Jeg er gravid, og samboeren min viser lite forståelse og interesse

[AnonymBruker]

Dette er hans første barn, og mitt andre.(En snart tenåring.) Samboeren min er egentlig en fin mann som virkelig bryr seg om meg, men vi har våre krangler som får meg til å lure på om det er liv laga. Spesielt etter at jeg ble gravid har usikkerheten bare økt fra min side. Samtidig prøver jeg å tenke at jeg er ekstra sensitiv og hormonell nå, og derfor tåler mindre.

La meg gi et par eksempler. Tidlig i kveld prøvde jeg å få i meg et par brødskiver. Han kommer hjem, og ønsker å ha sex. Jeg sier at det får vente litt, til kvalmen har gitt seg. Jeg går opp på badet, og før jeg vet ordet av det forsvinner både kveldsmat og middag ned i doskåla. Jeg kommer omsider ned for å hente noe å vaske badet med. Nevner til samboeren min at jeg kastet opp alt jeg har spist siden frokost. Han kommenterer; "Så bra for deg! Da blir du ikke feit. Det risikerer jeg å bli, som ikke kaster opp."

Ble litt satt ut, men svarer tilbake at det var en ufin ting å si til sin gravide kjæreste. Jeg er normalvektig nå, men i mange år var jeg undervektig og det er ikke ønskelig å gå ned i vekt når man skal gi næring til et lite foster i magen. Fremdeles kvalm orket jeg ikke å spise noe, men drakk vann i steden. 

 

Du som er gravid eller har vært det: Er det greit at partneren din kommer med sarkastiske kommentarer i sånne situasjoner? Hvis ikke, hva burde han heller ha gjort?

Det er ikke første gangen han har sagt noe sårende til meg, (eller jeg til han, skal være ærlig der) men hvis du som mann får kjæresten din til å grine flere ganger i uka, burde det kanskje ringe en bjelle? 

Han er heller ikke så interessert i den voksende magen, det er puppene som får all oppmerksomheten nå om dagen, de har jo vokst en del. Etter ønske fra meg fordi jeg synes han også kan sette seg litt inn i graviditet, fødsel og spedbarnstid (og ikke minst hva som skjer med den gravide både fysisk og psykisk så han kan være en bedre støtte) kjøpte han en bok som han har bladd litt i. Konstant gjesping før han til slutt la den fra seg og tok en lur. Kjedelig stoff tydeligvis. Til gjengjeld kan han sitte i timevis med hobbyen sin i full konsentrasjon.

Begge kjønn er velkomne for min del, men da jeg sa at jeg trodde det ble en gutt svarte han tilbake at han ville heller foretrekke ei jente. 

At det var?? Vær glad du i det hele tatt får et barn, din dust!

Jeg har også vært ekstremt trøtt i første trimester, konstant sliten og har i de verste periodene (da han var på flere ukers jobbreise) hatt nok med å komme meg gjennom dagen og få i meg litt mat. Jeg savner å jogge, noe jeg gjorde flere ganger i uka før jeg ble gravid. En tur opp trappa gjør meg andpusten nå. Jeg sliter med fordøyelsen, har hatt ømme og vonde pupper i ukevis, og vonde tak i nedre mageregion fordi livmora vokser. Alt dette er normalt og forventet- men det går utover evnen min til å jobbe med studiene mine og alle de andre dagligdagse oppgavene man har. Jeg tar med andre ord hele støyten for å bære fram dette barnet, og forventer selvsagt at han legger til rette for å gjøre hverdagen min litt lettere, både praktisk og emosjonelt. 

Det må nevnes at han virkelig ønsket barn. Han er over 40 år og har ingen fra før av. Mange forhold bak seg som av ulike grunner ikke varte. Han er en attraktiv kar, kjekk og sosialt anlagt. Tar sin del av husarbeid (etter at jeg gjorde det klart at jeg ikke var vaskehjelpen hans) og økonomien på stell. Jeg trodde jeg hadde gjort et bra valg, men sånn som det er nå føler jeg meg alene om graviditeten, klarer ikke å glede meg over den og det er mer tårer enn latter her i huset for tiden. 

