Sliten av å være bestemor på fulltid

[Miewyn77]

Ha en familiemiddag med alle barna og barnebarna og lag noen styreregler/kjøreplan ift barnepass, middager etc. Når alle er der kan ikke den ene datteren kreve å få alt på bekostning av de andre. Så det vil regulere seg selv. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Miewyn77 skrev:

Ha en familiemiddag med alle barna og barnebarna og lag noen styreregler/kjøreplan ift barnepass, middager etc. Når alle er der kan ikke den ene datteren kreve å få alt på bekostning av de andre. Så det vil regulere seg selv. 

Godt forslag!

Anonymkode: 6c60d...db7

[AnonymBruker]

Jeg forstår ikke helt hva Ts vil ha ut av denne tråden? Hun beklager seg over situasjonen med datteren og barnebarnet, men det virker ikke som hun er interessert i å egentlig løse problemet. 

Anonymkode: 3df2e...5f6

[AnonymBruker]

Om dere har mine- dine og våres barn, så har dine - mine barn en ekstra besteforelder - disse trenger ikke å spørre dere.

fellesbarnet har kun dere- derfor faller alt på dere ..

dersom dere ikke orker- så la tiden som har vært ligge - og lag planer slik at dere må si nei. Dersom dere jobber - vær opptatt  - er dere pensjonister så ikke vær tilgjengelig..

forøvrig er det et privilegium å være besteforeldre , noe man bør kalkulere for når man velger å sette barn til verden - og da særlig om man har flere barn...

dere har valgt å få flere kull med unger- og i oppveksten har barna betalt en viss pris for dette.. pay- back...

Anonymkode: 41299...aca

[AnonymBruker]

TS her..

Jeg beklager at jeg var kvass og jeg setter pris på innspill. Dette er bare vanskelig.

Vi prøver, eller kanskje mest jeg for hun er jo "pappas jente", men det er ikke så lett. Hvordan ta kontakt med familien når de bare kommer med unnskyldninger og bortforklaringer om vi vil ha dem på besøk eller ønsker å besøke dem...? Og om vi først er sammen så sitter de der tause som om vi var fremmede. Heldigvis setter barnebarna våre stor pris på oss.

Relasjonen vi har med vår datter og hennes mann gir oss mye tilbake når vi er sammen. Det er lettere å oppretholde et forhold mellom flere som ønsker å være sammen, enn å gjøre det med personer som ikke åpner seg eller tar imot noe. Det betyr absolutt ikke at vi har gitt opp, om noen skulle tro det. Vi inviterer både på besøk, ferier og i det hele tatt og de fleste ganger får vi bare respons om at det passer aldri. De er jo også, og har alltid vært, flinke til å ordne seg selv og å hjelpe hverandre. Helt fra de var barn har de vært slik. De har ikke hatt det samme behov for hjelp med å etablere seg å komme i mål med studier, og vi vil jo ikke ta fra de stoltheten vi opplever at de har rundt det å klare seg selv.

Nå har vi faktisk vært opptatt noen dager, og det har vært utrolig deilig! Hodet tømmes, og tanker samles. Jeg og mannen min har gode samtaler, selv om vi ikke alltid er enige. Vi har også bestilt oss en ferie kort tid etter vår datters termin! Det føles som en stor bør er bare fjernet fra mine skuldre, og det er så fantastisk! Men min mann var klar på at vi må likevel på ferie med datterens familie, men jeg tar alt som jeg kan legge i plussboka i boka og på hjertet.

Anonymkode: 3bcad...0fc

[Olsen]

Vi gjør valg i livet. Alle valgene oppleves ikke alltid som valg. "Det bare ble sånn" for mange av oss. For dine/deres andre barn kan det oppleves som de blir  valgt bort. 

