Klarer ikke mer av svigerfamilien.

[AnonymBruker]

Hadde aldri trodd jeg kom til å skrive et innlegg her, men dette er så sårt og vanskelig at jet vet ikke hvem jeg skal spørre om råd.

Mannen min og jeg har vært sammen i ti år, og har to forholdsvis små barn. Vi bor på en gård, tett med både svigerforeldre og hans besteforeldre og nå kjenner jeg at jeg ikke klarer mer av dette gårdslivet. 

Det er gamle tradisjoner hvor enn du snur deg. Barna er oppkalt etter gamle slektninger, måltider skal spises sammen og alt en gjør skal informeres om. 

Og, selvsagt. Alt jeg gjør er kritikkverdig for jeg er ikke oppvokst på gård. Det er galt at jeg kjøper nye klær til barna, her skal det syes og arves til det ikke er mer igjen av de. Når jeg fikk mannen med på å pusse opp stuen var det sure miner i flere måneder etterpå for at jeg hadde sløst bort penger på det. Kjøper jeg ny jakke, en gang hver tredje år så skal det kommenteres. 

Og det som er aller mest sårt er at de invaderer huset til alle tider og kommenterer alt. Hvilken mat jeg lager, om jeg ikke har brettet klærne som ligger på vaskerommet, eller om barna har glemt å hente opp klærne sine når de kom hjem. 

Mannen er vokst opp i det her og hverken vil eller tør å blande seg opp i dette, han mener jeg bare må finne meg i det «for det er sånn det er»

Jeg kjører de gamle til butikken, legetimer og stiller alltid opp når det er noe. Jeg gjør virkelig mitt beste for å få denne storfamilien jeg har havnet i til å fungere, men nå er jeg sliten og lei og vil bare bort. 

Jeg får aldri mannen min med meg, for han skal drive denne gården. Men jeg kan ikke være her mer, og jeg aner ikke hvordan jeg skal overleve alene. Jeg har en liten, dårlig 50% stilling med mye seinvakter og jeg har ingen kapital til å kjøpe bolig. Jeg vet ikke hvor jeg egentlig vil med dette innlegget. Jeg trenger et dytt fra 50 tallet inn i 2019. 

Anonymkode: 766b0...10c

[AnonymBruker]

Da ville jeg rådet deg til å jobbe mer, 100%, både for å komme deg bort litt men også for å få inn nok så du kan legge av til egenkapital. Sett deg økonomiske mål og bruk milepælene som motivasjon. Etterhvert kan du flytte til ditt eget for da har du stabil inntekt og egenkapital. Du skal ikke bare akseptere i å leve i ulykkelighet. Det er lov å være egoistisk på akkurat det, for du har tross alt kun ett liv og må gjøre det beste ut av det. 

Høred ut som en skikkelig kjip situasjon å være i, men godt du innrømmer at du ønsker noe annet for deg selv, det er første steg  

Anonymkode: ec29b...282

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Da ville jeg rådet deg til å jobbe mer, 100%, både for å komme deg bort litt men også for å få inn nok så du kan legge av til egenkapital. Sett deg økonomiske mål og bruk milepælene som motivasjon. Etterhvert kan du flytte til ditt eget for da har du stabil inntekt og egenkapital. Du skal ikke bare akseptere i å leve i ulykkelighet. Det er lov å være egoistisk på akkurat det, for du har tross alt kun ett liv og må gjøre det beste ut av det. 

Høred ut som en skikkelig kjip situasjon å være i, men godt du innrømmer at du ønsker noe annet for deg selv, det er første steg  

Anonymkode: ec29b...282

Tusen takk for veldig fint svar ❤️ Jeg prøver å jobbe så mye som mulig, jeg tar de ekstravaktene jeg kan men det er dessverre dårlig med stillinger her jeg bor i mitt yrke så det blir med ekstravaktene. Men jeg holder øynene åpen og er villig til å ta «hva som helst» når det dukker opp noe jeg er kvalifisert til. 

Anonymkode: 766b0...10c

[AnonymBruker]

Hva svarer du når de kritiserer deg? Jeg forstår veldig godt at du er drittlei... At du ikke får med mannen din å si i fra er skikkelig vondt. Han støtter deg ikke og ser ikke hvor vondt det er å bli kritisert på den måten du blir. Spør om dere kan gå i terapi så han kan få opp øynene litt? 

Anonymkode: 9cb34...842

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva svarer du når de kritiserer deg? Jeg forstår veldig godt at du er drittlei... At du ikke får med mannen din å si i fra er skikkelig vondt. Han støtter deg ikke og ser ikke hvor vondt det er å bli kritisert på den måten du blir. Spør om dere kan gå i terapi så han kan få opp øynene litt? 

