Jeg er redd for å dø og det er ingenting som hjelper

[AnonymBruker]

Jeg begynte å bli redd for døden da jeg var omkring 16 år. Nå er jeg 23 og angsten for å dø er fortsatt like ille. Jeg vet noen er redd for følelsen ved å dø, men det er ikke det jeg tenker på. Uansett hvor mye jeg prøver å akseptere døden ved å si ting som "for å leve så må man dø" osv så hjelper det ikke, for jeg synes uansett det er like utenkelig og egentlig helt forferdelig at jeg skal slutte å leve en dag. Jeg kjenner naturlig nok ikke til noe annet enn livet og jeg vil ikke bare forsvinne selv om jeg skjønner at jeg sannsynligvis en dag kommer til å bli lei av livet i seg selv, om jeg er så heldig at jeg får leve til jeg er gammel. Det hjelper ikke å si ting som at når man er død merker man uansett ingenting, for det er ikke det som er problemet, men det faktum at min eksistens som menneske skal opphøre er det jeg synes er forderdelig fordi jeg er ikke og kan ikke være noe annet enn meg. Jeg føler meg på en måte fanget i livet der døden er et uungåelig faktum. Jeg har ingen effekt av å snakke med noen om det egentlig fordi jeg kan jo ikke få hjelp ved å unngå døden liksom og jeg føler ikke jeg blir møtt noe særlig på det og får noen lindring av angsten ved å snakke om det og tenke på det og bli eksponert for det. Og selv om det skulle finnes et etterliv så er ikke det det samme som livet uansett, så jeg finner ikke særlig med trøst i etterlivet selv om jeg på sett og vis tror på det. 

Jeg føler at jeg sørger rett og slett, jeg sørger over min egen kommende død, og jeg kommer meg ikke ut av det. 

Dette er stort sett en angst jeg får når jeg har smerter og irritasjon i magen som kommer av tarmsykdom, og når magen blir lindret forsvinner også mye av angsten. Problemet er at jeg ikke blir frisk av tarmsykdommen og må derfor lide med disse tankene hver gang jeg har vondt som er i alle fall 2-3 dager i uka. Jeg håper selvsagt også med tid at jeg kommer til å akseptere døden i større grad enn jeg greier å gjøre nå. 

Jeg poster dette innlegget i frustrasjon da jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 0def1...53b

[AnonymBruker]

Den dagen du føler at du ser døden i øynene og overlever. Den dagen kan du ha angst. For da vet du virkelig hva du har å frykte.

Tenk å kaste bort timer dager og år på å frykte noe verken du eller jeg kan unngå. Kjære deg skaff deg hjelp. 

Anonymkode: ba01a...1e1

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Den dagen du føler at du ser døden i øynene og overlever. Den dagen kan du ha angst. For da vet du virkelig hva du har å frykte.

Tenk å kaste bort timer dager og år på å frykte noe verken du eller jeg kan unngå. Kjære deg skaff deg hjelp. 

Anonymkode: ba01a...1e1

Tror du virkelig jeg selv har valgt dette her? Tror du ikke jeg heller f.eks ville vært en så sterkt troende kristen at jeg var helt sikker på hva som ventet meg på den andre siden uten noen form for nøling? 

