Jeg er redd for å dø og det er ingenting som hjelper

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk, jeg får det heldigvis.

Du har nok veldig rett, men ble litt revet med da jeg syns at hun burde skaffe seg hjelp og ikke avskrive det uten å ha prøvd det. Hun er bare 23 år. Går jo glipp av uendelig mye pga det, og det er veldig trist. 

Anonymkode: ba01a...1e1

Jeg er enig i det. Jeg tenker det er verdt et forsøk å begynne hos psykolog. Det tar lang tid å bearbeide noe og bli kvitt en psykisk lidelse, det er ikke gjort på en, to, tre. 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er viktig å notere seg sammenhengen mellom tarm og hjerne. Forløperen til serotinin i hjernen blir jo laget i tarmen feks. Håper du klarer å helbrede tarmen din. Det hjelper med kraft (collagen). Spis øko. Kutt ut triggermat. Pre og probiotika ❤️

Min angst blir verre da jeg har eggløsning (pmdd). Jeg tror mye psykiske lidelser egentlig kan helbredes fysisk. 

Anonymkode: 79cac...762

Collagen hjelper ikke for medfødte tilstander. Akkurat nå er jeg dog i en fase der ingenting i mage-tarmsystemet fungerer og da får jeg mye av disse tankene. Når det går månedsvis før man får undersøkelser for å finne ut om det er noe mer galt så er det ikke lett. Nå når jeg har hatt varmepute på magen så er tankene roligere enn da jeg skreiv HI for eksempel. Probiotika har jeg brukt evinnelige penger på uten effekt. Diett holder ting normalt sett i sjakk, men nå for tiden tåler jeg ingenting og det skyldes sannsynligvis betennelse. 

Takk for omtanken

-ts

Anonymkode: 0def1...53b

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke redd for å dø, men redd for å leve. 

Anonymkode: d876b...bdf

Neida, jeg har det stort sett veldig bra. Jeg har jobb jeg trives med, gode venner, støttende familie og kjekke interesser. Det er bare at når magen plages som verst som alltid er om kvelden og jeg er alene i tillegg så blir ting overveldendes. 

Anonymkode: 0def1...53b

[AnonymBruker]

I norge er det forbud, men i flere land brukes DMT og lsd for å blitt kvitt slik angst og med veldig stor sukse kontra tradisjonell behandling. Da med terapeuter og psykologer.

 

En bror av meg som dro til canada for å bli kvitt PTSD, der dmt ble brukt. Hadde positiv effekt, helt klart. Dette er ett stoff som produseres under søvn og som eksisterer i nesten alt liv.

 

IKKE noe å forsøke uten proff assistanse, det kan gjøre vondt værre. Man havner på en virkelig tripp flere hakk sterkere en fleinsopp og er ikke noe en skal bruke som rekreasjon eller for å selvmedisinere. Har ikke forsøkt selv, men det siest at man havner i ett nytt univers og du bør være i stand til å guide deg selv ut av en bad tripp dersom den oppstår.

Anonymkode: a08e7...ab4

[AnonymBruker]

Jeg forstår hvordan du tenker og føler - jeg har det på samme måte. Tanken på døden og ikke-eksistens er fryktelig tung. Jeg tenker noen ganger på egen ikke-eksistens før jeg ble født som en "trøst", men det er akkurat like ufattelig og umulig å forholde seg til...

Jeg er mer plaget med disse tankene og følelsene på kveldstid hvis jeg er veldig sliten, så jeg prøver å unngå å bli det...

Jeg tror at det er det ufattelige ved å opphøre å eksistere som er årsaken til angsten for min del. Jeg er ikke redd for  å dø. Jeg takler bare ikke det faktum at det er uungåelig...

 

"En dag skal vi dø. Men alle andre dager skal vi leve." 

"Frykt ikke døden. For når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du."

Dette er visdomsord jeg kan finne roen i.

Håper angsten din slipper taket - vi får jobbe med tankene våre både du og jeg...

Anonymkode: 48b7d...461

[Gjest supernova_87]

Klarer du å beskrive hva du "gjør" med disse tankene når du får dem? Søker du opp artikler om det f.eks, skriver tråder om det, repeterer tankerekker o.l.?

Tror du det hjelper på noen måte å tenke på dette?

Hender det du har vondt i magen som du beskriver og likevel gjør en annen aktivitet? 

Hvis du fikk velge helt fritt når du er hemmet av disse smertene (jeg regner med du ikke kan være i full aktivitet da?) hva ville du helst av alt gjort disse timene? Lest bok, snakket med kjæreste, strikket, gamet, hva som helst, hvis du fikk velge helt fritt?