Anonymkode: 9cb34...842

Jeg prøver å forsvare meg så godt jeg kan, men særlig svigerfar er så krass og bestemt at jeg får igrunn ikke sagt så mye. 

Det er utrolig sårt med mannen, han er en snill og god mann, men han har vokst opp som det her og «vet ikke bedre» når foreldrene sier noe, så er det sånn. Det virker ikke som om han forstår at det er vi og barna som er en kjernefamilie nå og at vi ikke trenger å spørre foreldrene hans om lov til å dra på ferie. Jeg har nevnt terapi for han, men jeg tror egentlig ikke det vil utgjøre noe forskjell. Han er for konfliktsky. 

Anonymkode: 766b0...10c

[AnonymBruker]

Jeg syns ikke løsningen er å stikke av fra livet ditt. Da blir du bare overkjørt på neste sted også. Det du må lære deg er å stå opp for deg selv. Si ifra. Du må ta eierskap til gården, ja du må faktisk det, jeg vet det virker umulig i situasjonen, men nå er det altså sånn at dere er en famlilie med felles barn - og du er ikke en hvem-som-helst som bare er "innom for øyeblikket". Du skal ikke stikke av. Du skal kreve din plass. Nå er det deres tid, du og mannen din, nå må de gamle ta et skritt tilbake. Glanstiden dems har vært, nå er det dere som skal skinne. Nå er det din tur.

Begynn med å kreve at de banker på når de skal komme på besøk. Sett deg ned og forklar dem hvordan husreglene er i ditt hus, hva du krever av oppførsel fra dem. Hva som er minstekrav til folkeskikk. Få fram det at når to familier skal bo så tett oppå hverandre, er gjensidig respekt ekstremt viktig. Akkurat nå går respekten èn vei.

Fortell deg selv at du er sterkere enn som så. Fortell deg selv at du ikke skylder dem noen ting, at du ikke er der på noens nåde. Fortell deg selv at du er et menneske verdt å respektere, at du ikke lar noen tråkke på deg og at du er herre i eget hus. Du er ikke noen dritunge. Du skal behandles skikkelig, og dette skal du kreve. Greit?

Anonymkode: 9066d...d47

[AnonymBruker]

Har du familie i nærheten? Kan du reise dit og holde deg litt unna så du får pusterom innimellom? Hvor gamle er de gamle? Kan de ikke kjøre og frakte seg selv dit de skal? Jeg vil også råde deg til å prøve å få mer jobb, spare deg opp penger. Og klarer du å lukke ører og øyne litt, la det de sier gå inn i det ene øret og ut av det andre!? 

Anonymkode: 4e7c8...2f3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg syns ikke løsningen er å stikke av fra livet ditt. Da blir du bare overkjørt på neste sted også. Det du må lære deg er å stå opp for deg selv. Si ifra. Du må ta eierskap til gården, ja du må faktisk det, jeg vet det virker umulig i situasjonen, men nå er det altså sånn at dere er en famlilie med felles barn - og du er ikke en hvem-som-helst som bare er "innom for øyeblikket". Du skal ikke stikke av. Du skal kreve din plass. Nå er det deres tid, du og mannen din, nå må de gamle ta et skritt tilbake. Glanstiden dems har vært, nå er det dere som skal skinne. Nå er det din tur.

Begynn med å kreve at de banker på når de skal komme på besøk. Sett deg ned og forklar dem hvordan husreglene er i ditt hus, hva du krever av oppførsel fra dem. Hva som er minstekrav til folkeskikk. Få fram det at når to familier skal bo så tett oppå hverandre, er gjensidig respekt ekstremt viktig. Akkurat nå går respekten èn vei.

Fortell deg selv at du er sterkere enn som så. Fortell deg selv at du ikke skylder dem noen ting, at du ikke er der på noens nåde. Fortell deg selv at du er et menneske verdt å respektere, at du ikke lar noen tråkke på deg og at du er herre i eget hus. Du er ikke noen dritunge. Du skal behandles skikkelig, og dette skal du kreve. Greit?

Anonymkode: 9066d...d47

Nå ble jeg helt på gråten. Tusen, tusen takk for at du tok deg tid til å skrive de ordene jeg trengte å høre❤️

Jeg har virkelig prøvd å stå opp for meg selv og mitt, men tydeligvis ikke godt nok. Jeg har vært redd for å lage dårlig stemning ettersom vi bor hus i hus. Husregler er nok en god idé!

Anonymkode: 766b0...10c

[Oppgitt78]

Dårlig stemning vil det nok bli, men når mannen din ikke tør å stå opp for familien sin, så må du gjøre det. 

Be alle på kaffe, uten barn tilstede, og forklar tydelig hvordan du vil ha det i ditt hus heretter. Det er den eneste muligheten..

