Til dere som mener psykisk sykdom ikke eksisterer

[Gjest Lysekrone81]

Hadde ei veninne som har en fysisk sykdom som mente at hun fikk psykiske plager som følge av dette å at det selvfølgelig er mye værre en å "bare ha en psykisk diagnose" Jeg orket ikke si noe på det, eller forklare henne at som følge av div rævva opplevelser og mine gener har jeg psykisk sykdom som uten tvil gjør meg fysisk syk. Ignorance is a bliss. Det betyr ikke at jeg bruker "min sykdom" som en unnskyldning eller bortforklaring på hvorfor livet mitt ikke er perfekt, jeg må bare jobbe hardere enn mange andre for å få det livet jeg ønsker meg. Dvs: det a4 livet som så mange tar så gitt, jeg jobber mot en fast og sikker jobb, mann og noen barn, hund og bil. Synes ikke synd på meg selv fordi om, tror jeg har lært veldig mye av å slite og det har gjort meg mer empatisk og at jeg ser andre bedre enn viss jeg ikke hadde disse utfordringene. 

[AnonymBruker]

1. Psykisk sykdom eksisterer.

2. Leke-psykisk sykdom som angst og depresjoner er ett motefenomen. Selvfølgelig finnes det, men omtrent 90% som sier de har det har det ikke men har derimot en helt menneskelig reaksjon på ytre påvirkning. Normalen er ikke å gå rundt å være lykkelig 24/7

Anonymkode: 5e27c...38a

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Lysekrone81 skrev:

Hadde ei veninne som har en fysisk sykdom som mente at hun fikk psykiske plager som følge av dette å at det selvfølgelig er mye værre en å "bare ha en psykisk diagnose" Jeg orket ikke si noe på det, eller forklare henne at som følge av div rævva opplevelser og mine gener har jeg psykisk sykdom som uten tvil gjør meg fysisk syk. Ignorance is a bliss. Det betyr ikke at jeg bruker "min sykdom" som en unnskyldning eller bortforklaring på hvorfor livet mitt ikke er perfekt, jeg må bare jobbe hardere enn mange andre for å få det livet jeg ønsker meg. Dvs: det a4 livet som så mange tar så gitt, jeg jobber mot en fast og sikker jobb, mann og noen barn, hund og bil. Synes ikke synd på meg selv fordi om, tror jeg har lært veldig mye av å slite og det har gjort meg mer empatisk og at jeg ser andre bedre enn viss jeg ikke hadde disse utfordringene. 

Husk at din oppfatning om at du ‘må jobbe hardere enn mange andre’ for å få det livet du ønsker deg, at veldig mange ‘tar a4-livet for gitt’ og at du er mer empatisk og har større innsikt enn mange andre er en selvoppfatning som veldig mange har.. 😊 

Hvis du kunne lest andres tanker vil overraskende mange mene at nettopp DE har hatt det ekstra tøft i barndommen og oppveksten (mobbing, traumer, krangling, alkoholmisbruk i familien, skilsmisse osv), de må jobbe hardere, de har ‘psykiske utfordringer’, har arvet vanskelige gener, tenker mer enn andre, er veldig empatiske og har større menneskelig innsikt enn andre. 

Anonymkode: cf6b6...748

[AnonymBruker]

Og så er det veldig mye uvitenhet ute og går. Diagnoser og uttrykk blir slengt rundt om av folk som ikke har greie på hva de snakker om. Jeg har for eksempel flere ganger nå hørt folk bruke ordet "psykopat" om en person som har psykoser. Blir ganske oppgitt. Skulle ønske folk satte seg litt mer inn i temaet diagnoser før de uttalte seg, og at folk generelt var mer opplyst. Depresjoner for eksempel, blir ofte brukt feil. Angst også. Og folk tror at de har angst, fordi de opplever noe som gir en helt naturlig fryktreaksjon. Får lyst til å skrike: "Dette er ikke angst!" Riste folk. Skulle kanskje vært litt mer psykologi i vanlig skole. Litt elementær basiskunnskap, det hadde nyttet det nye samfunnet godt.