[dr_zhivago]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynte å bli redd for døden da jeg var omkring 16 år. Nå er jeg 23 og angsten for å dø er fortsatt like ille. Jeg vet noen er redd for følelsen ved å dø, men det er ikke det jeg tenker på. Uansett hvor mye jeg prøver å akseptere døden ved å si ting som "for å leve så må man dø" osv så hjelper det ikke, for jeg synes uansett det er like utenkelig og egentlig helt forferdelig at jeg skal slutte å leve en dag. Jeg kjenner naturlig nok ikke til noe annet enn livet og jeg vil ikke bare forsvinne selv om jeg skjønner at jeg sannsynligvis en dag kommer til å bli lei av livet i seg selv, om jeg er så heldig at jeg får leve til jeg er gammel. Det hjelper ikke å si ting som at når man er død merker man uansett ingenting, for det er ikke det som er problemet, men det faktum at min eksistens som menneske skal opphøre er det jeg synes er forderdelig fordi jeg er ikke og kan ikke være noe annet enn meg. Jeg føler meg på en måte fanget i livet der døden er et uungåelig faktum. Jeg har ingen effekt av å snakke med noen om det egentlig fordi jeg kan jo ikke få hjelp ved å unngå døden liksom og jeg føler ikke jeg blir møtt noe særlig på det og får noen lindring av angsten ved å snakke om det og tenke på det og bli eksponert for det. Og selv om det skulle finnes et etterliv så er ikke det det samme som livet uansett, så jeg finner ikke særlig med trøst i etterlivet selv om jeg på sett og vis tror på det. 

Jeg føler at jeg sørger rett og slett, jeg sørger over min egen kommende død, og jeg kommer meg ikke ut av det. 

Dette er stort sett en angst jeg får når jeg har smerter og irritasjon i magen som kommer av tarmsykdom, og når magen blir lindret forsvinner også mye av angsten. Problemet er at jeg ikke blir frisk av tarmsykdommen og må derfor lide med disse tankene hver gang jeg har vondt som er i alle fall 2-3 dager i uka. Jeg håper selvsagt også med tid at jeg kommer til å akseptere døden i større grad enn jeg greier å gjøre nå. 

Jeg poster dette innlegget i frustrasjon da jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 0def1...53b

Du skriver at det ikke hjelper å snakke med noen om det, men jeg vil råde deg til å søke hjelp fra profesjonelle folk som jobber med dette. Og selv om du muligens ikke er religiøs kan det kanskje også hjelpe å snakke med en prest? De møter daglig folk i svært vanskelige situasjoner, og kan nok både kunsten å lytte og å snakke om slike eksistensielle problemer. Jeg tror rett og slett en sånn mental tilstand du opplever er såpass omfattende at det må skikkelig kompetanse til. På et forum som dette vil du få mange svar av typen "skjerp deg" eller "tenk positivt". Jeg senser at det må grundigere arbeid til verks. Du er absolutt ikke alene om denne typen tanker, det skal du vite. Døden er et tema vi alle må forholde oss til, og vi har forskjellige måter å takle det på. Håper du følger mitt råd.

[AnonymBruker]

Jeg hadde sterk frykt for døden når jeg var yngre, men etterhvert skjønte jeg at det jeg egentlig var redd for var for å ikke få leve, ikke oppleve alt jeg ønsket, oppfylle mitt potensiale, fordi jeg levde faktisk ikke rett, eller jeg oppfylte ikke ønskene, og drømmene mine..Når jeg begynte å leve mer i tråd med mine egne ønsker, så ble fokusen på døden svakere, da fokuset mitt var på det livet jeg faktisk levde. Jeg hadde også mage/tarmsykdom, alvorlig. Dessverre er det nok litt slik at uro i magen forsterker følelsen av angst, og angst gir ofte mer magetrøbbel. 

Anonymkode: 314b1...e61

[AnonymBruker]

Døden er en del av livet alt som lever dør engang. Det at du går rundt å tenker på døden er ikke noen særlig koselig

Anonymkode: 28dcc...67d

[AnonymBruker]

Slapp av og sett på noe musikk som demper uroen.

Denne fungerer ypperlig og gir en god følelse. 

Lurt å ta det opp med noen ja..

Anonymkode: 16d51...59a

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den dagen du føler at du ser døden i øynene og overlever. Den dagen kan du ha angst. For da vet du virkelig hva du har å frykte.

Tenk å kaste bort timer dager og år på å frykte noe verken du eller jeg kan unngå. Kjære deg skaff deg hjelp. 

