Gå til innhold
AnonymBruker

Frustrasjon over vanskelig situasjon

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Jeg trenger å skrive av meg dette, og kommenter gjerne. 

Jeg har blitt samboer med en bra mann, veldig god på mange måter. Hjelper til med husarbeidet, lager middag, masserer meg, gir meg små gaver, gir meg masse komplimenter og sier at han elsker meg hver eneste dag. Det er nesten som å leve i en romantisk film. 

Men noen saker tærer. Jeg er uføretrygdet og er av den grunn mye hjemme. Han ble sykemeldt én måned inn i forholdet og har vært på AAP nå snart ett år. Det vil si at han også er hjemme hele dagen og har vært det i 2 år. 

Han har ingen utdannelse ut over ungdomskolen, og jeg har mange år på universitetet. Vi klarer ikke helt å prate sammen på grunn av dette, vi bruker forskjellige ord og begreper, f.eks. Jeg er flink med penger og papirer, mens han hadde masse gjeld og en bærepose med regninger da jeg traff han (jeg styrer begges økonomi nå). Jeg har klisterhjerne, han husker knapt hva han gjorde for fem minutter siden. 

Han fikk diagnosen moderat depresjon. Og det er nok grunnen til at han ikke fikser noe selv. Men jeg er så sliten så sliten, og disse to årene har gjort at jeg har endt i depresjonen selv. Jeg organiserer meg selv, han og livet vårt. Jeg følger med på alle avtaler og alle regninger. Jeg passer på at han kommer seg til NAV, og jeg må oversette NAV-brev til han. 

Jeg tenker at han er en bra mann som gir meg mye omsorg og kjærlighet. Men på den andre siden blir jeg veldig sliten av en mann som ikke forstår seg på den minste lille ting som har med et voksent ansvarsfullt liv å gjøre. Jeg har likevel kommet frem til at slik er det bare, jeg kan ikke få alt i en mann. 

Og jeg er kanskje litt bitter? Jeg har en alvorlig diagnose og skulle ønsket at dette ble mer hensyntatt. Jeg tenker at det kanskje skulle vært omvendt, at han hadde tatt vare på meg. Det vil si at jeg kunne ha fått sluppet taket i perioder, der han fikser alt. Noen ganger føler jeg meg litt utnyttet. Særlig økonomisk (ikke på den måten at han snylter på meg, men at jeg må styre økonomien hans og jeg må bære alle bekymringer for strøm og renteøkninger). 

Han sier at han gjør alt jeg ber han om, og det er sant også. Men jeg er lei av å be. Og før dere sier det; ja, jeg føler meg som mora hans i blant. 

Men jeg er såpass så nede nå at jeg gleder meg ikke over noe som helst. Alt er et ork. Jeg er sur og jeg maser. Eller kan bli helt stille i lange perioder. Han vet jo hvordan jeg har det, og bedyrer at NAV skal hjelpe han nå. Gjør de det? Og finnes det pårørendegrupper for de som er sammen med noen som er deprimert? Og har andre like erfaringer? 

Nei, jeg dumper han ikke. 

Anonymkode: cd2b5...12d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Er ikke mange valg da om du ikke dumper. Du er jo ikke fornøyd. Dra dere i terapi eller flytt for deg selv. Det blir jo ikke bedre slik det er nå.

Anonymkode: 6a293...272

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her