Hva gjør du på en utradisjonell måte? (oppdragelse)

[AnonymBruker]

6 timer siden, SoWhat? skrev:

Jeg bruker ikke pekefinger. Jeg forteller deg ikke hva du bør gjøre. Jeg forteller hva jeg reagerer på. Det er noe helt annet enn å dømme eller belære. 

Du vet vel ikke hva mine foreldre lærte meg? Jeg var ikke akkurat et barn som sutret. Ikke sladret jeg heller. Og kanskje derfor jeg reagerer? Fordi jeg hadde både flinke, ryddige og snille foreldre, men de var strenge. Dvs mest faren min. Det var ikke akseptabelt å hverken sladre eller å sutre. Og dermed måtte jeg tåle (for) mye uten at de støttet meg når jeg ble utsatt for div. Hvis jeg prlvde meg, så repliserte faren min med "og hva gjorde DU"? Jeg hadde liksom ikke alltid gjort noe. Å viste jeg sur mine, fikk jeg beskjed om å gå på rommet og komme ut igjen når jeg var blid igjen. Så...de lærte meg nok litt av hvert. Ikke alt like viktig og heldig vil jeg si. 

Jeg fikk også klar beskjed om hvem jeg burde ha som venner. Jeg likte jenta som hadde en får som var alkoholiker og en mor som tidvis dro fra dem. Klart den jenta slet, men de var ikke "akseptable". Og det husker jeg såret meg og gjorde meg fortvilet, for den jenta og jeg hadde det gøy sammen! Så derfor jeg reagerte. Du kan jo tenke etter hvorfor noen barn kanskje ikke har fått oppdragelse ved å lære høflighet osv? Kanskje de trenger en "utflukt" mer enn mange andre? Som voksen så har jeg skjønt det da kan du si.

Men jeg fikk ikke juge og skulke. Vi satt aldri alene om morgenene heller. Så jeg kjente meg ikke igjen i alt nei. 

Du snakker negativt om andre foreldre selv, men kaller meg bicth (?) og sutrete. Jeg er ikke det i det hele tatt. Jeg kan ikke akkurat sette inn smileemoij bak hver setning heller. 

Så da har jeg forklart. Ingen foreldre er perfekte! Men å yte sitt beste syns jeg alle bør. Barn også. Men ja, det fins en gyllen middelvei. 

Jeg synes tråden var morsom og valgte å bidra med mine punkter. Du var kjapp ute med å kritisere, og trakk konklusjoner om at her var foreldre uforutsigbare. Det er vi ikke. Ditt siste innlegg synes jeg er mer nyansert og mindre kritiserende. Jeg tar til meg det du har skrevet og synes det absolutt er verdt å reflektere over. Her deler du dine opplevelser, fremfor å trekke konklusjoner ut ifra andre sine. 

Å være streng foreldre er ganske utradisjonelt idag, vil jeg påstå, Nettopp pga det du beskriver; voksne som kanskje har dårlig erfaring med egne foreldre som var for strenge. Jeg hadde også veldig strenge foreldre. Men de var rettferdig. Det du beskriver, opplever jeg som et barn som føler seg urettferdig behandlet. Du ble ikke tatt på alvor eller sett der hvor du hadde behov for det. Selv om jeg er tydelig på grenser, og utfordrer mitt barn ("men hva gjorde DU" er noe alt for mange foreldre idag ikke spør barnet sitt om. De er ukritiske til eget barn, og tar for gitt at det ofte er noen andre sin feil).- så lytter jeg til barnet.

Hvordan man er streng er også en forskjell. Vi er ikke så strenge på dette med is for eksempel, eller som en annen sier; en liten sjokoladebit hver dag er greit fremfor stor utblåsning på lørdag. Vi lar dem ha med seg venner inn og ut av huset døgnet rundt. Og som sagt så er vi de foreldrene som absolutt har vært mest sammen med våre barns vennegjeng. Men vi er kanskje også de strengeste foreldrene når det kommer til det å ha gode manerer, være respektfull overfor hverandre, og å lære seg å rydde opp mellom hverandre selv, uten at voksne hele tiden skal gripe inn som en rettesnor. 

