Er det noen her inne som vokste opp uten en pappa?

[AnonymBruker]

Hvordan har det påvirket deg? Har du hatt en farsfigur i livet ditt, og var det bra nok?

Anonymkode: 7b260...a17

[AnonymBruker]

Nei, men skulle ønske jeg gjorde det.

Anonymkode: b0ba4...ad4

[AnonymBruker]

Min samboer er. Han hadde dog et svært tett og nært forhold til morfaren sin, så har hatt en farsfigur i livet hele veien. Det tror jeg er utelukkende positivt. Barn trenger en mannlig rollemodell. 

Jeg er sterkt tilhenger av at barna også trenger pappa like mye som mamma, men jeg forstår jo at ikke alle fedre (eller mødre) er egnede foreldre. Da trenger de en substitutt. 

Anonymkode: fcc52...2c0

[AnonymBruker]

Vokste opp med en far og skulle ønske jeg slapp. 

Men for all del, det er supert for de som faktisk har hatt en brukandes pappa. 

Anonymkode: 7f544...e12

[AnonymBruker]

Vokste opp uten far og morfar, så ingen farsfigurer i mitt lit. Har gått helt fint, har ikke savnet noe.

Anonymkode: 701cd...897

[AnonymBruker]

Skulle ønske jeg vokste opp uten min pappa. Han har ødelagt livet mitt. 

Anonymkode: 9c1bd...f6b

[AnonymBruker]

Pappa stakk da jeg kom, viste ikke onteresse for broren min. Aspergers syndrom utredes jeg for og det er garantert fra pappa. Broren min sliter med de samme trekka... ingen på faraiden har klart seg noe særlig. Kusinene og fetterne mine sliter, halvsøsknene mine sliter, er i 30 åra og har ikke vært i arbeid. Tanta mi har vært ansatt på Rema hele livet... aå.. jeg skal ikke viderere føre meg.

Anonymkode: bdc6f...e06

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp uten pappa, men har hatt en god farsfigur i morfar. Savner og savner, det hadde jo vært fint med to foreldre som har det bra sammen og ikke minst så blir økonomien bedre. Vi merket jo godt at vi skulle leve på en lønn. Men det har gått helt fint med alle oss søskene. 

Anonymkode: 3fa85...b07

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Pappa stakk da jeg kom, viste ikke onteresse for broren min. Aspergers syndrom utredes jeg for og det er garantert fra pappa. Broren min sliter med de samme trekka... ingen på faraiden har klart seg noe særlig. Kusinene og fetterne mine sliter, halvsøsknene mine sliter, er i 30 åra og har ikke vært i arbeid. Tanta mi har vært ansatt på Rema hele livet... aå.. jeg skal ikke viderere føre meg.

Anonymkode: bdc6f...e06

Gener kommer man ikke vekk fra. Men er det ikke relevant om du vokste opp med eller uten han da? Når det kommer til syndromet mener jeg. Hvordan har du hatt det ellers? Mye sint? Takler ikke avvisninger? Spiseforstyrrelser? Misforstår folk?

Anonymkode: 7b260...a17

[AnonymBruker]

Har vokst opp uten far og farsfigur. Morfar døde før jeg ble født, og min mor fikk først ny ektemann etter jeg var blitt voksen. Jeg viste lite interesse for eget opphav når jeg var yngre, og kan ikke huske at jeg var spesielt misunnelig på venninner i oppveksten.Men det var- og fortsatt er- et gjennomgående mønster at jeg lett får varme følelser og knytter meg til mannlige lærere, trenere, sjefer, behandlere etc, og streber veldig etter bekreftelse fra dem.

Har alltid funnet det litt sårt at jeg ikke har en pappa til å følge meg opp til alteret den dagen jeg skal gifte meg, helt frem til jeg leste en tråd her på kvinneguiden faktisk! Der fant jeg ut at det er relativt vanlig å gå opp alene eller sammen med kommende ektefelle.

Anonymkode: bbdae...863

[AnonymBruker]

Jeg er etterpåklatt og vokste opp uten en far. Han døde da jeg var 2 år, og mine brødre var 11 og 14 år. Det har desidert påvirket de to eldste mest, men begge er godt etablerte nå i voksen alder. Men tenårene og tidlig 20-årene var relativt turbulent for begge. Har du spesifikke spørsmål, og ikke generelle, så kan jeg sikkert være mer behjelpelig å besvare spørsmål. 

For meg personlig, så har jeg aldri hatt en farsfigur, og kjenner jeg får tårer i øynene bare å høre ordene far og pappa. Bare det å si pappa høyt gjør at jeg stopper helt opp og begynner å tenke. Mest så blir jeg veldig lei meg for at jeg har vokst opp uten en far, men jeg vet ikke hva jeg har gått glipp av. Og det er det som gjør det ekstra ille, når jeg har venninner som forteller historier de har gjort med begge sine foreldre eller bare faren. 

Det er veldig vanskelig å si hva jeg har gått glipp av, så jeg kan ikke peke ut noe og si at "sånn har det påvirket meg". 

Jeg mangler et referansepunkt, så jeg vet ikke hvordan ting hadde blitt om jeg hadde en far, men hele familie forholdet innad i familien vår er ganske...spesielt. Vi snakker sammen, uten å "snakke sammen". Og julemiddagene da jeg vokste opp var veldig rolige og dårlig med samtaleemner som ble kastet rundt. Sånn kan det jo være hos alle familier. 

Jeg vet veldig lite om min far, for det er så sårt å snakke om for min mor, og jeg kan kun huske at vi har snakket om han en gang side jeg var i 7-8 klasse og min mor fortalte meg at min far var død, selv om jeg allerede hadde vokst opp i ti år uten en far. Men det var liksom da jeg fikk bekrefta at "jeg har ikke far". 

