Sliten av å være bestemor på fulltid

[Handful]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var godt å høre at man ikke er alene, men trist å høre at det er flere. 

Hos oss er det også overnattingene som er mest krevende, gjerne i flere dager... og på kort varsel og tur og avtaler er gjerne alt gjort så vi får jo oss ikke til å si nei...

Det verste er vel egentlig at vi føler vi har kommet i en situasjon hvor vi er egentlig litt avvisende til andre når vi er slitne. Vi håper jo bare at ikke andre også skal spørre når vi alt er utslitt! Jeg tror jo andre merker det...

Jeg må, dessverre, innrømme at det er jo mye lettere å begrense alle andre som ikke har noe forventninger og som ikke krever sin plass for å komme til enn fellesdatteren.

Jeg føler også på det at vi klarer vel ikke å begrense dette. Vi føler oss ansvarlige, vi er glade i dem, og alle våre barn og barnebarn. Men vi føler oss mer slitne, mye mer nå enn når vi hadde barn. Merker at hele lasset og hodet velter om andre barn og ste-barn kommer på besøk eller trenger noe...

 

TS

 

Anonymkode: 3bcad...0fc

Dere har ikke en familie side på Facebook e.l, eller evt at du sender ut en sms til alle det gjelder om at dere kommer til å prioritere på rundgang, med hviledager og frihelger i mellom, sånn at alle vet at de kan ta like mye kontakt og si fra hvis de trenger hjelp? Men at hvis din datter hadde pass sist, så er det ikke hennes tur igjen før alle de andre også har fått muligheten. Dette er sikkert sårt for de,  sånne ting legges merke til. 

En stor klem til deg,  her trengs det forandring!

 

[AnonymBruker]

På 23.2.2019 den 20.58, AnonymBruker skrev:

Du er tydeligvis ikke helt ferdig å oppdra (den egoistiske og bortskjemte) dattera di.  Du må nesten bare spa inn med t-skje at det ikke er dere som har valgt å få barn denne gangen, men hun og mannen. De kan ikke forvente at familien skal fungere som ekstra-foreldre til barna deres. Hvis de trenger det: får de be om avlastningshjem. Dere skal kose dere med barnebar, ikke være foster-foreldre for et par av de. 

Anonymkode: e9b0c...81b

TESKJE!!!!

Anonymkode: a429f...580

[Jabbadabbaduu]

Jeg skjønner veldig godt at dere er slitne og lei dere for hvordan situasjonen har blitt! Det er helt rimelig at dere trenger mere frihet og har behov for å sette grenser!

Så kan man diskutere om datteren deres selv burde skjønne at de «misbruker» deres hjelpsomhet. Jeg tror egentlig ikke de skjønner eller ser det selv. Så dere blir nødt til å være tydelige og sette grenser. Jeg synes dere skal si det rett ut, på en så skånsom og omsorgsfull måte som mulig. Det er nok veldig lurt å planlegge ting for dere selv i kalenderen også, men jeg synes ikke det er nok å indirekte sette grenser på den måten. 

Det er nok skikkelig sårt for de andre barna, og for deres skyld tenker jeg at det er veldig fint hvis dere tydelig informerer alle om at dere gjerne vil passe barn og hjelpe, men at dere også er nødt til å prioritere egen fritid og hvile, og ikke minst at dere heretter vil prøve å fordele tid og krefter mere likt mellom barn og barnebarn. Selvsagt er det greit å hjelpe de som trenger det mest mere i perioder, men sånn som du beskriver at det har vært til nå, så er det veldig skjevt og sikkert ganske ubehagelig for de andre barna.  

Jeg har selv to søsken, og de to fikk barn før meg. Det betyr at mine foreldre på en måte allerede hadde slitt seg ut og søskenene mine hadde vent seg til å beslaglegge besteforeldrene, før mine barn ble født. Så vi har aldri fått noe hjelp av dem, sånn som søsknene mine har og får. De har passet mine barn i 2 netter på 6 år, og har for eksempel aldri ork til å stå opp med våre barn når vi kommer på besøk. Det hadde vært lettere å akseptere hvis det ikke var sånn at de gjorde det for søsknene mine hele tiden. 

