Hvordan har du håndtert akutte krisesituasjoner?

[AnonymBruker]

Jeg jobber i barnehage og har opplevd både branntilløp og skader. I alle tilfellene har jeg blitt helt rolig og gjort akkurat som jeg er opplært til (vi har heldigvis årlige brannøvelser og førstehjelpskurs). Etterpå blir jeg imidlertid veldig skjelven og trenger litt tid for meg selv til å reagere, og da kan det bli fullt sammenbrudd.

 

Anonymkode: abf70...181

[Gjest Mass]

Jeg innbiller meg at jeg enten ville gått inn i en autopilot-tilstand og blitt ganske handlekraftig eller så hadde jeg stivnet litt. Jeg er ganske sikker på at jeg uansett ville bevart roen. 

Det hadde kommet helt an på situasjonen, hvilke roller man tar og hvor mange det er om rollene. Det ville avgjort om jeg hadde fått ekstra sekunder på å ta innover meg alvoret og dermed fått personlige reaksjoner.

[AnonymBruker]

Jeg har aldri opplevd noen store akutte kriser, men mindre hvor jeg har fått angst og panikk. 

En gang frøs jeg helt i starten men klarte å snappe ut av det etter en stund og reagere (voldtektsforsøk). Jeg har også et par ganger blitt skikkelig skremt uten at det var noe, og kjent på at kroppen har stivnet helt i det øyeblikket og tenkt at sånn er det jeg reagerer ja. En gang løp jeg for livet. En mann som var etter meg. Var livredd og hjertet dunket og svetten rant, jeg var jo også sikker på at jeg kom til å fryse om han fikk fatt i meg, men jeg klarte iallfall å reagere med å løpe først. Men så har jeg også opplevd to ganger at det har svartnet for meg og jeg kjent en enorm aggresjon og sinne og gått rett i kampmodus.

Så jeg sitter igjen og aner egentlig ikke helt hvordan jeg hadde reagert på en krise. Det kan tydeligvis slå alle veier for meg.

Anonymkode: 177f0...62d

[altflyter]

Har vært i to akutte situasjoner hvor det stod om liv og i begge situasjonene var jeg rolig og kald og den som tok kontroll og instruerte andre i hva de skulle gjøre...

Det overrasket meg veldig første gangen for jeg er en ganske forsiktig og tilbaketrukket person ellers. Fikk ikke noen som helst reaksjon før alt var over og personene det gjaldt var i trygghet, men da skalv og gråt jeg... 

[AnonymBruker]

Min reaksjon har vært at jeg bare stivner, men da jeg havnet i et terrorangrep i London så løp jeg egentlig bare for livet. Det var liksom ikke noe annet å gjøre.

Anonymkode: 8a181...e72

[Gjest BearMama]

Var første på sted i en bilulykke på motorveien i Danmark. En bil hadde kollidert rett inn i autovernet, veien var dekket av svart røyk og sto med nesen mot kjøreretningen, så hadde fått en solid smell. Det var eksen som kjørte og jeg ba han kjøre til siden og ta på nødblinken. Jeg løp ut av bilden og åpnet førerside av bilen.

Der satt det en kvinne i sjokk og manne ved siden av var i like stort sjokk. De satt bare og så apatisk fremover med kuleøyne. Jeg spurte om det gikk bra med dem, om de var skadet eller hadde vondt noen sted. Hun svarte bare : «Jeg sovnet.....»

Jeg spurte om de klarte å gå ut av bilen. En annen kvinne kom løpende og jeg ba henne ringe nødnummeret. Jeg fikk de begge over veien et trygt sted og dirigerte trafikken videre så ikke motorveien skulle stoppe opp.

Da vi kjørte videre etterpå når de var trygg og ok så begynte jeg å skjelve. All adrenalinet forsvant ut av meg og jeg så for meg alle de grusomme bildene jeg faktisk kunne ha møtt i det jeg åpnet døren. 

Det fikk meg iallefall til å innse at jeg blir iskald og bare handler på rent instinkt og det er betryggende å vite.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, BearMama skrev:

Var første på sted i en bilulykke på motorveien i Danmark. En bil hadde kollidert rett inn i autovernet, veien var dekket av svart røyk og sto med nesen mot kjøreretningen, så hadde fått en solid smell. Det var eksen som kjørte og jeg ba han kjøre til siden og ta på nødblinken. Jeg løp ut av bilden og åpnet førerside av bilen.

Der satt det en kvinne i sjokk og manne ved siden av var i like stort sjokk. De satt bare og så apatisk fremover med kuleøyne. Jeg spurte om det gikk bra med dem, om de var skadet eller hadde vondt noen sted. Hun svarte bare : «Jeg sovnet.....»

Jeg spurte om de klarte å gå ut av bilen. En annen kvinne kom løpende og jeg ba henne ringe nødnummeret. Jeg fikk de begge over veien et trygt sted og dirigerte trafikken videre så ikke motorveien skulle stoppe opp.

