Hva gjør du egentlig når du er helt alene? Trenger hjelp

[AnonymBruker]

Jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal starte, og jeg vet ikke hvordan jeg skal formulere meg uten at noen skulle kjenne meg igjen. Eller, hvem er det jeg lurer.... Hvem kjenner igjen meg? Det er jo faktisk ingen som kjenner meg. 

For 3-4 år siden ble jeg kjent med en mann via nettdating. Relasjonen vår startet med å sende nakenbilder og diverse tull på snapchat. Jeg trodde det bare var en forbigående flørt, men så endte jeg opp med å faktisk møte han og forelske meg i han. Greit nok. Vi ble sammen, og ting gikk veldig fort. Plutselig hadde jeg flyttet inn hos han. Han bor langt unna mitt hjemsted, såpass langt unna at jeg ikke kan dra hjem på dagsbesøk for å si det sånn. Siden jeg flyttet inn, som er rundt 2 år siden nå, så har jeg gått opp 20 kg. Jeg er per nå i fedmeklassen. Jeg har forandret meg, og ikke på en god måte. Jeg kjenner ikke meg selv igjen. Når jeg ser meg i speilet ser jeg et spøkelse av meg selv. Jeg var en gang ei dame som likte å ordne meg - jeg likte å sminke meg pent, kle meg stilfullt og jeg lakket alltid neglene og ordnet alltid håret. Nå driter jeg i meg selv, og håret mitt er fett og jævlig nesten hver dag, sminke har jeg ikke brukt på gudene vet hvor lenge. Klærne mine passer jeg nesten ikke fordi jeg har gått så mye opp i vekt, og jeg har ikke orket å kjøpe nytt. Før var jeg så tøff og stilig, jeg ser på bilder av meg selv som er fra 3-4 år siden, og jeg så jo så bra ut... Men jeg vet godt at der og da, så følte jeg meg ikke bra.

Uansett, jeg føler jeg begynte å forfalle etter at jeg fant ut at kjæresten var "utro". Skriver det i hermetegn fordi det var via sosiale media, de møttes aldri og jeg er usikker på hvor lenge han var "utro". Tror det var nakenbilder osv via snapchat en kort periode på kanskje 3-4 uker, eller kanskje lenger. Vet ikke. Uansett, det knuste meg, spesielt siden jeg faktisk tok steget og flyttet til han for å satse på forholdet. Jeg fant ut av dette utroskapet ca. 3 måneder etter jeg hadde flyttet inn. Siden da har jeg visst passordet hans på mobilen, og han tror ikke jeg gjør det men jeg har vært ofte inn på mobilen hans for å sjekke. Og han har ikke vært utro igjen... Så langt... Men mulig han sletter ting. Vet ikke. Per i dag vet jeg ikke hvor jeg står i forholdet vårt. Om jeg fortsatt elsker han eller bare er avhengig av han fordi jeg har kun han. Samtidig orker jeg ikke å gå ifra å kjenne han til å ikke kjenne han lenger. Jeg vil ikke miste flere mennesker i livet mitt, jeg har mistet så jævla mange.. Jeg har kjent SÅ mange, men nå kjenner jeg INGEN. Jeg er helt, helt alene. Noen dager elsker jeg han over alt på jord, andre dager vil jeg bare ut. Det varierer. 

Saken er at jeg sliter jo også med depresjon. Den varierer fra moderat til alvorlig, og i perioder kan det gå helt fint. Jeg går til psykolog, men føler ikke jeg kommer noe vei med psykolog. Har gått til en annen psykolog i mange år, men siden jeg flyttet måtte jeg bytte psykolog. Uansett så har jeg fått behandling i iallefall 8 år. Føler på en måte at jeg vet det jeg kan vite, og at jeg egentlig bare må fikse ting selv. At en psykolog ikke kan hjelpe meg så mye mer. 

Jeg har ikke venner. Og nei, jeg er ikke en av de som syter og klager over at jeg er ensom men har folk som tar kontakt med meg titt og ofte. Ingen bryr seg om meg. Alle driter i meg. De eneste folkene jeg har på snapchat er familien til kjæresten, min egen familie og ikke en kjeft av de sender meg snap. Ingen liker bildene mine på instagram selv om jeg bruker å legge ut naturbilder og diverse. Legger aldri ut selfies. Jeg er veldig, veldig ensom. Jeg ønsker meg så sårt noen venninner som jeg kan prate med om alt og ingenting, sladre litt med, gå på kafè sammen med, eventuelt kino. Bare noen jeg kan snakke med om løst og fast, og som faktisk bryr seg om meg og syns jeg er hyggelig og morsom å være med. Jeg har derimot ingen hobbyer eller interesser som gjør at jeg kan komme i kontakt med andre. 