Det er ikke så rart at andre barn oppfører seg annerledes enn dette (krevende?) barnet som stadig melder ønsker og behov før dere har fått tenkt dere om. De er annerledes og har ikke samme kontakt, naturlig nok. Noe av det ansvaret er deres som foreldre/besteforeldre. De andre barne er kanskje også mer selvstendige enn denne (uselvstendige?) datteren? Går det an å gjøre datteren en tjeneste ved å si "nei"? Tenk på "nei" som en muskel som kan øves opp. Det koster mindre å si nei etter å ha gjort det noen ganger.

Datteren virker- unnskyld meg- ikke spesielt sympatisk. Det er flere å ta hensyn til her. Din datters barne er først og fremst hennes og hennes manns ansvar. Som besteforeldre har dere flere å være besteforeldre for. Nå virker dere som standby super-avlastere for et av barna.  Lykke til allikevel. Det kan bli bedre, selv om de tikke blir optimalt. 

 

 

[AnonymBruker]

På 16.3.2019 den 16.29, AnonymBruker skrev:

Vi prøver, eller kanskje mest jeg for hun er jo "pappas jente", men det er ikke så lett. Hvordan ta kontakt med familien når de bare kommer med unnskyldninger og bortforklaringer om vi vil ha dem på besøk eller ønsker å besøke dem...? Og om vi først er sammen så sitter de der tause som om vi var fremmede. Heldigvis setter barnebarna våre stor pris på oss.

Anonymkode: 3bcad...0fc

Jeg skjønner de. Når man blir såret gang på gang så må man på ett punkt ta avstand for å hindre seg selv ifra å bli såret enda mer. Det er en selvforsvarsteknikk som funker, om ikke en koselig en. Men jeg ville først startet med å ta avstand fra deres felles datter. Prøv å få et normalt forhold til henne (for det har dere ikke), og vedlikehold det. Så kan du ta opp kontakten med de andre barnene deres og forklare situasjonen. Men ikke gjør det før du har fått deres felles datter på avstand en stund, for om du prøver å bedrer forholdet med dine andre barn og så lar det falle tilbake kan du risikerer at de gir opp for godt og kutter kontakten.

Anonymkode: d3494...9a4

[AnonymBruker]

På 16.3.2019 den 20.49, Olsen skrev:

Vi gjør valg i livet. Alle valgene oppleves ikke alltid som valg. "Det bare ble sånn" for mange av oss. For dine/deres andre barn kan det oppleves som de blir  valgt bort. 

Det er ikke så rart at andre barn oppfører seg annerledes enn dette (krevende?) barnet som stadig melder ønsker og behov før dere har fått tenkt dere om. De er annerledes og har ikke samme kontakt, naturlig nok. Noe av det ansvaret er deres som foreldre/besteforeldre. De andre barne er kanskje også mer selvstendige enn denne (uselvstendige?) datteren? Går det an å gjøre datteren en tjeneste ved å si "nei"? Tenk på "nei" som en muskel som kan øves opp. Det koster mindre å si nei etter å ha gjort det noen ganger.

Datteren virker- unnskyld meg- ikke spesielt sympatisk. Det er flere å ta hensyn til her. Din datters barne er først og fremst hennes og hennes manns ansvar. Som besteforeldre har dere flere å være besteforeldre for. Nå virker dere som standby super-avlastere for et av barna.  Lykke til allikevel. Det kan bli bedre, selv om de tikke blir optimalt. 

 

 

denne

Anonymkode: 8d91e...7ef

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner de. Når man blir såret gang på gang så må man på ett punkt ta avstand for å hindre seg selv ifra å bli såret enda mer. Det er en selvforsvarsteknikk som funker, om ikke en koselig en. Men jeg ville først startet med å ta avstand fra deres felles datter. Prøv å få et normalt forhold til henne (for det har dere ikke), og vedlikehold det. Så kan du ta opp kontakten med de andre barnene deres og forklare situasjonen. Men ikke gjør det før du har fått deres felles datter på avstand en stund, for om du prøver å bedrer forholdet med dine andre barn og så lar det falle tilbake kan du risikerer at de gir opp for godt og kutter kontakten.