Vær ærlig. Er dette typisk mannlig oppførsel eller burde jeg kunne forvente mer interesse og forståelse? (Eksen min var en fantastisk støtte under min første graviditet, selv så ung han var.)

 

Anonymkode: b5d11...f01

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Han kommenterer; "Så bra for deg! Da blir du ikke feit. Det risikerer jeg å bli, som ikke kaster opp."

Hvorfor har du valgt å få barn med ham??

Anonymkode: 7a9e8...5de

[Ardenus]

Han høres lite empatisk ut. Har en mistanke om at han slang den kommentaren om oppkast fordi da "unnskyldte" du deg vekk fra sex. Det er min teori.

Uansett lite lur kommentar fra han.

[AnonymBruker]

Syns ikke det er oppførsel du kan forvent nei. Høres grusomt ut. Var dette et planlagt barn og hvor lenge har dere vært sammen.

 

Anonymkode: 01b59...764

[AnonymBruker]

Nei, det høres ikke normalt ut.

Hvor lenge har dere vært sammen? Er dere jevngamle? Og ønsket virkelig begge to å tilbringe livet sammen og få barn?

Og har han vært i nærheten av ekteskap eller barn tidligere?

Anonymkode: f375a...768

[AnonymBruker]

Han burde ha vist ømhet både med ord og med blikk og nærhet og spurt om det var noe han kunne lage til deg eller kanskje skaffe i butikken som du kanskje kunne klare å beholde. 

Det kan høres ut som om han ikke helt skjønner hva dette handler om så kanskje du skulle prate om alt du føler og alt som skjer og dra han med på noen ultralyder for å vekke ham opp litt. 

Kanskje han sliter litt med de store endringene etter å ha vært uten barn i førti år også, han burde ikke det men noen gjør det.

Jeg ville også ha pratet med jordmor om dette og spurt om hun kunne ha prøvd å få ham mer interessert..?

Anonymkode: 746ba...ddd

[AnonymBruker]

For meg virker det som om han prøvde å dra en spøk som du endte opp med å ta helt feil. Det jeg derimot reagerer alle mest på er at du sammenligner han på slutten med hvordan eksen din var. Det er veldig veldig feil, selvfølgelig blir alt annet han sier og gjør mye værre når han sammenlignes med noen andre.

mannen ønsket også å få barn når jeg gikk gravid, men magen måtte få tid til å vokse litt før han tok på den hele tiden. Og spesialbehandling forventet jeg aldri (fikk massasje osv) da jeg gikk gravid. Grunnen til det var fordi jeg bærte vårt barn jeg var ikke Gud av den grunn. 

Gi nå mannen din litt fred, hormoner osv gjør alt mye værre. Bare ikke sammenlign han med eksen for da skal jeg love deg at du aldri blir fornøyd. 

Anonymkode: 9319f...dd9

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har du valgt å få barn med ham??

Anonymkode: 7a9e8...5de

Ja altså....hvordan kunne jeg vite at han ville bli sånn?

14 minutter siden, Ardenus skrev:

Han høres lite empatisk ut. Har en mistanke om at han slang den kommentaren om oppkast fordi da "unnskyldte" du deg vekk fra sex. Det er min teori.

Uansett lite lur kommentar fra han.

Det ble ikke noe sex i kveld, nei. Ikke fordi jeg kastet opp, men pga kommentaren hans. 

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syns ikke det er oppførsel du kan forvent nei. Høres grusomt ut. Var dette et planlagt barn og hvor lenge har dere vært sammen.

 

Anonymkode: 01b59...764

Ja barnet var planlagt. Vi har vært sammen i to år.

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det høres ikke normalt ut.

Hvor lenge har dere vært sammen? Er dere jevngamle? Og ønsket virkelig begge to å tilbringe livet sammen og få barn?

Og har han vært i nærheten av ekteskap eller barn tidligere?

Anonymkode: f375a...768

Han er noen år eldre. Ja, så jo for meg det da. Har ikke elsket noen så høyt som jeg elsker han. Og vice versa (sier han ihvertfall.)

Nei han har ikke vært forlovet/gift tidligere, selv om det var nære på med en av eksene for noen år tilbake. Såvidt vi vet så har han ikke barn fra før av, selv om det har vært noe usikkerhet rundt farskap til barnet til tidligere nevnte eks. Har aldri fått avkreftet det fordi hun nekter han å teste. 