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har du familie i nærheten? Kan du reise dit og holde deg litt unna så du får pusterom innimellom? Hvor gamle er de gamle? Kan de ikke kjøre og frakte seg selv dit de skal? Jeg vil også råde deg til å prøve å få mer jobb, spare deg opp penger. Og klarer du å lukke ører og øyne litt, la det de sier gå inn i det ene øret og ut av det andre!? 

Anonymkode: 4e7c8...2f3

Den eneste familien jeg har er en syk mor som bor 4 timer unna, og en bror med familie som bor i samme by som mamma. Jeg er der når jeg har anledning, men det blir ikke så ofte da jeg tar mye ekstravakter på helg og kveld.

De eldste nærmer seg 90, og kan ikke kjøre selv lengre, dette er altså besteforeldrene til mannen som også bor her. Det gjør meg ingenting å kjøre de når jeg har anledning, de er fine mennesker som sjeldent krever noe. 

Ja, jeg klarer stort sett å lukke ørene men noen kommentarer stikker dypere enn andre og er vanskelig å la passere. 

Anonymkode: 766b0...10c

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nå ble jeg helt på gråten. Tusen, tusen takk for at du tok deg tid til å skrive de ordene jeg trengte å høre❤️

Jeg har virkelig prøvd å stå opp for meg selv og mitt, men tydeligvis ikke godt nok. Jeg har vært redd for å lage dårlig stemning ettersom vi bor hus i hus. Husregler er nok en god idé!

Anonymkode: 766b0...10c

Ja jeg følte at du trengte litt "tøff kjærlighet" her.❤ Det spiller ingen rolle om ikke mannen din klarer å si ifra til foreldrene sine. Ja vel, så er han en fjott. Men du er ikke det. Lenge har du biti i deg alt av kommentarer for "husfreden", nå er tiden kommet for at din trivsel har blitt viktigere enn å "bli likt" av svigerforeldrene dine. Alle er sånn ovenfor svigerforeldre, vi vil gi gode inntrykk og vi vil at de skal like oss. Men når du bor i en sånn situasjon, på en gård med tradisjoner og sikkert odel og hele pakka, da kan du ikke bry deg så mye om hva de skal syns om deg. Da kan du ikke la deg tråkke på og tråkke på, bare for at de har et markeringsbehov og er vante til å herse. Da fåre det bare bli litt ubehagelig stemninh en periode, det går seg til. De lærer å innrette seg, du må huske på at de har ikke lyst til å bli alene der. De har god hjelp i deg, de begynner snart å bli eldre og de trenger deg faktisk. Mye mer enn du trenger dem. De har alt å vinne på å holde seg inne med deg, for til syvende og sist er det dere som skal avgjøre hvor mye dere orker å hjelpe dem, og når tiden er kommet for å reise på gamlehjemmet.

Anonymkode: 9066d...d47

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg syns ikke løsningen er å stikke av fra livet ditt. Da blir du bare overkjørt på neste sted også. Det du må lære deg er å stå opp for deg selv. Si ifra. Du må ta eierskap til gården, ja du må faktisk det, jeg vet det virker umulig i situasjonen, men nå er det altså sånn at dere er en famlilie med felles barn - og du er ikke en hvem-som-helst som bare er "innom for øyeblikket". Du skal ikke stikke av. Du skal kreve din plass. Nå er det deres tid, du og mannen din, nå må de gamle ta et skritt tilbake. Glanstiden dems har vært, nå er det dere som skal skinne. Nå er det din tur.

Begynn med å kreve at de banker på når de skal komme på besøk. Sett deg ned og forklar dem hvordan husreglene er i ditt hus, hva du krever av oppførsel fra dem. Hva som er minstekrav til folkeskikk. Få fram det at når to familier skal bo så tett oppå hverandre, er gjensidig respekt ekstremt viktig. Akkurat nå går respekten èn vei.

Fortell deg selv at du er sterkere enn som så. Fortell deg selv at du ikke skylder dem noen ting, at du ikke er der på noens nåde. Fortell deg selv at du er et menneske verdt å respektere, at du ikke lar noen tråkke på deg og at du er herre i eget hus. Du er ikke noen dritunge. Du skal behandles skikkelig, og dette skal du kreve. Greit?

Anonymkode: 9066d...d47

Dette! Mamma var i en lik situasjon som TS da hun ble sammen med pappa. Han bodde i kårboligen på familiegården og foreldrene hans i hovedhuset. Da mamma flyttet inn ble hun raskt frustrert over at farmor og farfar invaderte dem "hele" tiden. Ettersom de bodde i deres hus hadde de meninger om det meste. De fikk ikke lov til å male veggene, gulvene måtte beskyttes med gamle filleryer, å kjøpe nye møbler var sløsing osv.