Jeg har jobb, og jeg har gode kollegaer men jeg finner aldri noe å snakke om som ikke omhandler jobben. I pausene blir det nesten kleint fordi jeg ikke har noe å si annet enn jobbrelaterte ting. Hører hele tiden at de andre snakker om felles interesser eller ting som ikke handler om jobben, men jeg klarer ikke finne et eneste emne. Det samme gjelder familien til kjæresten min. Jeg kommer ikke fra en familiekjær familie selv, men familien til kjæresten er veldig sånn at man klemmer hverandre om man ikke har sett hverandre på en stund, spør og graver angående hva de driver med i fritiden osv. Og alle er så annerledes enn meg og har annerledes interesser enn meg, og jeg føler konstant at jeg ikke passer inn. Ved familiemiddager blir jeg alltid litt lei meg, for jeg ser jo at jeg ikke hører til her. 

Jeg har ikke utdanning i denne jobben, pga den psykiske helsen min henger jeg langt etter med skolegang. Tar opp fag nå, og skal ta flere til høsten, og jeg satser på høyskole til neste høst. Om alt går etter planen. Jeg aner ikke hva jeg vil eller hva jeg skal bli, men jeg må iallefall ha generell studiekompetanse. Jeg er 24 år gammel. 

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Jeg er så lei meg og alene, og jeg sliter sånn. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, og jeg klarer ikke se lyset i enden av tunnelen. Jeg har absolutt ingen jeg kan snakke med dette om. Kjæresten har hørt nok på klagingen min, og han vet ikke lenger hva han skal svare. Er på en måte ingen trøst å få der, og jeg føler meg alene i hans nærvær uansett hvor mye omsorg han prøver å gi meg. Og han prøver virkelig altså, han er veldig pusete og kosete... Noe som ofter irriterer meg. For det er ikke jeg. Det blir for mye for meg noen ganger. Noen ganger har jeg tenkt på at forholdet vårt ikke er liv laga, ettersom vi aldri har sex og vi er så forskjellige, samtidig så har jeg det jo godt med han. Noen ganger tenker jeg at jeg må flytte, men jeg aner ikke hvor jeg skal flytte. Og går jeg fra kjæresten og flytter, så har jeg ihvertfall ingen. Og jeg nekter å flytte hjem til hjemstedet mitt. Der er det ingen som liker meg, og jeg blir iallefall ensom der. Å flytte innad byen her kunne jo gått, men det blir så rart når det kun er kjæresten og hans familie jeg kjenner jeg. Jeg har jo jobb her, da. 

Pappa kan jeg ikke snakke om dette med, og heller ikke mamma. Hun forguder kjæresten min over alt på jord og blir bare forbanna om jeg går ifra han uansett. Ja, det høres rart ut men sånn er det... Samtidig vet jeg ikke hva hun og egentlig noen andre kan råde meg til. Jeg vet ikke en gang hva folk på nettet kan råde meg til. Jeg har ingen som helst aning. Den eneste jeg egentlig har er jo mamma og kjæresten min. De er også to personer som ikke alltid klarer å forstå hvordan jeg tenker og føler det, selv om jeg prøver så godt jeg kan å forklare. De ser ofte ikke problemet, men henger seg opp i detaljer rundt problemet. Klarer ikke se det store bildet. 

Angående ensomheten så har jeg tenkt på å skaffe meg hund, men det blir vanskelig når vi bor i en liten leilighet og jeg har uforutsigbar arbeidstid og arbeidsmengde. Også skal jeg jo ta en del fag til høsten igjen og våren neste år. 

Jeg er rådvill. Jeg vil være glad og ha det bra, jeg vil begynne å ta vare på meg selv, finne meg selv igjen. Jeg savner meg selv, for jeg kjenner ikke den personen jeg er nå. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Alt jeg vet er at jeg hater den jeg er nå, jeg føler meg fengslet i meg selv. Jeg vet jeg KAN gjøre noe i fremtiden, og det er kun det som holder meg oppe og får meg til å sove om natten. 

Om du leste alt det her, tusen millioner takk. Bare det setter jeg pris på.. Takk og god natt. 

Anonymkode: 240d0...6f4

[AnonymBruker]

Jeg sliter og mye så jeg har mulighet til å relate, om du ønsker kan du sende meg en DM, jeg holder på hemligheter og driter i hvor mye du kommer til å rante så lenge du kommer til å føle deg bedre 😄

Anonymkode: 7635a...79b

[Elán]

Herregud. Jeg kjenner meg så igjen i mye av det du skriver! Var nesten sikker på at du skrev om meg et øyeblikk. Har ikke mye å komme med, men ville bare si at jeg vet hvordan det er å være helt alene. 

