Til deg som har blitt frisk fra anoreksi. Hva var ditt wake-up call?

[AnonymBruker]

Til deg som har hatt anoreksi. Når skjønte du at det hadde gått for langt? Hva fikk deg til å bestemme deg for å bli frisk (eller i det minste prøve)? Og hva gjør du for ikke å havne tilbake i gamle spor?

Anonymkode: 2f544...afc

[AnonymBruker]

Jeg ble tvangsinnlagt på en avdeilig i Oslo. Hadde sikkert ikke skjedd hvis jeg ikke bodde på barnevernsinstitusjon. I dag er jeg overvektig. Og hver gang jeg prøver å endre livsstil, kommer de samme tankene og ideene jeg hadde da jeg hadde anoreksi. Jeg kan gå uker, uten å spise, kun drikke kaffe for energi, og litt vann. Jeg går ned fort 8kg, på 3 uker. Hver gang jeg blir kvalm av sult spyr jeg. Og når jeg har spydd ferdig, føler jeg meg mett. Eller i hvert fall ikke sulten. Jeg ble dessverre overvektig da jeg byttet ut kokain med smågodt, og alkohol med mat. Etter endt behandling den gangen. Nå er sukker mitt super dop, jeg må ha det. Og jeg tenker på det hele tiden. Jeg prioriterer godteri, i stedet for middag. Når jeg har dårlig råd. Er helt gæren, og ingen veit om denne hang-up’en min. Jeg snakker ikke om det, og spise ikke usunt når jeg er med andre mennesker. Jeg spiser det i skjul hjemme. 

Anonymkode: 0e112...8b1

[SoWhat?]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble tvangsinnlagt på en avdeilig i Oslo. Hadde sikkert ikke skjedd hvis jeg ikke bodde på barnevernsinstitusjon. I dag er jeg overvektig. Og hver gang jeg prøver å endre livsstil, kommer de samme tankene og ideene jeg hadde da jeg hadde anoreksi. Jeg kan gå uker, uten å spise, kun drikke kaffe for energi, og litt vann. Jeg går ned fort 8kg, på 3 uker. Hver gang jeg blir kvalm av sult spyr jeg. Og når jeg har spydd ferdig, føler jeg meg mett. Eller i hvert fall ikke sulten. Jeg ble dessverre overvektig da jeg byttet ut kokain med smågodt, og alkohol med mat. Etter endt behandling den gangen. Nå er sukker mitt super dop, jeg må ha det. Og jeg tenker på det hele tiden. Jeg prioriterer godteri, i stedet for middag. Når jeg har dårlig råd. Er helt gæren, og ingen veit om denne hang-up’en min. Jeg snakker ikke om det, og spise ikke usunt når jeg er med andre mennesker. Jeg spiser det i skjul hjemme. 

Anonymkode: 0e112...8b1

Hei. Jeg skal ikke kuppe tråden. Bare ett spørsmål firdi min aller beste barndomsveninne fikk anorexia. Hun ble etterhvert alkoholiker. Hun så at det er vanlig. Er det det? Hun lever ikke blant oss lenger. Døde ung. 

[SoWhat?]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Til deg som har hatt anoreksi. Når skjønte du at det hadde gått for langt? Hva fikk deg til å bestemme deg for å bli frisk (eller i det minste prøve)? Og hva gjør du for ikke å havne tilbake i gamle spor?

Anonymkode: 2f544...afc

Fæl sykdom. Min veninne ble tvangsinnlagt i hele to år. Ble "frisk" men ble avhengig av alkohol. Ønsker at du får noen hjelpsomme svar. For det er de som blir friske! 

