Har dere en sorg å bære på? Noe dere ikke klarer å akseptere at har skjedd?

[tussi84]

Jeg bærer nok preg av at familie medlem tok livet sitt for snart 3 år siden. Orker på en måte ikke snakke særlig om det eller tenke på det. Ikke får jeg endret på det som skjedde uansett, og jeg synes alt rundt det som hendte er urettferdig, og uvirkelig. Så for å skåne meg selv, så prøver jeg å late som det ikke har hendt. DET å gruble over det gir meg bare flere spørsmål enn svar .

[tussi84]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

At barnet mitt er sykt. Jeg kan ikke endre på det, og vi må leve med det, men det skjærer meg i hjertet hver gang jeg tenker på fremtiden og hvordan barnet har det nå. Det er grusomt når barnet gråter i søvne pga smerter, behandlingen han får er vond, og når han ikke kan gjøre div ting pga sykdommen. Det er så grusomt å tenke på at han må igjennom mange grufulle operasjoner i årene fremover. 

Anonymkode: 4fb3e...fe7

❤

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke få barn.. mitt eget kjøtt og blod som jeg har ønsket meg i så mange år.  Det er et stort savn og en vond sorg jeg må bære alene.

Anonymkode: f2080...c03

[Skorstein]

På 16.2.2019 den 20.12, PetraPerlesukker skrev:

Jobbet på en liten arbeidsplass med 11 andatte i 7 år. Følte det var verdens beste arbeidsmiljø og var venner men flere av kollegaene på fritiden. Ga mye av meg selv på jobb, var alltid den som var der for andre, ordnet trivsel på arbeidsplassen. Den som tok initiativ til julekalender, samle inn og kjøpe blomster til kollegaer som f.eks hadde mistet noen, lage bursdagskrone til de som hadde runddag. 

Jeg møtte veggen på grunn av utmattelse og dyp depresjon og ble sykemeldt i 6 mnd der jeg lå hjemme på sofaen og stirret i veggen.  Fikk ikke så mye som en snap eller sms fra noen av kollegaene mine de 6 mnd jeg var sykemeldt. Ingen som spurte hvordan jeg hadde det, ingen blomster, ingen kort. Ingen brydde seg. Dette er noe jeg aldri vil forstå og noe jeg aldri vil tilgi. De jeg var «venner» med utenom jobb er ikke lengre i livet mitt.

Jeg orket aldri å komme tilbake til denne arbeidsplassen igjen, og jobber i dag med noe helt annet jeg trives med på en veldig trivelig arbeidsplass.

Den var drøy, normale folk sender hilsen eller gir en lyd fra seg til syk kollega som man har jobbet med lenge 😡 hva i alle dager feiler folk? Å bli neglisjert eller gitt f i er noe av det vondeste. Sånt setter spor. Har de enda tatt kontakt?

[AnonymBruker]

På 12.2.2019 den 21.10, blåtimen skrev:

Jeg sørger mye over det livet jeg ikke lever, alle håp og drømmer som aldri ble noe av. Jeg ble alvorlig kronisk syk i starten av tenårene og har hatt en enormt begrenset ungdomstid. Utrolig trist at jeg gikk glipp av så mye som alle andre fikk oppleve. 

Jeg får aldri bearbeidet sorgen ordentlig, den går ikke vekk på tross av flere år med samtaleterapi, fordi jeg fremdeles er syk, fremdeles går glipp av "alt" og kun lever innenfor husets fire vegger. 

Men jeg lever greit med det. Jeg klarer å glede meg over mye og setter stor pris på de gode øyeblikkene.

Akkurat samme her. Vil du snakke om det? Kan sende pm hvis du ønsker. Hvis du ikke vil skjønner jeg det også🌸

Anonymkode: 103ee...05c

[blåtimen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Akkurat samme her. Vil du snakke om det? Kan sende pm hvis du ønsker. Hvis du ikke vil skjønner jeg det også🌸

Anonymkode: 103ee...05c

Jeg prater gjerne! Send meg en pm om du vil 💖

[PetraPerlesukker]

2 timer siden, Skorstein skrev:

Den var drøy, normale folk sender hilsen eller gir en lyd fra seg til syk kollega som man har jobbet med lenge 😡 hva i alle dager feiler folk? Å bli neglisjert eller gitt f i er noe av det vondeste. Sånt setter spor. Har de enda tatt kontakt?

Næh.... sykt

[D.J]

Man må egentlig bare komme seg videre og bort fra det, fokuser på de positive tingene som skjer fremmover i livet ditt.

gjør ting og møt folk som gjør deg glad, jobb med noe som interesser deg, finn en hobby du liker og ikke la fortiden holde deg tilbake og prøv å ikke fokusere på så mye fælt.

