Gå til innhold

Sliten av å være bestemor på fulltid


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

On 2/24/2019 at 8:05 AM, AnonymBruker said:

Jeg tenker datteren din har forståelse for dette og ønsker du sier i fra når det er noe du ikke kan følge opp lenger. 

 

Anonymkode: 68ff0...2df

Ermm..har du lest i det hele tatt hva ts har skrevet? Datteren hennes har NULL forståelse for annet en seg selv og sin egoistiske krav overfor moren sin...og moren la seg bli brukt som en TØFFEL. 

Anonymkode: 49fca...6ea

  • Liker 14
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

4 hours ago, AnonymBruker said:

Ja, jeg føler faktisk at å bare snu seg rundt å skulle skru helt av omsorg og kjærlighet slik mange her skriver føles egoistisk.

Jeg klarer ikke se på det som et regneark slik mange her legger opp til. Det er bare ikke sånn vi fungerer eller hvordan livet fungerer. 

Ja, jeg ser alt som alle her skriver og jeg forstår og erkjenner at vi har ikke klart å ta vare på oss selv og våre relasjoner til andre barn. Men det gjør fryktelig vondt og det har vært en tøff og lang prosess å komme dit. 

Det startet vel egentlig med nyheten om nummer to, også har vi tenkt og tenkt og snakket og snakket med hverandre. Ikke er det like lett å være enige oss to heller. Jeg har til tider følt veldig på å være den av oss to som har kommet frem til noen refleksjoner om oss selv og vår rolle i familien som må overbevise den andre. Minn mann og datter er på mange måter veldig like, og de er sterke individer med mye omsorg og kjærlighet. Da føles det ikke så godt å høre hvordan enkelte her beskriver min datter. Jeg tenker jo, skriver jeg så stygt om henne? Er det kanskje jeg som lager problemer og misnøye?

Jeg vil ikke risikere hverken ekteskapet mitt eller forholdet til min datter ved å plutselig snu verden på hodet. Hva om vi gjør som blir foreslått her i tråden også står vi der alene? 

 

TS

Anonymkode: 3bcad...0fc

Hvorfor egentlig skriver du om dette da? Høres ut som du skal bare fortsette å være en tøffel og beklager, men jeg kan tenke meg at de andre barn du har, samt andre barnebarn kommer til å vil ikke være sammen med dere i det hele tatt fordi JA, du er også egoistisk som kan ikke kutt navlestrengen til datteren din. La meg gjette, andre fellesbarn er en gutt. 

Anonymkode: 49fca...6ea

  • Liker 14
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg føler faktisk at å bare snu seg rundt å skulle skru helt av omsorg og kjærlighet slik mange her skriver føles egoistisk.

Jeg klarer ikke se på det som et regneark slik mange her legger opp til. Det er bare ikke sånn vi fungerer eller hvordan livet fungerer. 

Ja, jeg ser alt som alle her skriver og jeg forstår og erkjenner at vi har ikke klart å ta vare på oss selv og våre relasjoner til andre barn. Men det gjør fryktelig vondt og det har vært en tøff og lang prosess å komme dit. 

Det startet vel egentlig med nyheten om nummer to, også har vi tenkt og tenkt og snakket og snakket med hverandre. Ikke er det like lett å være enige oss to heller. Jeg har til tider følt veldig på å være den av oss to som har kommet frem til noen refleksjoner om oss selv og vår rolle i familien som må overbevise den andre. Minn mann og datter er på mange måter veldig like, og de er sterke individer med mye omsorg og kjærlighet. Da føles det ikke så godt å høre hvordan enkelte her beskriver min datter. Jeg tenker jo, skriver jeg så stygt om henne? Er det kanskje jeg som lager problemer og misnøye?

Jeg vil ikke risikere hverken ekteskapet mitt eller forholdet til min datter ved å plutselig snu verden på hodet. Hva om vi gjør som blir foreslått her i tråden også står vi der alene? 

 

TS

Anonymkode: 3bcad...0fc

Nå forstår jeg bedre hvorfor det er vanskelig for deg å endre situasjonen, TS.  Mannen din ser ikke på situasjonen på samme måte som deg, og du har ikke den støtten fra ham som er nødvendig for å endre på noe.  Har jeg forstått det riktig? 