De andre tingene du poengterer; om foreldrene til våre barns venner er Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker er for oss revnende likegyldig. Erfaringsmessig er min opplevelse at barn av "Kong Salomo" ofte er mer uoppdragne. Barn som kommer fra ressurssvake hjem har ofte vært nærmest "usynlig" i huset, så det handler ikke om hvem folk er men hvordan de er. Om barna er uoppdragne og må korrigeres og "oppdras" av oss, så er det ikke min plikt å ta med disse barna på helgaturer eller utflukter, nei. Jeg skal også ha lov til å kose meg på tur med barna, om jeg først investerer ei hel helg på å ta dem med på aktiviteter etter deres ønsker. 

Å være alene om morgenen tåler barn fint. Mine barn koser seg faktisk disse timene med "grenseløs skjermtid" samtidig som mamma og pappa får sove ut litt ekstra. og en hvit løgn, eller å skippe skolen en fredag fordi man dro til London, det tror jeg ikke gjør at barna ender opp som uproduktive mennesker den dagen de blir stor og skal være til nytte for samfunnet. Tvert imot  

 

Anonymkode: a1a5e...3cb

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Da gutten min gikk i barnehage, kjøpte vi nye rosa sko til han fordi det var det han ønsket seg (han trengte nye sko).

 

Anonymkode: b3628...08b

Det glemte jeg. Sønnen min har gjennom hele oppveksten blitt tatt for å være en jente. Han har alltid ønsket å ha langt hår, og han elsker fargene rød og rosa. Som 5-åring var han rosa fra topp til tå vinterstid. Rosa sko, rosa dress, rosa lue og rosa votter. Nå går han i litt mer vanlige gutteklær, om man kan si det slik, men han har et "mykt" ansikt, og blir nok fortsatt iblant kalt for "hun" (15 år nå). 

Anonymkode: 3f46c...5d0

[AnonymBruker]

Når barnet her var nesten året, var det sommer og veldig varmt. Inne var det helt forferdelig med varme og barnet sovnet ikke, var veldig utilpass i varmen og gråt og gråt. Klokka var over 19 og barnet sovnet ikke pga dette. Så plutselig slo det meg, hva med at jeg putter barnet i vogna og triller ute i skyggen, der blir det svalt og godt. Men klokka er jo over 19, langt over leggetid, barnet skal jo være i senga si da, ikke ute å bli trillet. Jeg følte skikkelig på det at jeg da ville gjøre noe andre ville reagere på. Men jeg gjorde det. Og ungen sovnet på ett blunk og jeg kjente på hvor deilig det var med en kveldstur for meg. Så dette gjorde vi flere ganger i uken til barnet var nesten 4 år. Sommer, som vinter. Vi begge likte det. Men jeg kjente veldig på at jeg gjorde noe man lissom ikke skulle gjøre.

Eller så har jeg litt samme punkter som flere nevner, ok med noe søtt midt i uka. Jeg har også prøvd meg på å "forstå meg ihjel"-metoden, men makan til ufyselig unge. Så nå reagerer jeg ganske strengt, gjerne med høyt stemmebruk, har dog prøvd med vanlig rolig stemme noen ganger først og når det ikke virker så hever jeg bevisst stemmen. Jeg kan bli sint, viser også andre følelser som at jeg kan gråte. Synes det er helt greit at barnet får se at foreldre også har et spekter. Jeg er selv vokst opp med en mor som sjelden gråt, så jeg har trodd at det var noe man ikke skulle. Når sterke følelser vises så forteller jeg hvorfor. Jeg tillater også at mitt barn kan være både lei seg og sint etc.

Kommer ikke på mer akkurat nå..

Anonymkode: 43936...8c8

[AnonymBruker]

En til, vet egentlig ikke hvor utradisjonelt det er, men jeg sier unnskyld til barna. Ganske ofte faktisk.

Om jeg tar feil, om jeg kanskje var litt for streng. Om jeg ordla meg på en dum måte, om jeg avbrøt dem eller om jeg ikke lyttet til dem når de snakket til meg. 

