Noen som har mistet kontakt med barnet sitt?

[AnonymBruker]

Uten å gå for dypt i detaljer: mitt barn på 18 år, som bor på hybel, sliter med diverse. Hun har bestemt seg for at alt er min feil og er etter mitt syn ganske  irrasjonell. Etter et sinnsutbrudd for et par uker siden har hun blokkert meg på tlf og nekter å snakke med meg.

Noen som har vært i en slik situasjon og som har gode råd?

 

Anonymkode: c9ffb...4c2

[Gjest BearMama]

Er du sikker på at du er helt uskyldig?

Jeg kuttet all kontakt med min mor da jeg var 16. Og det var helt og holdent hennes feil. 

Har ikke snakket med henne siden. 20 år siden.

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uten å gå for dypt i detaljer: mitt barn på 18 år, som bor på hybel, sliter med diverse. Hun har bestemt seg for at alt er min feil og er etter mitt syn ganske  irrasjonell. Etter et sinnsutbrudd for et par uker siden har hun blokkert meg på tlf og nekter å snakke med meg.

Noen som har vært i en slik situasjon og som har gode råd?

 

Anonymkode: c9ffb...4c2

Kjære deg! Jeg tenker at det er noe uoppgjort mellom dere. Skal derfor gi deg et godt råd: ta kontakt og ikke gi opp! Hvorfor?

jo, 18-åringer er litt som 3-åringer i trassalderen. De blir sinte og trekker seg vekk, men de trenger deg likevel. På fagspråket kalles det «misque»/ villedende signaler. Dvs at de viser en ting, men mener noe annet.

hadde jeg vært mor i ditt tilfelle, hadde jeg ringt, sendt brev, sms, Mail etc. Og ikke gitt opp selv om du ikke fikk svar. Du kan også møte opp der hun er og spørre om hun vil snakke med deg.

husk da at: 

1. Hun ser verden på sin måte. 

2. Prøv så hardt du kan å forstå situasjonen hennes.

3. Prøv å lytte, og ikke snakke selv. Hvordan har hun det egentlig?

4. Vær ydmyk. Om hun kritiserer deg/noe du har gjort, kan du prøve å høre etter. Spør henne til slutt hva hun trenger av deg. Få henne til å konkretisere. 

5. Fortell henne at du elsker henne, og at du som mamma ikke er feilfri. Si at du ønsker at dere skal finne ut av dette, og spør om hun har forslag til hva du kan gjøre for å støtte henne.

6. Presiser at du aldri vil gi henne opp- uansett om hun trekker seg vekk fra deg, eller dere er uvenner.

Til slutt tror jeg det å gå i deg selv kan være vanskelig, men lurt. Kan det være noe du har sagt/gjort/ikke gjort som har bidratt til hennes problemer? I såfall må du si det til henne, og be om unnskyldning. Legg da til at du framover vil forsøke å være mer støtte  enn hun synes du har vært til nå. 

Å være mor er ikke lett. Men å gi opp barnet sitt er ikke et alternativ. Jeg er sikker på at du, med litt pågangsmot og tolmodighet, kan klare å hente henne inn igjen.

husk også at hun bare er 18. Mye kan skje de neste 2-4 årene, og det er hvordan du løser situasjonen nå, som vil stake ut kursen videre for forholdet deres.

ikke gi opp. Fortsett å ta kontakt selv om hun ikke gir noe tilbake. Vær positiv og ydmyk i kontakten.

vet det ikke er lett. Men det klarer du.

sender deg en styrkeklem❤️

Anonymkode: 85d0c...7d7

[AnonymBruker]

Har ingen råd, men jeg sa ifra til min mor alt på barneskolen at da jeg ble voksen ville jeg aldri se henne igjen. Hun trodde jeg tullet.

Jeg ser henne innimellom i familiesammenkomster sånn hvert skuddår, men jeg har holdt meg langt borte siden jeg flyttet på hybel på VGS. Har gjort det helt klart at jeg vil ha ingenting med henne å gjøre overhode. Jeg har barn i skolealder og de har aldri sett henne og hun har ikke sett dem heller. Min mann har vel møtt henne to-tre ganger. Det var nok for han også...