Er helt sikker på at ingen som leser din omtale av din datter opplever henne som slem/stygg (ditt ord).  Bare som egoistisk, og med manglende forståelse for sine foreldres livssituasjon.  Det er dessverre ikke uvanlig at de unge tror at vi over 50 er her på jorden for å gjøre livet deres enklere ;) 

Som jeg ser det, er du nødt til å få mannen din med på ditt parti før emnet tas opp i familien som helhet. 

 

  • Liker 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er sikker på at din datter er et fint menneske på mange måter, hun ser bare ikke hele situasjonen. Det virker som at du sliter med å føle deg slem til henne om du reduserer nivå på støtte og hjelp, at du risikerer relasjonen? Hva om du jobber med å flytte motivasjonen din over på at du risikerer relasjonen til dine andre barn og barnebarn, som er mye mer reell.

Jeg tror også du kan tak i dette på flere fronter, uten noe oppgjør, og over tid vri inn endring. En ting er å snakke ærlig og fortrolig med din datter, fortell at du elsker å være med henne og barnebarnet og dere er glade for tiden sammen og at dere kan hjelpe. Men at dere samtidig føler dere slitne, og at dere føler på at dere ikke får fulgt opp og får tid en og en med de andre barnebarna, noe som dere ønsker. Så dere vil jobbe med å justere litt, både legge inn hviletid for dere gamlinger, og sette av tid til andre barnebarn. 

Så lager du en familiekalender for deg og mannen, hvor dere begynner med å sette av fritid for dere. Altså blokker ut tid som ikke er tilgjengelig. Så ofte som dere har behov for, om det er en helg i måneden, annenhver helg + to dager i uken. Så får dere siden jobbe med å fylle inn innhold i den tiden. Sett av ferieuker også hvor dere drar en tur dere to. Om noen har behov for hjelp på en hverdag dere blokket ut, kan dere være smidige og bytte dager, men ikke gi bort uten å bytte.

Så tar du en prat med hvert enkelt av de andre barna, si du synes du ser dem for lite, og ønsker å finne en måte å treffes oftere. Om dere kan avtale noe fast familiemiddag en gang i måneden hos dere (hverdag eller helg, første tirsdag i måneden?) eller/og fast avtale med hvert enkelt barnebarn en gang i måneden/så hyppig som dere ønsker/orker. Hente fra barnehage og kos hos dere frem til kveldsmat. Dere kan også avtale fast å ha alle barnebarna på besøk sammen, f.eks søndag ettermiddag hver sjette el.l. 

Et annet tips er å møtes for å gjøre noe sammen, ikke bare at barna er hjemme hos dere. Ta med en av familiene eller bare et par barnebarn (kommer an på alder) med på tur i skogen, fisketur og lignende. Natur, mosjon, bålkos gir energi og opplevelser for alle.

Hvis du tar initiativ som over, så vil du sikre samvær med alle barn og barnebarn + dere er ikke ledig så ofte for fellesdatter lenger, så du slipper å si nei uten grunn. Du har allerede planer. Så får hun over tid venne seg til at dere ikke kan stille opp for bare henne lenger, og hun forstår hvorfor og aksepterer det fordi du pratet med henne om det.

Bare pass på å ikke være for ambisiøse. Prøv dere frem, så kan dere øke på med avtaler hvis overskuddet tillater. Dere skal sette av fritid til dere to også, som kan brukes på konserter/forestillinger, ut på tur, koselige prosjekter, slappe av hjemme osv. Kanskje har dere noen vennskap med folk på deres alder å pleie også.

  • Liker 27
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 24.2.2019 den 19.51, AnonymBruker skrev:

Det var godt å høre at man ikke er alene, men trist å høre at det er flere. 

Hos oss er det også overnattingene som er mest krevende, gjerne i flere dager... og på kort varsel og tur og avtaler er gjerne alt gjort så vi får jo oss ikke til å si nei...

Det verste er vel egentlig at vi føler vi har kommet i en situasjon hvor vi er egentlig litt avvisende til andre når vi er slitne. Vi håper jo bare at ikke andre også skal spørre når vi alt er utslitt! Jeg tror jo andre merker det...