Anonymkode: a1a5e...3cb

[AnonymBruker]

1 time siden, Teyla skrev:

Dette er veldig interessant. Jeg har alltid oppfatningen av fast leggetid, eller tidligere hvis barnet viser tegn til å være trøtt.. Fordi min opplevelse er at de ikke regulerer seg selv. Men det må jo være en fantastisk egenskap å ha med videre i livet, å forstå selv og ta et valg på at man trenger å sove 😄

Men, hvordan er det med oppvåkningen? Sover de så lenge de trenger? Hva hvis dere må vekke for å dra i barnehage/på jobb, bryter det med søvnen? 

Jeg fulgte også dette med leggetid religiøst da datteren min var liten. Hun ble lagt klokken 19:00, uansett. Faste rutiner var jo det som var best for barnet, og alle barn trengte jo så mye søvn. Hun var lys våken frem til 21:00, og fremsto i grunn ikke "overtrøtt" sånn som så mange kaller det. Der og da trodde jeg det, men jeg ser jo i ettertid at hun bare var misfornøyd med å bli lagt når hun ikke var trøtt. I barnehagen måtte de alltid ta henne ut fra sovestund, fordi hun var våken og forstyrret de andre barna. Ikke var hun vanskelig å få opp kl 06:30 om morgenen heller - faktisk var hun veldig samarbeidsvillig. 

Jeg fortsatte dette regimet med anbefalte leggetider frem til hun var rundt 10-12 år. Da var jeg rett og slett dritt lei: ungen sovna jo aldri. Leste under dyna, satt oppe på datamaskin (stasjonær) og skrudde av skjermen og pilte i seng når jeg skulle sjekke om hun sov. Forsøkte å frata mobil, koble ut internett etc. Ingenting fungerte!

Til slutt var jeg så forbannet at jeg bare dret i hele greia, og sa at hun fikk legge seg når hun selv ville. Jeg orket ikke å fortsette dette opplegget som vi hadde gjort i ti år, jeg var rett og slett dritt lei.

De første par dagene var hun våken så sent som 01 (antar hun bare testet grenser), men hun skjønte fort at det ikke var godt å gå med søvnunderskudd. Innen uka var omme begynte hun å legge seg rundt 21:45-22:30.

Aldri hatt noe problemer med legging etter dette (mange år siden). 

Anonymkode: 735ce...928

[Anim92]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, helt enig, men det er faktisk beinhardt å være den eneste forelderen som ikke kjører til fotballtrening, sitter og ser på at barna trener og så kjører de hjem igjen. Vi er de eneste på laget og selv om jeg ikke er usikker på valget vårt, så er det litt tøft. 

Anonymkode: 984e2...fe5

Om det er mulig, ville jeg prøvd å se på innimellom. I det minste noen kamper! (Eller musikkopptredener, skoleteater eller hva det enn er)

Fantastisk at barna blir lært til å bære selvstendige, det høres veldig riktig ut i mine øyne! Men jeg husker også følelsen av at mine foreldre nesten aldri så meg spille, og jeg følte meg litt ensom når "alle" andre løp til foreldrene sine i pausene. (Ja, som voksen skjønner jeg at jeg var nok ikke den eneste som stod uten egne foreldre, men som 9åring føltes det nettopp sånn..).

 

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

 

Jeg ser barn idag som er stygge i munnen, utakknemlige og ufine. Hadde et barn på besøk som sto å gjeipte til meg og rakk tunge og kom med stygge kommentarer til andre barn. Barnet fikk beskjed (på en rolig måte) om at slikt var uakseptabelt hos oss, og enten måtte be om unnskyldning eller gå. Barnet valgte å gå. Foreldre informerte om at det var så «hardt og vanskelig» for dette barnet å si unnskyld (!!) 🙄 Barnet har i perioder praktisk talt bodd hjemme hos oss; sier aldri takk og aldri vær så snill.  

Anonymkode: a1a5e...3cb

Det er faktisk vanskelig for barn å si unnskyld når de vokser opp og lærer at det er farlig å ta feil eller at man burde skamme seg over å gjøre feil, noe veldig mange norske barn lærer ved å ta etter foreldrene. 

Anonymkode: 071cb...cb9

[Skogkløver]

Leggetid tar vi når barnet er trøtt.

Barnet får sove på dagtid selv om det betyr leggetid 20.30 for 2 åringen. Vi prioriterer å være sammen på kvelden. 