"Litt trist en dag" er ikke depresjon. Vanlige rutiner er ikke tvangshandlingsproblematikk. En person som har psykoser og problemer med virkelighetsoppfatningen er ikke en "psykopat". Selv om psykopaten kan ha et forvrengt virkelighetsbilde, men denne personen handler i bevissther. PTSD blir også slengt rundt som et vanlig begrep nå, men vet du egentlig hva som skal til for å få denne diagnosen? Vet du hva det innebærer å gjenoppleve en grusom opplevelse hundrevis av ganger? Jeg snakker ikke om å huske hendelsen; jeg snakker om å oppleve den igjen og igjen. Tro at du er i situasjonen, fordi noe du ikke la merke til (en lyd, en lukt) trigget noe i underbevisstheten din og førte til at du trodde du var der, tilbake i tid, tilbake i situasjonen. Med en kropp som også trodde at du ble utsatt for en livstruende opplevelse på nytt, en kropp som reagerte med å få alle de fysiske symptomene på at den var i livsfare, som utvidede pupiller, høy puls, hjertebank, adrenalin. Vet du hvordan det oppleves å ha vandret ut av huset, tilsynelatende i stand til å ta vare på deg selv, men uten at du er "til stede her", og så plutselig komme til deg selv igjen et helt annet sted? Vet du hvordan det er å leve med dette i årevis, og erfare at det ikke blir bedre, men i mange tilfeller verre ettersom tiden går? At livet ditt handler mest om å unngå situasjoner, lyder, lukter, steder eller folk som kan trigge underbevisstheten slik at du ikke blir i stand til å ta vare på deg selv? At du isolerer deg fra omverden, venner og familie fordi du driver og opplever noe grusomt igjen og igjen hele tiden. Hvis du ikke vet det, så ikke bruk uttrykket PTSD.  Dette er en sjelden tilstand som invalidiserer folk. PTSD ødelegger livet slik du kjente det.

Jeg oppfordrer folk til å lese og sette seg grundig inn i psykologiske uttrykk før de bruker dem. Her er det så mye feil og tull ute og går at en kan bli helt svimmel.

Anonymkode: 6946b...b74

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Og så er det veldig mye uvitenhet ute og går. Diagnoser og uttrykk blir slengt rundt om av folk som ikke har greie på hva de snakker om. Jeg har for eksempel flere ganger nå hørt folk bruke ordet "psykopat" om en person som har psykoser. Blir ganske oppgitt. Skulle ønske folk satte seg litt mer inn i temaet diagnoser før de uttalte seg, og at folk generelt var mer opplyst. Depresjoner for eksempel, blir ofte brukt feil. Angst også. Og folk tror at de har angst, fordi de opplever noe som gir en helt naturlig fryktreaksjon. Får lyst til å skrike: "Dette er ikke angst!" Riste folk. Skulle kanskje vært litt mer psykologi i vanlig skole. Litt elementær basiskunnskap, det hadde nyttet det nye samfunnet godt.

"Litt trist en dag" er ikke depresjon. Vanlige rutiner er ikke tvangshandlingsproblematikk. En person som har psykoser og problemer med virkelighetsoppfatningen er ikke en "psykopat". Selv om psykopaten kan ha et forvrengt virkelighetsbilde, men denne personen handler i bevissther. PTSD blir også slengt rundt som et vanlig begrep nå, men vet du egentlig hva som skal til for å få denne diagnosen? Vet du hva det innebærer å gjenoppleve en grusom opplevelse hundrevis av ganger? Jeg snakker ikke om å huske hendelsen; jeg snakker om å oppleve den igjen og igjen. Tro at du er i situasjonen, fordi noe du ikke la merke til (en lyd, en lukt) trigget noe i underbevisstheten din og førte til at du trodde du var der, tilbake i tid, tilbake i situasjonen. Med en kropp som også trodde at du ble utsatt for en livstruende opplevelse på nytt, en kropp som reagerte med å få alle de fysiske symptomene på at den var i livsfare, som utvidede pupiller, høy puls, hjertebank, adrenalin. Vet du hvordan det oppleves å ha vandret ut av huset, tilsynelatende i stand til å ta vare på deg selv, men uten at du er "til stede her", og så plutselig komme til deg selv igjen et helt annet sted? Vet du hvordan det er å leve med dette i årevis, og erfare at det ikke blir bedre, men i mange tilfeller verre ettersom tiden går? At livet ditt handler mest om å unngå situasjoner, lyder, lukter, steder eller folk som kan trigge underbevisstheten slik at du ikke blir i stand til å ta vare på deg selv? At du isolerer deg fra omverden, venner og familie fordi du driver og opplever noe grusomt igjen og igjen hele tiden. Hvis du ikke vet det, så ikke bruk uttrykket PTSD.  Dette er en sjelden tilstand som invalidiserer folk. PTSD ødelegger livet slik du kjente det.