Da vi kjørte videre etterpå når de var trygg og ok så begynte jeg å skjelve. All adrenalinet forsvant ut av meg og jeg så for meg alle de grusomme bildene jeg faktisk kunne ha møtt i det jeg åpnet døren. 

Det fikk meg iallefall til å innse at jeg blir iskald og bare handler på rent instinkt og det er betryggende å vite.

Wow du er virkelig fantstisk. 

Anonymkode: faba1...a87

[Gjest BearMama]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Wow du er virkelig fantstisk. 

Anonymkode: faba1...a87

Oj, har jeg fått en kg stalker nå?

Har du virkelig ikke noe bedre å gjøre enn å komme med sure oppgulp i hvert innlegg jeg skriver? Om dette fortsetter så vil du bli rapportert for hets.

Endret 16. mars 2019 av BearMama

[HalldirV2]

14 minutter siden, BearMama skrev:

Var første på sted i en bilulykke på motorveien i Danmark. En bil hadde kollidert rett inn i autovernet, veien var dekket av svart røyk og sto med nesen mot kjøreretningen, så hadde fått en solid smell. Det var eksen som kjørte og jeg ba han kjøre til siden og ta på nødblinken. Jeg løp ut av bilden og åpnet førerside av bilen.

Der satt det en kvinne i sjokk og manne ved siden av var i like stort sjokk. De satt bare og så apatisk fremover med kuleøyne. Jeg spurte om det gikk bra med dem, om de var skadet eller hadde vondt noen sted. Hun svarte bare : «Jeg sovnet.....»

Jeg spurte om de klarte å gå ut av bilen. En annen kvinne kom løpende og jeg ba henne ringe nødnummeret. Jeg fikk de begge over veien et trygt sted og dirigerte trafikken videre så ikke motorveien skulle stoppe opp.

Da vi kjørte videre etterpå når de var trygg og ok så begynte jeg å skjelve. All adrenalinet forsvant ut av meg og jeg så for meg alle de grusomme bildene jeg faktisk kunne ha møtt i det jeg åpnet døren. 

Det fikk meg iallefall til å innse at jeg blir iskald og bare handler på rent instinkt og det er betryggende å vite.

Tøft gjort, kudos til deg. Mange hadde kjørt forbi, andre hadde bare stått handlingslammet. Fint at det er folk som tar ansvar. 

[Gjest BearMama]

Akkurat nå, HalldirV2 skrev:

Tøft gjort, kudos til deg. Mange hadde kjørt forbi, andre hadde bare stått handlingslammet. Fint at det er folk som tar ansvar. 

Takk, men jeg ante jo ikke hvordan jeg ville håndtert noe sånn før det skjedde. Man må havne i en sånn situasjon for å vite. For alt jeg visste kunne jeg bare fryst. Men det er jo en trygghet å vite det da, om noe sånt skulle skje igjen, Gud forby.

[AnonymBruker]

Jeg har stått i akutte kriser på jobb (alvorlig selvmordsforsøk, blitt angrepet og slått ned, vært nærmest når andre kolleger har blitt angrepet). Da har jeg der og da beholdt roen, og gjort det jeg er opplært til. Men da har jeg også visst at andre er på plass innen mindre enn 1 minutt. Etterpå har jeg blitt veldig skjelven og ikke klart å legge det helt vekk på en stund. 

Har heldigvis ikke opplevd akutte kriser privat, men jeg anser meg selv som ganske engstelig, redd for smerte og litt hjelpesløs, så jeg tror at jeg hadde lagt meg ned for å dø hvis det var jeg selv som sto midt i et angrep eller brann eller slik. Hadde tenkt at dette klarer jeg ikke, så ikke vits å kjempe.. Men jeg tror og håper at jeg hadde klart å hjelpe andre hvis jeg kunne, men jeg er jammen ikke sikker. Hadde i så fall klandret meg selv i all fremtid. 

Anonymkode: 3c976...ffa

[Gjest BearMama]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg har stått i akutte kriser på jobb (alvorlig selvmordsforsøk, blitt angrepet og slått ned, vært nærmest når andre kolleger har blitt angrepet). Da har jeg der og da beholdt roen, og gjort det jeg er opplært til. Men da har jeg også visst at andre er på plass innen mindre enn 1 minutt. Etterpå har jeg blitt veldig skjelven og ikke klart å legge det helt vekk på en stund. 

Har heldigvis ikke opplevd akutte kriser privat, men jeg anser meg selv som ganske engstelig, redd for smerte og litt hjelpesløs, så jeg tror at jeg hadde lagt meg ned for å dø hvis det var jeg selv som sto midt i et angrep eller brann eller slik. Hadde tenkt at dette klarer jeg ikke, så ikke vits å kjempe.. Men jeg tror og håper at jeg hadde klart å hjelpe andre hvis jeg kunne, men jeg er jammen ikke sikker. Hadde i så fall klandret meg selv i all fremtid. 

