Har jeg en sjanse til å finne noen, eller er det bare å gi opp?

[AnonymBruker]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du ikke ble oppfattet som sexy, men i stedet som vulgær?

Sats på en klassisk, voksen, stilig look heller enn «sexy». Det tipper jeg menn på din alder vil like bedre 🙂

Anonymkode: e7fd7...878

Neida. Jeg følte meg sexy. Men hadde aldri lårkort, masse sminke eller utringning. Følte meg bare sexy og pen, uansett om jeg hadde joggebukse eller penkjole på. 

Anonymkode: a5af7...764

[CamillaCollett]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg følger barna på aktiviteter. Aktivt. Er med på forskjellige ting med voksne også, har flere hobbyer. Har blitt avvist i snart 10 år i mine forsøk på å få venner. Hva gjør man da?

Anonymkode: a5af7...764

Hva tror du det skyldes? Er dette et veldig lite samfunn? 

[Hartroa]

 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg følger barna på aktiviteter. Aktivt. Er med på forskjellige ting med voksne også, har flere hobbyer. Har blitt avvist i snart 10 år i mine forsøk på å få venner. Hva gjør man da?

Anonymkode: a5af7...764

Forstår at det er vanskelig for deg, men jeg må være ærlig med deg. For meg virker det ganske rart at du ikke får venner, hvis du aktivt jobber for det. Nå er det jo vanskelig å si hva som er årsaken ut i fra det lille du beskriver her, men måten du skriver på forteller meg at du null tro på deg selv. Hvis du "utstråler" usikkerhet, kan det være vanskelig for andre å ta kontakt. Som sagt så kan det virke som du sliter med en form for depresjon (noe som ikke er rart ut i fra hva du har opplevd) og jeg ville derfor anbefale deg nok en gang om å kontakte fastlegen din og fortelle hvordan du har det. Jeg tror du ville fått god hjelp av en psykolog.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Hartroa skrev:

 

Forstår at det er vanskelig for deg, men jeg må være ærlig med deg. For meg virker det ganske rart at du ikke får venner, hvis du aktivt jobber for det. Nå er det jo vanskelig å si hva som er årsaken ut i fra det lille du beskriver her, men måten du skriver på forteller meg at du null tro på deg selv. Hvis du "utstråler" usikkerhet, kan det være vanskelig for andre å ta kontakt. Som sagt så kan det virke som du sliter med en form for depresjon (noe som ikke er rart ut i fra hva du har opplevd) og jeg ville derfor anbefale deg nok en gang om å kontakte fastlegen din og fortelle hvordan du har det. Jeg tror du ville fått god hjelp av en psykolog.

Har vært hos legen som henviste meg til psykolog. Psykologen sa til meg at hvis det viser seg at jeg er deprimert så blir han nødt til å kontakte barnevernet, og at dette alltid gjøres. Nei takk. Da får jeg heller takle dette selv. Har snakket med en familieterapeut alene flere ganger, uten at det hjalp. 

Anonymkode: a5af7...764

[liljene]

Jeg kan fortelle min historie. Jeg hadde det ikke bra i oppveksten og følte meg lite attraktiv. Så lærte jeg å sminke meg (mascara og rouge). Hvilke farger som kler meg og snitt på klær. Har også tatt en utdanning og er økonomisk selvstendig. 

I dag ser jeg bedre ut enn da jeg gikk på vgs, da skjønnhet ikke bare handler om det ytre, men også hvordan vi føler oss. 

Behandler mannen din deg dårlig, så vil du vasse i gjørme og ikke komme deg videre. Det er hyggelig med en mann, men det viktigste er at du elsker deg selv. Og en mann skal se noe bra i deg du ikke ser selv, ellers er han ikke verdt deg. 🥰

[Hartroa]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har vært hos legen som henviste meg til psykolog. Psykologen sa til meg at hvis det viser seg at jeg er deprimert så blir han nødt til å kontakte barnevernet, og at dette alltid gjøres. Nei takk. Da får jeg heller takle dette selv. Har snakket med en familieterapeut alene flere ganger, uten at det hjalp. 

