Komplisert bestevenninne som nå har flørtet med kjæresten min???

[AnonymBruker]

Som 13-åring møtte jeg ei jente som ble bestevenninna mi til etter videregående. Hun har aldri vært en spesielt god støttespiller, men vi har hatt det utrolig bra sammen mtp. lik humor etc. Jeg tror jeg aldri kommer til å møte nye venner hvor kjemien er like bra.

I dag er vi begge 23 år. Etter videregående mistet vi en periode kontakten. Grunnen er at hun fikk seg en kjæreste som jeg er sikker på overbeviste henne om hvor ubrukelig jeg var. Denne jenta er lett å overbevise, og hun har ikke så mange meninger selv. Ganske lite reflektert. Så jeg endte opp med å bli mobbet i flere år av kjæresten hennes, men hun tenkte vel at det ikke var så ille. Hun stilte i hvert fall aldri opp for meg. Jeg sto sterkt oppi det hele, ønsket likevel å holde kontakten med venninna mi, men til slutt ble altså venninna mi hjernevasket til å tro at jeg var en ubrukelig venninne. Hun brøt kontakten med meg. Kjæresten hennes har også fortalt oss at han tidligere var sjalu på vennskapet vi hadde, han har også sagt at han har likt meg en periode. Derfor tror jeg han har vært sjalu, og han er generelt en spesiell person det er vanskelig å forholde seg til. Han er veldig god til å snakke for seg, og får alle på sitt lag. En periode så jeg på han som en psykopat. 

Dette medførte altså til at vi mistet kontakten. Hun ditchet meg, når det egentlig burde ha vært jeg som ditchet henne. 

Noen år etter videregående har det nå blitt slutt mellom dem. Da valgte hun å ta opp kontakten med meg igjen. Hun innrømte at det var feil å ta opp kontakten med meg på denne måten, men hun valgte likevel å trøste seg på meg. Jeg framstår sikkert naiv, men jeg valgte å støtte henne til det fulle. Hun gråt ved min side, jeg ga henne oppløftende ord og hjalp henne mye. Jeg orker ikke drama, og håpet på at vennskapet kunne bli som før.

Nå som hun har kommer seg over kjæresten, har vi prøvd ut vennskapet igjen. Var det som før? Humoren er den samme, jeg vet at jeg aldri kommer til å finne ei ny hvor kjemien er like bra. Men jeg kjenner også på hvor dårlig venninne hun egentlig er, og jeg tror kanskje vi har vokst fra hverandre mtp. verdigrunnlag. Dette forklares nærmere under.

Nå er det jeg som har fått meg kjæreste. Vi har vært sammen i to år, og vi har det bedre og bedre. Jeg har introdusert han til henne, fortalt han at forholdet mellom meg og denne jenta har vært komplisert. Han vet alt, også at jeg periodevis har hatt veldig lyst til å danne et vennskap mellom oss igjen. 

En dag møttes tilfeldigvis kjæresten min og denne jenta på bussen. Kjæresten min er ganske flørtete av seg, så hun begynte genuint å tro at han flørtet med henne.