Håper dere får satt grenser og rydder opp.

[AnonymBruker]

Dette er litt i gate med hun jeg kjenner som tvinger moren og faren sin til å selge huset og flytte etter henne fordi hun trenger barnevakt så ofte. Den stakkars moren ser helt utslitt ut og de andre barna og barnebarna kjenner henne knapt. Det er trist å være vitne til. Disse foreldrene klarer heller ikke å sette grenser for sin sterke datter. Det er ikke bra for noen, heller ikke for henne. Hun blir stadig mer trollete og kravstor.

Anonymkode: 4c5c3...902

[AnonymBruker]

Er det sånn at dette er fellesbarnet dere mens de andre barne du snakker om er særkullsbarn? Hvor mange andre barn er det snakk om? Og er de gutter eller jenter?

Anonymkode: 96d45...d42

[AnonymBruker]

På ‎23‎.‎02‎.‎2019 den 18.58, AnonymBruker skrev:

....

Ikke føler vi at vi har tid eller ork til å følge opp andre barnebarn eller barn og ste-barn heller fordi de legger så mye beslag på tiden vår.

Nå har altså vår felles datter fortalt oss at de venter barn igjen, og vi re slitt mellom lykke over nytt barnebarn og å grue oss til å ha en bitteliten en å passe i tillegg til barnebarnet som er eldre. 

Vi tenker at vi bør sette foten ned nå, men vi vil jo ikke ødelegge lykken over nytt barn. Vi vil si ifra og tenker at vi har mulighet til å endre dynamikken siden det kommer et nytt barn, men er i tvil om hvordan vi tar dette opp?

Anonymkode: 3bcad...0fc

Ta en alvorlig prat med datter, nå før baby kommer. Eventuelt inkluder svigersønn. Si det rett ut som det er: Tiden og kreftene deres har blitt veldig skjevfordelt i hennes favør, det er urettferdig for de andre barnebarna, dere orker rett og slett ikke så mye som før, og har ikke ork og lyst til å se de andre, og det er en stor sorg. Dere må prioritere bedre mellom alle, (og også prioritere dere selv), og derfor håper du at hun skjønner hvorfor dere ikke kan stille opp så mye som dere har gjort til nå, og slett ikke enda mer nå som babyen kommer. Du er nødt til å få det inn i ordnede former, så som "hente i barnehagen annenhver mandag, barnevakt etter behov: ca en overnatting i måneden. Sånn må det bli, fordi barnebarn x, y og z også skal få en overnatting en gang i måneden. Du ønsker også å være tilstede for det nye barnet, og at all tid med deg skal være kvalitetstid, ikke jobb og plikt og slitsomt. Det er pga alderen, og du håper hun forstår det.

Så må du (kanskje FØR denne samtalen), hive deg rundt og faktisk konkret gjøre noen avtaler med de andre., Nå er det deres tur, i lang tid framover.

Anonymkode: 0aacb...200

[AnonymBruker]

Huff, blir sår av å lese dette. 

Var selv eneste særkullsbarn I en familie med fellesbarn. Det merkes godt i barndommen, og det er trist å lese at ikke en gang når alle blir voksne, blir det mer rettferdig 😢 

Konkret tips tid deg ts: 

1. Ta kontakt med alle innblandede parter. Legg deg flat og fortell at du fra nå ønsker endring. 

2.Planlegg og sett klare og tydelige rammer for fellesdatteren: f.eks. :

alt av pass, middager hos dere etc må planlegges mininum 2 uker i forveien. Er det snakk om nattpass må dette på plass minimum 6 uker i forveien. Avtal gjerne en fast dag annen hver uke, hvor de kommer på middag til dere. 

Sett evt. midlertidig stopp på overnattinger, og si at dette kan ras opp igjen evt. om 4 mnd når dere har fått hentet dere inn. Sett da tak på max én natt. 

