.

 

I hverdagen så føler jeg at han bare så vidt snakker til meg og gir meg et smil. Jeg merker 1) jeg har begynt å bli nervøs for hvilken ektemann som kommer hjem fra jobb hver dag. Om jeg får den kjærlige, gode som jeg giftet meg med, eller en innesluttet, sliten, og irritert mann. Jeg opplever han som veldig humørsyk. Siden jeg er gravid og dårlig, har jeg behov for litt ekstra hjelp hjemme, men han har etter at vi giftet oss sluttet å hjelpe til med husarbeid og huset vårt som må bli ferdig oppusset til lille kommer. For inntil et par uker siden så spilte han veldig mye dataspill, men har nå lagt det bort etter flere krangler. Derimot sitter han i stedet og ‘’bare ser på spill’’ som han sier.

 

Når jeg prøver å ta opp arbeidsfordelingen og festingen med han, 2) så ser han bare dumt på meg og blir veldig sint. Som at jeg kun overdriver alt og må ta meg sammen. Han sier han gjør sitt beste og at det bør være godt nok. Derimot så merker jeg en så enormt stor endring siden bryllupet. Før vi giftet oss var han maks ute 1 gang per måned, spilte lite dataspill og var en annen mann å være med. Når vi snakker 3) er han så flink til å snu alt så veldig rundt på meg, at jeg begynner å føle at jeg kanskje overdramatiserer og forventer for mye.  

 

Jeg opplever det som at 4) han har null energi til meg og vårt hjem, men at han fint kan dra på byen, treffe kompiser og dra og trene.

 

I morgen skal vi på avskjedsfest for en kompis. I kveld skulle vi ha en kosekveld. Han drikker en six-pack med øl her hjemme, så får han en telefon fra en kompis og stikker på byen. Jeg sitter alene igjen her, gravid og gråtende.

 

Hva tenker dere? Er det jeg som overreagerer og forventer for mye av han? Hva ville dere ha gjort i min situasjon? Jeg er bare helt ekstremt sliten og trist av hele situasjonen nå. Føler meg veldig ensom i forholdet, har ingen venner og familie rundt meg her, og alt er bare veldig tungt. Blir veldig glad for svar.

Anonymkode: eb4d1...706

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

1) Lytt til kroppen din, som forteller deg at det ikke er bra for deg å ha denne mannen i livet ditt!

2) og 3) Det er et sterkt faresignal at han blir sint. Og han har allerede manipulert deg til å tenke at du overdriver. Det er psykisk mishandling det han driver med.

4) Har oppfører seg rett og slett som en  egoistisk drittsekk.

Anonymkode: 0b96d...433

 

Anonymkode: 0b96d...433

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må ikke tenke på hva andre vil si, du må passe på deg selv og barnet du skal bli mor til. 

Men vent litt med å ta store avgjørelser - for du skriver mye har skjedd på kort tid. Sykdom, bryllup, oppussing, graviditet. 

Kan det være fyren er deprimert og at det er derfor han er sint og drikker mye? 

Jeg giftet med meg med min før vi hadde vært sammen i 2 år. Han er fortsatt snill og god, selv om vi har hatt vårt del utfordringer på denne korte tiden. Men vi løser utfordringene sammen. Dette bør du bite deg merke i, slik at du ikke tror at det er vanlig det du står i. 

Bruk tiden godt nå, finn ut om han er blitt syk, eller om han er en mann som er uegna for deg. 

Anonymkode: 4b321...679

Du skriver mye viktig her.
Trådstarters mann har jo sagt nei til hjelp fra familievernkontoret.

Anonymkode: 0b96d...433

[AnonymBruker]

Det er vel heller ikke typisk for deprimerte å ha hverken overskudd, energi eller lyst til å springe på byen og drikke med kamerater og å drive med mye trening. 

Anonymkode: 0b96d...433

[AnonymBruker]

Det er vel heller ikke typisk for deprimerte å ha overskudd, energi og lyst til å springe på byen og drikke med kamerater og å drive med mye trening. 