Da jeg ble født blandet farmor seg i det meste. Mamma fikk ikke lov til å bruke kjøpebleier, farmor hadde tøybleier og de skulle brukes. Mamma og pappa ville at jeg skulle sove på soverommet sammen med dem. Nei, babyen skulle sove på eget rom mente hun og stelte i stand barnerom på det ene soverommet og flyttet meg inn der, til tross for protester. Dette gjentok seg da lillebroren min ble født. Pappa sa ikke i mot moren sin og mamma har fortalt meg at hun følte seg ganske frustrert og alene.

Etterhvert som vi ble eldre la farmor og farfar seg borti det meste, fra kleskjøp til valg av fritidsaktiviteter og mamma ble mer og mer frustrert og lei, mens pappa bare trakk på skuldrene av hjertesukkene hennes. "Sånn er det jo bare, " var standardsvaret fra den kanten.

Ting endret seg først da pappa og mamma tok over gården og vi flyttet inn i hovedhuset og farmor og farfar til kårboligen. Farmor og farfar uffet og akket seg fælt over at mamma og pappa brukte penger på å pusse opp begge husene, samt noen av uthusene (noe som var helt nødvendig, da ting var gamle og slitne og hadde ikke blitt skikkelig vedlikeholdt på flere år. Ettersom gården da var deres turte mamma å sette ned foten og ta eierskap. Hun sa klart fra at "sånn vil jeg ha det i mitt hjem og dette er mine regler". Litt surmuling ble det jo, men det gikk seg til. Mamma sier i dag at hun skulle ønske hun hadde satt ned foten før. Selv om de ikke eide kårboligen betalte de jo husleie og det var jo vårt hjem, men hun syntes det var vanskelig, særlig siden hun følte at hun ikke hadde pappa i ryggen.

Anonymkode: 6be06...5d5

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette! Mamma var i en lik situasjon som TS da hun ble sammen med pappa. Han bodde i kårboligen på familiegården og foreldrene hans i hovedhuset. Da mamma flyttet inn ble hun raskt frustrert over at farmor og farfar invaderte dem "hele" tiden. Ettersom de bodde i deres hus hadde de meninger om det meste. De fikk ikke lov til å male veggene, gulvene måtte beskyttes med gamle filleryer, å kjøpe nye møbler var sløsing osv.

Da jeg ble født blandet farmor seg i det meste. Mamma fikk ikke lov til å bruke kjøpebleier, farmor hadde tøybleier og de skulle brukes. Mamma og pappa ville at jeg skulle sove på soverommet sammen med dem. Nei, babyen skulle sove på eget rom mente hun og stelte i stand barnerom på det ene soverommet og flyttet meg inn der, til tross for protester. Dette gjentok seg da lillebroren min ble født. Pappa sa ikke i mot moren sin og mamma har fortalt meg at hun følte seg ganske frustrert og alene.

Etterhvert som vi ble eldre la farmor og farfar seg borti det meste, fra kleskjøp til valg av fritidsaktiviteter og mamma ble mer og mer frustrert og lei, mens pappa bare trakk på skuldrene av hjertesukkene hennes. "Sånn er det jo bare, " var standardsvaret fra den kanten.

Ting endret seg først da pappa og mamma tok over gården og vi flyttet inn i hovedhuset og farmor og farfar til kårboligen. Farmor og farfar uffet og akket seg fælt over at mamma og pappa brukte penger på å pusse opp begge husene, samt noen av uthusene (noe som var helt nødvendig, da ting var gamle og slitne og hadde ikke blitt skikkelig vedlikeholdt på flere år. Ettersom gården da var deres turte mamma å sette ned foten og ta eierskap. Hun sa klart fra at "sånn vil jeg ha det i mitt hjem og dette er mine regler". Litt surmuling ble det jo, men det gikk seg til. Mamma sier i dag at hun skulle ønske hun hadde satt ned foten før. Selv om de ikke eide kårboligen betalte de jo husleie og det var jo vårt hjem, men hun syntes det var vanskelig, særlig siden hun følte at hun ikke hadde pappa i ryggen.

Anonymkode: 6be06...5d5

Oi! Høres mye likt ut som her, bare at her er det svigerfar som er «farmor»

Han er i 50 årene og driver fremdeles gården så huset er i teorien hans enda selvom vi betaler på det, og de ikke skal flytte tilbake hit. 

Din mor høres ut som en tøff dame! Har de det bra nå?

Anonymkode: 766b0...10c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hadde aldri trodd jeg kom til å skrive et innlegg her, men dette er så sårt og vanskelig at jet vet ikke hvem jeg skal spørre om råd.