[AnonymBruker]

Når jeg veide 35 kg, bmi på 12( jeg er høy!), og fikk valget om å legge på meg hjemme eller bli tvangsinnlagt. Da gikk det en f i meg, og jeg nådde normalvekt innen et par mnd. Tankene vil alltid være der som en nødløsning på stress. Derfor er jeg obs på hvile og ro. Det hjelper 🙂 

Anonymkode: c5916...874

[AnonymBruker]

8 minutter siden, SoWhat? skrev:

Hei. Jeg skal ikke kuppe tråden. Bare ett spørsmål firdi min aller beste barndomsveninne fikk anorexia. Hun ble etterhvert alkoholiker. Hun så at det er vanlig. Er det det? Hun lever ikke blant oss lenger. Døde ung. 

Det er nok individuelt. Jeg døyva angsten min og fortiden min med alkohol. Har et helt avslappet greit forhold til alkohol i dag. Kanskje kjøpe noen pils, drikke èn og la resten stå i uker. Drikker meg aldri full lenger, og ofte kun til middag, eller en-to øl på konsert ol. 

Anonymkode: 0e112...8b1

[SoWhat?]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok individuelt. Jeg døyva angsten min og fortiden min med alkohol. Har et helt avslappet greit forhold til alkohol i dag. Kanskje kjøpe noen pils, drikke èn og la resten stå i uker. Drikker meg aldri full lenger, og ofte kun til middag, eller en-to øl på konsert ol. 

Anonymkode: 0e112...8b1

Ok. Takk for svar. Leste en del om det, og lurte. 

[AnonymBruker]

For meg var redningen gode venner som distraherte meg fra spiseforstyrrelsen og ikke gjorde noen greie ut av det de gangene jeg klarte å spise. De fikk meg til å innse at livet og lykke er mer enn utseende/ vekt. Vet ikke om det passer for alle, men det hjalp når vennene mine sa sarkastisk "ja, du er du er såå feit, du fyller hele rommet så jeg får ikke plass" også lo vi. Det hjalp ikke, tvert imot, når noen sa at "du er så tynn, du er så fin" osv, da ble jeg bare mer kroppsfiksert. Rett å slett at vennene mine var uhøytidelige og støttet meg uten å "trøste" og ha så mye fokus på sykdommen.

Anonymkode: 5ff2d...3c2

[AnonymBruker]

H

Anonymkode: 4487f...e36

[AnonymBruker]

Jeg står akkurat på det veiskillet nå. Har sagt ja til innleggelse fordi jeg klarer det ikke selv. Min motivasjon er barna og jobben min. Håper jeg klarer det, samtidig som jeg på en annen side er livredd..

Anonymkode: 69a5a...4c2

[AnonymBruker]

Skole som tvang meg til psykolog! Ble i tillegg ekstremt syk. Lå i nesten to år rett ut i sengen. Da var det nok. Har det helt fint i dag. Men jeg kan ikke begynne å veie meg igjen. Og om jeg kikker litt på kalorier kan jeg plutselig bli helt avhengi av det igjen, men har lært å blokkere det ut nå. 

Anonymkode: 1ebb1...645

[Wawi]

Det snudde da jeg ble tvangsinnlagt på akuttpsykiatrisk. Jeg mistet tilgang til besøk av familie/venner, tilgang til internett og mobil/pc. Det var helt jævlig og de 8 ukene jeg måtte tilbringe på lukket avdeling var traumatiske, og noe jeg har slitt med i ettertid. Likevel var jeg 3 måneder på åpen avdeling i etterkant og føler at de som var der reddet meg. Jeg føler enda at det er vanskelig å ikke havne tilbake i gamle spor, og noen perioder er vanskeligere enn andre, men jeg prøver å tenke på hvor grusomt jeg hadde det da jeg var fanget i spiseforstyrrelsen, og hvor lite av livet jeg faktisk levde. Blir utrolig trist når jeg tenker på at hele tenårene gikk til å sitte fengslet i anoreksien, og jeg vil ikke havne tilbake dit

[AnonymBruker]

Fikk høre at slektninger, venner og bekjente gikk og snakket om hvor forferdelig syk jeg så ut. Hadde gått i min fornektelsesboble når moren min prøvde å få meg til å innse at jeg måtte spise mer mat. Men når jeg innså at jeg var på "display" for hele omverdenen til tros for at jeg følte meg usynlig, DA innså jeg at det jeg holdt på med åpenbart ikke fungerte. I etterkant har flere beklaget seg for at de hadde skygget banen, men de hadde visst ikke ansett meg som "meg selv" lenger, men heller en totalt fremmed. Å bli frisk gjorde at jeg følte meg mer som en del av fellesskapet igjen.