Anonymkode: a5af7...764

Hvis legen henviste deg til psykolog, så burde du absolutt benytte deg av det tilbudet. Jeg synes også det er rart at psykologen sa at han ville kontakte barnevernet pga depresjon. Det er mange som sliter med depresjon og barnevernet blir ikke kontaktet bare av den grunn. 

Jeg tror du må prøve å tenke annerledes. For det første så kan det ta lang tid å behandle en depresjon og man må ha tålmodighet i behandlingen. Husk at helsevesenet er til for å hjelpe deg. Det samme er også barnevernet. De er er først og fremst ute etter å hjelpe familier som sliter. Hadde jeg vært deg, hadde jeg tatt imot all den hjelpen jeg kan få. Husk det er ikke nederlag å ta imot hjelp!! Lykke til! 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Hva tror du det skyldes? Er dette et veldig lite samfunn? 

Jeg tror det er flere årsaker. Det er et lite samfunn der de fleste blir venner på barneskolen eller ungdomsskolen. Jeg har blitt mobbet gjennom hele skolegangen og aldri hatt venner som barn og ungdom. Så jeg mangler nok en god del av de sosiale kodene man trenger for å få venner. Og disse kodene kan man ikke lære fra en bok. Så jeg tror nok at årsakene er flere. Flytte kan jeg heller ikke.

Anonymkode: a5af7...764

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Hartroa skrev:

Hvis legen henviste deg til psykolog, så burde du absolutt benytte deg av det tilbudet. Jeg synes også det er rart at psykologen sa at han ville kontakte barnevernet pga depresjon. Det er mange som sliter med depresjon og barnevernet blir ikke kontaktet bare av den grunn. 

Jeg tror du må prøve å tenke annerledes. For det første så kan det ta lang tid å behandle en depresjon og man må ha tålmodighet i behandlingen. Husk at helsevesenet er til for å hjelpe deg. Det samme er også barnevernet. De er er først og fremst ute etter å hjelpe familier som sliter. Hadde jeg vært deg, hadde jeg tatt imot all den hjelpen jeg kan få. Husk det er ikke nederlag å ta imot hjelp!! Lykke til! 

Jeg orker ikke en runde med barnevernet på toppen av det hele. Man vet aldri hvem man møter på, selv om de fleste i barnevernet er adekvate. Jeg hadde sikkert vunnet saken, men den påkjenningen ved å få hele livet sitt på utstilling, hjemmebesøk osv orker jeg ikke nå. 

Anonymkode: a5af7...764

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er gift på 10. året. Ulykkelig. Mannen har vært utro over lang periode tidligere i forholdet, og har nå nektet meg sex i flere år. Han tar heller ikke sin del av husarbeidet, ønsker ikke å prate noe særlig med meg, finne på noe osv.

Eneste grunnen til at jeg ikke går er at jeg vet jeg blir alene. Resten av livet. Å gjøre barna til skilsmissebarn for å være alene er bare idiotisk. 

Jeg er 36 år og har enda til gode å oppleve at en mann er forelsket i meg. Har null drag på menn. Blir aldri sjekket opp, flørtet med, vet mange synes jeg er stygg. Skal jeg bare finne meg i det, legge den delen av livet død og heller konsentrere meg om barn, karriere og egenutvikling? Eller skal jeg prøve igjen og bli såret igjen?

Er ikke overvektig, kler meg pent, har høyere utdanning, er rolig, har sans for humor, dusjer hver dag. Så jeg klarer ikke å se hva jeg kan forandre ved meg for å bli verdt å elske av andre mennesker. 

Anonymkode: a5af7...764

Første halvdelen av livet: Hjelp, hvorfor er det ingen som elsker meg?? 