En god indikator på om det er deg er vel som med min mor. Om alle, barna dine, venner, familie osv egentlig ikke vil ha noe med deg å gjøre så er det kanskje noe galt med deg...

Anonymkode: ff96a...cdd

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ingen råd, men jeg sa ifra til min mor alt på barneskolen at da jeg ble voksen ville jeg aldri se henne igjen. Hun trodde jeg tullet.

Jeg ser henne innimellom i familiesammenkomster sånn hvert skuddår, men jeg har holdt meg langt borte siden jeg flyttet på hybel på VGS. Har gjort det helt klart at jeg vil ha ingenting med henne å gjøre overhode. Jeg har barn i skolealder og de har aldri sett henne og hun har ikke sett dem heller. Min mann har vel møtt henne to-tre ganger. Det var nok for han også...

En god indikator på om det er deg er vel som med min mor. Om alle, barna dine, venner, familie osv egentlig ikke vil ha noe med deg å gjøre så er det kanskje noe galt med deg...

Anonymkode: ff96a...cdd

Dette. Vi er fire barn, og ingen av oss har kontakt med mamma. Alle har kuttet henne ut av livet i voksen alder. Så vidt jeg vet har hun ingen venner heller lenger, ingen holder ut den giftige personligheten hennes.. 

Dersom du ser et mønster i at folk forsvinner ut av livet ditt, bør du gå i deg selv, og skaffe deg terapi for å endre deg til det bedre. 

Min mor har ikke et eneste fnugg av selvinnsikt, så hun forstår overhode ikke hvorfor ikke vi snakker med henne.

Anonymkode: 5a427...2cc

[AnonymBruker]

På 1.3.2019 den 0.22, BearMama skrev:

Er du sikker på at du er helt uskyldig?

Jeg kuttet all kontakt med min mor da jeg var 16. Og det var helt og holdent hennes feil. 

Har ikke snakket med henne siden. 20 år siden.

Jeg gjorde akkurat det samme. Etter fem år innså jeg at det ikke kun var foreldrene mine som hadde gjort feil, og at ungdommer kan være vanskelig. 

Idag har jeg et kjempe bra forhold til både mor og far. 

Anonymkode: af062...dbc

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette. Vi er fire barn, og ingen av oss har kontakt med mamma. Alle har kuttet henne ut av livet i voksen alder. Så vidt jeg vet har hun ingen venner heller lenger, ingen holder ut den giftige personligheten hennes.. 

Dersom du ser et mønster i at folk forsvinner ut av livet ditt, bør du gå i deg selv, og skaffe deg terapi for å endre deg til det bedre. 

Min mor har ikke et eneste fnugg av selvinnsikt, så hun forstår overhode ikke hvorfor ikke vi snakker med henne.

Anonymkode: 5a427...2cc

Takk, men jeg har ikke opplevd at andre har «forsvunnet», verken mine andre barn, annen familie eller venner. Kun 18-åringen. Hun får oppfølging av psykolog, takk og pris, men skulle gjerne kunne vært en støtte og bistand. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

[Gjest BearMama]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjorde akkurat det samme. Etter fem år innså jeg at det ikke kun var foreldrene mine som hadde gjort feil, og at ungdommer kan være vanskelig. 

Idag har jeg et kjempe bra forhold til både mor og far. 

Anonymkode: af062...dbc

Tro meg. Det er ofte faktisk foreldrene som har skylden. At du var en skader fugl er noe helt annet. Men de jeg om som har kuttet kontakt med foreldrene sine har gjort det med god grunn mens foreldrene ikke innser hva de liksom gjorde galt.

Endret 2. mars 2019 av BearMama

[AnonymBruker]

Jeg har også kuttet alle bånd til min mor. I dette tilfellet handler det om feil som kanskje kunne vært tilgitt om det ble bedt om tilgivelse og at hun innså og innrømmet at hun har gjort mye feil. og deretter gitt en uforbeholden unnskyldning. Hun måtte også vist med handling at hun har forandret seg. Hun fikk flere år og advarsler før hun ble helt kuttet, og i dag har vi ingen kontakt og hun kommer ikke til å få møte mine barn før de er 18 og evt. tar det valget selv. 