Mannen min og jeg har vært sammen i ti år, og har to forholdsvis små barn. Vi bor på en gård, tett med både svigerforeldre og hans besteforeldre og nå kjenner jeg at jeg ikke klarer mer av dette gårdslivet. 

Det er gamle tradisjoner hvor enn du snur deg. Barna er oppkalt etter gamle slektninger, måltider skal spises sammen og alt en gjør skal informeres om. 

Og, selvsagt. Alt jeg gjør er kritikkverdig for jeg er ikke oppvokst på gård. Det er galt at jeg kjøper nye klær til barna, her skal det syes og arves til det ikke er mer igjen av de. Når jeg fikk mannen med på å pusse opp stuen var det sure miner i flere måneder etterpå for at jeg hadde sløst bort penger på det. Kjøper jeg ny jakke, en gang hver tredje år så skal det kommenteres. 

Og det som er aller mest sårt er at de invaderer huset til alle tider og kommenterer alt. Hvilken mat jeg lager, om jeg ikke har brettet klærne som ligger på vaskerommet, eller om barna har glemt å hente opp klærne sine når de kom hjem. 

Mannen er vokst opp i det her og hverken vil eller tør å blande seg opp i dette, han mener jeg bare må finne meg i det «for det er sånn det er»

Jeg kjører de gamle til butikken, legetimer og stiller alltid opp når det er noe. Jeg gjør virkelig mitt beste for å få denne storfamilien jeg har havnet i til å fungere, men nå er jeg sliten og lei og vil bare bort. 

Jeg får aldri mannen min med meg, for han skal drive denne gården. Men jeg kan ikke være her mer, og jeg aner ikke hvordan jeg skal overleve alene. Jeg har en liten, dårlig 50% stilling med mye seinvakter og jeg har ingen kapital til å kjøpe bolig. Jeg vet ikke hvor jeg egentlig vil med dette innlegget. Jeg trenger et dytt fra 50 tallet inn i 2019. 

Anonymkode: 766b0...10c

Jeg har lært på den harde måten at en mann som finner seg i alt foreldrene mener, faktisk har valgt en side og det er ikke meg. 

Anonymkode: 461c0...2f4

[Ginny]

Det er vanskelig å flytte inn "hos andre", som strengt tatt er det du gjør når du flytter inn på en familiegård. Det betyr på ingen måte at du skal la dem overkjøre deg, men at du må velge kampene dine. At de surmuler fordi dere pusser opp i egen bolig? Synd for dem. Det er ikke noe de bestemmer. Hva slags klær barna deres går i eller hva slags mat du serverer er heller ikke noe de har noe med. Det største problemet her er at mannen din ikke støtter deg, der må han komme mer på banen. Dere må bli enige om hva slags regler dere vil ha i deres hjem, og dere må sammen sette ned foten ovenfor de andre. Og vær forberedt på at det kommer til å bli dårlig mottatt, de eldre er vant til å sjefe og styre, og de har fått gjøre det alt for lenge. Når det ikke er mulig for deg å få mer arbeid der du bor, så må det være bedre å prøve å få til en bedre løsning der du bor, enn å flytte fra alt. Det er selvfølgelig eneste mulighet hvis det aldri blir bedre, men det er bedre å at en skikkelig oppvask først. Du er langt fra den første, og garantert ikke den siste, som opplever vansker med dette.. 

Og prøv å samtidig ha i bakhodet at noen av tradisjonene kan være ganske fine, og det finnes positive sider ved å bo med storfamilien og 😊

[AnonymBruker]

Hei ts☺️ Fra ei anna gårdskjerring til ei anna☺️ Her må du sette deg i respekt! Jeg er selv sammen med bonden, og med svigerfamilie tett på. Tro meg, jeg har fått høre om hvordan ting skal gjøres. Jeg gjør det på min måte uansett. Jeg bruker bare å si når de kritiserer, at det er mitt hjem, mine barn, mine vaner. De må gjerne fortsette livet sitt som de alltid har gjort, men JEG gjør ting som jeg gjør. 

Det her med husarbeid, klesbretting osv har min svigermor sukket og kritisert mange ganger. Tar det med ett smil, sier at da kan jo hun ta barna så jeg får gjort noe😅 

Det med invadring til alle døgnets tider. Lås døra når du ikke ønsker besøk. Jeg gjør det på visse tidspunkt. Kommer de, å det ikke passer, så sier jeg fra. 

Mannen min er og umulig å dra med bort. Jeg drar ofte til venninner er tur, enten når barna er i barnehage, eller når de sover for kvelden. Man trenger tid utenfor gården.

Jeg er heller ikke oppvokst på gård, men har mye utdanning og erfaring fra landbruket. 

Etter jeg begynte å være like sta, storkjefta og påståelig som de er, har det faktisk blitt bedre stemning på gården. 

