Hvilke tanker har du rundt døden? Frykter du den?

[AnonymBruker]

Jeg må presisere at det ikke er lov med selvmordstanker her, men at man diskuterer på generelt plan om temaet.

Hva tror dere skjer etter døden? Om du tror alt bare er svart og at det er ingenting; frykter du da døden?

Personlig har jeg et ambivalent syn på det at døden er ingenting. Det kan av og til føles som en trøst å tenke på, og andre ganger er det en ekkel følelse.

Jeg tror ingenting på at det finnes noe etter døden. Ikke noen Gud, ingen himmel. Dessverre bare et evig mørke, eller ingenting.

Anonymkode: 22130...ee5

[AnonymBruker]

Den naturvitenskapelige delen av meg tror ikke på livet etter døden. Det er ingen fysiske bevis for en sjel i hjernen vår og man har ikke greid å fange opp spøkelser som en energi. 

Men så har jeg opplevd ting. Ting som sikkert kan bortforklares av et ateistisk syn, men om Gud hadde vist seg for alle levende vesener så hadde ateister uansett bortforklart det også. Jeg har opplevd så mange ting som gjør at jeg er veldig sikker på at det er mye vi ikke greier å oppfatte og jeg tror vi rett og slett ikke har utviklet noen teknologi som faktisk kan fange opp et spøkelse for eksempel. Jeg forstår at om det finnes en Gud så er han smartere enn oss. En del forklarer spøkelse som at mennesker setter igjen spor etter seg og at det ikke er en bevisst skapning. Jeg har sett spøkelser reagere på det jeg har sagt (og som ikke var noen hallusinasjon da vi var flere i samme rom og hva som er en hallusinasjon eller ikke bestemmes av regelen "flertallet har rett"). Jeg vet også om noen som vet når ting som ulykker skjer med folk, og vedkommende har aldri tatt feil og har til og med reddet liv ved å si hva en person skulle gjøre når en spesifikk situasjon oppstod. 

Jeg har kommet frem til egentlig at å tro på en hel evighet med ingenting etter døden er en usannsynlig ting å tro på. Jeg er uansett redd for døden om det så skulle være et liv etter døden fordi jeg vet ikke hvordan det er og jeg trives med livet og god mat og gleden med å være ute i naturen osv. Så jeg synes uansett liv etter døden eller ei at døden er skummel og egentlig utenkelig da jeg ikke kjenner til annet enn livet. 

Anonymkode: a1da4...e04

[AnonymBruker]

Etter en rekke opplevelser med avdøde mennesker og dyr som kan fornemmes og som gir beskjeder, og etter å ha lest Sjelereiser av Michael Newton og Døden ga meg livet av Anita Moorjani, så gleder jeg meg faktisk litt til å dø, før var jeg mest redd for det.

Anonymkode: bd203...303

[AnonymBruker]

Det er skummelt og spennende på samme tid. Jeg holder alle muligheter åpne. 

Anonymkode: 3bed7...d00

[AnonymBruker]

Mange vil ikke høre om døden, eller at folk er syke og døende.

Vi må slutte å se på døden som noe fælt og stygt. Alle skal dit, døden er like naturlig som fødsel. Når man dør i høy alder av alderdom går dette naturlig mentalt. Man er klar, dette gjelder nok når man er dødsyk også.

Les de siste bøkene til Per Fugelli, disse er fine å lese.

Selv ser jeg frem til døden, velger det i stedet. Er 41år, etter fyllte ser jeg på som livet er over egentlig. Det NÅ man lever! Som ung, folk må starte å tenke mer på hvordan de lever. Ikke følg a4-systemet om du ikke ønsker det, det som det fleste angrer på ved dødleiet er jo at de ikke levde livet som de vill selv....men som andre ville du skulle.

Dør heller tidlig med å ha levd et liv med masse reising og opplevelse enn å stå i et surt a4-liv med stress og jag man-fre frem til pensjonistalder.