Anonymkode: 0def1...53b

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynte å bli redd for døden da jeg var omkring 16 år. Nå er jeg 23 og angsten for å dø er fortsatt like ille. Jeg vet noen er redd for følelsen ved å dø, men det er ikke det jeg tenker på. Uansett hvor mye jeg prøver å akseptere døden ved å si ting som "for å leve så må man dø" osv så hjelper det ikke, for jeg synes uansett det er like utenkelig og egentlig helt forferdelig at jeg skal slutte å leve en dag. Jeg kjenner naturlig nok ikke til noe annet enn livet og jeg vil ikke bare forsvinne selv om jeg skjønner at jeg sannsynligvis en dag kommer til å bli lei av livet i seg selv, om jeg er så heldig at jeg får leve til jeg er gammel. Det hjelper ikke å si ting som at når man er død merker man uansett ingenting, for det er ikke det som er problemet, men det faktum at min eksistens som menneske skal opphøre er det jeg synes er forderdelig fordi jeg er ikke og kan ikke være noe annet enn meg. Jeg føler meg på en måte fanget i livet der døden er et uungåelig faktum. Jeg har ingen effekt av å snakke med noen om det egentlig fordi jeg kan jo ikke få hjelp ved å unngå døden liksom og jeg føler ikke jeg blir møtt noe særlig på det og får noen lindring av angsten ved å snakke om det og tenke på det og bli eksponert for det. Og selv om det skulle finnes et etterliv så er ikke det det samme som livet uansett, så jeg finner ikke særlig med trøst i etterlivet selv om jeg på sett og vis tror på det. 

Jeg føler at jeg sørger rett og slett, jeg sørger over min egen kommende død, og jeg kommer meg ikke ut av det. 

Dette er stort sett en angst jeg får når jeg har smerter og irritasjon i magen som kommer av tarmsykdom, og når magen blir lindret forsvinner også mye av angsten. Problemet er at jeg ikke blir frisk av tarmsykdommen og må derfor lide med disse tankene hver gang jeg har vondt som er i alle fall 2-3 dager i uka. Jeg håper selvsagt også med tid at jeg kommer til å akseptere døden i større grad enn jeg greier å gjøre nå. 

Jeg poster dette innlegget i frustrasjon da jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 0def1...53b

Jeg er som deg, men eldre og fremdeles redd. Men ting er litt lettere selv om jeg ikke stopper å tenke på det. Jeg er ikke hypokonder lenger heldigvis. Jeg tror faktisk dette er noe som man etter hvert kan vokse av seg, men også noe man må jobbe med. Det kan være en idé å gå til psykolog.

Anonymkode: 66558...5d1

[AnonymBruker]

Psykolog kan hjelpe, dødsangst og helseangst er ekte psykiske lidelser som du kan få hjelp med. Vet ikke om du har helseangst da (hypokonder) men det kan ofte henge sammen med dødsangst, noe du tydeligvis sliter med. Så det er hjelp å få. 

Anonymkode: 81cf9...0ea

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Psykolog kan hjelpe, dødsangst og helseangst er ekte psykiske lidelser som du kan få hjelp med. Vet ikke om du har helseangst da (hypokonder) men det kan ofte henge sammen med dødsangst, noe du tydeligvis sliter med. Så det er hjelp å få. 

Anonymkode: 81cf9...0ea

Sjekk ut bøker av Ingvar Wilhelmsen også. Han jobber med hypokondere, men er også veldig klok om døden ellers.

Anonymkode: 66558...5d1

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

Dette hørtes veldig veldig slitsomt ut for deg! Skjønner godt at du ikke vil ha det slik, og det behøver du heller ikke. Du kan få god hjelp hos fastlegen og en eventuell henvisning til psykolog. Håper du får det bedre❤️

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du virkelig jeg selv har valgt dette her? Tror du ikke jeg heller f.eks ville vært en så sterkt troende kristen at jeg var helt sikker på hva som ventet meg på den andre siden uten noen form for nøling? 

Anonymkode: 0def1...53b

Jeg nevnte ikke kristendommen. I mine øyne så har du valg det SELV. Og grunnen til det er fordi du ikke skaffer deg hjelp. Du sier du har ingen effekt av å prate med noen om det, men du har jo tydeligvis ikke prøvd det engang. Behandling hos psykolog og andre ting kan sørge for at det blir lettere for deg i hverdagen. Men du ønsker jo tydeligvis ikke det.