Det aller mest spesielle som har hendt, er at jeg valgte nøyaktig samme utdanning som min far. Og det gjorde jeg uten at jeg var klar over hva han var utdannet som. Jeg fikk beskjed av min tante i et bryllup da jeg var på fjerde året i studiet at min far var også utdannet på akkurat samme studiet som jeg gikk på. Og det visste jeg ikke før jeg fikk beskjed den dagen. 

Kaotisk innlegg, men la gå. 

Anonymkode: 78c82...388

[AnonymBruker]

Vokst opp uten en far, men har hatt samme stefar i 35 år så har ikke hatt noe savn etter min biologiske far. Men, er uansett glad for at barnet mitt vokser opp med sin far i livet sitt. 

Anonymkode: 5056e...5af

[aiba]

Vokste opp uten far eller farsfigur, men ble kjent med pappa i voksen alder og vi har et godt forhold.savnet han aldri som barn, hadde jo en mor. 

[AnonymBruker]

Har aldri kjent min far, han var ikke i bildet da jeg ble født og min mor har aldri nevnt han. Gjennom barndommen har jeg egentlig aldri savnet en far. Jeg viste jo ikke hva det ville si å ha en far. Min mor fant en ny mann da jeg var 6 og jeg fikk flere søsken. Men jeg følte aldri at min stefar ble en far. Kalte han aldri «pappa», kun navn. (Vi har et godt forhold og mine barn kaller han for bestefar)

 

Jeg er nå voksen, over 30 år. Jeg ser nå at det nok har påvirket meg og mitt forhold til menn... Jeg har siden 16-årsalderen hatt forhold til 4 forskjellige menn, med bare få måneders opperom. De to siste var/er langvarige forhold, som resulterte i barn. Jeg har alltid følt et behov for bekreftelse fra menn. Om det er «daddy-issues» eller bare sånn jeg er aner jeg ikke. Men jeg ser en sammenheng mellom det å ikke å ha en farsperson og de mennen jeg har vært sammen med. Alltid eldre menn. Han jeg er sammen med nå et 11 år eldre enn meg. Jeg har behov for å føle meg trygg og ha et stabilt forhold. Samtidig søker jeg mye bekreftelse, noe som i mitt forrige forhold nesten førte til utroskap fra min side. 

Jeg higer etter å få oppmerksomhet fra menn, og får en slags rus av det. Kan være alt i fra å bli flørtet med til «likes» på bilder jeg legger ut på SoMe. Har ikke samme behov for bekreftelse fra kvinner. Snarere tvert i mot. Har problemer med å forholde meg til kvinner og synes det er enkelte å prate med menn. Jeg kunne tenkt meg å snakket med en psykolog om dette, kun av nysgjerrighet😜

Anonymkode: aae45...d1b

[AnonymBruker]

Har vokst opp uten en far. Har hatt bestefar og en onkel som farsfigur. Har ikke savnet en far i oppveksten. 

Har egentlig tenkt at det ikke har påvirket meg, men når jeg ser på mannen min, og hvordan han er med ungene våre, så ser jeg jo at han er en virkelig god pappa. Han er kanskje ikke så god kjæreste alltid, men en god far. Så kanskje underbevisstheten min fant han.. 

Anonymkode: dbeef...85a

[AnonymBruker]

Vokste opp med stefar, men han var/er jo som en far for meg, selv om jeg kjente på at jeg ikke er like mye datter for han som han er far for meg, da han fikk egne barn med moren min. 

Datteren min vokser opp uten far, ikke stefar heller. 

Anonymkode: e4709...6e5

[AnonymBruker]

Har vokst opp med sporadisk samvær med far fra 7-årsalderen. Og med sporadisk mener jeg at det ikke var en årlig event. Hadde i starten av barneskolen en stefar. Det ble slutt mellom dem etter va 5 år. Han er fremdeles det nærmeste jeg kaller en slags far for meg. Jeg er snart 40 nå.

De få gangene det faktisk var samvær, var faren min lite tilstedet. Det var hovedsaklig kona hans som såg til meg, mellom sine to egne barn. Var mest i veien. Ble alltid kun sendt avgårde på samvær, da med både fly og båt uten at jeg hadde erfaring med slikt fra før. Ble aldri spurt om jeg ville på samvær eller hvordan det hadde vært.

 

Tror det hadde vært bedre om jeg hadde sluppet det. Har ikke hatt kontakt med han på flere år. Han har aldri tatt initiativ til kontakt, aldri ringt meg eller noe.

Anonymkode: 896d7...401

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

kan ikke huske at jeg var spesielt misunnelig på venninner i oppveksten.

Anonymkode: bbdae...863

Samme her. Tenkte aldri på at de andre hadde en far eller noe slikt. Var også ei som vokste opp hos sine besteforeldre. Det var liksom bare slik det var. Ingen som stilte noen spørsmåltegn eller noe med det.

Anonymkode: 896d7...401

[AnonymBruker]

Var uten far frem til min stefar kom inn i livet mitt da jeg var 13. Han er en farsfigur, en veldig bra person, men tror jeg hadde vært den samme uten.

Anonymkode: ed66f...56f

[-Missi-]

Jeg hadde heller ingen far, han døde da huset til han og mamma brant ned mens mamma var gravid med meg. Har heller ingen morfar han døde av hjertestans da jeg var 2 år.

Jeg har hele livet savnet å ha en far, og tenkt mye på hvordan det kunne vært.

Sliter nok i relasjoner og, vet ikke hva slags type mann jeg liker så har vært med mye forskjellig. Ikke klarer jeg forelske meg heller.

Det som er litt hyggelig er at jeg er nøyaktig på cm like lang som pappa var, men utenom det er jeg kliss lik mamma.