Hans oppførsel mot ts og hvordan hun har det grunnet hans oppførsel, er det man bør fokusere på, og ikke å lete etter forklaringer/unnskyldninger for han (tenk hvis han er deprimert o.l.).

Anonymkode: 0b96d...433

[AnonymBruker]

Mange er fortsatt nyforelsket etter 2 år sammen, så det fornuftige er å vente litt lenger enn det før man gifter seg, da vet man bedre om det vil vare. Min teori (som ikke nødvendigvis er den riktige) er at dere har vært nyforelsket og gått for fort fram. Etter bare to år er dere gift og har et barn på vei. Dere er nå bundet til hverandre og barnet for resten av livet. Det virker som om mannen din angrer og prøver å skvise det siste han kan ut av tiden før barnet kommer. Han har et barn fra før, men dette har han ikke på heltid og det er antakelig ikke et spebarn, så det krever ikke fullt like mye av han som en ny baby vil.

Anonymkode: 77f60...e3b

[AnonymBruker]

Ser flere her nevner det med depresjon. Jeg må si jeg har sittet uendelig mange timer for å finne en god forklaring på hvorfor han har endret seg slik, noe som kan unnskylde hans oppførsel. Depresjon er noe av det jeg har tenkt på, men jeg får det ikke til å stemme. Jeg vokste opp med en mamma som slet enormt mye med depresjoner, og føler jeg har god kunnskap om det (hun er heldigvis mye bedre i dag). Da passer det ikke med det store overskuddet til venner og trening etter min mening. Jeg har gått så langt å tenke at han kanskje har en hjernesvulst, og at jeg absolutt ikke må la dette gå inn på meg fordi han sikkert er alvorlig syk... Det er jo egentlig helt sykt hvor langt en i tankene går for å unnskylde den andre. 

Det er godt mulig vi gikk for raskt inn i ekteskapet, lett å si nå i ettertid og det kan jeg sikkert komme til å angre på i all tid. Samtidig er det vel mange som har giftet seg raskt, uten at det har blitt slik. 

Jeg spurte han nå nettopp om han syntes det var rett det han gjorde i går, bare stikke på byen når vi skulle ha kosekveld og skal ut i kveld. Da svarer han at han ikke akkurat har festet mye med akkurat denne kompisen i det siste, og at han må få lov til å treffe venner. Så prøver jeg å si at du har jo truffet han 2 ganger denne uken allerede, og spør om de må drikke for at det skal være kjekt. Så svarer han meg med at det er jo å drikke seg full som er det morsomme. I denne samtalen så snakker han til meg med en tone som er hånlig, som at han bare gjør narr. At jeg er den kontrollerende som nekter han det meste. Igjen, ender jeg opp med å tenke på om jeg har overreagert nå og bør si unnskyld til han. 

Anonymkode: eb4d1...706

[AnonymBruker]

Kjære HI

Jeg skjønner at du gjerne vil avvente litt og se om forholdet kan bli bedre. Men husk at dersom dere fortsatt er gift / bor sammen når barnet blir født, får dere automatisk felles foreldreansvar. Det er da ikke så enkelt å flytte med barnet, og du kan fort være «stuck» på hans hjemsted. 

Jeg ville flyttet hjem til familien og tatt ut separasjon. Sjansen for at du kommer til å angre hvis du blir er ganske stor.

Anonymkode: fe66a...b8f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kjære HI

Jeg skjønner at du gjerne vil avvente litt og se om forholdet kan bli bedre. Men husk at dersom dere fortsatt er gift / bor sammen når barnet blir født, får dere automatisk felles foreldreansvar. Det er da ikke så enkelt å flytte med barnet, og du kan fort være «stuck» på hans hjemsted. 

Jeg ville flyttet hjem til familien og tatt ut separasjon. Sjansen for at du kommer til å angre hvis du blir er ganske stor.

Anonymkode: fe66a...b8f

Helt enig.. Har selv brent meg på dette.. 

Anonymkode: db23e...40d