Jeg oppfordrer folk til å lese og sette seg grundig inn i psykologiske uttrykk før de bruker dem. Her er det så mye feil og tull ute og går at en kan bli helt svimmel.

Anonymkode: 6946b...b74

Veldig godt innlegg. Det er viktig å anerkjenne følelser en person har, men å bruke riktige begreper. 

En digresjon, dette som er uthevet er vel tegn på dissosiativ lidelse?

[Gjest Arwen Undómiel]

Føler de forventer at jeg skal bli frisk, noe jeg begynner og bli. At jeg skal få meg jobb, noe jeg har planer om, og utdanning, noe jeg tenker å komme i gang med. Jeg tar en ting av gangen og i mitt tempo.

[Gjest Lysekrone81]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husk at din oppfatning om at du ‘må jobbe hardere enn mange andre’ for å få det livet du ønsker deg, at veldig mange ‘tar a4-livet for gitt’ og at du er mer empatisk og har større innsikt enn mange andre er en selvoppfatning som veldig mange har.. 😊 

Hvis du kunne lest andres tanker vil overraskende mange mene at nettopp DE har hatt det ekstra tøft i barndommen og oppveksten (mobbing, traumer, krangling, alkoholmisbruk i familien, skilsmisse osv), de må jobbe hardere, de har ‘psykiske utfordringer’, har arvet vanskelige gener, tenker mer enn andre, er veldig empatiske og har større menneskelig innsikt enn andre. 

Anonymkode: cf6b6...748

Husk at du ikke vet noe om meg eller mitt liv, så takk for din innsikt. Hva har barndommen min med dette å gjøre? Nå er ikke dette min subjektive oppfatning av livet mitt, mer fakta, men orker ikke forklare meg for noen som kun kommer med dritt. 

[Gjest Arwen Undómiel]

På ‎11‎.‎02‎.‎2019 den 12.24, Arwen Undomièl skrev:

Føler de forventer at jeg skal bli frisk, noe jeg begynner og bli. At jeg skal få meg jobb, noe jeg har planer om, og utdanning, noe jeg tenker å komme i gang med. Jeg tar en ting av gangen og i mitt tempo.

Den kom i feil tråd, søren.

Endret 30. november 2019 av Arwen Undómiel

[Gjest Lysekrone81]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husk at din oppfatning om at du ‘må jobbe hardere enn mange andre’ for å få det livet du ønsker deg, at veldig mange ‘tar a4-livet for gitt’ og at du er mer empatisk og har større innsikt enn mange andre er en selvoppfatning som veldig mange har.. 😊 

Hvis du kunne lest andres tanker vil overraskende mange mene at nettopp DE har hatt det ekstra tøft i barndommen og oppveksten (mobbing, traumer, krangling, alkoholmisbruk i familien, skilsmisse osv), de må jobbe hardere, de har ‘psykiske utfordringer’, har arvet vanskelige gener, tenker mer enn andre, er veldig empatiske og har større menneskelig innsikt enn andre. 

Anonymkode: cf6b6...748

Å jeg mener heller ikke at jeg er mer empatisk og har større innsikt enn mange andre, jeg mener at mine opplevelser har gjort MEG mer empatisk og at jeg ser andre bedre enn viss jeg ikke har hatt disse opplevelsene og sykdommene. 

[Gjest Lysekrone81]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Husk at din oppfatning om at du ‘må jobbe hardere enn mange andre’ for å få det livet du ønsker deg, at veldig mange ‘tar a4-livet for gitt’ og at du er mer empatisk og har større innsikt enn mange andre er en selvoppfatning som veldig mange har.. 😊 

Hvis du kunne lest andres tanker vil overraskende mange mene at nettopp DE har hatt det ekstra tøft i barndommen og oppveksten (mobbing, traumer, krangling, alkoholmisbruk i familien, skilsmisse osv), de må jobbe hardere, de har ‘psykiske utfordringer’, har arvet vanskelige gener, tenker mer enn andre, er veldig empatiske og har større menneskelig innsikt enn andre. 

Anonymkode: cf6b6...748

Teller incest inn her å eller? Det er ikke en konkurranse om å ha det værst.