Jeg tenker at du bør tenke godt og nøye gjennom det hun anklager deg for som er grunnlaget for dette, og deretter tenke om det er noe du burde gjort annerledes. Ikke vær opptatt av at det er menneskelig å gjøre feil, vær opptatt av å vise at du er lei deg for at ting har blitt som de har blitt. Send henne gjerne en lang melding der du skriver at du er lei deg for det, at forholdet deres er viktig og at du håper hun vil ha kontakt med deg igjen når hun føler seg klar for det. Så lar du henne ta kontakt. Mer enn det synes jeg ikke du bør gjøre, og det kan være fyr på bålet å ikke respektere hennes ønsker.

Anonymkode: 9bced...771

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også kuttet alle bånd til min mor. I dette tilfellet handler det om feil som kanskje kunne vært tilgitt om det ble bedt om tilgivelse og at hun innså og innrømmet at hun har gjort mye feil. og deretter gitt en uforbeholden unnskyldning. Hun måtte også vist med handling at hun har forandret seg. Hun fikk flere år og advarsler før hun ble helt kuttet, og i dag har vi ingen kontakt og hun kommer ikke til å få møte mine barn før de er 18 og evt. tar det valget selv. 

Jeg tenker at du bør tenke godt og nøye gjennom det hun anklager deg for som er grunnlaget for dette, og deretter tenke om det er noe du burde gjort annerledes. Ikke vær opptatt av at det er menneskelig å gjøre feil, vær opptatt av å vise at du er lei deg for at ting har blitt som de har blitt. Send henne gjerne en lang melding der du skriver at du er lei deg for det, at forholdet deres er viktig og at du håper hun vil ha kontakt med deg igjen når hun føler seg klar for det. Så lar du henne ta kontakt. Mer enn det synes jeg ikke du bør gjøre, og det kan være fyr på bålet å ikke respektere hennes ønsker.

Anonymkode: 9bced...771

Har gjort det, men oppdaget at jeg var blokkert på telefonen. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker said:

Har gjort det, men oppdaget at jeg var blokkert på telefonen. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

Hadde kjøpt meg ny telefon (altså - et nytt nummer som ikke er blokkert), og forsøkt å sende en ny melding. Da har du i det minste en sjanse for at hun leser meldingen din, og prisen er verdt det. 

Anonymkode: 0cd6c...ab0

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har gjort det, men oppdaget at jeg var blokkert på telefonen. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

Ja, det stemmer. Glemte det i farten, beklager! Jeg ville faktisk sendt henne et brev da jeg.

Anonymkode: 9bced...771

[AnonymBruker]

Hun er 18 år. Forskjellen på en 18 åring og en 14 åring er svært liten. Hun er psykisk syk og trenger ett sted å legge skylden for det fordi hun er for ung til å forstå at noen ganger er det ingen å klandre og at det kan godt være problemet er hos henne.

Om jeg var deg ville jeg startet å nærme meg forsiktig.  Sendt blomster på døra hennes 1-2 ganger i mnd hennes å skrive små kort som

-jeg er glad i deg vennen min, mamma

-jeg er her for deg om du trenger meg, mamma 

-jeg savner deg, mamma

Osv

Rett og slett vente henne ut til hun blir mer voksen å klar og samtidig minne henne på at du er der for henne uannsett.

Anonymkode: c8f52...3bf

[AnonymBruker]

Jeg har ikke opplevd dette, har voksne barn. 

Men i de tilfellene jeg har vært borti hvor dette har skjedd så er det noe som ligger bak. Og gjerne har foreldrene skylde, men ikke skjønner dette selv. 

Anonymkode: 68949...837

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun er 18 år. Forskjellen på en 18 åring og en 14 åring er svært liten. Hun er psykisk syk og trenger ett sted å legge skylden for det fordi hun er for ung til å forstå at noen ganger er det ingen å klandre og at det kan godt være problemet er hos henne.