3. Si ifra om at det ikke blir helt uaktuelt for dere å passe både største barn og baby samtidig. Gi klar og tydelig beskjed. 

4.sett klar grense på antall passkvelder per mnd. Finn ut hva dere har kapasitet til, og fordel dette jevnt mellom alle. 

Dette kan bli en ny sjanse for deg, men du må stå i det, og tørre å ta kampene med den bortskjemte fellesdatteren. 

Anonymkode: 9de83...96d

[AnonymBruker]

*at det blir helt uaktuekt

Anonymkode: 9de83...96d

[AnonymBruker]

Jeg hadde også blitt sliten av å stille opp så mye som deg TS, enda jeg er sikkert 20 år yngre! Datteren deres har vært heldig som har fått så mye hjelp, men så er tiden kommet for å sette noen grenser. Det virker som hun har fått ja litt for ofte, og blitt litt for avhengig av hjelp. 

Jeg synes ikke det er noe galt i å være avhengig av litt hjelp fra besteforeldre, det er vi også. Men prøver å være bevisst på at vi ikke legger beslag på all fritiden deres. De liker jo å stille opp, og føle seg "nyttige", så jeg synes det er litt rart at noen her svarer at man aldri skal trenge hjelp, eller "bruke" besteforeldre som barnevakt. Det er jo ganske normalt, til en viss grad? Vi har i alle fall ikke råd til å betale noen hver gang vi trenger barnepass.

Anonymkode: 48f9a...a49

[AnonymBruker]

Vår familie har kjent på hvordan det er når foreldre prioriterer søsken og deres barn. Det var også fordi de følte at dette søskenet trengte mye hjelp (fordi h*n ble skilt og hadde barn alene 50%). Søskenet med barn var hos besteforeldrene så godt som hver dag, fikk middag og hjelp med kjøring til fritidsaktiviter osv. I tillegg overnattet barna ofte hos besteforeldre i helgene (de helgene h*n hadde barna). Besteforeldrene dro på ferie med dem hver sommer, og betalte selvsagt for alt. Skulle de ha med kake på en skoletilstelning så var det bestemor som bakte kaken. Trengte de nye sko var det bestemor som kjøpte sko. 

Vi opplevde at bestefordrene ikke hadde verken tid eller overskudd til å hjelpe oss med våre barn, så vi spurte sjelden. Flere ganger fikk vi nei også, de orket ikke ha våre på overnatting, fordi de andre barnebarna var der så ofte. Barna våre forsto det jo etterhvert og syns det var sårt. I tillegg er det ikke så hyggelig at man aldri fikk snakke med foreldrene sine alene, uten at søskenet er tilstede. Vi trakk oss litt unna, følte at vi og våre barn var mindre verdt for dem. 

Jeg syns det er utrolig dårlig gjort av besteforeldre å prioritere det ene barnet og dennes familie. Stygt gjort overfor de barnebarna som opplever å komme i andre rekke. 

Anonymkode: 3df2e...5f6

[Kattugla]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun og mannen gjør nok det, men samtidig unner vi jo våre å skulle tenke på nettopp seg selv og vi vil være der slik at de får det godt. Det er jo kanskje også vår feil at de har gjort en del tanker om dette, og er ikke vi da bare egoistiske om vi bare skal plutselig snu livene deres på hodet? Huff.. det er ikke lett dette.

TS

Anonymkode: 3bcad...0fc

Hvem tok seg av dine barn når de var små? Din datter og hennes mann kan ikke forvente å leve som barnløse når de først har valgt å få barn, det er de som må tilpasse sin hverdag etter barna og ikke dere. Du og din mann er jo ikke egoistiske om dere forventer at deres voksne barn klarer å ta konsekvensene av sitt valg om å starte en familie. Men dere har nok tatt hele curlingforeldreopplegget litt for langt...