TS

Anonymkode: b5d11...f01

[AnonymBruker]

Høres ærligtalt ut som du har gjort en gigablunder, og latt deg forlede av at fyren er kjekk. Han virker kjip som faen..fikk ærligtalt sjokk når det kom frem at han var over 40. Pupper og puling og "ikke bli tjukk av graviditet!" Yak. Kanskje ikke så veldig underlig at hans forhold har vært kortvarig..

Anonymkode: b0349...d56

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For meg virker det som om han prøvde å dra en spøk som du endte opp med å ta helt feil. Det jeg derimot reagerer alle mest på er at du sammenligner han på slutten med hvordan eksen din var. Det er veldig veldig feil, selvfølgelig blir alt annet han sier og gjør mye værre når han sammenlignes med noen andre.

mannen ønsket også å få barn når jeg gikk gravid, men magen måtte få tid til å vokse litt før han tok på den hele tiden. Og spesialbehandling forventet jeg aldri (fikk massasje osv) da jeg gikk gravid. Grunnen til det var fordi jeg bærte vårt barn jeg var ikke Gud av den grunn. 

Gi nå mannen din litt fred, hormoner osv gjør alt mye værre. Bare ikke sammenlign han med eksen for da skal jeg love deg at du aldri blir fornøyd. 

Anonymkode: 9319f...dd9

Det kan godt hende. Men er det greit å spøke sånn når man vet at dama er ekstra sensitiv for tiden? Han kjenner meg jo!

Mulig jeg sammenligner han med eksen akkurat når det kommer til dette, men ikke ellers. Det var en grunn for at det ble slutt med han, og jeg ville aldri ønsket meg tilbake. 

Anonymkode: b5d11...f01

[AnonymBruker]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han burde ha vist ømhet både med ord og med blikk og nærhet og spurt om det var noe han kunne lage til deg eller kanskje skaffe i butikken som du kanskje kunne klare å beholde. 

Det kan høres ut som om han ikke helt skjønner hva dette handler om så kanskje du skulle prate om alt du føler og alt som skjer og dra han med på noen ultralyder for å vekke ham opp litt. 

Kanskje han sliter litt med de store endringene etter å ha vært uten barn i førti år også, han burde ikke det men noen gjør det.

Jeg ville også ha pratet med jordmor om dette og spurt om hun kunne ha prøvd å få ham mer interessert..?

Anonymkode: 746ba...ddd

God ide det om å snakke med jordmor om dette. Det skal jeg gjøre. TS

Anonymkode: b5d11...f01

[AnonymBruker]

Å foretrekke et kjønn er da helt normalt. Jeg foretrakk jente, fordi jeg har jente fra før. Og sa det. Så var det en gutt, og jeg kan nå ikke skjønne at jeg tenkte slik! Men de fleste tenker noen tanker om hva de helst vil ha, og partneren er vel akkurat den personen man kan si slikt til? 

Ellers høres den oppkast-greia ut som en spøk for min del. Jeg og min samboer tuller mye om sånt. Feks. kunne han spøke om at sex etter fødsel sikkert ble som å kaste ei wienerpølse ut av vinduet. Og jeg kunne spøke tilbake med at ja såklart, fordi han hadde jo så liten tiss. Altså vi spøkte med hverandres komplekser med vilje, og jammen endte vi opp med å le under første sexen etter fødselen, fordi jeg kjente ingenting og han kjente ingenting  Kan det være at han er slik jeg og min samboer er, men at du ikke er det? Han burde jo ha skjønt nå at du ikke er av typen som vil tulle med slikt, men jeg tenker det var en feilslått spøk. 

Og pupper er jo mer moro for en mann enn mage. Ser på det som ganske naturlig jeg. I tillegg har du en mann som tar sin del av husarbeidet, og gleder seg til å bli far. Jeg skjønner ikke helt hva hverken du eller mange av de som har svart her ser. Han virker bare litt usikker, og det er jo ikke rart, han har vel ikke håndtert en gravid kjæreste før  

Anonymkode: b55f5...7e6

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det kan godt hende. Men er det greit å spøke sånn når man vet at dama er ekstra sensitiv for tiden? Han kjenner meg jo!