Anonymkode: bf12a...26a

[AnonymBruker]

Da jeg mistet noen som sto meg nær, og jeg forsto at det absolutt ikke spilte noen rolle hvor mye jeg veide, samt at jeg hadde kastet bort tid jeg kunne brukt sammen med denne personen på å bruke tid på sykdommen min. At jeg ikke ante hvor lykkelig jeg egentlig burde ha vært så lenge jeg hadde alle som betød noe for meg her hod meg, i livet. Og at jeg kastet det bort på å fokusere på noe så meningsløst og ubetydelig som vekten min. 

I dag, mange år etter, er jeg nok lettere lubben. Og jeg har aldri vært lykkeligere. For lykke har faktisk ikke noe med kroppsvekt eller fasong å gjøre. Å leve i øyeblikket og nyte det man har, derimot, det har det. 

Anonymkode: 96c91...c0d

[AnonymBruker]

Jeg har blitt frisk😊 jeg hadde mistet så mye, skolegang, venner og håndball som betydde alt. Null motivasjon til å leve, null interesser og hobbyer igjen. Den siste innleggelsen på sykehuset fikk meg til å åpne øynene. Jeg hadde en grusom lege som fortalte meg at jeg aldri kom til å bli frisk, at håpet var ute. Da fikk jeg plutselig utrolig mye motivasjon. Jeg skulle bli frisk og jeg skulle bli frisk selv på min måte. Så snart faren for organsvikt ikke var stor nok til at legene kunne holde meg igjen på sykehuset skrev jeg meg ut og begynte å spise. Jeg spiste alt jeg ikke hadde tillatt meg og fulgte ingen kostliste. Jeg gikk opp i vekt noe sol var helt jævlig. Jeg hadde vanvittig mye angst, søvnløse netter og tårer. Likevel så var jeg fast bestemt på å klare det, jeg skulle motbevise alle som ikke trodde på meg. Da jeg var normalvektig fortsatte jeg med det samme tankesettet og den dag i dag er jeg frisk både psykisk og fysisk. Jeg har fast jobb, er forlovet og livet er godt. Det er mulig å bli frisk, ikke bare fysisk, men psykisk også. Fysisk frisk kan man bli på tvang, men helt frisk, da må man ønske det selv og jobbe beinhardt. Ikke gi opp, dere som er syke og ønsker dere frisk. Livet er verdt så mye.

Anonymkode: 7cb68...ae2

[Thjelp]

Skjønte at noe var var galt da jeg hadde kastet opp i fylla og ble lettet for høre det for da slapp jeg å stresse over de kaloriene:/ Samt at det bekymret meg mer om jeg hadde fått opp alt enn hva fyren jeg crushet på tenkte om meg.Da dro jeg til lege på eget intitiativ... pluss at familie og bekjente begynte å bli en smule bekymret

 

Dette er nå et år siden, jeg har vært igjennom behandling og ting går mye bedre. Selv om noen dager er utrolige tøffe, så ser jeg på hvert måltid som en ny sjanse. Jeg har en OK jobb, fått igjen kontakt med venner og en utrulig fin type (crushet som ble nevnt faktisk), og selv om jeg nok aldri kommer til å bli helt frisk, føler jeg meg bedre enn på lenge

Endret 9. mars 2019 av Thjelp

[exictence]

Min wakeupcall, var at en god venninne gråt av bekymring. Men og, kanskje aller mest, at jeg ble ekstremt opptatt av å ha god helse, og bevare kroppen med mest mulig god helsegevinst. Det å holde kontroll over at kroppen skulle være mest mulig frisk, ble veldig viktig, og det tok over alt. Kanskje en sykdom nesten, det og. Men jeg har det fint med det. 