Jeg må, dessverre, innrømme at det er jo mye lettere å begrense alle andre som ikke har noe forventninger og som ikke krever sin plass for å komme til enn fellesdatteren.

Jeg føler også på det at vi klarer vel ikke å begrense dette. Vi føler oss ansvarlige, vi er glade i dem, og alle våre barn og barnebarn. Men vi føler oss mer slitne, mye mer nå enn når vi hadde barn. Merker at hele lasset og hodet velter om andre barn og ste-barn kommer på besøk eller trenger noe...

 

TS

 

Anonymkode: 3bcad...0fc

Det markerte her viser virkelig hvor lite de faktisk respekterer deres tid! Det er ikke annet enn frekt og utnytting å planlegge reiser og avtaler over flere dager uten å spørre om det passer på forhånd. Det hadde virkelig vært til pass for dem at dere sa nei når de har planlagt reiser uten å spørre dere om det passer på forhånd.

Kjenner meg igjen i denne situasjonen som et av de andre barna i en søskenflokk. Mine foreldre har begrenset kapasitet til å være barnevakt grunnet helse, og all den tiden de har til «rådighet» går til å passe et av mine søskens barn, noe som gjør at vi aldri spør dem om hjelp til noe hvis det ikke står om liv og helse, om du skjønner. Det føles provoserende for oss andre å høre om hvordan dette søskenet alltid er «så sliten» når vi tre andre vet hvor mye mer hjelp h*n får enn oss andre. 

Anonymkode: 6c60d...db7

  • Liker 29
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er jo veldig trist at dere skyver vekk de andre barna og barnebarna fordi dere lar den ene datteren tråkke over dere. Ser det er mange her som skryter av at du er en fantastisk bestemor, men helt ærlig er jeg uenig. Ja - for det ENE barnebarnet er du fantastisk, men i praksis så ødelegger du for resten av barnebarna dine. De vil jo ikke ha noe forhold til deg om det fortsetter slik. Det er ikke bra med forskjellsbehandling, og det er det så til de grader her. I tillegg gjør du datteren din og hennes mann en stor bjørnetjeneste, de er foreldre og må lære å klare seg selv både for sin egen og barnas skyld.

Du trenger ikke "skru av all omsorg og kjærlighet" (og hva med omsorg/kjærlighet til dere selv/resten av familien?) og lage regneark osv. Men det går likevel an å gjøre endringer. Hvis du vil endre det kan du snakke med datteren og varsle om at dere ikke har kapasitet til dette lenger, og at de er nødt til å være klare til å finne andre løsninger fremover. Og så faktisk gjennomføre selv om det sikkert blir noen ubehageligheter.

Du skriver "Jeg vil ikke risikere hverken ekteskapet mitt eller forholdet til min datter ved å plutselig snu verden på hodet". Da har du jo tatt valget ditt. Situasjonen må snus på hodet om du faktisk vil endre noe av dette.

Anonymkode: a9b62...a9f

  • Liker 35
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest BabyBlue

Hvis de begge har en greit betalt jobb, men ikke nok tid, så burde de betale noen for å passe barna når de ikke har anledning. Eller så kan de gå ned i stilling og kutte ned på utgifter? Vær ærlig med datteren din om at alderen begynner å ta på og at du er ferdig med å oppdra barn. Det er ingenting som stopper de fra å bli gravid på nytt heller, spesielt når de vet de har besteforeldre som stiller opp. Jeg syns du burde sette ned foten for barnets skyld - de må få inn en rytme i hverdagen hvor de får tid til barna sine, hvis ikke kommer de til å bli rådville den dagen du og mannen din hverken kan eller vil.

Ikke gjør dere uvurderlige når det gjelder barnepass og middag, de skal leve sine egne liv. Dere kan møtes av og til for å prate og kose dere, men middagsbesøk flere dager i uken hvor dere står for maten syns jeg faktisk høres veldig spesielt ut. Jeg er tjue og noe, barnløs og spiser hjemme hos mamma og pappa to ganger i måneden på det meste selv om jeg bare trenger å kjøre i et kvarter for å treffe de. Man er jo voksen når man flytter ut og betaler sine egne regninger? Og i hvert fall når man begynner å få barn?! Besøk hos bestemor og bestefar skal være for hygge syns jeg, ikke avlastning i en travel hverdag. 