Anonymkode: 078e2...139

[AnonymBruker]

Hei TS,

Jeg kan forttelle deg min side av saken som mann, da jeg har vært i mannen din sine sko før... Riktignok ikke så ekstremt som i deres tilfelle, men likevel...La meg fortelle min side, som da kan reflekteres til mannen din. Skal fortelle dette fra alles ståsted. Se nedenfor:

Fra mannen din sin side: Husk at det du opplever i denne familien, så har han vokst opp med hele livet! Det er veldig enkelt å si at nå må han "stå opp for seg selv" men det er jævlig vanskelig å komme ut av denne bobla, fordi mann nærmest har blitt hjernevaska fra den dagen man ble skapt og frem til nå. Foreldrene hans har så å si dirigert hele livet hans, stått for de fleste valgene han har tatt eller iallefall påvirket han i stor grad. Og slik er det idag også selv om dere er voksne alle sammen.  Og han føler en frykt og er redd for å si ifra. Han vil helt sikkert innerst inne, men tørr ikke! Helt sikker på at han innerst inne enkelte ganger har lyst til å bare skrike ut til sine foreldre, men igjen: han tørr ikke! Han er rett og slett blitt manipulert og kontrollert hele livet, og derfor er det slik. regner med at at som person er veldig snill, imøtekommende, hjelpsom, gjør som han får beskjed om, regnes som han har god folkeskikk osv osv... alt dette er basert på FRYKT gjennom mange år fra hans foreldre.

Fra din side: Du er DRITLET av hele greia! Om du kunne, så hadde du sikkert utsletta hele jævla gården! Du er den som har "kommet inn" i familien og det forventes at du følger familiens tradisjoner og regler. Du ser dette fra litt anna synsvinkel fordi du har hatt en annen oppvekst. Du ser hvor absurd det hele er, men er maktesløs mot alle de andre. Det er deg mot dem! Du er lei alt sammen fordi du ikke har noe frihet eller privatliv. Det er veldig lite du skulle ha sagt i denne familien. Hva du mener betyr ikke noe som helst. Om du skulle ha noe å mene, så vil du mest sannsynlig bare få kritikk for dette. Alt du gjør er galt... det kan være oppdragelsen av barna, vask av huset, kjøp av klær, hva du bruker penger på osv osv... Du har ingen frihet eller rett til å bare gjøre ting som du vil. Du føler at du nærmest må forhøre deg med svigers før du eventuelt gjør noe....

 

Fra svigers sin side:  Dette er folk som er veldig kontrollerende. De har enormt behov for å ha kontroll over folk, og da spesielt deg. Du vil aldri bli 100% bra nok for sønnen deres og familien som helhet. For å holde deg "nede" og som et "underordnet" individ i familien, så vil de kritisere deg for alt du gjør. Hver gang de har mulighet, så skal de kritisere deg! De ønsker å ha kontroll over deg og mannen din, og derfor må de blande seg i alt og si sin mening. For det forventes at du tar hensyn til dem og deres meninger! Det forventes at du gjør som du får beskjed om! Det er vendlig vanskelig å forstå seg på denne type folk (det tok meg veldig lang tid i allefall...) men det er folk som rett og slett har ett enormt behov for kontorll og å uttøve makt.

 

Så hva gjør dere? Om du ønsker ett  bra liv med din mann og deres barn så er det kun EN løsning på problemet. Det er mannen din! Og kun han! Det vil ikke bli bedre før han klarer å løsrive seg. Dette tok meg litt tid å skjønne da jeg var i tilsvarende situasjon, men heldigvis mens vi ennå var unge. Jeg leste en del bøker om dette med mennesker, ulike personligheter, hvorfor mennesker gjør som de gjør, hvorfor de oppfører seg som de gjør, hvorfor vi er så forskjellige osv osv... det er bøker som går litt dypere inn i det menneskelige sinn. Så leste jeg en del bøker om dette med livet, at man kan se på livet fra forskjellige vinkler, hva som er viktig, hva som gjør en glad, hva som er verdt å leve for osv osv...  På toppen av det hele var det sangen til Frank Sinatra som var selve lysbryteren: "I did it my way" Da gikk det opp ett lys for meg.

Jeg skjønte at mann lever kun EN gang. Og hva er poenget med livet hvis jeg skal leve for noen andre isteden for meg selv? Hva er poenget hvis jeg hele livet skal gjøre som foreldrene mine sier? Jeg merket det koket sinne inni meg! Der og da var det slutt på alt. Det første jeg gjorde var å klemme kona mi og gi henne en dyp unskyldning. Dagen etterpå tok jeg oppgjøret med mine foreldre. Ikke noe fint øyeblikk, men det måtte gjøres. husket de begynte å rope og krangle så høyt mot meg og trudde dette ville vinne over meg som vanlig. Jeg fortalte dem at valget er tatt... de kan rope så mye de vill, det er helt meningsløst. Jeg fortalte dem at de bare måtte finne seg idet og det er vårt valg. Til slutt la jeg bare til at fra og med dette sekundet skulle de vise kona mi RESPEKT, for hun er min kone, og aller viktigst, hun er mor til mine barn!