[AnonymBruker]

Du må legge alt dette bak deg, og alle involverte, og tenke at dette er din fortid. Vipps så har du et samtaleemne som ikke er jobbrelatert. En fortid som en person du ikke kjente deg igjen i. Det er mange aom kan relatere til og lære av den erfaringen.

Anonymkode: de8c5...3bd

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter og mye så jeg har mulighet til å relate, om du ønsker kan du sende meg en DM, jeg holder på hemligheter og driter i hvor mye du kommer til å rante så lenge du kommer til å føle deg bedre 😄

Anonymkode: 7635a...79b

Vanskelig når du er anonym, haha. Takk for svar. 

20 minutter siden, Elán skrev:

Herregud. Jeg kjenner meg så igjen i mye av det du skriver! Var nesten sikker på at du skrev om meg et øyeblikk. Har ikke mye å komme med, men ville bare si at jeg vet hvordan det er å være helt alene. 

Trist å høre at du kjenner deg godt igjen. Hvor i landet bor du? Nord eller sør, øst eller vest, om du kan si det? Vest her. Takk for svar. 

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må legge alt dette bak deg, og alle involverte, og tenke at dette er din fortid. Vipps så har du et samtaleemne som ikke er jobbrelatert. En fortid som en person du ikke kjente deg igjen i. Det er mange aom kan relatere til og lære av den erfaringen.

Anonymkode: de8c5...3bd

Det blir nok for privat å snakke om slike ting til bekjente dessverre. Takk for svar. 

 

TS

Anonymkode: 240d0...6f4

[Karovarher]

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vanskelig når du er anonym, haha. Takk for svar. 

Trist å høre at du kjenner deg godt igjen. Hvor i landet bor du? Nord eller sør, øst eller vest, om du kan si det? Vest her. Takk for svar. 

Det blir nok for privat å snakke om slike ting til bekjente dessverre. Takk for svar. 

 

TS

Anonymkode: 240d0...6f4

Wow, haha jeg er og på vestlandet

[Elán]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

rist å høre at du kjenner deg godt igjen. Hvor i landet bor du? Nord eller sør, øst eller vest, om du kan si det? Vest her. Takk for svar. 

Anonymkode: 240d0...6f4

Bor i nord. 

[AnonymBruker]

Sånn du beskriver det, tenker jeg at du sliter med relasjoner, og at kjæresten din ikke er bra for deg. Du sier selv at du ikke er det selv lenger. Kan det være fordi du ønsker å være slik han vil ha deg og at du er redd ham går fra deg hvis ikke? Du sier han er alt du har, men du har jo deg selv?

Du likte deg selv bedre før, var mer stolt av deg selv. Hadde det bedre med deg selv. Hvorfor vil du ikke tilbake dit, men heller sitte ensom hjemme med en som ikke er bra for deg? Jeg tror du er inne på noe når du nevner avhengighet. Når du ikke klarer å ha andre i livet ditt, har du i alle fall ham, selv om han ikke gjør deg godt. Du godtar, fordi du tror du ikke er mer verdt.

Jeg tenker du er på rett vei når du nå velger å ta opp fag og få deg en utdannelse. Jeg tenker også at det hadde vært fint for deg å ha hund. En som alltid blir glad for å se deg, er en venn og turkamerat. Og da har du jo også noe å snakke om på jobben (bare hør.på alle som snakker om barna sine...). Og i tillegg kan du melde deg inn i en hundeklubb. Der vil du bli kjent med andre som har samme interesse.

Når du har gått til psykolog behandling i 8 år, tenker jeg du selv også har innsett at det ikke er psykologene som må gjøre jobben, det er du selv. Om du fortsetter å tråkke i de samme sporene du alltid har gått, vil du aldri oppleve noe nytt. Ta et steg til siden, gjør noe nytt. Stien du har gått til nå har ikke ført deg dit du vil. Det er på tide å finne frem kart og kompass og sette ny kurs. Hva vil du ha utav livet? Hvordan kommer du deg dit?

Anonymkode: 8e580...874

[Shopaholic.]

Kjenner meg også igjen helt UTROLIG mye !! 

 

Men mitt beste tips er å ta frem et A4 ark og skrive mulige løsninger; F.eks - jeg er mye alene på kveldene; løsning: jeg kan gå på kino, gå og kjøpe kakestykke, begynne å jogge, gå turer og kjøpe is etterpå  

Endret 22. februar 2019 av Shopaholic.

