Du hadde vel ønsket å dø om du var meg?

[AnonymBruker]

Familien min er i utgangspunktet ressurssterk og støttende, men som de selv sier er jeg en mørk sky som gjør dem deprimerte, og de er lei av å skulle støtte og hjelpe meg. Jeg vet ikke om en eneste utdannelse eller jobb jeg ønsker, alt virker meningsløst. Jeg prøvde å studere, men det gjorde psyken min dårligere enn noensinne (prøvde å ta livet mitt). Jeg jobber nå. Tjener veldig dårlig, selvsagt. Det går også veldig utover psyken min da jeg reagerer negativt på stress, ansvar og mye press, så jeg har rundt 3-4 angstanfall i løpet av dagen, kvelden og natta, og har i tillegg alvorlig spiseforstyrrelse (ikke anoreksi, så ingenting av dette er pga lite næring).

Angstanfallene kan vare veldig lenge, og  jeg kan begynne å innbille meg ting osv. Jeg kjenner på en enorm tristhet nesten hele tiden. Kroppen min føles fysisk tung (jeg er foreløpig normalvektig i forhold til BMI, og beveger meg mye), som om jeg ikke klarer å løfte mitt eget hode... Føles som om det er en murstein i hjertet mitt. Innvollene mine føles syke. Som om de sakte råtner. Alle vennene mine er borte. Flyttet, reiser, lever livet. Har nesten ingen igjen. Noe som ikke er så rart. Siden jeg har isolert meg hele livet (bokstavelig talt). Det eneste positive er egentlig det at jeg hadde veldig sosial angst, noe som er mye bedre, jeg er ikke spesielt redd for å snakke med mennesker lenger. Jeg vet at jeg har noen gode kvaliteter, men det hjelper ikke så mye. 

Har gått til mange forskjellige psykologer i årevis og det eneste de hadde til felles var å ikke høre på noe jeg prøvde å si. Jeg kjenner mine egne "sykdommer" og reaksjoner ganske godt, de bare snakket om alle andre og fortsatte i evigheten å skulle si ting jeg har prøvd før, eller lignende. Eller bare snakke om hva jeg skal i helgen av spennende ting. Noe som er rart å spørre en som har sagt flere ganger at hun ikke klarer å være sosial eller har lyst til å gjøre noe som helst. Hadde jeg gjort noe spennende hadde det vært meget uvanlig og jeg hadde vel nevnt det selv.

Jeg tar bare dumme, dumme valg og har null selvkontroll, alt jeg vil nå er å begynne å ruse meg eller noe igjen, spesielt siden jeg ikke får matsituasjonen under kontroll igjen. En typisk dag for meg: Våkne opp i komplett tristhet, overspise og kaste opp, jobbe, angstanfall på jobb, besvime på jobb, hjem, tristhet på vei hjem, gråte på bussen, komme hjem og tilbakefall på spiseforstyrrelse igjen, gjøre alle pliktene mine og ting som må gjøres, ikke ha energi til å dusje eller pusse tenner, kutte meg, sove i de samme klærne jeg gikk med hele dagen, med størknet blod på armen.

Jeg vet jeg er ekkel. Men det er vel ikke bare jeg som er enig i at jeg burde dø? 

Anonymkode: caa06...a2d

[Million]

Nei, du burde ikke dø. Selvfølgelig ikke. Men har du gått på noen form for medisiner? Har du fått noe som har hjulpet? 

[AnonymBruker]

Nei, jeg har levd det samme livet i årevis. Ble frisk tilslutt. Og helt ærlig har jeg aldri sett poenget med selvmord. Livet er superkort liksom. 

Anonymkode: a0a2d...aee

[Elaine Marley]

Kjære trådstarter,

Vi ønsker ikke å vurdere og tolke ordbruk når det kommer til vanskelige livssituasjoner hvor vi opplever at man befinner seg i en sårbar tilstand, og det er umulig for oss å vite hva den enkelte legger i ordene som brukes. Vi kan ikke vite om det er en generell følelse av å ville dø - i den forstand at man er nedbrutt og sliten, og ønsker å slippe - eller om det involverer en tanke om selvmord hvor man ønsker å utføre en handling som fører til døden for den som utfører det.

Vi ønsker på ingen måte å tabubelegge de følelsene du har, men vi må stenge denne tråden med bakgrunn i det ovennevnte, samt at vi ikke har mulighet til å overvåke tråden din og vite hva slags kompetanse som ligger bak svarene du vil få. Du kan lese mer om hvorfor vi har denne regelen her.

Hvis du sliter med slike tanker vil vi oppfordre deg til å ta kontakt med din fastlege/lege for samtale eller henvisning videre. Hvis du opplever at situasjonen er akutt, oppfordrer vi deg å kontakt med legevakt på tlf.: 116 117 eller ringe nødnummer 113.

Alternative kan du også ta kontakt med en hjelpetelefon hvor du vil treffe mennesker du kan prate med, som ønsker å hjelpe deg og som kan gi råd i den situasjonen du er i.

• Mental Helse: 116 123 
• Røde Kors: 800 33 321 (man-fre 14-22 for de under 18 år)
• Kirkens SOS: 22 40 00 40

Med vennlig hilsen,

Elaine Marley, mod.