Enden på visa er at vi idag har flyttet lenger unna, bor for oss selv, lar ingen påvirke oss og vi har det kjempebra! Jeg får fortsatt dårlig samvittighet for å ha utsatt kona mi for dette.

Anonymkode: 3c380...3e7

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei TS,

Jeg kan forttelle deg min side av saken som mann, da jeg har vært i mannen din sine sko før... Riktignok ikke så ekstremt som i deres tilfelle, men likevel...La meg fortelle min side, som da kan reflekteres til mannen din. Skal fortelle dette fra alles ståsted. Se nedenfor:

Fra mannen din sin side: Husk at det du opplever i denne familien, så har han vokst opp med hele livet! Det er veldig enkelt å si at nå må han "stå opp for seg selv" men det er jævlig vanskelig å komme ut av denne bobla, fordi mann nærmest har blitt hjernevaska fra den dagen man ble skapt og frem til nå. Foreldrene hans har så å si dirigert hele livet hans, stått for de fleste valgene han har tatt eller iallefall påvirket han i stor grad. Og slik er det idag også selv om dere er voksne alle sammen.  Og han føler en frykt og er redd for å si ifra. Han vil helt sikkert innerst inne, men tørr ikke! Helt sikker på at han innerst inne enkelte ganger har lyst til å bare skrike ut til sine foreldre, men igjen: han tørr ikke! Han er rett og slett blitt manipulert og kontrollert hele livet, og derfor er det slik. regner med at at som person er veldig snill, imøtekommende, hjelpsom, gjør som han får beskjed om, regnes som han har god folkeskikk osv osv... alt dette er basert på FRYKT gjennom mange år fra hans foreldre.

Fra din side: Du er DRITLET av hele greia! Om du kunne, så hadde du sikkert utsletta hele jævla gården! Du er den som har "kommet inn" i familien og det forventes at du følger familiens tradisjoner og regler. Du ser dette fra litt anna synsvinkel fordi du har hatt en annen oppvekst. Du ser hvor absurd det hele er, men er maktesløs mot alle de andre. Det er deg mot dem! Du er lei alt sammen fordi du ikke har noe frihet eller privatliv. Det er veldig lite du skulle ha sagt i denne familien. Hva du mener betyr ikke noe som helst. Om du skulle ha noe å mene, så vil du mest sannsynlig bare få kritikk for dette. Alt du gjør er galt... det kan være oppdragelsen av barna, vask av huset, kjøp av klær, hva du bruker penger på osv osv... Du har ingen frihet eller rett til å bare gjøre ting som du vil. Du føler at du nærmest må forhøre deg med svigers før du eventuelt gjør noe....

 

Fra svigers sin side:  Dette er folk som er veldig kontrollerende. De har enormt behov for å ha kontroll over folk, og da spesielt deg. Du vil aldri bli 100% bra nok for sønnen deres og familien som helhet. For å holde deg "nede" og som et "underordnet" individ i familien, så vil de kritisere deg for alt du gjør. Hver gang de har mulighet, så skal de kritisere deg! De ønsker å ha kontroll over deg og mannen din, og derfor må de blande seg i alt og si sin mening. For det forventes at du tar hensyn til dem og deres meninger! Det forventes at du gjør som du får beskjed om! Det er vendlig vanskelig å forstå seg på denne type folk (det tok meg veldig lang tid i allefall...) men det er folk som rett og slett har ett enormt behov for kontorll og å uttøve makt.

 

Så hva gjør dere? Om du ønsker ett  bra liv med din mann og deres barn så er det kun EN løsning på problemet. Det er mannen din! Og kun han! Det vil ikke bli bedre før han klarer å løsrive seg. Dette tok meg litt tid å skjønne da jeg var i tilsvarende situasjon, men heldigvis mens vi ennå var unge. Jeg leste en del bøker om dette med mennesker, ulike personligheter, hvorfor mennesker gjør som de gjør, hvorfor de oppfører seg som de gjør, hvorfor vi er så forskjellige osv osv... det er bøker som går litt dypere inn i det menneskelige sinn. Så leste jeg en del bøker om dette med livet, at man kan se på livet fra forskjellige vinkler, hva som er viktig, hva som gjør en glad, hva som er verdt å leve for osv osv...  På toppen av det hele var det sangen til Frank Sinatra som var selve lysbryteren: "I did it my way" Da gikk det opp ett lys for meg.