Har dere vurdert å flytte litt lenger vekk eller til en mindre bolig? Jeg tror disse besøkene vil bety mer om de kommer innom sjeldnere. De er jo åpenbart glad i dere, men tar ting for gitt. Dere fortjener bedre. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, BabyBlue skrev:

Hvis de begge har en greit betalt jobb, men ikke nok tid, så burde de betale noen for å passe barna når de ikke har anledning. Eller så kan de gå ned i stilling og kutte ned på utgifter? Vær ærlig med datteren din om at alderen begynner å ta på og at du er ferdig med å oppdra barn. Det er ingenting som stopper de fra å bli gravid på nytt heller, spesielt når de vet de har besteforeldre som stiller opp. Jeg syns du burde sette ned foten for barnets skyld - de må få inn en rytme i hverdagen hvor de får tid til barna sine, hvis ikke kommer de til å bli rådville den dagen du og mannen din hverken kan eller vil.

Ikke gjør dere uvurderlige når det gjelder barnepass og middag, de skal leve sine egne liv. Dere kan møtes av og til for å prate og kose dere, men middagsbesøk flere dager i uken hvor dere står for maten syns jeg faktisk høres veldig spesielt ut. Jeg er tjue og noe, barnløs og spiser hjemme hos mamma og pappa to ganger i måneden på det meste selv om jeg bare trenger å kjøre i et kvarter for å treffe de. Man er jo voksen når man flytter ut og betaler sine egne regninger? Og i hvert fall når man begynner å få barn?! Besøk hos bestemor og bestefar skal være for hygge syns jeg, ikke avlastning i en travel hverdag. 

Har dere vurdert å flytte litt lenger vekk eller til en mindre bolig? Jeg tror disse besøkene vil bety mer om de kommer innom sjeldnere. De er jo åpenbart glad i dere, men tar ting for gitt. Dere fortjener bedre. 

Skulle skrive akkurat det samme 👏

Anonymkode: 01272...fdd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her.

Jeg forstår alle tankene og jeg forstår jo rent rasjonelt hva jeg burde gjøre. Men så kommer det dager da barnebarnet omtrent står på døren og foreldrene vinker fra bilen, og vi er allerede for trøtte til å klare å si nei og å ta fighten...

Enda verre er jo det når vi er så slitne at VI har spurt våre andre barn om ikke de vil ha besøk av barnebarnet fordi vi selv trenger avlastning. Merker jo at de reagerer med forvirring, avvisning og irritasjon. Men av og til er vi desperate og vår datter gir oss beskjed om at barnebarnet vil sikkert være med den og den og vi handler uten å tenke for vi også ønsker litt pusterom og at barnebarnet skal være med alle og ha det bra.

Det er en sirkel hvor jeg vet på en måte hva jeg kan og må gjøre, men hvor jeg ikke føler jeg får tid eller rom til å handle, planlegge eller gjøre annet enn å løse dette time for time, dag for dag på en måte som ikke raserer hele min og andres verden på dagen. Jeg klarer ikke tenke at jeg bare skal gjøre alt på en gang. Ting er rett og slett litt mye og det blir jo ikke bedre at vi oppfører oss slik vi gjør mot våre andre barnebarn og barn. 

 

Anonymkode: 3bcad...0fc

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Jeg forstår alle tankene og jeg forstår jo rent rasjonelt hva jeg burde gjøre. Men så kommer det dager da barnebarnet omtrent står på døren og foreldrene vinker fra bilen, og vi er allerede for trøtte til å klare å si nei og å ta fighten...

Enda verre er jo det når vi er så slitne at VI har spurt våre andre barn om ikke de vil ha besøk av barnebarnet fordi vi selv trenger avlastning. Merker jo at de reagerer med forvirring, avvisning og irritasjon. Men av og til er vi desperate og vår datter gir oss beskjed om at barnebarnet vil sikkert være med den og den og vi handler uten å tenke for vi også ønsker litt pusterom og at barnebarnet skal være med alle og ha det bra.