Anonymkode: d3494...9a4

Signerer den! Virkelig!

Anonymkode: 8d91e...7ef

[AnonymBruker]

På 16. mars 2019 den 16.29, AnonymBruker skrev:

TS her..

Jeg beklager at jeg var kvass og jeg setter pris på innspill. Dette er bare vanskelig.

Vi prøver, eller kanskje mest jeg for hun er jo "pappas jente", men det er ikke så lett. Hvordan ta kontakt med familien når de bare kommer med unnskyldninger og bortforklaringer om vi vil ha dem på besøk eller ønsker å besøke dem...? Og om vi først er sammen så sitter de der tause som om vi var fremmede. Heldigvis setter barnebarna våre stor pris på oss.

Relasjonen vi har med vår datter og hennes mann gir oss mye tilbake når vi er sammen. Det er lettere å oppretholde et forhold mellom flere som ønsker å være sammen, enn å gjøre det med personer som ikke åpner seg eller tar imot noe. Det betyr absolutt ikke at vi har gitt opp, om noen skulle tro det. Vi inviterer både på besøk, ferier og i det hele tatt og de fleste ganger får vi bare respons om at det passer aldri. De er jo også, og har alltid vært, flinke til å ordne seg selv og å hjelpe hverandre. Helt fra de var barn har de vært slik. De har ikke hatt det samme behov for hjelp med å etablere seg å komme i mål med studier, og vi vil jo ikke ta fra de stoltheten vi opplever at de har rundt det å klare seg selv.

Nå har vi faktisk vært opptatt noen dager, og det har vært utrolig deilig! Hodet tømmes, og tanker samles. Jeg og mannen min har gode samtaler, selv om vi ikke alltid er enige. Vi har også bestilt oss en ferie kort tid etter vår datters termin! Det føles som en stor bør er bare fjernet fra mine skuldre, og det er så fantastisk! Men min mann var klar på at vi må likevel på ferie med datterens familie, men jeg tar alt som jeg kan legge i plussboka i boka og på hjertet.

Anonymkode: 3bcad...0fc

Hvorfor MÅ dere på ferie med datterens familie egentlig? For at de skal ha barnevakt på ferien sin? Andre folk klarer fint å dra på ferie med småbarna sine, uten å ha med besteforeldre til å passe barna. 

Anonymkode: 3df2e...5f6

[ViljaH]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor MÅ dere på ferie med datterens familie egentlig? For at de skal ha barnevakt på ferien sin? Andre folk klarer fint å dra på ferie med småbarna sine, uten å ha med besteforeldre til å passe barna. 

Anonymkode: 3df2e...5f6

Hun sier jo at relasjonen med datter og svigersønn har gode sider også som er verdifulle og ønsket. Så det handler vel mest om å plassere oppdrageransvaret der det hører hjemme, at foreldrene tar den biten selv.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, ViljaH skrev:

Hun sier jo at relasjonen med datter og svigersønn har gode sider også som er verdifulle og ønsket. Så det handler vel mest om å plassere oppdrageransvaret der det hører hjemme, at foreldrene tar den biten selv.

Lest tråden?

Anonymkode: 8d91e...7ef

[ViljaH]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lest tråden?

Anonymkode: 8d91e...7ef

Jepps. Og innlegget til TS rett over. 

[FluffyJuggernaut]

Jeg skjønner at dere er redde for å bli alene om dere setter grenser for deres datter. For hun har jo straffet dere og holder barnebarnet unna om dere sier nei. Og nå er hun og mannen så vant til at dere aldri gjennomfører grensene dere har satt, at de bryr seg ikke når dere sier nei.