Vi har i perioder helt fri flyt av mat. Barnet får drikke så mye sjokolademelk det orker, hente is i frysen og fylle på majones på skiven etter pålegget er sleiket av. Riktignok av medisinske årsaker i samarbeid med ernæringsspesialister. Vi får stadig blikk fra sjokkerte foreldre 🙊

Vi blir sett på som alternative når barnet går med ull på sommeren 😂 

Barnet lærer å håndtere verktøy ute i en alder av 2 år 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er faktisk vanskelig for barn å si unnskyld når de vokser opp og lærer at det er farlig å ta feil eller at man burde skamme seg over å gjøre feil, noe veldig mange norske barn lærer ved å ta etter foreldrene. 

Anonymkode: 071cb...cb9

Det er utrolig trist isåfall at foreldre lærer barna noe slikt.

Jeg tar feil hele tida, derfor jeg også sier unnskyld (som nevnt i innlegget overfor) I dette tilfelle visste barnet godt at det hadde vært ufin, og det handlet uten tvil om stolthet og hovmod. Barnet har vært på besøk mange ganger og valgte i en lang periode å aldri si takk eller vær så snill. Tydelig at dette var "fremmedord".  Mine barn sier stort sett takk og vær så snill hver dag. Og ja, jeg sier også det. "Kan du være så snill å sende ditt/datt", og "takk for maten" eller "takk" for at de fikk noe servert. vi serverer dem så som si hver dag, enten det er middagen som settes på bordet, kveldsmat i sofakroken, et glass saft når de er tørst, legger et pledd over dem når de fryser. De får omsorg strødd over seg gjennom hele dagen. Da er det viktig at de også forstår og anerkjenner dette, via å takke for det, og be om ting pent. Og å evne å si unnskyld om de behandler noen på en dårlig måte. 

Anonymkode: a1a5e...3cb

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så fint for dine unger at de har en forelder som følger opp og tar barna med på opplevelser. Og at barna har et stort nettverk med flere venner. Du vet at arrangementer i skolens regi/FAU er for klassens/skolens samhold, og at det er mange barn som ikke har foreldre som kan/vil ta de med på opplevelser. Mange barn som ikke har venner og ikke blir invitert med i bursdag eller hjem til noen. Slike felles arrangement hvor man inkluderer alle er viktige for mange. Helt enig i at ikke alt er like godt arrangert, men jeg tenker at det er viktig at vi bryr oss om fellesskapet. 

Anonymkode: b6d4e...77e

Prøver heller å være inkluderende ved å snakke med ungene om å være inkluderende og at det viktigste man gjør på skolen er å være grei mot andre. 

Synes for å være helt ærlig at det meste som blir gjort av foreldrekontakter, FA og lignende bare er overflatiske greier for å være politisk/pedagogisk korrekte, og som ikke hjelper noen. Det er unødvendig og kjedelig, mener jeg. Men helt i orden at du mener noe annet, så klart. Poenget med tråden var jo å fortelle utradisjonelle ting.

Anonymkode: 8b6af...927

[Tanuki]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Ja; virkelig. Hva er det du reagerer på? Mener du barn alltid skal presses til å jobbe knallhardt hele tiden fordi de MÅ bli best? Er du også best i alt? Eller er det bare barna du forventer skal være det?

Du spiser aldri usunt? Aldri spist is etter midnatt ? Eller en sjokoladebit til kaffen istedenfor frokost? - eller er det bare barna som skal ha rigid og spise konstant sundt?

Aldri skulket en dag på skolen selv? Tar du noensinne fri en ekstra dag for å reise bort på ei langhelg? Nei, aldri? Eller er det bare barna som alltid skal prestere hver uke, måned og år, men foreldrene kan godt reise på langhelg og sydenturer? 

Verdens navle? Lærer du barna dine at de er det? Vel, dine barn er ikke verdens midtpunkt for meg. Hva med å lære barna at alle er like viktig? 

Og ja: sutrekopper og sladrehanker er slitsomme. Noen ganger må man bite sammen tenna og noen ganger må man ordne opp sjøl! 