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Veldig godt innlegg. Det er viktig å anerkjenne følelser en person har, men å bruke riktige begreper. 

En digresjon, dette som er uthevet er vel tegn på dissosiativ lidelse?

Dissosiativ lidelse følger gjerne med PTSD, da personen gjerne får unnvikende atferd og tanker og begrenset emosjonell respons. Lenke til påstand: https://www.ptsdnor.no/om-ptsd/

Nå er akkurat dette kartlagt, denne sammenhengen mellom PTSD, den komplekse varianten, og dissosiativ lidelse. Kompleks PTSD er prototype på dissosiativ lidelse. Lenke til påstand: https://www.google.com/url?sa=t&source=web&rct=j&url=https://www.psykologforeningen.no/content/download/29499/293467/file/Forening%20for%20psyk%20i%20privatpraksis%20Halden%20281011%20HANDOUT.pdf&ved=2ahUKEwi45OS8y7PgAhVr7aYKHVufBRgQFjADegQIBxAB&usg=AOvVaw3FKKm3YZQQorHF2Ces2ZuM (Obs: Nedlastning av fil.)

Jeg har levd med kompleks PTSD i mange år, så begynner å få litt kunnskap på området. Kan derfor også si at det oppleves som krenkende når folk slenger rundt seg med ord og uttrykk de ikke har belegg for å uttale seg om.

 

Anonymkode: 6946b...b74

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dissosiativ lidelse følger gjerne med PTSD, da personen gjerne får unnvikende atferd og tanker og begrenset emosjonell respons. Lenke til påstand: https://www.ptsdnor.no/om-ptsd/

Nå er akkurat dette kartlagt, denne sammenhengen mellom PTSD, den komplekse varianten, og dissosiativ lidelse. Kompleks PTSD er prototype på dissosiativ lidelse. Lenke til påstand: https://www.google.com/url?sa=t&source=web&rct=j&url=https://www.psykologforeningen.no/content/download/29499/293467/file/Forening%20for%20psyk%20i%20privatpraksis%20Halden%20281011%20HANDOUT.pdf&ved=2ahUKEwi45OS8y7PgAhVr7aYKHVufBRgQFjADegQIBxAB&usg=AOvVaw3FKKm3YZQQorHF2Ces2ZuM (Obs: Nedlastning av fil.)

Jeg har levd med kompleks PTSD i mange år, så begynner å få litt kunnskap på området. Kan derfor også si at det oppleves som krenkende når folk slenger rundt seg med ord og uttrykk de ikke har belegg for å uttale seg om.

 

Anonymkode: 6946b...b74

Ja. Disse lidelsene henger ofte sammen. 

Klem til deg  Send meg gjerne en PM. Føler med deg. 

Jeg har en uspesifisert traumelidelse (satt ved Modum Bad), mye kompleks problematikk, tilknytningsvansker og separasjonsangst, men lite av klassisk ptsd mtp at jeg var så liten da det skjedde at jeg nesten ikke har flashbacks. Føler meg heldig som slipper det, de få jeg har hatt har vært grusomme, så prøver å unngå dem.

Endret 11. februar 2019 av Kjærlighetsbarn98

[AnonymBruker]

Det er vel ingen som tror at psykisk sykdom ikke finnes, men det er jo en del som er skeptiske til mer diffuse psykosomatiske diagnoser som ME og fibromyalgi.

Anonymkode: 4f85c...2e5

[Anonymus Notarius]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

De aller fleste vil helst være vellykkede og veltilpassede og friske selvsagt. Men når man mislykkes med livet, får dårlige karakter, dropper ut av skolen og synes voksenlivet er for vanskelig så er det viktig for selvfølelsen at man har en legitim unnskyldning. Da blir det lett at man til slutt (kanskje etter mange års ‘utredning’) blir gitt en eller annen diagnose.

(Feks. ME, fibromyalgi, utmattelse, sosial angst, psykiske vansker, osv, osv.)

Anonymkode: cf6b6...748

Dette tror jeg det er mye sant i. Det er så stort press for å være vellykket i dag at mange ønsker seg en eller annen diagnose (fysisk eller psykisk) som kan "unnskylde" at de ikke har lyktes på alle områder i livet.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

De aller fleste vil helst være vellykkede og veltilpassede og friske selvsagt. Men når man mislykkes med livet, får dårlige karakter, dropper ut av skolen og synes voksenlivet er for vanskelig så er det viktig for selvfølelsen at man har en legitim unnskyldning. Da blir det lett at man til slutt (kanskje etter mange års ‘utredning’) blir gitt en eller annen diagnose.