 La meg forklare deg en ting, jeg var 24, hadde en baby på 5 mnd og hjertet mitt stoppet å fungere. Jeg må ALLTID sørge for å ta vare på det og jeg er garantert å få samme problemet om kort tid i følge spesialister. Så derfor er jeg brutal mot deg. Fordi du VIL møte ordentlig motgang en eller gang i livet å da nytter det ikke å sitte å syte over bagateller. Ja det er en bagatell når du allerede nå har bestemt det for at det ikke hjelper å prate med noen om det. 

 

Anonymkode: ba01a...1e1

[Boblee]

Det er som å lese sine egne tanker. Du er ikke alene! Personlig har jeg mest helseangst, men tidvis også dødsangst. Som du sier, ikke fordi jeg nødvendigvis er redd døden, men jeg er livredd for å gå glipp av livet. I tillegg takler jeg generelt dårlig ting jeg ikke har kontroll over, og sykdom og død har man jo særdeles lite kontroll over. 

Jeg skal til psykolog i februar og begynte nettopp på en bok av Yalom, som heter "Å stirre på solen", som handler om tanker om døden. Den skal visstnok være veldig bra. Kan gi beskjed om den hjelper

Jeg tenker også å øve å akseptere mangelen på kontroll, og prøver ellers og avlede meg selv når de fengslende/klaustrofobiske tankene/følelsene dukker opp. Jeg øver meg også på å nyte øyeblikk og virkelig sette pris på de jeg har rundt meg og livet jeg lever. For å føle at jeg utnytter livet nå når jeg er her. 

Du har i hvert fall min dypeste medfølelse, det er voldsomt tunge og vonde tanker/følelser. 

 

 

[AnonymBruker 42]

Ett eller annet er jo alle redd for.... Personlig hadde jeg fått panikk om jeg viste at jeg måtte leve evig! 

Og dette med å være redd for døden er du vel saktens alene om. Bare se på alle de finurlige "etter-livs-fantasiene" mennesker har kommet opp med gjennom tidene.

Har dessverre ikke noe bedre å komme med,,,, annet enn at jeg håper det ordner seg med sykdommen og angsten din  

[AnonymBruker]

Her hjelper det kun å snu tankegangen din. Hadde selv dødsangst da jeg bar yngre. Det begynte da jeg var 8 år og mistet et nært familiemedlem brått. Siden da har jeg store deler av årene trodd jeg har vært dødssyk fler ganger enn jeg kan telle. Jeg har brukt så mye tid på å bekymre meg, jeg har vært i kjelleren. Jeg har altså kastet bort både tid og energi på dette. Nå er jeg blitt ennå litt eldre, å jeg har klart å snu tankemønsteret mitt. Jeg vet at jeg skal dø en gang, det skal vi alle. Man må akseptere det, og så må man fokusere på at man lever her og nå. Dumt å bruke energi på noe du ikke har kontroll over. Kjedelig å sitte der på gamlehjemmet i en alder av 90 år og tenke på at isteden for å leve mens man var i livet, bekymret seg for det motsatte. Klarer du ikke snu tankegangen din selv, er det hjelp å få. Jeg ville kontaktet fastlegen og bedt om noen å prate med. Det er ikke verdt å kaste bort tiden sin på bekymringer. 

Anonymkode: 40e90...fbb

[AnonymBruker]

En dag skal vi dø.

Alle andre dager skal vi leve.

Anonymkode: a2378...d7f

[Gjest Warrior]

Prøv å skaff deg hjelp. Du kan bli kvitt angsten. Døden er noe vi ikke kan gjøre noe med. Så å gå rundt å være redd for det er så bortkasta. Alt som lever vil en gang dø. Sånn er det bare. Det hadde vært mer skremmende å leve evig. Ikke en gang sola kommer til å være evig og da blir jorda slukt. Hva skulle vi gjort da? Døden er i hvert fall ikke noe vondt og ingen lidelse. Vi merker aldri noe til det heller. Akkurat som før vi ble født. 