Det er en sirkel hvor jeg vet på en måte hva jeg kan og må gjøre, men hvor jeg ikke føler jeg får tid eller rom til å handle, planlegge eller gjøre annet enn å løse dette time for time, dag for dag på en måte som ikke raserer hele min og andres verden på dagen. Jeg klarer ikke tenke at jeg bare skal gjøre alt på en gang. Ting er rett og slett litt mye og det blir jo ikke bedre at vi oppfører oss slik vi gjør mot våre andre barnebarn og barn. 

 

Anonymkode: 3bcad...0fc

Hei Ts

Jeg er bestemoren som svarte deg tidligere og som kjenner seg igjen i situasjonen din og føler det litt som deg.
Jeg er ikke helt enig med de som mener det bare er å snakke med datter så løser det seg. Jeg tror at hadde dette vært noe din datter hadde tatt til etterretning på en bra måte, så hadde du/ dere ikke vært i den situasjonen dere er nå.

Jeg vet også for egen del at en slik samtale ikke hadde ført til annet enn tap av både barn og barnebarn.

Men når jeg leser hva du skriver så vil jeg gjerne gi deg noen tilbakemeldinger jeg kanskje tror har mer for seg. Jeg har selv tenkt på det en stund. 

Jeg tror dere må begrense besøk på lengde og hyppighet over tid. La oss si at de kommer for å være noen dager, eller de vil at barnebarnet skal være oss dere over flere dager,
Si at dere gjerne vil ha besøk, men at det ikke passer med mer enn en overnatting. 
Si dere har en avtale, har begynt med ny hobby, må passe et annet barnebarn osv

Ta det litt etter litt uten den store konfrontasjonen. 





 

Anonymkode: 34ec2...af9

  • Liker 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Jeg forstår alle tankene og jeg forstår jo rent rasjonelt hva jeg burde gjøre. Men så kommer det dager da barnebarnet omtrent står på døren og foreldrene vinker fra bilen, og vi er allerede for trøtte til å klare å si nei og å ta fighten...

Enda verre er jo det når vi er så slitne at VI har spurt våre andre barn om ikke de vil ha besøk av barnebarnet fordi vi selv trenger avlastning. Merker jo at de reagerer med forvirring, avvisning og irritasjon. Men av og til er vi desperate og vår datter gir oss beskjed om at barnebarnet vil sikkert være med den og den og vi handler uten å tenke for vi også ønsker litt pusterom og at barnebarnet skal være med alle og ha det bra.

Det er en sirkel hvor jeg vet på en måte hva jeg kan og må gjøre, men hvor jeg ikke føler jeg får tid eller rom til å handle, planlegge eller gjøre annet enn å løse dette time for time, dag for dag på en måte som ikke raserer hele min og andres verden på dagen. Jeg klarer ikke tenke at jeg bare skal gjøre alt på en gang. Ting er rett og slett litt mye og det blir jo ikke bedre at vi oppfører oss slik vi gjør mot våre andre barnebarn og barn. 

 

Anonymkode: 3bcad...0fc

Jeg synes kanskje det verste er når du spør andre om å passe barnebarnet. Ikke bare prioriterer du ikke tid og omsorg for dem og deres barn fordi du kun stiller opp for ett barn/barnebarn - men du prøver å rekruttere resten av familien til å bli med på denne vanvittige ensidigheten også. Ikke rart de gir uttrykk for forvirring, avvisning og irritasjon. Du må bare slutte.

Ta det steg for steg, se på det som en større operasjon med mange små justeringer som tilsammen over tid får til endringen som trengs. Steg 1: slutt å rekruttere resten av familien i å bygge opp under skjevheten. Hvis dere ikke kan eller orker, så sier du nei til din datter, det passer ikke i dag. Så lar du det ligge med det, overlat til henne å finne andre løsninger, hun er voksen. Om hun foreslår at søsken kan passe - svar diplomatisk det kan jo hende, ring og spør selv.

  • Liker 45
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bet meg merke i at du skriver at du kvier deg for å gjøre noe som vil snu livet til din datter og svigersønn på hodet. Men det å få barn innebærer jo nettopp å få snudd livet på hodet! (Noe det virker som din datter/svigersønn har sluppet å ta helt innover seg...?) Og min første tanke da jeg hadde lest innlegget ditt var at datteren din må få seg en Au Pair eller Nanny.