Anonymkode: a1a5e...3cb

Jeg henger meg muligens opp i formulringen din men ok:

- Nei, jeg syntes ikke det er ok å lære barn å lyve. Helt greit å ta seg ekstra fri fra skolen for spesielle opplevelser , men hvorfor lyve om det? Hvorfor ikke bare søke om fri og forklare barna hvorfor?

- Har virkelig noen tenåringer LYST til å sove med mamma og pappa i senga?:O

- Is før frokost? Nei, aldri, og jeg egentlig ikke spesielt streng når det gjelrder godteri, men å jobbe flere år på en tannklinikk setter sine spor.

- For meg er mitt barn verdens, nei unversets navle, og likevell er han snill, omtenksom, og velloppdragen. Skjønner ikke behovet for å demonstrere at barnet ikke skal få lov til å føle seg verdsatt og spesiel samtidig som man lærer sosiale ferdigheter og grenser.

- Det er greit å ikke være best, men nei ikke greit å ikke gjøre sitt besteog yte ekstra for å oppnå målene sine.

- Hva definerer en sutrekopp og en sladrehank? 

12 hours ago, AnonymBruker said:

Dette ER jo mainstream. Det er mer mot strømmen å faktisk heve stemmen til barn idag. De skal jo forklares alt, gjerne så pedagogisk som mulig. Og man skal selvfølgelig ikke heve stemmen. 

Min ikke-mainstreame ting:

1.) Jeg hever faktisk stemmen, voksne kan også bli både sinte og lei seg. 

2.) Nei, jeg trenger ikke forklare alt til deg, jeg er voksen du er barn. Noe er bare nei, fordi mamma sier nei!

3.) vi kan spille ulike spill (Nintendo, playststion) sammen i timesvis. Eller se tegnefilm sammen i mange timer. 

4.) Dere overlever om vi skulker skolen en og annen gang for å prioritere en opplevelse. Si at du var syk. Jo; det er lov å lyve til læreren noen ganger! 

5.) Det er helt greit å ta igjen om noen er slem. Du er ikke noen sin hakkekylling.

6.) De kan få sove oppi senga til de er tenåringer om de har lyst til det. Og ja; det er fult mulig å ha et sexliv for mamma og pappa likevel; kjøkkenbenken, vaskerommet, stua og verandaen er like gode plasser (om en ikke bedre) - om ungene har sovna i vår seng.

7.) De får velge fritidsaktiviter selv, og det er også helt OK å bestemme seg for å slutte. 

8.) Is før frokost er lov innimellom. Tilogmed på en ukedag. 

9.) Ja, vi kan kjøpe en dyr leke/ting helt uten grunn på hvilket som helst tidspunkt bare fordi du/vi hadde veldig veldig lyst på det.

10.) Dere overlever fint noen timer lørdag og søndag morgen med hver deres iPad og restene av godteriet fra kvelden før. 

11.) Såklart vi kan ta med bestevennen din på en langweekend til en-random-storby-du-så-video-av-på-YouTube. - Men bare den bestevennen mamma og pappa også faktisk liker! 

12.) Nei, du er ikke verdens navle.

13.) Ingen liker en sutrekopp eller en sladrehank! 

14.) «hvor mange enheter tåler ditt barn» - Mange! Men det tåler ikke å være rundt voksne som er aggressive, utilregnelige eller uforutsigbare. 

15.) Det er helt OK å være middelmådig. Du trenger ikke jobbe ekstra for å bli best. 

16.) Du trenger ikke like alle eller leke med alle men du skal heller ikke gjøre livet deres surt.

17.) Det er lov å si både faen og helvette. Men ikke for ofte.

18.) Gå på rommet ditt fordi mamma og pappa skal se vold på TV’n!

19.) Ja: mamma og pappa krangler! Noen ganger høyt. Men vi elsker hverandre og blir alltid venner igjen, akkurat som at du kan krangle med dine bestevenner og bli venn igjen. 

 

Anonymkode: a1a5e...3cb

 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Tanuki skrev:

Jeg henger meg muligens opp i formulringen din men ok:

- Nei, jeg syntes ikke det er ok å lære barn å lyve. Helt greit å ta seg ekstra fri fra skolen for spesielle opplevelser , men hvorfor lyve om det? Hvorfor ikke bare søke om fri og forklare barna hvorfor?