Mulig jeg sammenligner han med eksen akkurat når det kommer til dette, men ikke ellers. Det var en grunn for at det ble slutt med han, og jeg ville aldri ønsket meg tilbake. 

Anonymkode: b5d11...f01

Det er ikke greit å spøke sånn, men si ifra til han om det i en rolig setting. Kan jo hende at han ikke mente noe vondt med det. Du kjenner han best og da regner jeg med at du vet mer om måten han pleier å uttale ting på. Altså at han kanskje ikke har noe filter fordi han ikke mener noe vondt med det ? 

Menna har dessverre ikke de følelsene vi kvinner har når vi går gravide, de skjønner heller ikke hvor følsomme vi blir og da blir det ordentlig krasj. Jeg skulle skille meg ifra mannen fordi han ikke kjøpte is til meg. Da føltes det så ille ut men i ettertid så ler vi mye av det. Men han angrer nå i ettertid på at han ikke dro å kjøpte den isen med en gang. Og alt han har sagt under graviditeten bet han i seg under fødselen. 

Prat sammen og si ifra, så kan det hende han faktisk innser at det er feil. Grunnen til at jeg sier ikke sammenlign er fordi menn er så forskjellige. Og plutselig så kan du faktisk ende opp med å lire det ut av det at eksen var flinkere. Og det vil neppe hjelpe på å forbedre forholdet deres.

 

 

Anonymkode: 9319f...dd9

[AnonymBruker]

Det er helt normalt at mannen ikke tar del i graviditeten som kvinner gjør, de forholder seg til det på en helt annen måte og modnes ikke til å bli forelder på samme måte som kvinnen i den fasen. Det er også normalt at mannen kan misforstå, tråkke på tær, ikke klare å holde følge med humørsvingningene og være en dust i perioder. Det er også til en viss grad normalt at mannen synes det er fremmendt med kroppen som endrer seg og vokser, noen tør ikke ha sex osv

Men det som IKKE er greit, og forhåpentligvis veldig unormalt, er denne oppførselen hans der han har null empati med deg. Det virker som han ikke er en god partner for deg overhodet. 

Anonymkode: cbf9f...e1e

[Gjest supernova_87]

Hva sier han selv da? 

Joda, helt klart burde det ringe en bjelle for ham når han får deg til å grine flere ganger i uka, men det letteste er vel om du snakker med ham om det. 

"Jeg føler at du er veldig lite støttende med tanke på graviditeten. Jeg synes det er slitsomt allerede, og nå skjer det flere ganger i uka at du kommer med ekle kommentarer som gjør at jeg blir lei meg og begynner å gråte, synes du det er greit, eller hva tenker du om denne graviditeten, hvordan er det for deg?"

For alt vi og du vet kan han jo slite med sine egne tanker. Det betyr ikke at det er greit å være kjip med deg, men noen ganger er vi så opptatt av oss selv og å vurdere hvor kjipe andre er at vi ikke tenker på om det er noe de selv går og bærer på. Jeg ville vurdert dette, og snakket helt åpent med ham før jeg dvelte noe mer i om jeg hadde fått barn med et rasshøl. Ikke gi næring til tankene om at han er en dritt før du prøver å løse det SAMMEN med ham. Dere er samarbeidspartnere selv om dere akkurat nå ikke samarbeider så godt. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Rainstorm skrev:

Hva sier han selv da? 

Joda, helt klart burde det ringe en bjelle for ham når han får deg til å grine flere ganger i uka, men det letteste er vel om du snakker med ham om det. 

"Jeg føler at du er veldig lite støttende med tanke på graviditeten. Jeg synes det er slitsomt allerede, og nå skjer det flere ganger i uka at du kommer med ekle kommentarer som gjør at jeg blir lei meg og begynner å gråte, synes du det er greit, eller hva tenker du om denne graviditeten, hvordan er det for deg?"

For alt vi og du vet kan han jo slite med sine egne tanker. Det betyr ikke at det er greit å være kjip med deg, men noen ganger er vi så opptatt av oss selv og å vurdere hvor kjipe andre er at vi ikke tenker på om det er noe de selv går og bærer på. Jeg ville vurdert dette, og snakket helt åpent med ham før jeg dvelte noe mer i om jeg hadde fått barn med et rasshøl. Ikke gi næring til tankene om at han er en dritt før du prøver å løse det SAMMEN med ham. Dere er samarbeidspartnere selv om dere akkurat nå ikke samarbeider så godt. 