Og når det kommer til de andre barna og barnebarna så må dere gi det tid, for dere må bygge opp ett forhold som er blitt forsømt av dere to. Og de andre gangene dere har lovd bot og bedring, så går dere tilbake til å favorisere datteren og hennes familie så snart dere ikke får reaksjonen dere forventet og ønsket. Dere gjør det nok ikke med vilje, men tror nok resten av familien føler at dere straffer dem for følelsene sine. For selv om dere er glad i de, og de i dere, så er de såret. For alle gangene dere lover bedring og går tilbake til gamle vaner. Og jo flere ganger dere gjør dette, så lengre tid vil det ta for dere får det forholdet dere vil ha. For de er nok redd for å stole på at dere mener det dere sier, spesielt siden dere har sviktet før. I tillegg så vil de skuffe barna sine, for de vet hvordan det føles. Og vil ikke gi dere sjansen til å såre dem igjen når dere blir for opptatt med favoritten igjen.

Om du virkelig ønsker bedring i forholdene med de andre barna og barnebarna så må dere slutte å gjøre forskjell. Dere må tåle å bli avvist og dere må legge inn arbeidet for å reparere det dere har ødelagt. Dere må regne med å bli testet. Du gir inntrykk for at det gjør vondt når de ikke møter dere på halvveien, men er det rart at de ikke legger inn arbeidet? Men dere har jo ikke vært til å stole på. Om dere skal reparere forholdet til de andre barna så vil det ta tid og dere må vise at dere er seriøs og villig til å jobbe for det. Og for å greie det så kan dere ikke slite dere ut en plass, ta vare på dere selv. Vis at dere mener hva dere sier og hold løftene deres. Forhåpentligvis er det ikke for sent.

Og om datteren din blir å kutte kontakt for at dere setter grenser, så er det kjempe trist. Jeg tror ikke det blir å skje, men dere må nok regne med at hun blir sint, truer og lager drama i en lang stund. Dere har lenge latt henne tro at verden rotere rundt henne og hennes behov så det vil komme som ett sjokk når dere faktisk setter grenser. Men dere har lov til å ta hensyn til dere selv og bygge gode relasjoner med resten av familien.

[smilo]

Jeg leser at de eldste barna har blitt oversett fra den minste kom til verden og er derfor blitt selvstendige i ung alder. Den minste er blitt dullet med hele livet (som minst) og har fortsatt denne rollen selv som voksen. De andre barna har trukket seg bort fordi de i mange år aldri har vært viktige for foreldrene. Nå merker foreldrene at de har skjemt bort minstebarnet, og vil trekke seg unna, men jeg fryktet at relasjonen til de eldste kan være ødelagt for alltid. 

[Ulrikke]

Ikke skyld på de andre barna og si at det er vanskeligere å ha dem på besøk fordi de bare er stille... 

Alle vi utenforstående som leser denne tråden forstår hvorfor de er sånn! De føler seg nedprioritert, de ER nedprioritert, og har dermed ikke spesielt gode følelser i forhold til dette... Det må de faktisk få lov til! 

Dere som foreldre har latt dette skje. Sikkert ikke bevisst, men like fullt. Da må dere endre på det hvis dere ønsker et nært forhold til de andre barna før det er for sent! 

Selvfølgelig er det lettvint å være mer opptatt, men hvis jeg var søsken til denne datteren hadde jeg ikke tatt dere alvorlig før hun fikk tydelig beskjed om at streken var nådd. En ting er at dere er mye sammen med dere, en annen ting er at hun bare overkjører dere og virker å ha ekstremt lite respekt for dere. Dere er faktisk nødt til å forlange normal oppførsel og respekt! 

Disse voksne barna har helt sikkert ulik personlighet, men hvis du tenker deg om selv, hadde du hatt tid og lyst til å engasjere deg i noen som SÅ tydelig nedprioriterer deg? De fleste vil svare nei uten å blunke! 

[altflyter]

På 16.3.2019 den 16.29, AnonymBruker skrev:

TS her..

Jeg beklager at jeg var kvass og jeg setter pris på innspill. Dette er bare vanskelig.

Vi prøver, eller kanskje mest jeg for hun er jo "pappas jente", men det er ikke så lett. Hvordan ta kontakt med familien når de bare kommer med unnskyldninger og bortforklaringer om vi vil ha dem på besøk eller ønsker å besøke dem...? Og om vi først er sammen så sitter de der tause som om vi var fremmede. Heldigvis setter barnebarna våre stor pris på oss.