- Har virkelig noen tenåringer LYST til å sove med mamma og pappa i senga?:O

- Is før frokost? Nei, aldri, og jeg egentlig ikke spesielt streng når det gjelrder godteri, men å jobbe flere år på en tannklinikk setter sine spor.

- For meg er mitt barn verdens, nei unversets navle, og likevell er han snill, omtenksom, og velloppdragen. Skjønner ikke behovet for å demonstrere at barnet ikke skal få lov til å føle seg verdsatt og spesiel samtidig som man lærer sosiale ferdigheter og grenser.

- Det er greit å ikke være best, men nei ikke greit å ikke gjøre sitt besteog yte ekstra for å oppnå målene sine.

- Hva definerer en sutrekopp og en sladrehank? 

 

- "hvorfor lyve om det" ? Fordi man må søke på forhånd om man skal be om fri, og det er særdeles sosialt uakseptabelt å bare ta barna spontant ut av skolen en dag for å ta de med på en langweekend man bestilte dagen før. Det er mer sosialt akseptabelt å være syk. Så ja, noen ganger har vi tatt en hvit løgn. Skrekk og gru! 

"Hvilke tenåringer vil sove i senga" - Om du leser i tråden skriver noen at de var 16 år da de sov i foreldrenes seng etter å ha sett en skrekkfilm eller noe sånt. OM en tenåring har lyst til å sove i senga til foreldrene en eller annen kveld fordi ungdommen er redd eller engstelig, så er vel nettopp det en måte å vise barnet at barnet er verdsatt og elsket, at det er helt greit for foreldrene. Som tar meg til punkt fire:

- NEI barnet ditt er ikke verden eller universets navle. Det er så mange barn som selv går rundt og tror dette, og nei, disse barna er ikke så snille og velopdragne som foreldrene tror. De er faktisk ofte ufordragelige, og tar seg selv alt for høytidelig. Det er fullt mulig for barn å forstå at det ikke er mer eller mindre viktig enn andre barn, og samtidig vite at mamma og pappa elsker en grenseløst. Barn må ikke tro at de er verdens navle for å føle seg elsket av foreldrene.

Som en ellers streng foreldre så er is en ting jeg ikke setter øverst på lista over kampsaker. Og du; med mange års erfaring fra tanklinikk så vet du vel at dårlige tenner skyldes neppe et stort problem med is før frokost, men heller foreldre som ikke følger opp med pussing av tenner godt nok. 

- Jeg har definert sutrekopp og sladrehank tidligere men kan gjenta meg selv: sutring er ikke det samme som å være lei seg og trist. Sutre = klage, syte, misfornøyd. Trist = nedstemt, sorgfølelse. Foreldre bør lære barna nyanser i følelsene sine, og lære dem hvordan de kan utrykke følelsene på en "produktiv" måte. DVS; det er "produktivt" for barnet å få være trist og lei seg (evnt gråte) og snakke ut om følelsene, men ikke produktivt å gå rundt med dårlig humør, klage på små ting, være konstant misfornøyd. Sladrehank er når man "overinformerer" om ting som man kan ordne opp i selv, og/eller ting som andre barn gjør feil, som voksne ikke nødvendigvis trenger å ha konstant informasjon om. Eksempel "Trine spiste ikke opp alle grønnsakene sine" eller "Jens vasket ikke hendene godt nok før middag", og " Hans spiste tre sjokoladebiter men vi fikk egentlig bare ta to"!! - Dette er ting som er OK for en 3-4 åring å kanskje påpeke men på et visst tidspunkt må barn lære at det ikke skal oppdra andre barn eller være en form for " forlenget ordenspoliti" for foreldre/voksenpersoner. 

- "Det er helt greit å ikke være best men ikke greit å ikke gjøre sitt beste og yte ekstra for å oppnå målene sine" - vel; denne setningen er selvmotsigende for meg da de aller fleste mennesker (barn inkludert) vil intuitivt alltid yte sitt beste for å oppnå målene sine. Problemet er at ofte er det ikke barna sine mål men foreldrene sine mål, barna skal "yte sitt beste" for å oppnå. 

Det stilles endel urimelig høye krav til barn idag. Vi lever litt i "generasjon perfekt". Og det jeg ønsker å lære barna mine med mine "utradisjonelle" oppdragelse, er at det er helt OK å ikke være perfekt, best, eller alltid skulle "yte sitt beste" til enhver tid. 