[AnonymBruker]

På ‎09‎.‎03‎.‎2019 den 10.50, AnonymBruker skrev:

Jeg har blitt frisk😊 jeg hadde mistet så mye, skolegang, venner og håndball som betydde alt. Null motivasjon til å leve, null interesser og hobbyer igjen. Den siste innleggelsen på sykehuset fikk meg til å åpne øynene. Jeg hadde en grusom lege som fortalte meg at jeg aldri kom til å bli frisk, at håpet var ute. Da fikk jeg plutselig utrolig mye motivasjon. Jeg skulle bli frisk og jeg skulle bli frisk selv på min måte. Så snart faren for organsvikt ikke var stor nok til at legene kunne holde meg igjen på sykehuset skrev jeg meg ut og begynte å spise. Jeg spiste alt jeg ikke hadde tillatt meg og fulgte ingen kostliste. Jeg gikk opp i vekt noe sol var helt jævlig. Jeg hadde vanvittig mye angst, søvnløse netter og tårer. Likevel så var jeg fast bestemt på å klare det, jeg skulle motbevise alle som ikke trodde på meg. Da jeg var normalvektig fortsatte jeg med det samme tankesettet og den dag i dag er jeg frisk både psykisk og fysisk. Jeg har fast jobb, er forlovet og livet er godt. Det er mulig å bli frisk, ikke bare fysisk, men psykisk også. Fysisk frisk kan man bli på tvang, men helt frisk, da må man ønske det selv og jobbe beinhardt. Ikke gi opp, dere som er syke og ønsker dere frisk. Livet er verdt så mye.

Anonymkode: 7cb68...ae2

Takk for svar! Det er godt å høre at det går an å komme dit at man opplever seg selv som "helt frisk". Kan du fortelle litt om hva det innebærer for deg?

TS

Anonymkode: 2f544...afc

[AnonymBruker]

På ‎09‎.‎03‎.‎2019 den 10.59, exictence skrev:

Min wakeupcall, var at en god venninne gråt av bekymring. Men og, kanskje aller mest, at jeg ble ekstremt opptatt av å ha god helse, og bevare kroppen med mest mulig god helsegevinst. Det å holde kontroll over at kroppen skulle være mest mulig frisk, ble veldig viktig, og det tok over alt. Kanskje en sykdom nesten, det og. Men jeg har det fint med det. 

Interessant svar. Hva innebærer "mest mulig frisk" for deg? 

TS

Anonymkode: 2f544...afc

[AnonymBruker]

På ‎09‎.‎03‎.‎2019 den 10.56, Thjelp skrev:

Skjønte at noe var var galt da jeg hadde kastet opp i fylla og ble lettet for høre det for da slapp jeg å stresse over de kaloriene:/ Samt at det bekymret meg mer om jeg hadde fått opp alt enn hva fyren jeg crushet på tenkte om meg.Da dro jeg til lege på eget intitiativ... pluss at familie og bekjente begynte å bli en smule bekymret

 

Dette er nå et år siden, jeg har vært igjennom behandling og ting går mye bedre. Selv om noen dager er utrolige tøffe, så ser jeg på hvert måltid som en ny sjanse. Jeg har en OK jobb, fått igjen kontakt med venner og en utrulig fin type (crushet som ble nevnt faktisk), og selv om jeg nok aldri kommer til å bli helt frisk, føler jeg meg bedre enn på lenge

Takk for svar. Hvorfor tror du ikke at du kan bli helt frisk? Jeg håper du klarer det  

TS

Anonymkode: 2f544...afc