[AnonymBruker]

På 24.2.2019 den 14.54, AnonymBruker skrev:

Kjære ts

Fra en bestemor til en annen. Jeg sliter med  noe av det samme som deg, og jeg klarer ikke å sette grenser. Problemet her er at de ikke bor så nærme at det er naturlig med besøk noen timer. 
Så her blir det overnatting ganske ofte. Barnebarna er ganske små så jeg blir helt utslitt av å skulle fly etter småbarn i flere dager.  Jeg er rett og slett for gammel til å orke det. Jeg sa forsiktig dette til  mine, resultatet ble at de var her like ofte, men da hele familien. Og ha en hel familie i et lite hus over flere dager en gang eller 2 i mnd sliter veldig på. 

Problemet er jo at jeg har flere barn, som også ønsker hjelp med barn, og som også ønsker å besøke, og jeg er veldig glad i dem alle sammen. Men skulle jeg ha hatt like mye besøk av de andre barnebarna og familien, så hadde jeg ikke hatt tid igjen. Ingen helger alene osv.

Jeg vil som deg så gjerne ha et godt forhold til barnebarna, men må ærlig si at jeg synes dagene er mer slitsomme enn da jeg hadde egne barn og de var små.

Jeg merker at for meg er grensen nådd etter en overnatting, etter to eller tre dager etter hverandre er jeg helt utslitt. 

Jeg kommer nok aldri til å klare å fortelle hvordan jeg føler det, det er så vanskelig når man så inderlig gjerne vil hjelpe til og være der.

Anonymkode: 34ec2...af9

Kanskje du skal skrive et brev til de? Jeg synes du formulerer deg godt skriftlig. Slik er jeg også, får fram budskapet mitt tydeligere skriftlig enn muntlig. Da kan du bare si at du har noe du ønsker å fortelle, også gir du brevet til de. 

Dere bestemødre må ikke glemme å ta vare på dere selv. Trossalt så er dere ferdig med oppdragelsen av deres barn.

Anonymkode: fe572...451

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hun og mannen gjør nok det, men samtidig unner vi jo våre å skulle tenke på nettopp seg selv og vi vil være der slik at de får det godt. Det er jo kanskje også vår feil at de har gjort en del tanker om dette, og er ikke vi da bare egoistiske om vi bare skal plutselig snu livene deres på hodet? Huff.. det er ikke lett dette.

TS

Anonymkode: 3bcad...0fc

DU lurer på om dere blir de egoistiske hvis dere gjør det rette overfor de andre barnebarna, og det rette overfor dere selv? Da har det gått for langt.

Anonymkode: 2ac86...f06

[Aleksandra1]

Har dem ikke råd til barnepass? Jeg hadde flyttet til Norge som 19 - åring med familien 1300 km unna. Etterhvert fikk jeg et barn, og har blitt alenemor. Ingen hjalp meg, selv har jeg begynt å lære meg språk, fikk en praksisplass for å så få jobb der, tok bachelor, tok lappen, flyttet fra den ene siden av byen til den andre, mm. Aldri noen gang hadde jeg fått hjelp fra familien, ingen barnepass, henting, bringing. Men vet du hva? Jeg klarte meg! Så det at datteren din ikke klarer seg uten dere er beklager, bare tull. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det sånn at dette er fellesbarnet dere mens de andre barne du snakker om er særkullsbarn? Hvor mange andre barn er det snakk om? Og er de gutter eller jenter?

Anonymkode: 96d45...d42

Nei, vi har særkullsbarn hver også to felles. 

Vi har til sammen fire barnebarn.

Hvilket kjønn de alle er vil jeg faktisk ikke legge ut om. Det er alt jeg føler for å dele i detalj.

 

TS

Anonymkode: 3bcad...0fc

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

DU lurer på om dere blir de egoistiske hvis dere gjør det rette overfor de andre barnebarna, og det rette overfor dere selv? Da har det gått for langt.

Anonymkode: 2ac86...f06

Ja, jeg føler faktisk at å bare snu seg rundt å skulle skru helt av omsorg og kjærlighet slik mange her skriver føles egoistisk.

