Gå til innhold
AnonymBruker

Har dere en sorg å bære på? Noe dere ikke klarer å akseptere at har skjedd?

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Hvordan bearbeide en sorg over noe man ikke kan forandre? Over noe man skulle ønske hadde vært annerledes fordi det er for smertefullt å ta innover seg? 

Anonymkode: a1b42...e83

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Jeg tør nesten ikke svare, for etter 12 års ekteskap har jeg fortsatt en sorg over hvordan bryllupet mitt utartet seg. Det høres jo helt idiotisk ut, jeg ser det selv. Opplevde mobbing som barn og tenåring, og slet mye med selvbildet i mange år, men dette er faktisk sorger jeg har bearbeidet. Dette med bryllupet derimot... Nevnte det en gang for en terapeut jeg gikk til, og hun sa at jeg skulle få lov til å sørge over det. Ikke noe jeg gjør aktivt, men jeg får klump i halsen av hvor destruert den bryllupsdagen ble. Absolutt alt som kunne gå galt gikk galt, og noen av gjestene klarte virkelig å forpurre det som skulle være en flott dag for min mann og meg. Kan vel kalles et luksusproblem, men mange "verre" hendelser har ikke blitt en like stor sorg i etterkant.

Anonymkode: 7d264...258

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Eneste måten å bearbeide noe sånn er å akseptere at det har skjedd og ikke kan forandres.

Så lenge du fokuserer på fortiden så har du ett speil som dekker synsfeltet ditt som viser deg alt som skjer bak deg,  men sperrer synsfeltet fremover. Fjern speilet, så har du klar bane fremover.

Anonymkode: 5d47c...33a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tør nesten ikke svare, for etter 12 års ekteskap har jeg fortsatt en sorg over hvordan bryllupet mitt utartet seg. Det høres jo helt idiotisk ut, jeg ser det selv. Opplevde mobbing som barn og tenåring, og slet mye med selvbildet i mange år, men dette er faktisk sorger jeg har bearbeidet. Dette med bryllupet derimot... Nevnte det en gang for en terapeut jeg gikk til, og hun sa at jeg skulle få lov til å sørge over det. Ikke noe jeg gjør aktivt, men jeg får klump i halsen av hvor destruert den bryllupsdagen ble. Absolutt alt som kunne gå galt gikk galt, og noen av gjestene klarte virkelig å forpurre det som skulle være en flott dag for min mann og meg. Kan vel kalles et luksusproblem, men mange "verre" hendelser har ikke blitt en like stor sorg i etterkant.

Anonymkode: 7d264...258

❤️

Anonymkode: a1b42...e83

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Vera

Da min svigermor døde 😔 Er fortsatt sint over hvor urettferdig verden kunne være den dagen. 

Har hatt andre skikkelig tøffe tak i livet også, men det er dette som aldri helt klarer å slippe taket..

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
13 minutter siden, Vera skrev:

Da min svigermor døde 😔 Er fortsatt sint over hvor urettferdig verden kunne være den dagen. 

Har hatt andre skikkelig tøffe tak i livet også, men det er dette som aldri helt klarer å slippe taket..

❤️

Anonymkode: a1b42...e83

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

At jeg var så syk mens mitt eneste barn var baby. At jeg fikk så lite fin tid med babyen min. Savner babytiden jeg liksom aldri fikk. 

Mer takknemlig for at alt gikk bra, barnet er større og jeg er frisk, men begynner å gråte hver gang jeg ser på babybildene. 

Anonymkode: 45c72...62b

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Har en venn som døde ung i en ulykke. Vi var mye med hverandre den siste tiden, selv om jeg ikke vil si vi var ordentlig nære venner. For meg har det vært en mye større sorg enn jeg kunne ant. Det skjedde så brått og plutselig og på så grufull måte, og dette var virkelig en person som var elsket av alle og skulle til å ta ordentlig fatt på livet. Det føles litt feil å sørge så lenge og kraftig over noen som ikke var blant mine nærmeste, men det er virkelig en stor sorg for meg.

Anonymkode: 1c2f0...097

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
blåtimen

Jeg sørger mye over det livet jeg ikke lever, alle håp og drømmer som aldri ble noe av. Jeg ble alvorlig kronisk syk i starten av tenårene og har hatt en enormt begrenset ungdomstid. Utrolig trist at jeg gikk glipp av så mye som alle andre fikk oppleve. 

Jeg får aldri bearbeidet sorgen ordentlig, den går ikke vekk på tross av flere år med samtaleterapi, fordi jeg fremdeles er syk, fremdeles går glipp av "alt" og kun lever innenfor husets fire vegger. 