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sånn du beskriver det, tenker jeg at du sliter med relasjoner, og at kjæresten din ikke er bra for deg. Du sier selv at du ikke er det selv lenger. Kan det være fordi du ønsker å være slik han vil ha deg og at du er redd ham går fra deg hvis ikke? Du sier han er alt du har, men du har jo deg selv?

Du likte deg selv bedre før, var mer stolt av deg selv. Hadde det bedre med deg selv. Hvorfor vil du ikke tilbake dit, men heller sitte ensom hjemme med en som ikke er bra for deg? Jeg tror du er inne på noe når du nevner avhengighet. Når du ikke klarer å ha andre i livet ditt, har du i alle fall ham, selv om han ikke gjør deg godt. Du godtar, fordi du tror du ikke er mer verdt.

Jeg tenker du er på rett vei når du nå velger å ta opp fag og få deg en utdannelse. Jeg tenker også at det hadde vært fint for deg å ha hund. En som alltid blir glad for å se deg, er en venn og turkamerat. Og da har du jo også noe å snakke om på jobben (bare hør.på alle som snakker om barna sine...). Og i tillegg kan du melde deg inn i en hundeklubb. Der vil du bli kjent med andre som har samme interesse.

Når du har gått til psykolog behandling i 8 år, tenker jeg du selv også har innsett at det ikke er psykologene som må gjøre jobben, det er du selv. Om du fortsetter å tråkke i de samme sporene du alltid har gått, vil du aldri oppleve noe nytt. Ta et steg til siden, gjør noe nytt. Stien du har gått til nå har ikke ført deg dit du vil. Det er på tide å finne frem kart og kompass og sette ny kurs. Hva vil du ha utav livet? Hvordan kommer du deg dit?

Anonymkode: 8e580...874

Tusen takk for et langt og interessant svar. Jeg vil egentlig ikke påstå at kjæresten ikke er bra for meg, for han har ingen negativ innflytelse på meg i den forstand. Han er oppløftende og positiv. Jeg har mye fint å si om han, for å si det sånn. Det er bare slik at vi kanskje ikke passer så godt sammen. Jeg føler ikke jeg har samme kjemi med han som jeg for eksempel hadde med min ex, som jeg var sammen med i rundt 2-3 år. Jeg tror vi passer mer som venner. Han sier også konstant at han liker meg slik jeg er, men jeg selv ser jo at vi er forskjellige. Man tiltrekkes gjerne av det motsatte av seg selv og man utfyller hverandre, men jeg vet ikke helt... Når jeg snakket med psykologen min om å ende forholdet mente han at det kanskje ikke var det første jeg skulle prioritere, siden forholdet vårt i bunn og grunn ikke er direkte usunt for meg. Han kan også finne på å dra meg med ut på tur om jeg har sitte inne for lenge å deppa. Jeg tror kanskje jeg svartmala han litt i hovedinnlegget... Han er en fin fyr, altså. Typisk good guy.

Om jeg flytter ut og eventuelt flytter i en større leilighet, så er jo hund et alternativ. Vi får se... Takk for svaret ditt, igjen. 

TS

Anonymkode: 240d0...6f4

[KillerKitty]

Bare å Sende meg pm med snappen din om du trenger noen å skravle med 😊 

[AnonymBruker]

Herregud det er som å lese om meg selv som 18-20 åring.. Eneste jeg kan trøste deg med er at det mest sannsynlig ikke vil være slik for bestandig! Det som hjalp meg var at jeg begynte å ta vare på meg selv igjen. Fikk masse turer, spise sunt. Sakte men sikkert følte jeg meg som meg selv igjen. Ble selvsikker nok til å ta kontakt med andre, gjorde det slutt med typen, tenkte positivt om fremtiden. Du er jo ung! Du må bare sette igang å ta vare på deg selv. Alt ordner seg skal du se! 

Anonymkode: 89b77...497

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Typisk good guy

Hallo hallo, 

etter 3 måneder i deres forhold var han på sjekkeren på sosiale medier ? 

Ikke ok. Not so good guy? 

Og hvordan kan du si han er så bra for deg, du har jo gått opp 20 kilo pga han !? 

Ikke skaff deg hund da er du fastlåst. Du er så ung. Ikke bind deg mer nå- du trenger å tenke mer på deg selv !? 

 Meld deg på trening i stedet ! Hva som helst. Last ned podcaster og gå kveldstur. Spis sunnere! Ikke bli fanatisk da  

 

Anonymkode: 02ff9...5cb