Jeg skjønte at mann lever kun EN gang. Og hva er poenget med livet hvis jeg skal leve for noen andre isteden for meg selv? Hva er poenget hvis jeg hele livet skal gjøre som foreldrene mine sier? Jeg merket det koket sinne inni meg! Der og da var det slutt på alt. Det første jeg gjorde var å klemme kona mi og gi henne en dyp unskyldning. Dagen etterpå tok jeg oppgjøret med mine foreldre. Ikke noe fint øyeblikk, men det måtte gjøres. husket de begynte å rope og krangle så høyt mot meg og trudde dette ville vinne over meg som vanlig. Jeg fortalte dem at valget er tatt... de kan rope så mye de vill, det er helt meningsløst. Jeg fortalte dem at de bare måtte finne seg idet og det er vårt valg. Til slutt la jeg bare til at fra og med dette sekundet skulle de vise kona mi RESPEKT, for hun er min kone, og aller viktigst, hun er mor til mine barn!

Enden på visa er at vi idag har flyttet lenger unna, bor for oss selv, lar ingen påvirke oss og vi har det kjempebra! Jeg får fortsatt dårlig samvittighet for å ha utsatt kona mi for dette.

Anonymkode: 3c380...3e7

Respekt til deg !! Det er det tøffeste jeg har hørt noen har gort. Kjempebra !!! Du er et flott menneske !!!!

Anonymkode: 9066d...d47

[Gjest Made4u]

Hvordan din svigerfamilie er får du ikke gjort all verden med, men hvordan du håndterer det hele kan du bli flinkere til, jeg tenker at du må definere klare grenser for hvor dem kan ha innflytelse og hvor de ikke har noe de skulle sagt.

Tenker at det å få deg fulltidsjobb vil sette deg i en sterkere posisjon, da slik situasjonen er nå så føler dem nok at du lever for mye på din kjære (og at de således føler mer rett for å blande seg inn i saker de egentlig ikke har noe med). En fulltidsjobb vil også medføre at du står sterkere med å kunne definere grensene overfor dem, da kan de ikke lenger sette deg i en situasjon hvor du må forsvare at du har lav inntekt (og det mistenker jeg at de vil komme med).

Tenker at de nok bare ønsker å være på lag med dere og vil dere det beste, men slik kan jo oppleves ganske intens i en situasjon som din, men jeg tror altså at du kan endre en god del selv der du allerede er - jeg tenker at en flykt fra det hele ikke nødvendigvis blir til det bedre og det er verdt å kjempe for et vellfungerende forhold, og det opplever jeg at du beretter at dere har dersom man tar bort svigerfamilien.

Tenker at du må få med deg din bedre halvdel også, hva gjelder å sette tydelige grenser da han bør si ifra vell så sterkt som deg og definere klart hva som er deres sak og deres sak alene, og hva dem kan få ha et ord med i laget om...

[AnonymBruker]

17 minutter siden, Made4u skrev:

Hvordan din svigerfamilie er får du ikke gjort all verden med, men hvordan du håndterer det hele kan du bli flinkere til, jeg tenker at du må definere klare grenser for hvor dem kan ha innflytelse og hvor de ikke har noe de skulle sagt.

Tenker at det å få deg fulltidsjobb vil sette deg i en sterkere posisjon, da slik situasjonen er nå så føler dem nok at du lever for mye på din kjære (og at de således føler mer rett for å blande seg inn i saker de egentlig ikke har noe med). En fulltidsjobb vil også medføre at du står sterkere med å kunne definere grensene overfor dem, da kan de ikke lenger sette deg i en situasjon hvor du må forsvare at du har lav inntekt (og det mistenker jeg at de vil komme med).

Tenker at de nok bare ønsker å være på lag med dere og vil dere det beste, men slik kan jo oppleves ganske intens i en situasjon som din, men jeg tror altså at du kan endre en god del selv der du allerede er - jeg tenker at en flykt fra det hele ikke nødvendigvis blir til det bedre og det er verdt å kjempe for et vellfungerende forhold, og det opplever jeg at du beretter at dere har dersom man tar bort svigerfamilien.

Tenker at du må få med deg din bedre halvdel også, hva gjelder å sette tydelige grenser da han bør si ifra vell så sterkt som deg og definere klart hva som er deres sak og deres sak alene, og hva dem kan få ha et ord med i laget om...

Jeg jobber fullt, det er bare det at det er kun 50% av stillingen som er fast, resten tar jeg i ekstravakter men på papiret blir det en usikker inntekt. 

Familien ser helst at jeg er mest mulig hjemme så mannen slipper å ta ungene sånn at han kan hjelpe til på gården. 

Anonymkode: 766b0...10c