Men jeg lever greit med det. Jeg klarer å glede meg over mye og setter stor pris på de gode øyeblikkene. :)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg bærer på en slags sorg over at jeg aldri har klart å leve livet, å gjøre noe ut av det, går konstant rundt og tenker på døden og klarer ikke helt å akseptere at vi alle skal bort en dag.

Anonymkode: c001d...817

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg sørger over å ha mistet en venn, jeg bryr meg masse om, som fremdeles lever i beste vellgående. Han sender meg en melding og to av og til, men ellers ignorerer han meg fullstendig. Hver gang jeg kommer meg litt oppå, detter det inn et livstegn, håpet om at ting vil bli bedre tennes, og så ghoster han meg igjen. Han åpner ikke svar, eller svarer ikke tilbake. Nå er jeg bare helt tom!

Anonymkode: f2409...c36

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

At broren min døde brått og uventet 

Anonymkode: 0ca7c...943

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Ja, noe som rammet meg brått og uventet. Er for det meste ute av sorgen, men det at jeg ikke fikk alle svarene jeg trengte og det at det kom så uventet, gjør at det er vanskelig å komme seg ordentlig ut av sorgen over endringen, selv om jeg for så vidt har det bra i dag.

Det jeg har lært er at det nok er utrolig viktig å snakke ut om ting ordentlig, hvis man har noen. Hvis ikke så kan fastlegen brukes. Det er ikke alltid vi klarer å håndtere ting selv, og selv om man tenker at det går, og i perioder så kan det føles sånn, så kan det lønne seg på lang sikt å få ordentlig hjelp fordi det er veldig viktig å komme gjennom dette på "riktig" måte når man føler at det ikke er noe som bare går over med tiden.

For meg har det ført til at jeg ikke er i kontakt med følelsene mine lenger, noe som gjør at jeg nesten ikke kjenner det såre og smertefulle mer, men, heller ikke noe godt. Dette er vanskelig å jobbe seg ut av, og for meg er jeg avhengig av hjelp, så jeg anbefaler deg å oppsøke hjelp, jeg. Ønsker deg alt godt og håper at du får det bedre på sikt.

Anonymkode: 69515...ddd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Nappetass1

Tre selvmord på et halvt år, samtlige gode venner av meg. Det var forferdelig. Enkelte dager vil jeg bare gå dypt inn i skogen og skrike så høyt jeg kan!

Faren min frøs meg ut da hans nye kone ikke ville dele ham med noen, jeg var ikke velkommen, ble ikke engang bedt til jul (tidlig tenår) som førte til at jeg ikke snakket med sulikken på årevis. Når hans kone gikk fra ham skulle han være superpappa! Eh nope. Jeg glemmer aldri og jeg tilgir aldri.

Som mange andre føler jeg en slags sorg over at ingenting ble som det skulle, det er hjerteskjærende å endelig innse at jeg aldri vil bli personen jeg ønsker å være og at livet jeg så for meg bare er en urealistisk drøm.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

At meg og min far har et elendig forhold. Selv om det er hans feil føler jeg faktisk skyld for at det er som det er. Hans nye kjæreste har alltid hatet meg og til tross for alt det stygge hun har sagt til meg og gjort mot meg tok han alltid hennes parti. Nå er det slutt mellom de men forholdet blir aldri det samme og vi ser hverandre kanskje 4 ganger i året. Sønnen min vet nesten ikke hvem han er og det gjør meg uendelig trist når han har et så nært forhold med besteforeldre på andre siden. 

Anonymkode: 43417...04d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

At moren min ville skilles fra han jeg kalte pappa. De separerte og han fant seg ny yngre dame! Ingen ting ble det samme igjen og vi har ikke kontakt etter 9 år.

Anonymkode: 84034...18f

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Fortsatt ikke gått helt opp for meg at lillesøster er død og FOR ALL TID borte. 

6 år siden nå. 

Anonymkode: 41f93...407

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

:klem:til alle dere 

Anonymkode: a1b42...e83

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

At de to gangene i livet jeg har vært gravid, har situasjonen vært feil. Første gang dro samboeren min på dagen jeg fant det ut. Denne gangen er jeg gravid med en mann som ikke vil ha noe forhold med meg. Første gang beholdt jeg, og er så glad for det❤️ Denne gangen skal jeg ta det bort. 

Anonymkode: 66129...cb5

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Jeg har en kjærlighet som jeg vet jeg aldri vil få. Vi hadde sjansen men begge var unge og fucka det til. Vi vet om følelsene til hverandre men omgivelsene vil aldri gjøre det mulig for oss.

Anonymkode: 3fc17...fe8

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her