Om jeg var deg ville jeg startet å nærme meg forsiktig.  Sendt blomster på døra hennes 1-2 ganger i mnd hennes å skrive små kort som

-jeg er glad i deg vennen min, mamma

-jeg er her for deg om du trenger meg, mamma 

-jeg savner deg, mamma

Osv

Rett og slett vente henne ut til hun blir mer voksen å klar og samtidig minne henne på at du er der for henne uannsett.

Anonymkode: c8f52...3bf

Skal hun begynne å kalle datteren sin mamma? 

Anonymkode: 2f4ce...82d

[AnonymBruker]

Foreldrene har skylden, uansett hva folk rundt måtte mene eller foreldrene selv (kun de det gjelder vet hvordan ting egentlig er, og mange foreldre nekter for hva de har gjort/sagt).

Å kutte en så nær relasjon som det et mor/datter forhold er, er INGEN enkel beslutning og skjer ikke på grunn av filleting. Det ligger dype sår bak som tydeligvis den voksne ikke gidder å anstrenge seg for å prøve å fikse.

Det er konsekvensen av at folk som egentlig ikke ønsker et barn intenst, får barn, fordi det var normen før og delvis den dag i dag også (vil du ikke ha barn er du unormal - utsagn).

Anonymkode: 5f809...48b

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Foreldrene har skylden, uansett hva folk rundt måtte mene eller foreldrene selv (kun de det gjelder vet hvordan ting egentlig er, og mange foreldre nekter for hva de har gjort/sagt).

Å kutte en så nær relasjon som det et mor/datter forhold er, er INGEN enkel beslutning og skjer ikke på grunn av filleting. Det ligger dype sår bak som tydeligvis den voksne ikke gidder å anstrenge seg for å prøve å fikse.

Det er konsekvensen av at folk som egentlig ikke ønsker et barn intenst, får barn, fordi det var normen før og delvis den dag i dag også (vil du ikke ha barn er du unormal - utsagn).

Anonymkode: 5f809...48b

Hæ?

Anonymkode: c9ffb...4c2

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har gjort det, men oppdaget at jeg var blokkert på telefonen. 

Anonymkode: c9ffb...4c2

Ja, men har du gjort det andre som anbefales i innlegget du siterer? Det var nok ikke at du kan sende ei melding som var det viktigste budskapet der. 

 

Ikke hør på de som ber deg ta kontakt igjen og igjen og igjen. Når noen ikke vil ha kontakt med deg, kalles det trakassering å aldri la de få være i fred. Enten er datteren din urimelig her, og da vil hun komme tilbake av seg selv etterhvert, eller så er det du som er problemet her. Da kan du sende henne ett eneste brev eller lignende en eneste gang, men ikke før du skjønner at du har oppført deg feil/har et problem og er villig til å legge deg flat og å stå for det. Alle meldinger før det vil bare drive henne lenger bort fra deg. 

Selv har jeg fremdeles bittelitt kontakt med min mor. Har jeg ikke det, mister jeg også kontakt med yngre søsken og nevøer. Hadde det ikke vært sånn, hadde jeg ikke hatt kontakt i det hele tatt. 

 

Anonymkode: aa2cc...f80

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Foreldrene har skylden, uansett hva folk rundt måtte mene eller foreldrene selv (kun de det gjelder vet hvordan ting egentlig er, og mange foreldre nekter for hva de har gjort/sagt).

Å kutte en så nær relasjon som det et mor/datter forhold er, er INGEN enkel beslutning og skjer ikke på grunn av filleting. Det ligger dype sår bak som tydeligvis den voksne ikke gidder å anstrenge seg for å prøve å fikse.

Det er konsekvensen av at folk som egentlig ikke ønsker et barn intenst, får barn, fordi det var normen før og delvis den dag i dag også (vil du ikke ha barn er du unormal - utsagn).

Anonymkode: 5f809...48b

Det kan også ligge psykisk sykdom e l hos ungdommen bak, som ikke er foreldrenes skyld. 

Anonymkode: d182f...4cf

[AnonymBruker]

Som 20-/21-åring slo jeg av telefonen i fire uker for å slippe maset fra foreldrene mine. Det var alfri fred å få, jeg var kjempesliten og orket ikke snakke med dem eller ha kontakt med dem. Kanskje hun trenger en liten pause?

Anonymkode: 927ec...b30