(Feks. ME, fibromyalgi, utmattelse, sosial angst, psykiske vansker, osv, osv.)

Anonymkode: cf6b6...748

Tror du virkelig det? Nå lever jeg med kompleks PTSD, og det er det ikke mange rundt meg som vet om. De fleste tror jeg har en fysisk skade som gjør at jeg er hjemme med smerter iblandt, for det er det jeg har fortalt. Det er forsåvidt også sant, men jeg har unnlatt å lesse ut av meg om det psykiske sykdomsbildet mitt, fordi jeg føler på det. Jeg vet at noen velger å være åpne om sånt, det får være opp til hver og en. For meg blir det for privat, for vanskelig, for utleverende.

I tillegg til den invalidiserende PTSD-en, har det fulgt med en kronisk depresjon som kommer og går. Min opplevelse av depresjon er heller ikke slik som mange fremstiller det. Jeg er for eksempel aldri lei meg under en depresjon. Er ikke trist. Men når jeg er deprimert, så opplever jeg en følelse av total likegyldighet. Jeg opplever at det ikke er noe vits i noen ting. Ingenting spiller noen rolle. Jeg ser ikke noe poeng i å spise, for eksempel. Ser ikke noe poeng i å gjøre noe som helst, og det gjør meg utrolig passiv i en slik periode. Så min opplevelse av depresjon passer ikke så godt til den holdningen folk ofte har til depresjoner, om at man må "prøve å ikke være så trist". For meg har det ingen sammenheng.

Jeg har selvfølgelig også angstanfall, og i det siste har de vært ganske slitsomme. Jeg blir som oftest ikke redd, for jeg som har levd med dette i mange år kjenner det jo igjen; jeg vet hva det er, så jeg vet at det går over av seg selv. Men i det siste har det vart i noen timer hver morgen: Det kan begynne i åtte-tiden og var fram til klokka ti. Det begynner med kraftig hjertebank og jeg føler at jeg får problemer med å puste. Jeg opplever svimmelhet, andpustenhet, får smerter i brystet og stråling av smerter ut i armene. Den fysiske opplevelsen av dette er ikke ulik et hjerteinfarkt, faktisk. Det er vel kanskje ikke så rart at jeg blir litt irritert når folk slenger rundt seg med uttrykk som at "åh jeg har så angst" over en lav sko. "Nei, du har ikke angst!", får jeg lyst til å rope, "Se her! Dette er angst! Sånn føles det!" Du reiser på sykehuset fordi du tror du har fått hjerteinfarkt, da har du angst. Da kan du prate.

Noe av det mest slitsomme jeg opplever, er likevel ingen av disse tingene. Det er en tvangshandlingsproblematikk som har fulgt meg så lenge jeg kan huske, og som har forverret seg med årene. Jeg sliter meg helt ut av dagligdagse gjøremål. Dette har alltid vært en stor skam. Dette har vært min største hemmelighet, og så godt som ingen vet om dette. Kun et par få veldig nære. Det voksne sinnet vet selvfølgelig at dette ikke er noe å skamme seg over. Likevel er følelsen, opplevelsen av dette, så skamfull at ingen får greie på det.

For folk rundt meg ser det ut som jeg har en fysisk plage. Det er jeg fornøyd med. Jeg tenker at uttrykk som at "åå du bare bruker diagnosene som unnskyldning", sånn som du hevder her, kommer fra helt friske folk som ikke evner å sette seg inn i hvordan det er å leve i en hverdag preget av psykisk belastende diagnoser.

Anonymkode: 6946b...b74

[Hentacruel]

Det finnes ingen og da mener jeg absolutt ingen laboratorieprøver som kan påvise psykiske lidelser. Man kan heller ikke påvise psykiske lidelser på pasienter som ligger i koma, men man kan påvise fysiologiske sykdommer som influensa, kreft og diabetes hos komatøse pasienter. 

Hvis psykisk sykdom faktisk eksisterer hvorfor påvirkes ikke komatøse pasienter av dem? Hvorfor har ikke pasienter i koma psykosomatiske symptomer?