Døden er god!

Anonymkode: b4a18...6aa

[AnonymBruker]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange vil ikke høre om døden, eller at folk er syke og døende.

Vi må slutte å se på døden som noe fælt og stygt. Alle skal dit, døden er like naturlig som fødsel. Når man dør i høy alder av alderdom går dette naturlig mentalt. Man er klar, dette gjelder nok når man er dødsyk også.

Les de siste bøkene til Per Fugelli, disse er fine å lese.

Selv ser jeg frem til døden, velger det i stedet. Er 41år, etter fyllte ser jeg på som livet er over egentlig. Det NÅ man lever! Som ung, folk må starte å tenke mer på hvordan de lever. Ikke følg a4-systemet om du ikke ønsker det, det som det fleste angrer på ved dødleiet er jo at de ikke levde livet som de vill selv....men som andre ville du skulle.

Dør heller tidlig med å ha levd et liv med masse reising og opplevelse enn å stå i et surt a4-liv med stress og jag man-fre frem til pensjonistalder.

Døden er god!

Anonymkode: b4a18...6aa

Jeg vil bare si at dette faktisk ikke er riktig. Jeg har fulgt en del mennesker over deres siste dager både gamle og unge. Jeg har vært borti både gamle og unge som ikke kan akseptere døden og er redd for den. Den første personen var en person i slutten av 80-åra. Vedkommende kunne på dette tidspunktet ikke snakke, men det blikket fortalte alt om hvor redd vedkommende var og hånden min ville vedkommende ikke slippe. 

 

Anonymkode: a1da4...e04

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke den er skummel. Men nå tror jeg at jeg skal til himmelen når jeg dør. 

Anonymkode: d9da1...216

[-lykke-]

Jeg er veldig redd for døden. Mest av alt er jeg redd for å miste noen av dem jeg elsker mest her i livet, da vil jeg heller dø selv enn å oppleve det. Med mindre det er snakk om at noen dør av alderdom, det er jo naturlig og derfor ikke så skummelt.

Jeg tror egentlig på et «liv» etter døden, men uvissheten skaper en veldig frykt i meg. Det jeg synes er mest trist med døden, er om alle de båndene vi har til menneskene i livet vårt skal bli brutt for alltid. Jeg vil ha mine kjære for alltid, rett og slett.

Apropos det en skriver over her, om at man ikke frykter døden når man blir gammel. Jeg hadde også hørt dette og trodde på det. Men så lå en som stod meg nær for døden. Han var gammel og hadde vært svært syk lenge. Han sa det aldri rett ut, men det var så tydelig at han var vettskremt over tanken på at han skulle dø. Det var rett og slett fælt å oppleve. 

Jeg håper så inderlig at jeg får lov til å bli riktig gammel. Og enda viktigere, jeg håper mine nærmeste får bli gamle og dø en «naturlig» død.

[AnonymBruker]

Jeg er litt redd for at jeg skal være bevisst etter at jeg er død, slik at jeg kanskje hører folk si " ånei, nå dør hun...". Så blir det å ligge å vente på at kroppen skrur seg av. Det høres veldig traumatiserende ut. Samtidig tror jeg ikke man merker noe når man først er død. Det er som alle årene før man ble født. Det er ingenting. Du kan ikke se et mørke for du har ikke lenger noen bevissthet. Du har ingen hjerne som tolker signaler og heller ingen øyne som ser. Hele ens eksistens opphører, noe som er vanskelig å ta innover seg.

Anonymkode: 8b3a8...935

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for å dø fordi jeg skal til himmelen. 

Anonymkode: d9da1...216

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd selve døden, for den klarer jeg liksom ikke forestille meg som noe annet enn at alt bare er slutt og blir rolig og fint. Enten ved at bevisstheten forsvinner, eller ved at vi går over i en annen slags tilstand.