Anonymkode: a1a5e...3cb

[Gjest hind]

Vi har et avslappet forhold til banning. Vi godtar det ikke som en del av hverdagsspråket, men ungene får lov hvis de for eksempel slår seg skikkelig eller er eitrende forbannet og trenger få ut litt steam. Vi voksne legger heller ikke bånd på oss når vi virkelig trenger et kraftuttrykk.

Vi tvinger aldri ungene til å spise opp maten på tallerkenen. Det fører etter min mening ingenting godt med seg å gjøre det. De får bare et anstrengt forhold til måltider, porsjoner og styrkeforholdet mellom voksne og barn, og så får de dessuten i seg mer mat enn de trenger. Ja, det har skjedd at samtlige av dem har tatt for mye, men da snakket vi med dem og de lærte etter en eller maks to tabber at det er bedre å forsyne seg flere ganger.

Vi har alltid hatt stort fokus på og roset ærlighet og oppmuntret til å ta ansvar og stå for det man sier og gjør. Jeg har derfor som hovedregel at jeg stoler helt og fullt på dem når noe skjer og de forteller sin versjon. Jeg viser dem tillit og de ønsker derfor å vise seg tilliten verdig. Jeg tror altså på dem selv om for eksempel læreren har en litt annen versjon, og det er det mange som finner veldig spesielt. Det har til nå ikke vist seg å være feil, men det hender selvfølgelig at barn feiltolker eller misforstår. Det finner vi raskt ut av. Jeg kjenner jo ungene mine og snakker åpent og mye med dem. 

[AnonymBruker]

De mest utradisjonelle grepene våre var åpenhet knyttet til sex og følelser, selvregulering av leggetid og matinntak og fullt ansvar for oppgaver i hjemmet fra ung alder. Opplever at alt dette har fungert veldig bra med alle tre barna og at vi om noe kunne vært like utradisjonelle på andre områder der vi kanskje var for konservative.

Anonymkode: c0cc1...f12

[AnonymBruker]

Utradisjonelt her i denne tråden: Hundre prosent nulltoleranse for banning og dårlig snakk/ufin ordbruk. Begynner de å banne som voksne, skal de jammen meg tenke beskjemmet "godt Mamma ikke hørte meg nå" hver eneste gang. Det er like uakseptabelt som å slå noen hjemme hos oss. Og andre barn får beskjed, og voksne med. Har fått takk fra lærere for det.

Bruker ikke ull overhodet, er glad i fleece.

Reiser til utradisjonelle feriemål, som Russland, Bangladesh, Nederland, Belgia (ikke at Nederland i seg selv er sært, men litt utypiske feriesteder).

Anonymkode: 8042a...b34

[Anonymus Notarius]

Litt morsomt at helt motstridende ting blir sett på som utradisjonelt. Egentlig veldig lite her i tråden som faktisk ER utradisjonelt, vil jeg si. Litt ille om "normalen" er blitt så smal at det er utradisjonelt å vise følelser...

[SoWhat?]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes tråden var morsom og valgte å bidra med mine punkter. Du var kjapp ute med å kritisere, og trakk konklusjoner om at her var foreldre uforutsigbare. Det er vi ikke. Ditt siste innlegg synes jeg er mer nyansert og mindre kritiserende. Jeg tar til meg det du har skrevet og synes det absolutt er verdt å reflektere over. Her deler du dine opplevelser, fremfor å trekke konklusjoner ut ifra andre sine. 

Å være streng foreldre er ganske utradisjonelt idag, vil jeg påstå, Nettopp pga det du beskriver; voksne som kanskje har dårlig erfaring med egne foreldre som var for strenge. Jeg hadde også veldig strenge foreldre. Men de var rettferdig. Det du beskriver, opplever jeg som et barn som føler seg urettferdig behandlet. Du ble ikke tatt på alvor eller sett der hvor du hadde behov for det. Selv om jeg er tydelig på grenser, og utfordrer mitt barn ("men hva gjorde DU" er noe alt for mange foreldre idag ikke spør barnet sitt om. De er ukritiske til eget barn, og tar for gitt at det ofte er noen andre sin feil).- så lytter jeg til barnet.