[AnonymBruker]

For meg som er suicidal (ikke akutt nå), må jeg si det hjalp meg litt å lese dette. Tenk at det går an å være så totalt forskjellige! At noen setter så pris på livet at de har angst for å dø liksom. 

Anonymkode: dbb9f...426

[Maestro]

Jeg føler Så med deg! Har sykelig angst for alt som har med døden og gjøre. Redd for at jeg'e mitt skal forsvinne. Døden er skummelt, å sånn er det bare. For meg. 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg nevnte ikke kristendommen. I mine øyne så har du valg det SELV. Og grunnen til det er fordi du ikke skaffer deg hjelp. Du sier du har ingen effekt av å prate med noen om det, men du har jo tydeligvis ikke prøvd det engang. Behandling hos psykolog og andre ting kan sørge for at det blir lettere for deg i hverdagen. Men du ønsker jo tydeligvis ikke det.

 La meg forklare deg en ting, jeg var 24, hadde en baby på 5 mnd og hjertet mitt stoppet å fungere. Jeg må ALLTID sørge for å ta vare på det og jeg er garantert å få samme problemet om kort tid i følge spesialister. Så derfor er jeg brutal mot deg. Fordi du VIL møte ordentlig motgang en eller gang i livet å da nytter det ikke å sitte å syte over bagateller. Ja det er en bagatell når du allerede nå har bestemt det for at det ikke hjelper å prate med noen om det. 

 

Anonymkode: ba01a...1e1

Veldig leit å høre at hjertet ditt stoppet. Håper du får god oppfølging. 

Men, jeg mener at hvis Ts har en angstlidelse (dødsangst) så er dette et reellt problem og motgang. Det er en sykdom, ikke noe hun kan få skyld for. Ingen velger sykdom eller symptomer. De oppstår ofte fordi man har noe ubearbeidet. 

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg begynte å bli redd for døden da jeg var omkring 16 år. Nå er jeg 23 og angsten for å dø er fortsatt like ille. Jeg vet noen er redd for følelsen ved å dø, men det er ikke det jeg tenker på. Uansett hvor mye jeg prøver å akseptere døden ved å si ting som "for å leve så må man dø" osv så hjelper det ikke, for jeg synes uansett det er like utenkelig og egentlig helt forferdelig at jeg skal slutte å leve en dag. Jeg kjenner naturlig nok ikke til noe annet enn livet og jeg vil ikke bare forsvinne selv om jeg skjønner at jeg sannsynligvis en dag kommer til å bli lei av livet i seg selv, om jeg er så heldig at jeg får leve til jeg er gammel. Det hjelper ikke å si ting som at når man er død merker man uansett ingenting, for det er ikke det som er problemet, men det faktum at min eksistens som menneske skal opphøre er det jeg synes er forderdelig fordi jeg er ikke og kan ikke være noe annet enn meg. Jeg føler meg på en måte fanget i livet der døden er et uungåelig faktum. Jeg har ingen effekt av å snakke med noen om det egentlig fordi jeg kan jo ikke få hjelp ved å unngå døden liksom og jeg føler ikke jeg blir møtt noe særlig på det og får noen lindring av angsten ved å snakke om det og tenke på det og bli eksponert for det. Og selv om det skulle finnes et etterliv så er ikke det det samme som livet uansett, så jeg finner ikke særlig med trøst i etterlivet selv om jeg på sett og vis tror på det. 

Jeg føler at jeg sørger rett og slett, jeg sørger over min egen kommende død, og jeg kommer meg ikke ut av det. 

Dette er stort sett en angst jeg får når jeg har smerter og irritasjon i magen som kommer av tarmsykdom, og når magen blir lindret forsvinner også mye av angsten. Problemet er at jeg ikke blir frisk av tarmsykdommen og må derfor lide med disse tankene hver gang jeg har vondt som er i alle fall 2-3 dager i uka. Jeg håper selvsagt også med tid at jeg kommer til å akseptere døden i større grad enn jeg greier å gjøre nå. 