Jeg klarer ikke se på det som et regneark slik mange her legger opp til. Det er bare ikke sånn vi fungerer eller hvordan livet fungerer. 

Ja, jeg ser alt som alle her skriver og jeg forstår og erkjenner at vi har ikke klart å ta vare på oss selv og våre relasjoner til andre barn. Men det gjør fryktelig vondt og det har vært en tøff og lang prosess å komme dit. 

Det startet vel egentlig med nyheten om nummer to, også har vi tenkt og tenkt og snakket og snakket med hverandre. Ikke er det like lett å være enige oss to heller. Jeg har til tider følt veldig på å være den av oss to som har kommet frem til noen refleksjoner om oss selv og vår rolle i familien som må overbevise den andre. Minn mann og datter er på mange måter veldig like, og de er sterke individer med mye omsorg og kjærlighet. Da føles det ikke så godt å høre hvordan enkelte her beskriver min datter. Jeg tenker jo, skriver jeg så stygt om henne? Er det kanskje jeg som lager problemer og misnøye?

Jeg vil ikke risikere hverken ekteskapet mitt eller forholdet til min datter ved å plutselig snu verden på hodet. Hva om vi gjør som blir foreslått her i tråden også står vi der alene? 

 

TS

Anonymkode: 3bcad...0fc

[solmåneogstjerner]

På 24.2.2019 den 11.53, AnonymBruker skrev:

Så flott at dere har stilt opp på denne måten, det er mer enn hva man skulle forvente.

Jeg tror ikke jeg ville skrevet brev eller tatt det opp. Det kan fort tas ille opp. Jeg ville rett og slett heller begynt å fylle opp kalenderen med andre ting for en periode, slik at de ser at de ikke kan basere seg på dere. I alle fall som et første steg. Om det ikke fungerer, ville jeg sett på en annen måte å gjøre det på. 

Anonymkode: 64fc2...eff

Enig. 

Til ts: jeg ville bare sagt at dere er opptatt, når det blir spurt om barnevakt og henting i bhg. Du kan gjerne si at du har en avtale med en venninne da, at du er sliten, skal noe annet eller hva som helst. Om du får spørsmål tilbake om detaljer i det du skal (slik at det kan vurderes om det er viktig nok...) så sier du bare at du kan ikke fordi du skal... 'gjenta det du sa tidligere'.

Om de ikke har forstått etter to-tre-fire ganger så ville jeg tatt 'praten', om at du er sliten, vil ha tid ned andre barn og barnebarn, gjøre ting med venner osv. 

Jeg synes dere har gitt vanvittig mye. Men ingen kan forvente at dere kan gjøre det i fremtiden. 

Tenk på dine andre barn og barnebarn. 

Men først av alt: tenk på deg selv! Du har gitt mye til barn og barnebarn. Nå er faktisk tiden til å tenke på deg selv! Ta barn og barnebarn med på tur, men ta en tur alene, med mannen eller med venner. Ligg på sofaen av og til og slapp av. Kos deg med mannen eller venner. 

Prøv å gjøre det sånn noenlunde likt med barnebarna. 

Du er ikke en barnevakt! Men kjempefint at du ønsker å være der for barnebarna. 

(Hilsen småbarnsmor med foreldre som stiller opp. Jeg er så glad for det de er for mine barn. Men jeg forventer nesten ingenting. Er veldig glad for det de gjør, og de gjør mye mer enn nok! Og de gjør mye mindre enn deg!)

Endret 25. februar 2019 av solmåneogstjerner

[AnonymBruker]

Tro meg. Dette sårer de andre barna og barnebarna mer enn dere tror. Og at dere ikke gjør noe - sier noe - til denne datteren for å endre på det, sårer ennå mer! 