Anonymkode: ba01a...1e1

Det er ikke bare de som har sett døden i øynene som har "lov" til å frykte den. Jeg har hatt alvorlig dødsangst siden jeg var et lite barn. Da snakker vi alvorlig og hemmende angst. Ett av mine første minner er fra jeg var fire år gammel og hadde et angstanfall på natten fordi jeg var så redd for døden.

Jeg har vært nær å dø noen ganger. Angsten var like sterk før disse hendelsene som etter. 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

En dag skal vi dø.

Alle andre dager skal vi leve.

Anonymkode: a2378...d7f

For min del er det ikke dagen jeg dør og dødsøyeblikket som angsten går ut på. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er redd for å være død. En tilstand jeg skal være i for all og evig tid. Den angsten er lammende. 

Anonymkode: 744cb...42c

[AnonymBruker]

Les bøker om nye funn innen fysikk (og metafysikk), for eksempel av Rupert Sheldrake, Dawson Church eller Joseph Selbie.  Da vil du forstå at materialismen (alt er materie) er vår tids "religion" og at mye tyder på at bevisstheten ikke er begrenset til hjernen. 

Anonymkode: aa764...841

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For min del er det ikke dagen jeg dør og dødsøyeblikket som angsten går ut på. Jeg er ikke redd for å dø. Jeg er redd for å være død. En tilstand jeg skal være i for all og evig tid. Den angsten er lammende. 

Anonymkode: 744cb...42c

Du kommer ikke til å merke noe til det. 

Ganske rart å tenke på, vi føler oss så betydningsfulle og har så masse vi må gjøre, men en dag er vi bare borte. Og alt fortsetter uten oss. 

Anonymkode: a2378...d7f

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kommer ikke til å merke noe til det. 

Ganske rart å tenke på, vi føler oss så betydningsfulle og har så masse vi må gjøre, men en dag er vi bare borte. Og alt fortsetter uten oss. 

Anonymkode: a2378...d7f

Ja. Og det er nettopp derfor angsten er så sterk. Angsten over å ikke merke noe, ikke kjenne noe, ikke ha "jeg-et" lenger. For all evighet. En evighet som ikke tar slutt. Bare svart og mørkt. På samme tid er ikke livet bra heller. Det er preget av masse sykdom og smerte. Så noen ganger lengter jeg etter å få ro. Fram til jeg blir påminnet dødsangsten. 

Anonymkode: 744cb...42c

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Og det er nettopp derfor angsten er så sterk. Angsten over å ikke merke noe, ikke kjenne noe, ikke ha "jeg-et" lenger. For all evighet. En evighet som ikke tar slutt. Bare svart og mørkt. På samme tid er ikke livet bra heller. Det er preget av masse sykdom og smerte. Så noen ganger lengter jeg etter å få ro. Fram til jeg blir påminnet dødsangsten. 

Anonymkode: 744cb...42c

Jeg er selv dødssyk og blir «tvunget» til å reflektere mye over døden. For meg hjelper det å tenke at jeg klarte meg fint i milliarder av år før jeg’et mitt ble født, og det vil jo bli det samme etter at jeg er borte. En evighet der jeg ikke eksisterer. Selve det å være død skremmer meg derfor ikke, men veien til døden er i mitt tilfelle vanskelig å tenke på.

Anonymkode: aba4c...ed4

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er selv dødssyk og blir «tvunget» til å reflektere mye over døden. For meg hjelper det å tenke at jeg klarte meg fint i milliarder av år før jeg’et mitt ble født, og det vil jo bli det samme etter at jeg er borte. En evighet der jeg ikke eksisterer. Selve det å være død skremmer meg derfor ikke, men veien til døden er i mitt tilfelle vanskelig å tenke på.

Anonymkode: aba4c...ed4

Det kan jeg skjønne. Det er ulike grunner til at et menneske frykter/har angst for døden. 

Anonymkode: 744cb...42c

[AnonymBruker]

Frykt for døden kommer av at vi som kultur ikke tror at bevisstheten overlever døden. Det finnes knapt kulturer som eksisterer eller har eksistert som har dette synet, det er sneversynt og helt unaturlig.

Sannheten er at det finnes ingen død, les boken hennes:

 

Anonymkode: 51465...9a4

[AnonymBruker]

Michael Newton har også skrevet en bok, han driver med hypnose, og har samlet mange historier fra pasienter som han har gjort regresjoner på, tilbake til andre liv og liv mellom livene da man er på andre siden. Det rare er at uansett rase, kultur, tro, mangle på tro etc etc så forteller alle om det samme! Jeg kommer aldri, aldri til å være redd for døden etter å ha lest denne boken, om man leser den så skjønner man at dette er bevis på at vi ikke dør. 

 

Anonymkode: 51465...9a4