Jeg er usikker på om det er jobbsituasjonen eller "fritidsaktiviteter" som gjør at datter og svigersønn har så stort behov for avlastning/hjelp, men et minimumskrav bør være at de spør dere om det passer f ø r de evt. avtaler noe, eller bestiiler en tur, eller hva det nå er. Dersom det er snakk om lønningspils eller fester med venner går det fint an å prøve å finne en betalt barnevakt i nabolaget eller blant venner/venners familie osv. (Det krever litt å bli kjent og å våge å stole på noen andre enn bestemor, men det er fullt mulig.) Når det gjelder turer, er det jo veldig vanlig at småbarnsforeldre tar med barna. Som forelder har man egentlig aldr "fri", og dersom resten av vennegjengen ikke har barn ennå, er ikke dette noen unnskyldning i mine øyne. Egentlig syns jeg det virker litt som din datter og svigersønn burde prioritere å gjøre ting sammen med barnet sitt (barna sine) i steden for å jobbe seg ihjel eller bruke så mye tid på hverandre eller vennegjengen.

Dersom de ikke får hverdagen til å gå ihop i forbindelse med jobb og barn, må de vurdere å betale noen for å hjelpe til med dette, eller se på  egen stillingsprosent eller den totale jobbsituasjonen med hensyn til å få hverdagene til å fungere for familien. Jeg syns det er helt urimelig/ alt for mye forlangt at dere som besteforeldre i full jobb skal måtte bringe/hente i barnehagen og ha både foreldre og barnebarn på middag opptil flere ganger pr. uke. 

Jeg ville prøvd å ta en prat om det jeg skriver over her hvis det var min datter. Og jeg ville forklart at man faktisk får mindre energi etterhvert som man blir eldre, og at man kommer til et punkt hvor man er ferdig med både småbarnslivet og hverdagsliv med egne barn. Behovene og preferansene endrer seg med alderen, men det betyr ikke at man elsker barn og barnebarn noe mindre! Jeg ville vært veldig på tilbudssiden med hensyn til å skissere/hjelpe til med å finne alternativer, og jeg ville adressert ganske tydelig at  andre deler av familien, (som jeg kanskje er i ferd med å miste kontakten med), også trenger oppmerksomhet.

Etter en evt. samtale med datteren og etterr å ha fått et nødvendig pusterom, ville jeg vurdert om jeg skulle "innkalle" hele familien til faste søndagsmiddager,(en annen ukedag går selvsagt også bra), en gang pr. måned. Rett og slett for å være et samlingspunkt og sørge for at alle møtes litt oftere. Dette behøver ikke å være veldig rigid, men alle som har anledning bør møte opp til dette :)

Til slutt vil jeg si at familien din er heldige som har deg og din mann! Jeg håper dere finner en måte å håndtere situasjonen på som alle kan leve med og ønsker dere lykke til med en litt roligere besteforeldretilværelse :) 

 

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

På 23.2.2019 den 18.58, AnonymBruker skrev:

Merker at alderen begynner å ta på. Er tappet for energi, men vil veldig gjerne stille opp for alle barn og barnebarn.

Vi har flere barn og barnebarn, både mine og hans og felles. Det betyr at det er mange som ønsker noe av oss i form av å gjøre ting, pass osv. Dette går gjerne greit, men nå merker vi at vi gruer oss til vår eldste felles datter får sitt neste barn.

Vår datter krever mye av oss. Hun vil vi skal være med på alt, at vi passer ofte og hun og mannen er her på besøk flere ganger i uken og spiser ofte middag her. Vi henter og bringer i barnehagen for dem ofte, og vi har barnebarnet her på overnatting når de spør. Og de spør veldig ofte, og de tar ikke nei for et svar og kan være krevende å ha med å gjør om vi ikke lar dem «få viljen» sin når det gjelder pass o.l.

Hadde de andre, halvsøsken og søskenet, vært likedan hadde vi ikke hatt et våkent øyeblikk for oss selv utenom på jobb. Vår datter, som har fullført høyskole og har en ansvarlig stilling, og hennes mann, som er sivilingeniør, virker rett og slett helt avhengig av oss for å få hverdagen til å gå opp.