Men jeg er redd for det å være døende. Syk, svak og med vondt. Vri seg i smerte i sykehussenga, med morfin som eneste hjelp. Kjenne at kroppen gradvis svinner hen, helt til den har skrudd seg av for godt. Og alle de eksistensielle tankene som må dukke opp i en slik situasjon; "Levde jeg riktig? Hva hvis jeg hadde valgt x og ikke y? Hva hvis jeg hadde turt å følge hjertet og ikke fornuften i større grad?" etc. Gråten fra sine nærmeste, som sitter rundt senga. Tanken på de man forlater. Huff.

Trøsten er at det er mange som har gått den veien før oss. Foreldre, besteforeldre, folk vi er glad i. Vi følger bare etter i deres spor. Vi får dessverre ikke liv uten død, så det er best å forsone seg med det.

Anonymkode: d9d29...7a8

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke redd for å dø fordi jeg skal til himmelen. 

Anonymkode: d9da1...216

Jeg og! 😊

Anonymkode: 5e6fe...57f

[Ardenus]

Da jeg ikke tror på himmel/helvete, så enten blir det svart og ikke noe mer skjer. poff borte, men jeg håper på at man blir født på ny, om det er nytt menneske eller dyr.

Håper man blir gammel, men ikke FOR gammel heller, vil heller dø mens jeg har hjernen i orden enn å sitte 10+ år på et gamle hjem å ikke vite hvem jeg er eller hvor jeg er.

[AnonymBruker]

Døden virker skremmende, men samtidig ikke om jeg lever så godt jeg kan. Jeg tror på Gud og paradis.

Anonymkode: 92981...4a1

[Gjest Krampus]

Det eneste jeg er redd for er hva som leder opp til døden. Det å dø av skade/sykdom/andre vonde ting, det skremmer meg. Men selve døden ser jeg ikke på noe annet enn å sovne og så gå tilbake til hva som var før vi ble født-ingenting. 

[asterix]

Jeg er overhode ikke redd for døden for da er jo alt over og vi eksisterer rett og slett ikke lenger, så hva er da å være redd for?

Jeg håper bare at jeg dør på en rask og smertefri måte.

[AnonymBruker]

Jeg frykter ikke døden og har vel egentlig aldri gjort det. Som kristen har jeg tro på et liv etter døden, og jeg ser fram til å se mine kjære igjen. Kanskje møter jeg også noen jeg ikke hadde ventet? Det jeg innimellom har fryktet, er en smertefull død. Jeg håper å få sovne stille inn, gammel og ferdig med livet her. Jeg håper at det også om meg skal sies: "Hun har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen." 

Alternativet til dette, slik jeg ser det, er at alt blir svart og at det hele er over. Det alternativet er heller ikke så verst, tenker jeg, og ikke noe jeg frykter.

Anonymkode: b6e7c...c96

[AnonymBruker]

Ser frem til å dø og tilbringe evigheten i paradis med Gud og med familie jeg har mistet

Anonymkode: c326a...f1f

[AnonymBruker]

Rart å tenke på hvor vår bevissthet tar veien. 

Jeg tror såvidt på tidligere liv og et liv etter døden. 

Anonymkode: 273f1...29a

[AnonymBruker]

Kroppen min er designet for å prøve å unngå død og fare, og den normale dødsangsten/fryktresponsen er den eneste måten jeg er redd for døden på. I bevisstheten min er jeg ikke redd for å dø. 

Det er ikke bare negativt å dø, de fleste har problemer og tanker som de sliter med, og kanskje har slitt med hele livet. Bitterhet, anger, sorg, dårlig samvittighet. Dette slipper man når man dør. 

Jeg er mer redd for å nesten dø, men overleve. Om jeg først havner i ei skikkelig stygg ulykke håper jeg at jeg dør heller enn å miste lemmer og kognitive funksjoner, eller blir så traumatisert at det ødelegger livet.

 

 

Anonymkode: f9286...214