Relasjonen vi har med vår datter og hennes mann gir oss mye tilbake når vi er sammen. Det er lettere å oppretholde et forhold mellom flere som ønsker å være sammen, enn å gjøre det med personer som ikke åpner seg eller tar imot noe. Det betyr absolutt ikke at vi har gitt opp, om noen skulle tro det. Vi inviterer både på besøk, ferier og i det hele tatt og de fleste ganger får vi bare respons om at det passer aldri. De er jo også, og har alltid vært, flinke til å ordne seg selv og å hjelpe hverandre. Helt fra de var barn har de vært slik. De har ikke hatt det samme behov for hjelp med å etablere seg å komme i mål med studier, og vi vil jo ikke ta fra de stoltheten vi opplever at de har rundt det å klare seg selv.

Nå har vi faktisk vært opptatt noen dager, og det har vært utrolig deilig! Hodet tømmes, og tanker samles. Jeg og mannen min har gode samtaler, selv om vi ikke alltid er enige. Vi har også bestilt oss en ferie kort tid etter vår datters termin! Det føles som en stor bør er bare fjernet fra mine skuldre, og det er så fantastisk! Men min mann var klar på at vi må likevel på ferie med datterens familie, men jeg tar alt som jeg kan legge i plussboka i boka og på hjertet.

Anonymkode: 3bcad...0fc

Jeg syntes du skal klappe deg selv på skulderen for at dere faktisk har klart å si at dere er opptatt og for ferien dere har bestilt. Jeg kjenner likevel litt på smerten de andre barna deres kjenner på. 

Du sier de ikke har hatt samme behov som yngste til hjelp med å etablere seg og å bli ferdig med studiene. Forstår jeg deg rett med at dere har hjulpet yngste med penger til egenkapital og økonomisk større under studier? Men at dere ikke har hjulpet de andre? 

Jeg har et slikt småsøsken. Hen har alltid trengt hjelp og alltid fått hjelp. Å kjenne på en slik forskjellsbehandling unner jeg ingen! Jeg klarte meg praktisk fordi jeg måtte. Ikke fordi det var lett. 

Jeg har faktisk kuttet ut foreldrene mine på grunn av dette. Vi har noen pliktbesøk innimellom, men jeg begrenser det så mye jeg kan. Det er rett og slett for sårt å se småsøskenet mitt få praktisk og økonomisk bistand jeg aldri fikk, men også hadde trengt. 

Kan det tenkes at dette stikker dypere enn barnepass? At dere har favorisert det ene barnet i alle år på bekostning av de andre? Å klare seg fordi man er nødt, er tøft og sårt, spesielt når man står og ser på at et yngre søsken slipper å gjøre det samme. 

Jeg håper inderlig at jeg har misforstått, for om jeg ikke har det, så har dere veldig mye å reparere og snakke om. Ta tak før det er for sent! 

[AnonymBruker]

19 timer siden, smilo skrev:

Jeg leser at de eldste barna har blitt oversett fra den minste kom til verden og er derfor blitt selvstendige i ung alder. Den minste er blitt dullet med hele livet (som minst) og har fortsatt denne rollen selv som voksen. De andre barna har trukket seg bort fordi de i mange år aldri har vært viktige for foreldrene. Nå merker foreldrene at de har skjemt bort minstebarnet, og vil trekke seg unna, men jeg fryktet at relasjonen til de eldste kan være ødelagt for alltid. 

Det samme inntrykket har jeg etter å ha lest det Ts skriver i denne tråden. Fremstår som en veldig trist situasjon for de andre barna og barnebarna som er involvert. 

Anonymkode: 3df2e...5f6

[AnonymBruker]

Hei! Du må si ifra, og det er helt innafor! 

Klem til deg ♡ 

Anonymkode: 9f462...d14

[AnonymBruker]

På ‎16‎.‎03‎.‎2019 den 16.29, AnonymBruker skrev:

TS her..