Anonymkode: 3c976...ffa

Siden du gjør dette i forbindelse med jobb så tror jeg instinktene dine ville slått til. Spesielt om det handlet om noen du var glad i.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker said:

Wow du er virkelig fantstisk. 

Anonymkode: faba1...a87

Interessant av at alle innleggene der folk sier de har klart å handle "riktig" i en nødsituasjon, så valgte du ut akkurat det innlegget. 

Anonymkode: 1b659...fe0

[Gjest BearMama]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Interessant av at alle innleggene der folk sier de har klart å handle "riktig" i en nødsituasjon, så valgte du ut akkurat det innlegget. 

Anonymkode: 1b659...fe0

Det er en ab som er ute etter meg pga en annen tråd.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, BearMama skrev:

Siden du gjør dette i forbindelse med jobb så tror jeg instinktene dine ville slått til. Spesielt om det handlet om noen du var glad i.

Jeg håper du har rett 😊 så håper jeg selvsagt å aldri havne i slike situasjoner privat, men det har man jo ingen garantier for. Lurer på om det å være bevisst på at situasjonen kan oppstå vil hjelpe? Eller om kroppen reagerer uavhengig av hva man er forberedt på? Mener ikke å gå rundt og være på vakt eller redd hele tiden, men ha tenkt tanken noen ganger. 

Jeg er i alle fall veldig bevisst på bystander-effekten, og den hjalp meg en gang en mann falt om på gaten. Travel handlegate, mange mennesker. Og da tenkte jeg "her tenker alle at noen andre tar ansvar, jeg må gå bort". Så viste det seg å være en innspilling til tv2programmet "hvem bryr seg", altså ikke noen som trengte hjelp på ordentlig. Så da trakk jeg meg raskt tilbake, men var godt å kjenne på at jeg reagerte (men da var det altså ingen fare for meg selv, ikke et angrep, så da ble jeg ikke redd på den måten). 

Anonymkode: 3c976...ffa

[Gjest BearMama]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg håper du har rett 😊 så håper jeg selvsagt å aldri havne i slike situasjoner privat, men det har man jo ingen garantier for. Lurer på om det å være bevisst på at situasjonen kan oppstå vil hjelpe? Eller om kroppen reagerer uavhengig av hva man er forberedt på? Mener ikke å gå rundt og være på vakt eller redd hele tiden, men ha tenkt tanken noen ganger. 

Jeg er i alle fall veldig bevisst på bystander-effekten, og den hjalp meg en gang en mann falt om på gaten. Travel handlegate, mange mennesker. Og da tenkte jeg "her tenker alle at noen andre tar ansvar, jeg må gå bort". Så viste det seg å være en innspilling til tv2programmet "hvem bryr seg", altså ikke noen som trengte hjelp på ordentlig. Så da trakk jeg meg raskt tilbake, men var godt å kjenne på at jeg reagerte (men da var det altså ingen fare for meg selv, ikke et angrep, så da ble jeg ikke redd på den måten). 

Anonymkode: 3c976...ffa

Jeg aner jo ikke hvordan jeg hadde reagert om jeg hadde blitt angrepet. Kanskje litt mer om sønnen min var sammen med meg. Men jeg aner jo ikke. Selv om jeg gikk på instinkt da bilulykken skjedde så vet man jo aldri. 

Men slik du beskriver deg så tror jeg du hadde handlet på rent instinkt om det gjelder mennesker i nød 🌸

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Wow du er virkelig fantstisk. 

Anonymkode: faba1...a87

Ingen kan bestemme hvordan man skal reagere på forhånd. I en krisesituasjon er det instinkter som slår inn og man reagerer slik man tror man best vil overleve. Ingen velger om de vil stivne, flykte eller gå til angrep. Det er en spontan reaksjon. Mennesker reagerer veldig ulikt på sjokk. 

At @BearMama reagerte med å ha hodet kaldt er utrolig bra, for da klarte hun å hjelpe til.

[Gjest Krampus]

Det kommer an på. Jeg har reagert på forskjellige måter i forskjellige situasjoner. Jeg kommer aldri til å være den som stepper opp og "fikser" ting om det er andre rundt som kanskje kan gjøre det bedre. Er livredd for å gjøre noe feil. Men må jeg så gjør jeg det. Og om noen er der til å instruere meg, så er jeg veldig flink. Vet ikke om det var et ordentlig svar 

[AnonymBruker]

Hm... En gang druknet noen eller noe sånn. Da bare ehm... det var skummelt egentlig. Tror det var en gutt. Stakkars. Var ekkelt å se folk som lette. Husker jeg ble nervøs. 

En gang ble vi overfalt. Ble ikke redd før lenge etterpå men så ble jeg mest hatsk ovenfor vedkommende og har lagt vedkommene for hat. 

Anonymkode: 1a664...adf

[AnonymBruker]

Overaskende rolig og unaturlig strukturert. Når det har vært over å kommer reaksjoner er skjelvinger og hysterisk gråt. 

Anonymkode: 6ce32...cee