[AnonymBruker]

Jeg vil bare legge til mitt forrige innlegg, at du kan jo prøve en dag, så du får et bilde av hvordan det er: Først må du huske å telle ting. Jeg teller alt. Skrittene jeg går fra soverommet til badet, antall ganger jeg pusser med tannbørsten. Og jeg teller fort, for jeg har alltid gjort dette. Alt skal gå opp i åtte. Det blir en takt. Så teller du antall ganger du tygger på brødskiva di, antall slurker av kaffekoppen. Når du leser avisa til frokosten, teller du antall ord. Husk, når du kommer til åtte begynner du på nytt. Du kan bare stoppe på åtte. Det skal være en takt. Etter frokost må du skremmes så du opplever en angst som minner om et hjerteinfarkt. Du må takle det, for dette har du opplevd hundre ganger før. Resten av dagen bruker du til å unngå ting som har trigget vonde minner og traumer tidligere, du kan lage deg ei liste å skive opp - jeg har det i hodet. Hele tiden mens du teller. Du spiser hvis du syns det er noe vits i. Når du synker ned i sofaen på kvelden og skal "slappe av" med en film eller et tv-program, må du huske på å telle teksten. Tell til åtte. Begynn på nytt. Bytter du tv-kanal, vel; du må vel bytte åtte ganger da. Fram og tilbake. Og tilbake igjen. Ta åtte slurk av vannglasset ditt og gå åtte - åtte - åtte skritt inn på badet og puss tenna åtte og åtte og åtte puss.

Hvis du gjør dette èn dag, så tipper jeg at du slutter å være så sjalu på folk du mener "bruker" diagnoser for å unnskylde seg. Prøv èn dag - så lærer du å sette pris på at du er frisk.

Anonymkode: 6946b...b74

[Hentacruel]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg vil bare legge til mitt forrige innlegg, at du kan jo prøve en dag, så du får et bilde av hvordan det er: Først må du huske å telle ting. Jeg teller alt. Skrittene jeg går fra soverommet til badet, antall ganger jeg pusser med tannbørsten. Og jeg teller fort, for jeg har alltid gjort dette. Alt skal gå opp i åtte. Det blir en takt. Så teller du antall ganger du tygger på brødskiva di, antall slurker av kaffekoppen. Når du leser avisa til frokosten, teller du antall ord. Husk, når du kommer til åtte begynner du på nytt. Du kan bare stoppe på åtte. Det skal være en takt. Etter frokost må du skremmes så du opplever en angst som minner om et hjerteinfarkt. Du må takle det, for dette har du opplevd hundre ganger før. Resten av dagen bruker du til å unngå ting som har trigget vonde minner og traumer tidligere, du kan lage deg ei liste å skive opp - jeg har det i hodet. Hele tiden mens du teller. Du spiser hvis du syns det er noe vits i. Når du synker ned i sofaen på kvelden og skal "slappe av" med en film eller et tv-program, må du huske på å telle teksten. Tell til åtte. Begynn på nytt. Bytter du tv-kanal, vel; du må vel bytte åtte ganger da. Fram og tilbake. Og tilbake igjen. Ta åtte slurk av vannglasset ditt og gå åtte - åtte - åtte skritt inn på badet og puss tenna åtte og åtte og åtte puss.

Hvis du gjør dette èn dag, så tipper jeg at du slutter å være så sjalu på folk du mener "bruker" diagnoser for å unnskylde seg. Prøv èn dag - så lærer du å sette pris på at du er frisk.

Anonymkode: 6946b...b74

Du skulle blitt kjemiker du som er så god til å telle til 8. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Hentacruel skrev:

Du skulle blitt kjemiker du som er så god til å telle til 8. 

Haha. Jeg syns igrunn det er synd det ikke er en vasketvangshandling, tenk så kjekt å fått det så rent og fint. Den tellinga er jo bare bortkasta. Men man velger ikke dette ser du.

Anonymkode: 6946b...b74

[Hentacruel]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Haha. Jeg syns igrunn det er synd det ikke er en vasketvangshandling, tenk så kjekt å fått det så rent og fint. Den tellinga er jo bare bortkasta. Men man velger ikke dette ser du.

Anonymkode: 6946b...b74

Når man har lurt seg selv til å tro at man ikke har kontroll har man gjort det vanskelig for seg. Hvis du bare hadde skjerpet deg så skulle du sett det går bra, men man er sin egen lykkes smed.