Jeg beklager at jeg var kvass og jeg setter pris på innspill. Dette er bare vanskelig.

Vi prøver, eller kanskje mest jeg for hun er jo "pappas jente", men det er ikke så lett. Hvordan ta kontakt med familien når de bare kommer med unnskyldninger og bortforklaringer om vi vil ha dem på besøk eller ønsker å besøke dem...? Og om vi først er sammen så sitter de der tause som om vi var fremmede. Heldigvis setter barnebarna våre stor pris på oss.

Relasjonen vi har med vår datter og hennes mann gir oss mye tilbake når vi er sammen. Det er lettere å oppretholde et forhold mellom flere som ønsker å være sammen, enn å gjøre det med personer som ikke åpner seg eller tar imot noe. Det betyr absolutt ikke at vi har gitt opp, om noen skulle tro det. Vi inviterer både på besøk, ferier og i det hele tatt og de fleste ganger får vi bare respons om at det passer aldri. De er jo også, og har alltid vært, flinke til å ordne seg selv og å hjelpe hverandre. Helt fra de var barn har de vært slik. De har ikke hatt det samme behov for hjelp med å etablere seg å komme i mål med studier, og vi vil jo ikke ta fra de stoltheten vi opplever at de har rundt det å klare seg selv.

Nå har vi faktisk vært opptatt noen dager, og det har vært utrolig deilig! Hodet tømmes, og tanker samles. Jeg og mannen min har gode samtaler, selv om vi ikke alltid er enige. Vi har også bestilt oss en ferie kort tid etter vår datters termin! Det føles som en stor bør er bare fjernet fra mine skuldre, og det er så fantastisk! Men min mann var klar på at vi må likevel på ferie med datterens familie, men jeg tar alt som jeg kan legge i plussboka i boka og på hjertet.

Anonymkode: 3bcad...0fc

Det er veldig bra at dere har fått litt tid alene, og at dere klarer å være litt opptatt fremover.

Når det gjelder de andre barna, så er det som med alt annet. Gresset blir grønnest der du vanner.
Hadde dere i alle år brukt like mye tid og ressurser på de andre barna som det dere gjør på dette ene fellesbarnet, så hadde forholdet dere imellom vært like naturlig og bra.
Sånn som det er nå, så føler ikke de at dere har noe nært forhold, og de har basert sine liv på dette. Dere har ingen naturlig plass der. Om dere vil ha den, så kan dere ikke slå dere til ro med at "de trenger oss ikke". Dere må starte med å ha mye nok tid sammen, mange nok hverdager sammen, mange nok tomme samtaler om "ingenting", for at de skal begynne å føle på at dere er en naturlig del av deres liv.
Har dere spurt dem noen gang om det er noe dere kan bidra med økonomisk?
Har dere tilbudt at når den prioriterte datteren har fått økonomisk støtte, så får de andre tilbud om tilsvarende sum, selv om de ikke "trenger" det? (Hvis dere ikke har råd til å støtte alle, har dere da egentlig råd til å støtte EN?)

Det høres ut som om det ikke bare er tiden dere har prioritert til bare ett barn, men også andre ressurser. (Penger, støtte og oppmerksomhet)

Jeg tror som flere at de har blitt så selvstendige og klart seg så godt uten dere fordi de ikke har opplevd å ha et alternativ. De færreste velger å basere livet sitt på noe de vet at de ikke får.

Det er bare ytterst få som bruker penger i alle retninger fordi "milionarven fra en ukjent onkel i Amerika" sikkert dukker opp når regningen skal betales i morgen."
Av deres barn høres det også ut som om denne ene datteren er eneste av barna som baserer sitt liv på, og planlegger med,  at "Besteforeldrene stiller som barnevakt i morgen uten at jeg spør først".  (Hva gjør hun egentlig den dagen dere faktisk ikke er der?) 

 

Anonymkode: af810...bc6