Jeg poster dette innlegget i frustrasjon da jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. 

Anonymkode: 0def1...53b

Du er ikke redd for å dø, men redd for å leve. 

Anonymkode: d876b...bdf

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Veldig leit å høre at hjertet ditt stoppet. Håper du får god oppfølging. 

Men, jeg mener at hvis Ts har en angstlidelse (dødsangst) så er dette et reellt problem og motgang. Det er en sykdom, ikke noe hun kan få skyld for. Ingen velger sykdom eller symptomer. De oppstår ofte fordi man har noe ubearbeidet. 

Takk, jeg får det heldigvis.

Du har nok veldig rett, men ble litt revet med da jeg syns at hun burde skaffe seg hjelp og ikke avskrive det uten å ha prøvd det. Hun er bare 23 år. Går jo glipp av uendelig mye pga det, og det er veldig trist. 

Anonymkode: ba01a...1e1

[AnonymBruker]

Det er viktig å notere seg sammenhengen mellom tarm og hjerne. Forløperen til serotinin i hjernen blir jo laget i tarmen feks. Håper du klarer å helbrede tarmen din. Det hjelper med kraft (collagen). Spis øko. Kutt ut triggermat. Pre og probiotika ❤️

Min angst blir verre da jeg har eggløsning (pmdd). Jeg tror mye psykiske lidelser egentlig kan helbredes fysisk. 

Anonymkode: 79cac...762

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Psykolog kan hjelpe, dødsangst og helseangst er ekte psykiske lidelser som du kan få hjelp med. Vet ikke om du har helseangst da (hypokonder) men det kan ofte henge sammen med dødsangst, noe du tydeligvis sliter med. Så det er hjelp å få. 

Anonymkode: 81cf9...0ea

Jeg har ikke helseangst. Jeg har reelle sykdommer og de er dessverre mange. Sånn jeg husker det var det en situasjon som trigget hele dødsangsten og det var da en lege sa han hadde hørt om flere med min sykdom som var frisk helt til de ble sånn 50-60 år før de plutselig ble alvorlig syk av den sykdommen. Jeg var vel 16 da denne legen fortalte meg dette og etter det har jeg vært livredd. Jeg har fått mange følgetilstander av denne sykdommen i tillegg.. 

28 minutter siden, Boblee skrev:

Det er som å lese sine egne tanker. Du er ikke alene! Personlig har jeg mest helseangst, men tidvis også dødsangst. Som du sier, ikke fordi jeg nødvendigvis er redd døden, men jeg er livredd for å gå glipp av livet. I tillegg takler jeg generelt dårlig ting jeg ikke har kontroll over, og sykdom og død har man jo særdeles lite kontroll over. 

Jeg skal til psykolog i februar og begynte nettopp på en bok av Yalom, som heter "Å stirre på solen", som handler om tanker om døden. Den skal visstnok være veldig bra. Kan gi beskjed om den hjelper

Jeg tenker også å øve å akseptere mangelen på kontroll, og prøver ellers og avlede meg selv når de fengslende/klaustrofobiske tankene/følelsene dukker opp. Jeg øver meg også på å nyte øyeblikk og virkelig sette pris på de jeg har rundt meg og livet jeg lever. For å føle at jeg utnytter livet nå når jeg er her. 

Du har i hvert fall min dypeste medfølelse, det er voldsomt tunge og vonde tanker/følelser. 

 

 

 

 

7 minutter siden, Maestro skrev:

Jeg føler Så med deg! Har sykelig angst for alt som har med døden og gjøre. Redd for at jeg'e mitt skal forsvinne. Døden er skummelt, å sånn er det bare. For meg. 

Det er fint å lese at jeg ikke er alene Takk for det. 

Anonymkode: 0def1...53b