Ikke føler vi at vi har tid eller ork til å følge opp andre barnebarn eller barn og ste-barn heller fordi de legger så mye beslag på tiden vår.

Nå har altså vår felles datter fortalt oss at de venter barn igjen, og vi re slitt mellom lykke over nytt barnebarn og å grue oss til å ha en bitteliten en å passe i tillegg til barnebarnet som er eldre. 

Vi tenker at vi bør sette foten ned nå, men vi vil jo ikke ødelegge lykken over nytt barn. Vi vil si ifra og tenker at vi har mulighet til å endre dynamikken siden det kommer et nytt barn, men er i tvil om hvordan vi tar dette opp?

Anonymkode: 3bcad...0fc

På tide å gi denne datteren din en beskjed, tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du høres veldig sliten ut TS, og hvis du faktisk er det, håper jeg du velger å gjøre noen små endringer slik at du kan få det bedre. Noen endringer du selv kan stå inne for, det er du som skal leve med konsekvensene, ikke de som svarer her. 

Snakk med mannen din igjen! Om det er sånn at dere er uenige, og han synes det er stas med så mye besøk og du ikke, kan du vel feks besøke ei venninne, dra på massasjetime, treningstime etc, mens barnebarnet er på besøk. Mener selvsagt ikke at du skal løpe ut døra FORDI barnebarnet kommer, men lag en avtale for deg selv for neste uke (noe du liker og som gir energi og glede) og OVERHOLD den ved evt spørsmål/ besøk. Kanskje mannen din også endrer syn om han må ta mer av ansvaret under besøket selv, og viser større forståelse for deg?  Om du får han på laget blir det lettere, tror jeg. 

Kan du forsøke å fokusere på hva du ønsker mer av i livet, og hvordan du kan oppnå dette? Øag en konkret plan, of start med en ting. Uten nødvendigvis å ta en diger samtale med barna. Feks antar jeg du ønsker mer fritid. Kan du invitere mannen med på en hyttetur/hotell-weekend? Dere kan gå tur og slappe av på sofaen, da får du hvilt ut litt. Eller avtal en dagatur i helga, da er dere opptatt den dagen. Kan du invitere de andre på en ting? Også setter du av en hviledag etterpå, der du må si til din datter at du er innmari sliten og må hvile i dag. Det er lov! Forklar henne at du merker helsa bedre nå, og ikke orker så mye. Kanskje når datteren og mannen kommer til middag, kan du be dem hjelpe til å lage middag og rydde. Eller sett deg i sofaen, og be mannen din ordne for datteren deres! Det skulle jo bare mangle. Mulig jeg tar feil her altså, men jeg mistenker, som du nok skjønte, at du gjør mye av det praktiske selv. 

Kan være det hadde vært hjelpsomt å snakke med noen, enten aleine eller sammen med mannen. Det virker i tråden her som det er en selvfølge at alle de voksne barna har like stort ønske om å være med foreldrene, og alle besteforeldre ønsker å fordele tiden likt. Men det stemmer ikke alltid. Om du virkelig ønsker å opprettholde gode relasjoner med de andre barna og barnebarna, høres det ut som om det ville være lurt å prioritere de litt mer. Men det må gjøres uten at du mister deg selv, eller blir utbrent, og klarer du ikke dette på egenhånd så kanskje du trenger støtte. 

Hva syns du selv er det beste å gjøre i situasjonen du er i nå? 

Anonymkode: 37e0f...70c

  • Liker 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med å passe på egen helse? Dere kan prioritere den før barnebarn.

Anonymkode: 4c13a...15d

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg og mannen har to barn på 5 og 7 år og jobber godt over 100% begge to. Vi har aldri barnevakt fordi vi bor så langt unna våre foreldre, og vet du hva? Vi klarer oss helt fint. Vi er slitne, men vi har jo valgt det selv. Blir fysisk dårlig av å lese om folk som dattera di.

Anonymkode: ff86b...271

  • Liker 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her.

Vi har forsøkt å snu det tidligere. Vi har invitert andre barn og barnebarn, vi har tilbudt dem å komme når datteren vår, eller barnebarnet, er her og alene. Noen ganger får vi ja, men ofte blir vi avvist.