Anonymkode: 1ad10...2a8

[AnonymBruker]

Jeg er enig i ditt siste innlegg, TS. Jeg tror ikke det har noe for seg å avtale henting annenhver mandag eller overnatting en gang hver 6. uke o.l. Det hadde sikkert fungert fint om det var snakk om jobbrelaterte forpliktelser, men dette er familien og livet deres. Ingen grunn til å detaljplanlegge slik synes nå jeg, det er godt med fleksibilitet i hverdagen. Slik jeg ser det har du to valg:

1. Forklar situasjonen for datteren deres og mannen. Fortell at dere er slitne, at dere er veldig glad i å være med dem og barnebarnet, men at dere synes det er leit at dere får mindre kontakt med andre barn og barnebarn.

2. Begynn å legge flere planer selv, vær opptatt noen ganger de spør uten å "unnskylde" med noe mer enn at "Det passer ikke. Jeg skal xx da". xx kan selvsagt være å slappe av på sofaen. Finn samtidig på ting med andre barn og barnebarn litt oftere.

Jeg hadde forøskt å ikke gjøre dette til et stort oppgjør, men gjort noen små justeringer over tid. Dere kjenner datteren og øvrig familie best, og vet sikkert best hvilken fremgangsmåte som passer best. Med tanke på de andre barna kan dere jo fortelle at dere er lei for at det har blitt sånn hvis det passer seg slik en gang dere er sammen, men jeg tror ikke jeg ville gjort et stort nummer ut av det. Endre heller prioritering og vis gjennom handling at dere ønsker å være sammen med de like mye som med fellesdatteren og hennes familie. Lykke til, dere høres ut som flotte mennesker.

Anonymkode: 09f3c...b09

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg føler faktisk at å bare snu seg rundt å skulle skru helt av omsorg og kjærlighet slik mange her skriver føles egoistisk.

Jeg klarer ikke se på det som et regneark slik mange her legger opp til. Det er bare ikke sånn vi fungerer eller hvordan livet fungerer. 

Ja, jeg ser alt som alle her skriver og jeg forstår og erkjenner at vi har ikke klart å ta vare på oss selv og våre relasjoner til andre barn. Men det gjør fryktelig vondt og det har vært en tøff og lang prosess å komme dit. 

Det startet vel egentlig med nyheten om nummer to, også har vi tenkt og tenkt og snakket og snakket med hverandre. Ikke er det like lett å være enige oss to heller. Jeg har til tider følt veldig på å være den av oss to som har kommet frem til noen refleksjoner om oss selv og vår rolle i familien som må overbevise den andre. Minn mann og datter er på mange måter veldig like, og de er sterke individer med mye omsorg og kjærlighet. Da føles det ikke så godt å høre hvordan enkelte her beskriver min datter. Jeg tenker jo, skriver jeg så stygt om henne? Er det kanskje jeg som lager problemer og misnøye?

Jeg vil ikke risikere hverken ekteskapet mitt eller forholdet til min datter ved å plutselig snu verden på hodet. Hva om vi gjør som blir foreslått her i tråden også står vi der alene? 

 

TS

Anonymkode: 3bcad...0fc

Men må du skru av all omsorg og kjærlighet for datteren din og barnet hennes for å få plass til dine andre barn og barnebarn? Føles det sånn? Da er det jo noe som er galt... 

Det er jo ille at du/dere ikke klarer å se at det finnes gode måter å fordele omsorgen og kjærligheten på flere. 

Det inntrykket jeg får er at hensynet til denne datteren kommer før alle andre i familien. Om de andre barna og barnebarna blir såret er ikke så nøye, så lenge den ene datteren får all den omsorg og kjærlighet dere har å gi. 

Jeg tenker at det er du og mannen din som er kjernen i problemet. Dere har lagt opp til at datteren deres er helt avhengig av dere for å klare hverdagen som småbarnsmor. Det er ikke bra for noen av dere. 

Jeg syns oppriktig det er trist når besteforeldre aktivt velger å prioritere det ene barnet og dennes barnebarn, og lar de andre sitte utenfor å føle seg såret, avvist og mindreverdige. 

Trist. 

Anonymkode: 3df2e...5f6