Mange av disse har hjulpet meg gjennom etter søskenen min tok selvmord, jeg flyttet hus 5 ganger på kort tid pga økonomiske årsaker, depresjoner, etter jeg mistet kontakt med masse familie og etter en oppvekst med både misbrukende og ustabile foreldre.

klarer jeg det så gjør du også det, lykke til!😉

 

[AnonymBruker]

En slektning som jeg også så på som en god venn jeg kunne snakke med, som nå ikke viser interesse for kontakt. Har ikke sett han på lenge. Jeg tok dette opp med han for ikke så lenge siden, men det var som å snakke til en vegg. Ble ikke mye klokere. Så jeg sørger over at den relasjonen er over/ikke var det jeg trodde. 

Katten min, som døde for noen år siden, innser jeg var det beste jeg hadde i livet. Hvis jeg kunne velge ville jeg jo heller vært "i himmelen" med henne enn å være her. 

Anonymkode: 1ff61...d11

[AnonymBruker]

Mistet min far, helten min, som 13 åring. Det blir bare vondere og vondere... Savnet er så ufattelig store og vokser bare for hver dag... Er nesten så jeg har gitt opp meg selv litt og bare eksisterer ... 

Kvinne33 

Anonymkode: 77485...420

[AnonymBruker]

På 15.2.2019 den 22.41, Elán skrev:

At jeg har måtte fraskrive meg foreldreansvaret for datteren min er noe jeg ikke har, eller noen sinne, kommer til å akseptere eller komme over. Jeg gråter hver dag for at jeg har "forlatt" henne. Det beste jeg har i livet mitt.

Kjære deg, så sterk du er som tok dette kloke valget for datteren din når du ikke klarte mer. Vær snill meg deg selv ❤️

Anonymkode: 51bcc...446

[AnonymBruker]

Jeg kom ut av skapet som lesbisk for 19 år siden. Angrer meg så sinnsykt, livet mitt ble ødelagt!! Nå tenker vel alle at dette har med andres fordommer eller "homofobi" å gjøre eller er ønske om barn, men faktisk ikke... Det handler kun om at jeg ble fastlåst i en boks jeg selv ikke trives i, eller passet inn i... Jeg har en kjempesmal preferanse/"smak" innenfor kvinner...type 95% av kvinner finner jeg ikke én gang bittelitt interessante... Jeg er ikke biseksuell, har aldri hatt seksuelle tanker om menn...men jeg liker ofte menn mer som personer enn kvinner...
Jeg VET at livet mitt hadde blitt bedre om jeg aldri hadde kommet ut av skapet, men bare giftet meg med en mann for økononiske årsaker og trygghet i hverdagen. Jeg vet at dette høres veldig u-feministisk ut, men jeg er ikke opptatt av å være feminist, faktisk er jeg direkte bitter ovenfor typiske lesber/feminister som sprer "it gets better"-propagandaen ovenfor unge tenåringer og barn som tror livet blir bedre av å være ute av skapet..😢👎 Jeg har faktisk hatt en kvinnelig kjæreste, men hun kunne jeg ha funnet uten å være ute av skapet også. Ellers har det å være "ute" gitt meg null fordeler...kun stress og problemer.

Anonymkode: ea561...d1c

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kom ut av skapet som lesbisk for 19 år siden. Angrer meg så sinnsykt, livet mitt ble ødelagt!! Nå tenker vel alle at dette har med andres fordommer eller "homofobi" å gjøre eller er ønske om barn, men faktisk ikke... Det handler kun om at jeg ble fastlåst i en boks jeg selv ikke trives i, eller passet inn i... Jeg har en kjempesmal preferanse/"smak" innenfor kvinner...type 95% av kvinner finner jeg ikke én gang bittelitt interessante... Jeg er ikke biseksuell, har aldri hatt seksuelle tanker om menn...men jeg liker ofte menn mer som personer enn kvinner...
Jeg VET at livet mitt hadde blitt bedre om jeg aldri hadde kommet ut av skapet, men bare giftet meg med en mann for økononiske årsaker og trygghet i hverdagen. Jeg vet at dette høres veldig u-feministisk ut, men jeg er ikke opptatt av å være feminist, faktisk er jeg direkte bitter ovenfor typiske lesber/feminister som sprer "it gets better"-propagandaen ovenfor unge tenåringer og barn som tror livet blir bedre av å være ute av skapet..😢👎 Jeg har faktisk hatt en kvinnelig kjæreste, men hun kunne jeg ha funnet uten å være ute av skapet også. Ellers har det å være "ute" gitt meg null fordeler...kun stress og problemer.