Hvordan man er streng er også en forskjell. Vi er ikke så strenge på dette med is for eksempel, eller som en annen sier; en liten sjokoladebit hver dag er greit fremfor stor utblåsning på lørdag. Vi lar dem ha med seg venner inn og ut av huset døgnet rundt. Og som sagt så er vi de foreldrene som absolutt har vært mest sammen med våre barns vennegjeng. Men vi er kanskje også de strengeste foreldrene når det kommer til det å ha gode manerer, være respektfull overfor hverandre, og å lære seg å rydde opp mellom hverandre selv, uten at voksne hele tiden skal gripe inn som en rettesnor. 

De andre tingene du poengterer; om foreldrene til våre barns venner er Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker er for oss revnende likegyldig. Erfaringsmessig er min opplevelse at barn av "Kong Salomo" ofte er mer uoppdragne. Barn som kommer fra ressurssvake hjem har ofte vært nærmest "usynlig" i huset, så det handler ikke om hvem folk er men hvordan de er. Om barna er uoppdragne og må korrigeres og "oppdras" av oss, så er det ikke min plikt å ta med disse barna på helgaturer eller utflukter, nei. Jeg skal også ha lov til å kose meg på tur med barna, om jeg først investerer ei hel helg på å ta dem med på aktiviteter etter deres ønsker. 

Å være alene om morgenen tåler barn fint. Mine barn koser seg faktisk disse timene med "grenseløs skjermtid" samtidig som mamma og pappa får sove ut litt ekstra. og en hvit løgn, eller å skippe skolen en fredag fordi man dro til London, det tror jeg ikke gjør at barna ender opp som uproduktive mennesker den dagen de blir stor og skal være til nytte for samfunnet. Tvert imot  

 

Anonymkode: a1a5e...3cb

Jeg burde forklart litt mer i første omgang, så virker krass uten at jeg var det. Men du har jo forklart mer etterhvert du også. Syns det er fint når en kan utdype og diskutere litt uten å kappe hodet av hverandre. Misforståelser og misoppfatninger kan da oppklares 🙂

[AnonymBruker]

Klatre i trær og bruke hammer og spiker, sage og bruke kniv til å spikke.

Anonymkode: 64cf7...ddd

[AnonymBruker]

Det kan selvfølgelig være at enkelte barn sliten med å regulere selv, og man vet jo at mange voksne sliter med å "legge seg i tide" men ved å lære våre barn å kjenne etter når man er trøtt og gi de kontroll fra de er babyer på å si i fra at de er trøtte og er klar for å sove selv så har det fungert utmerket for oss. 

Vi er vanlige foreldre med jobb så barna må opp senest 08.00 (en av oss begynner 09.00). Blir vekket hvis vi må avgårde.

 

Anonymkode: 5fec8...095

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Utradisjonelt her i denne tråden: Hundre prosent nulltoleranse for banning og dårlig snakk/ufin ordbruk. Begynner de å banne som voksne, skal de jammen meg tenke beskjemmet "godt Mamma ikke hørte meg nå" hver eneste gang. Det er like uakseptabelt som å slå noen hjemme hos oss. Og andre barn får beskjed, og voksne med. Har fått takk fra lærere for det.

 

Anonymkode: 8042a...b34

Foreldrene mine liker ikke banning, og jeg må si at det er noe avstand mellom foreldrene mine og meg. De skal være "skikkelige", mens jeg føler at jeg er mer mennesklig og har feil og mangler og alt trenger ikke være fasadeperfekt. Så jeg tror at den type irrasjonelle regler skaper avstand mellom deg og barna. Du blir ikke en person de tenker tåler alt som de kan komme med, og dersom de får problemer vil de tenke at du ikke tåler det i din verden der alt skal være "ordentlig". 

Så jeg tenker du skyter deg selv i foten med å være en mamma barna dine skal være redd hører de ikke er perfekte og bannet en gang. De kommer ikke til deg om de senere i livet opplever noe traumatisk, får depresjon, angst, sliter i jobben osv. De stoler ikke på at du er en person som har toleranse for det de vil si og det de opplever

Anonymkode: 071cb...cb9