Andre halvdelen av livet: Hjelp, hvorfor er det ingen som skjønner at jeg elsker den??

Sånn grovt oppsummert.

Anonymkode: 0fa90...63a

[CamillaCollett]

Psykologer varsler ikke barnevern bare fordi en forelder er deprimert, men de gjør naturligvis det dersom depresjonen går sterkt utover evnen til å yte omsorg for barn. Mente psykologen det?

I så fall er det enda viktigere at du tar tak i situasjonen. Barn har det ikke godt hvis foreldrene er deprimerte. Blir barnevernet involvert, er hensikten deres å hjelpe barna, og det innebærer ofte hjelpetiltak. Ikke omsorgsovertakelse, som mange er redde for.

Jeg synes det er trist å høre hvordan du har hatt det i livet. Har du familie som du kan ringe? Eller andre du kjenner via nett? Å være sosial på nettet er også en måte å være sosial på. 

Har du nettverk via jobben?

 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, CamillaCollett skrev:

Psykologer varsler ikke barnevern bare fordi en forelder er deprimert, men de gjør naturligvis det dersom depresjonen går sterkt utover evnen til å yte omsorg for barn. Mente psykologen det?

I så fall er det enda viktigere at du tar tak i situasjonen. Barn har det ikke godt hvis foreldrene er deprimerte. Blir barnevernet involvert, er hensikten deres å hjelpe barna, og det innebærer ofte hjelpetiltak. Ikke omsorgsovertakelse, som mange er redde for.

Jeg synes det er trist å høre hvordan du har hatt det i livet. Har du familie som du kan ringe? Eller andre du kjenner via nett? Å være sosial på nettet er også en måte å være sosial på. 

Har du nettverk via jobben?

 

Ikke nettverk via jobben, foreldre og to søstre i annet land. Nei, psykolog mente bestemt at de varsler uansett, for sikkerhets skyld. Ingenting her som går ut over barna overhode. Jeg blir av skolen, barnehagen og idrettsklubben regnet som en av de mest ressurssterke foreldre

 

Anonymkode: a5af7...764

[CamillaCollett]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ikke nettverk via jobben, foreldre og to søstre i annet land. Nei, psykolog mente bestemt at de varsler uansett, for sikkerhets skyld. Ingenting her som går ut over barna overhode. Jeg blir av skolen, barnehagen og idrettsklubben regnet som en av de mest ressurssterke foreldre

 

Anonymkode: a5af7...764

Ok.

Et helt annet spørsmål: Hvordan tenker du selv at livet ditt kan forbedres?

[AnonymBruker]

4 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Ok.

Et helt annet spørsmål: Hvordan tenker du selv at livet ditt kan forbedres?

Når barna vokser og flytter ut vil jeg gjerne reise mye og starte eget foretak. Før det - vet ikke. 

Anonymkode: a5af7...764

[CamillaCollett]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når barna vokser og flytter ut vil jeg gjerne reise mye og starte eget foretak. Før det - vet ikke. 

Anonymkode: a5af7...764

Hva med å reise en tur alene? 14 dager for deg selv?

[Caipiroska]

En ting kan jeg garantere deg. Du får ihvertfall ikke høyere tanker om deg selv av å bli værende i et slikt forhold ❤️

[LatersBaby]

Helt ærlig ts, så får jeg vondt av deg, men du virker veldig destruktiv, lett for å innta offerrollen, og virker ikke som om du evner å se noen løsning i det hele tatt uansett hva slags råd, veiledning eller hjelp du får.. Så spørsmålet mitt til deg er egentlig;  vil du virkelig ut av dette forholdet? 

Jeg reagerer også litt på at du sier du var singel i 4 år, men ble aldri sjekket opp og alle dine forsøk på å sjekke opp andre var mislykket. Så da lurer jeg litt på, våknet du bare helt tilfeldig opp en morgen i forhold med din nåværende samboer?