Anonymkode: ea561...d1c

Anonymkode: f84f8...a78

[AnonymBruker]

Ei som sto meg nær ble skutt og drept for noen år siden. Sorgen/fornektelsen er ikke over enda, den er lettere men tyngre på en måte. 

Anonymkode: 45f9d...0ad

[AnonymBruker]

At jeg måtte avlive hunden og at det ble slutt med den eneste personen aom noen gang har brydd seg ordentlig om meg og virkelig vært ærlig og ønsket mitt nærvær. Dette er ikke å finne noen andre steder og jeg har det helt jævlig. Til og med troll får venner og partnere.

Anonymkode: 43c7a...5fa

[AnonymBruker]

På 12.2.2019 den 20.23, AnonymBruker skrev:

Eneste måten å bearbeide noe sånn er å akseptere at det har skjedd og ikke kan forandres.

Så lenge du fokuserer på fortiden så har du ett speil som dekker synsfeltet ditt som viser deg alt som skjer bak deg,  men sperrer synsfeltet fremover. Fjern speilet, så har du klar bane fremover.

Anonymkode: 5d47c...33a

Et godt råd. I teorien. Men når man har opplevd år med seksuelle misbruk som barn og ung, så er det en jævlig lang og smertefull prosess å komme dit til å akseptere.

Kjenner at innlegget ditt provoserer meg. 

Anonymkode: 95a9e...420

[Coraline]

Min store sorg har vært å se pappa visne bort. For noen år siden fikk han et massivt slag som gjorde at han fikk store problener etterpå. Han kommer aldri til å prate igjen. Å se han gå fra å være supersosial, snill og morsom, til en innesluttet, deprimert mann som gråter i frustrasjon over å ikke få ut ordene. Som ikke klarer å gjøre det han gjorde før. Også er det en egoistisk sorg oppi det hele også, for jeg har mistet så mye fint vi hadde sammen. Jeg savner at han ringer, at han prater høl i hue på meg om alt han synes er interessant, at vi spiller kort i timesvis hver jul. Han var klippen min. Det er bare så ufattelig urettferdig.

Endret 10. mars 2019 av Coraline

[blåtimen]

12 minutter siden, Coraline skrev:

Min store sorg har vært å se pappa visne bort. For noen år siden fikk han et massivt slag som gjorde at han fikk store problener etterpå. Han kommer aldri til å prate igjen. Å se han gå fra å være supersosial, snill og morsom, til en innesluttet, deprimert mann som gråter i frustrasjon over å ikke få ut ordene. Som ikke klarer å gjøre det han gjorde før. Også er det en egoistisk sorg oppi det hele også, for jeg har mistet så mye fint vi hadde sammen. Jeg savner at han ringer, at han prater høl i hue på meg om alt han synes er interessant, at vi spiller kort i timesvis hver jul. Han var klippen min. Det er bare så ufattelig urettferdig.

Det var vondt å lese. Sender en stor klem til deg og familien, så utrolig tøft det må være å stå i noe sånt. 💔

[AnonymBruker]

At jeg fikk en kort barndom grunnet psykisk sykdom fra jeg var ni år. 

Anonymkode: a5213...927

[AnonymBruker]

Min tante og jeg var veldig nære. Hun betød enormt mye for meg, men vi så hverandre sjelden de siste årene, ettersom jeg studerte i utlandet. En dag ringte hun meg for å fortelle at hun hadde fått kreft og ett år igjen å leve. Jeg dro rett til Norge med første fly og besøkte henne. Etter dette var hun innlagt i en måneds tid, så jeg ble oppdatert via en slektning om at tante hadde det greit på sykehuset og vedkommende skulle holde meg oppdatert om tilstanden forverret seg. Så gikk det noen uker og plutselig fikk jeg dødsbeskjeden. Jeg var i fullstendig sjokk. Trodde dette kom som lyn fra klar himmel for alle, men nei. Da jeg kom til begravelsen, fant jeg ut at resten av slekta hadde visst at hun lå for døden den siste måneden og samtlige hadde vært der hos henne for å ta farvel. På minnestunden snakket alle om de fine samtalene og møtene de hadde hatt med tante i hennes siste dager. Jeg var den eneste som ikke hadde vært der. Som ikke hadde fått tatt farvel.

Jeg vet ikke hva som gjør mest vondt; at jeg kunne vært der og holdt henne i hånden de siste ukene, eller at tante må ha lurt på hvorfor jeg aldri kom og tok farvel.

Anonymkode: 39693...ccb