Ganske akutt etterpå ønsket hun å ta en prat med meg, men det tok noen dager før vi møttes. Det virket veldig som hun ønsket å møtes hjemme hos meg og kjæresten min. Jeg trodde kanskje hun trengte støtte etter bruddet igjen, så jeg åpnet selvsagt døra for henne. Inn kom hun, og det første hun spurte meg om var hvordan det gikk mellom meg og kjæresten min. "Shit, hun har blitt mer sympatisk gjennom årene," tenkte jeg. Hun har aldri spurt meg hvordan det går med meg. Et eksempel er da jeg alene reiste til Australia, og hun hadde ventet på at jeg skulle sende henne melding og spørre hvordan det gikk med henne trygt hjemme i Norge...?? Da hadde hun ikke spurt meg én gang hvordan det gikk med meg, ikke ønsket meg god tur eller noe... Hun var tydelig sjalu på at jeg var i Australia. Såå jeg fikk litt bakoversveis da hun spurte hvordan det gikk med kjæresteforholdet, men jeg skjønte fort tegninga. Hun begynte å fortelle meg at hun hadde møtt kjæresten min på bussen, og det var så tydelig hvordan hun nå tenkte at hun hadde fått en gutt etter seg. Kjæresten min hadde vært på trening, og han kom hjem en halvtime etter venninna mi. Tidlig så jeg hvordan hun så på han, både hvordan og hvor ofte. Hun tok ut hestahalen og begynte å vifte med håret, før hun fniste som hun aldri har gjort før. Jeg kjenner henne jo godt, så jeg vet godt når hun flørter og ikke. Hun flørtet tydelig med han.

Etter dette var jeg kvalm i dagevis. Jeg tok en skikkelig prat med kjæresten min, for å forsikre meg om at det ikke var noe på gang mellom dem. Han er egentlig ikke så veldig fan av henne, i følge han selv. Men nå sitter jeg igjen med en dyp skuffelse. Etter all den tiden jeg har støttet venninnen min, så velger hun å legge seg etter kjæresten min??

Noen dager senere sendte jeg en melding til venninna mi. Jeg fortalte henne at kjæresten min IKKE flørtet med henne osv (en ganske rolig melding, i favør alle)... Han er veldig overhyggelig, så jeg kan forstå at hun tenkte det, men... Hun fortalte meg at hun ikke trodde han flørtet, men det var tydelig at hun var flau nå som jeg tok henne på det. Det er egentlig mer til denne historien, men jeg velger å ikke forklare den i detalj. Så det er ikke nødvendig å tolke alt her. 

Nå sitter jeg igjen med å ha mista trua på vennskapet vårt. Vi er egentlig i samme gjeng også (ja, det hele er veldig komplisert). Hvordan kan jeg fronte det hele? Jeg vurderer å ta en ordentlig prat med henne. Det har bygget seg opp mange følelser over tid, jeg tenker ofte på hvor dårlig hun har behandlet meg. Hun fordummer meg, får meg til å føle meg liten. Jeg trenger kjemien vi hadde, men jenta er ikke en god venninne.

Så teit som jeg er, så tenker jet jo på at jeg ønsker barndomsvenninnene mine (siden vi egentlig er en gjeng) i et framtidig bryllup... Jeg har mange andre venner, men disse betyr egentlig så mye for meg...

Hva ville du ha gjort? 

 

Sammendrag: Som 13-åring møtte jeg min livs bestevenninne, men da basert på humor og kjemi, ikke som støttespiller. Hun blir lett sjalu og har trampet mye på meg. Nå har hun flørtet med kjæresten min, og der går grensa. Hvordan gå frem?

 

 

Anonymkode: f7805...3a7

[AnonymBruker]

Bestevenninna du er kjempeusikker. Mer enn vanlig. Hun har med andre ord issues og burde prate med noenog bygge opp selvfølelsen sin. Jeg hadde tatt en virkelig stor prat med henne, gitt eksempler som viser dette, påpeke at det ikke er greit, men at du er glad i henne og vil se henne ha det bra. Det kan også hende at det bare er sånn, at dere må innse at dere ikke er så gode venner som dere trodde  (fordi gode venner skal virkelig støtte hverandre i godt og vondt, også GODT - noe sjalu mennesker ofte noe sjalu menneskerhar problemer med) og at dere er ferdige. Det er ikke alltid man trenger én bestevenn heller.

Anonymkode: 9f194...487

[AnonymBruker]

Hun er åpenbart veldig usikker på seg selv. Jeg ville beholdt henne som en venn, men ikke som bestevenn. Det må da finnes en mellomting mellom null kontakt og bestevenner?

Anonymkode: b6d5e...a5b