[AnonymBruker]

36 minutter siden, LatersBaby skrev:

Helt ærlig ts, så får jeg vondt av deg, men du virker veldig destruktiv, lett for å innta offerrollen, og virker ikke som om du evner å se noen løsning i det hele tatt uansett hva slags råd, veiledning eller hjelp du får.. Så spørsmålet mitt til deg er egentlig;  vil du virkelig ut av dette forholdet? 

Jeg reagerer også litt på at du sier du var singel i 4 år, men ble aldri sjekket opp og alle dine forsøk på å sjekke opp andre var mislykket. Så da lurer jeg litt på, våknet du bare helt tilfeldig opp en morgen i forhold med din nåværende samboer?

Nei. Men han har aldri elsket meg. Han ble sammen med meg fordi klokka tikket, han ville ha familie og alle eksene hans har vært idioter. Så kom jeg med alt på stell, null alkohol, ikke røyk, ikke problemer med narkotika, ikke arbeidsledig, ikke utro tidligere, eget hus og bil, ønske om barn. Så da valgte han meg. Tre måneder ut i forholdet var han utro og holdt på å forlate meg for henne, hans store kjærlighet. Så nei, jeg har aldri opplevd kjærlighet. 

Anonymkode: a5af7...764

[CamillaCollett]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Men han har aldri elsket meg. Han ble sammen med meg fordi klokka tikket, han ville ha familie og alle eksene hans har vært idioter. Så kom jeg med alt på stell, null alkohol, ikke røyk, ikke problemer med narkotika, ikke arbeidsledig, ikke utro tidligere, eget hus og bil, ønske om barn. Så da valgte han meg. Tre måneder ut i forholdet var han utro og holdt på å forlate meg for henne, hans store kjærlighet. Så nei, jeg har aldri opplevd kjærlighet. 

Anonymkode: a5af7...764

Men du kan fortsatt velge å gi deg selv muligheten til å oppleve den ❤️

[AnonymBruker]

10 timer siden, Ironically_me skrev:

Anbefaler deg å begynne å definere deg selv. Er du et offer? En vinner? En som velger selv, eller tar til takke med det en får? Så finner du det beste i deg selv og legger kursen etter det. 

Har du forlest deg på amerikanske selvhjepsbøker? Dette blir rett og slett for banalt!

Anonymkode: 250d3...6de

[absinthia]

Vet du hva...? - det er faktisk fullt mulig å ha et bra liv uten å ha en mann i huset. 

Når det er sagt, så kan det godt hende at du ville funnet deg en hyggelig kjæreste etterhvert om du gikk. Ofte er det slik, at om en bare gir litt f..., steller seg selv normalt bra og smiler, samt sørger for å leve sitt liv og være seg selv, så blir folk mer interesserte, enn dersom man utstråler at man ikke trives i eget selskap, at man streber etter å bli godtatt eller lever litt for mye etter hva man tror at andre mener om deg. Når du lever i et samliv, der du ikke har noen mulighet til å føle deg foretrukket, så er det ikke rart om du utstråler dette. 

Min opprinnelige plan, da jeg var single, var å være alene i mange år og at det egentlig ikke var så farlig om jeg kom til å være evig single, - tross alt, hadde jeg jo vært i et forhold i mange år og kunne koste på meg å være skikkelig kresen. Jeg hadde en skikkelig fin singeltilværelse, med omsorg for tre barn, en del studentliv, morsomme turer på byen med venninner, konserter, ble kjent med mange nye mennesker og nikoste meg rett og slett. 

En dag hadde en jeg kjente med seg en venn jeg ikke hadde sett før, til stampuben min. Til alt overmål viste det seg at denne ukjente, virket både oppegående og som om han hadde en viss grad av selvinnsikt. Gjennom nesten to år, tok han seg bare mer og mer opp og så endte vi rett og slett bare opp sammen, - var ingen vei tilbake.