Vi har perioder hvor vi virkelig bestemmer oss for å gjøre noe for de andre og å prøve å reparere forholdet mellom oss. Men vi kan ikke gjøre det helt alene, og beklageligvis opplever vi ofte at vi faller raskt tilbake i det samme mønsteret etter å ha blitt avvist eller fordi vi blir fanget av begivenhetene og presset blir så stort at vi klarer ikke si nei.

Jeg sier IKKE at vi har gitt opp, og jeg sier i alle fall ikke at vi liker våre andre barn og barnebarn mindre. Jeg forstår at det båsen kan se sånn ut og oppleves sånn for de andre barna, men det er rett og slett ikke sant. Datteren, og svigersønnen, vår er en sterk person som hevder seg og som krever sitt. INGEN av de andre barna er slik.  Vi vet at det er nesten like mye på hans foreldre som på oss, og vi har også erfart at vi blir skjøvet bort til fordel for dem om vi prøver å si nei... Det føles veldig sårt og samtidig så skjønner i alle fall jeg at vi blir jo litt «lurt» til å konkurrere om deres gunst, men mannen min skjønner nok ikke det og skal være beste bestefar. 

Det koster ikke like mye å få høre at man er det fra andre barnebarn, så da legges det heller ikke inn like mye innsats der.

Vanskelig er det uansett, og jeg setter pris på innspill og kritikk. For det hjelper meg å tenke om dette på en annen måte og å bryte noen tankemønstre jeg ser at har blitt veldig usunne. Jeg skulle også ønske at jeg var tøffere, tydeligere og mer åpen mot alle i familien. Men det er jeg ikke. Jeg er konfliktsky, og kun tøff når jeg har noen i ryggen som er tøffe, som min datter...

 

 

Anonymkode: 3bcad...0fc

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.

Vi har forsøkt å snu det tidligere. Vi har invitert andre barn og barnebarn, vi har tilbudt dem å komme når datteren vår, eller barnebarnet, er her og alene. Noen ganger får vi ja, men ofte blir vi avvist.

Vi har perioder hvor vi virkelig bestemmer oss for å gjøre noe for de andre og å prøve å reparere forholdet mellom oss. Men vi kan ikke gjøre det helt alene, og beklageligvis opplever vi ofte at vi faller raskt tilbake i det samme mønsteret etter å ha blitt avvist eller fordi vi blir fanget av begivenhetene og presset blir så stort at vi klarer ikke si nei.

Jeg sier IKKE at vi har gitt opp, og jeg sier i alle fall ikke at vi liker våre andre barn og barnebarn mindre. Jeg forstår at det båsen kan se sånn ut og oppleves sånn for de andre barna, men det er rett og slett ikke sant. Datteren, og svigersønnen, vår er en sterk person som hevder seg og som krever sitt. INGEN av de andre barna er slik.  Vi vet at det er nesten like mye på hans foreldre som på oss, og vi har også erfart at vi blir skjøvet bort til fordel for dem om vi prøver å si nei... Det føles veldig sårt og samtidig så skjønner i alle fall jeg at vi blir jo litt «lurt» til å konkurrere om deres gunst, men mannen min skjønner nok ikke det og skal være beste bestefar. 

Det koster ikke like mye å få høre at man er det fra andre barnebarn, så da legges det heller ikke inn like mye innsats der.

Vanskelig er det uansett, og jeg setter pris på innspill og kritikk. For det hjelper meg å tenke om dette på en annen måte og å bryte noen tankemønstre jeg ser at har blitt veldig usunne. Jeg skulle også ønske at jeg var tøffere, tydeligere og mer åpen mot alle i familien. Men det er jeg ikke. Jeg er konfliktsky, og kun tøff når jeg har noen i ryggen som er tøffe, som min datter...

 

 

Anonymkode: 3bcad...0fc

Jeg syntes du er tøff som er så ærlig, selv når du får så mye kritikk! Jeg tror du kommer til å klare å snu dette på sikt, bare ved å endre tankegang, og prøve å gjøre noen små endringer uten å ta den store konflikten. 

  • Liker 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...