Jeg har sagt det flere ganger faktisk. At jeg trenger mer støtte og forståelse nå enn vanlig. Ikke bare på grunn av graviditeten men også fordi jeg nettopp har mistet et kjært familiemedlem, "slått opp" med en av mine beste venner og fordi jeg og min mor ikke er på talefot lenger etter en vanskelig hendelse. 

Jeg ser jo at det høres ut som jeg er den vanskelige her, men noen ganger skjer bare alt på en gang. 

Det er noe med måten samboeren min ordlegger seg på, som får meg til å føle meg hundre ganger verre. Og uansett hva det gjelder, så blir det til slutt min skyld. Dette er ikke noe nytt, vi har vært i samtaleterapi tidligere for å prøve å ordne opp i dette, men ser ut som vi må gå igjen. Vi snakker mye sammen, og jeg spør ofte hvordan han har det, hva han tenker og så videre. Jeg prøver å engasjere han i graviditeten ved å involvere han så mye som mulig, men til det fikk jeg en kommentar om at han ikke trengte å vite alle detaljer (som for han betyr å ikke sette seg inn i noenting, han visste ikke engang hva et "trimester" var for noe.) 

Det er rett ut skuffende. TS

Anonymkode: b5d11...f01

[AnonymBruker]

Jeg husker min mann også var ganske likegyldig under første svangerskap. Han kjente ikke endringene på kroppen, det å møte barnet var langt frem i tid, og det å forholde seg til meg som gravid var jo litt annerledes enn før jeg ble gravid.  Barnet vårt var dog ikke planlagt, så jeg tenkte kanskje det var grunnen til at han var litt lite engasjert i den fasen. I ettertid sa han at han syntes det var vanskelig å se for seg hvordan det skulle bli, og at han ikke hadde så stort behov for å snakke om det når det var så lenge til barnet skulle komme. Jeg husker forresten også at han var utrolig mye mer opptatt av puppene, og ikke så interessert i den store magen 😉 

Han endte opp med å bli en fantastisk pappa, og jeg elsker ham bare enda mer på grunn av kjærligheten og engasjementet han har i barna våre nå. Gi det litt tid, dette er nytt for ham. Prøv å fokuser mer på hva som gjør deg glad, hva som gjør at du fungerer bedre. Hvis du trenger at han finner en varm klut til deg eller kjører på butikken for deg, da sier du det rett ut. Menn er på mange måter enkle vesen, de trenger det i klartekst for å forstå hva vi vil ha. 

Anonymkode: 72c94...496

[Labbefrøken]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har sagt det flere ganger faktisk. At jeg trenger mer støtte og forståelse nå enn vanlig. Ikke bare på grunn av graviditeten men også fordi jeg nettopp har mistet et kjært familiemedlem, "slått opp" med en av mine beste venner og fordi jeg og min mor ikke er på talefot lenger etter en vanskelig hendelse.

Det er noe med måten samboeren min ordlegger seg på, som får meg til å føle meg hundre ganger verre. Og uansett hva det gjelder, så blir det til slutt min skyld. Dette er ikke noe nytt, vi har vært i samtaleterapi tidligere for å prøve å ordne opp i dette, men ser ut som vi må gå igjen.

Anonymkode: b5d11...f01

Dette høres ut som en vanskelig situasjon for deg. Hva har skjedd i forholdene til din mor og venn? Har det noe med samboeren din å gjøre?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg så godt. Typen min ordlegger seg også helt fjernt og sårer meg oftere enn han får meg til å le. Innimellom klarer jeg å "tåle spøken" men andre ganger si jeg at jeg rett og slett blir usikker på han. Selv da klarer han ikke å stoppe eller si "jeg bare tulla". Ikke bare å akseptere at han er sånn heller, jeg syns han kan møte meg på halvveien. 

Syns særlig nå at mannen din bør vise litt empati og forståelse. Håper at dette ordner seg for deg

Anonymkode: 4c80b...dc4