Folk som aldri handler..bare planlegger og planlegger men blir i sin trygge hule hjemme..

[AnonymBruker]

Har ei venninne som jeg har kjent siden vi var i barnehagen, men hun har blitt værende mer og hjemme med årene. Jeg har aldri likt stedet jeg er fra, ei lita bygd der ingen vet at du eksisterer omtrent. Ingenting skjer altså.... 

hun ble boende der mens jeg flyttet. Med alderen og særlig i det siste har hun klaget over at hun ikke føler seg fri, at hun er lei av at livet går i reprise osv. Men det er ikke så rart det går i reprise når hun ikke drar lenger enn til nabobygda og av og til til en byen som ligger 4 timer unna. Kanskje 3 ganger i året.

nå har vi lenge planlagt en tur til utlandet, Europa så ikke langt. Men hun sier det samme som hun sa for 2 mnd siden, at hun trenger tid til å planlegge, at det kommer for brått på osv.. jeg bare tror at om hun så sier ja, så kommer hun til å trekke seg en uke før. 

Hun er en grei person ellers , men det har irritert meg at hun hele tiden trekker seg. Det har skjedd oftere og oftere med alderen. Vi var mye sammen før. Var mye på fest. Så sluttet vi med festing. Ville heller på venninneturer, men hun begynte altid å trekke seg få dager i forveien. Hun skulle også egentlig flytte til en by 2 ganger, hadde fått tilbud om jobb og alt, men hun fant ut at hun ville være der hun var. I fjor så skulle hun egentlig begynne i en bedre betalt jobb, og gledet seg sånn til å starte. Men hun trakk seg der og! Ville være i jobben hun alltid har vært. 

 

Er dette en angstlidelse tror dere? 

Anonymkode: 5ae55...25f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er dette en angstlidelse tror dere? 

Anonymkode: 5ae55...25f

Mest sannsynlig.

Anonymkode: 12d6c...130

[dr_zhivago]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ei venninne som jeg har kjent siden vi var i barnehagen, men hun har blitt værende mer og hjemme med årene. Jeg har aldri likt stedet jeg er fra, ei lita bygd der ingen vet at du eksisterer omtrent. Ingenting skjer altså.... 

hun ble boende der mens jeg flyttet. Med alderen og særlig i det siste har hun klaget over at hun ikke føler seg fri, at hun er lei av at livet går i reprise osv. Men det er ikke så rart det går i reprise når hun ikke drar lenger enn til nabobygda og av og til til en byen som ligger 4 timer unna. Kanskje 3 ganger i året.

nå har vi lenge planlagt en tur til utlandet, Europa så ikke langt. Men hun sier det samme som hun sa for 2 mnd siden, at hun trenger tid til å planlegge, at det kommer for brått på osv.. jeg bare tror at om hun så sier ja, så kommer hun til å trekke seg en uke før. 

Hun er en grei person ellers , men det har irritert meg at hun hele tiden trekker seg. Det har skjedd oftere og oftere med alderen. Vi var mye sammen før. Var mye på fest. Så sluttet vi med festing. Ville heller på venninneturer, men hun begynte altid å trekke seg få dager i forveien. Hun skulle også egentlig flytte til en by 2 ganger, hadde fått tilbud om jobb og alt, men hun fant ut at hun ville være der hun var. I fjor så skulle hun egentlig begynne i en bedre betalt jobb, og gledet seg sånn til å starte. Men hun trakk seg der og! Ville være i jobben hun alltid har vært. 

 

Er dette en angstlidelse tror dere? 

Anonymkode: 5ae55...25f

Høres veldig slik ut.

[AnonymBruker]

Angst ja

Anonymkode: d99b8...fdf

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Angst ja

Anonymkode: d99b8...fdf

Jeg kan ikke prakke på henne at hun har angst. Jeg har bare hintet, og angst har vært tema generelt hos oss. Hun har en datter som har slitt veldig psykisk og gjør det enda. Hun mener selv hun er sunn og er fornyød med livet, men jeg tror hun har angst. Men hun vil ikke vedkjenne seg det. Hun er kanskje en av de som tror at diagnoser og alt slik gjelder alle andre, bare ikke henne selv. 

Men jeg irriterer meg skjult. Jeg kan ikke tvinge henne til ting. Vi er voksne damer midt i 50 årene. Jeg har irritert meg lenge over den greia med at hun alltid trekker seg. Hun kan komme på besøk, men hun skaper liksom ikke noe nytt i livet sitt. Hun kryper tilbake til sin trygge hule og blir hjemme hos seg selv. Hun går jo ut blandt folk uten problemer der hun bor, men der kjener hun folk og vet hvem hun treffer. Tror kanskje hun har vært der litt for lenge? 

Anonymkode: 5ae55...25f

[Gjest supernova_87]

Hvorfor irriterer det DEG? Det er jo henne dette hindrer. 

Hva med å spørre henne: Hva er du redd for skal skje? Hva risikerer du med å dra? Hvordan er det for deg å alltid bli innen for din trygge ramme? 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Rainstorm skrev:

Hvorfor irriterer det DEG? Det er jo henne dette hindrer. 

Hva med å spørre henne: Hva er du redd for skal skje? Hva risikerer du med å dra? Hvordan er det for deg å alltid bli innen for din trygge ramme? 

Fordi jeg ikke føler jeg kan stole på at planene faktisk blir når man planlegger med henne lenger. Hvis vi to skal noe sammen, så blir jo planene forandret for meg og! Da reiser jeg alene eller evt spørre noen andre få dager i forveien, men folk pakker sjelden sakene sine og bare reiser to dager før, man er bundet til jobb og familieliv også. 

Anonymkode: 5ae55...25f

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi jeg ikke føler jeg kan stole på at planene faktisk blir når man planlegger med henne lenger. Hvis vi to skal noe sammen, så blir jo planene forandret for meg og! Da reiser jeg alene eller evt spørre noen andre få dager i forveien, men folk pakker sjelden sakene sine og bare reiser to dager før, man er bundet til jobb og familieliv også. 

Anonymkode: 5ae55...25f

Men kanskje du bare skal ta utgangpunkt i at hun IKKE blir med? Når det er det som altid skjer? Så kan du heller være med henne, når du syns det er greit å besøke henne i hennes lille verden? Kanskje hun rett og slett trives best sånn, og blir stresset og nervøs av reiser? Folk har ulike behov..

Anonymkode: 12d6c...130

[Gjest supernova_87]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi jeg ikke føler jeg kan stole på at planene faktisk blir når man planlegger med henne lenger. Hvis vi to skal noe sammen, så blir jo planene forandret for meg og! Da reiser jeg alene eller evt spørre noen andre få dager i forveien, men folk pakker sjelden sakene sine og bare reiser to dager før, man er bundet til jobb og familieliv også. 

Anonymkode: 5ae55...25f

Da forstår jeg deg bedre! 

Mitt beste tips er å snakke med henne. Rett ut. Hva er du redd for, hva er det du må planlegge? Det virker på meg som at du engster deg for denne turen. 

Så nylig en TED talk som het 100 days of rejection eller noe sånt. Handler om å utsette seg for risiko og avvisning. Og det er jo det denne venninna di ikke tør. Mange har det sånn. F.eks de bitre mennene som klager og sutrer over at de aldri får seg dame, men når man spør hvor mange ganger de har tatt initiativ så svarer de "njæ, en gang for to år siden, og jeg fikk napp, men vi passet ikke sammen", men etter det har de ikke turt, så er de bitre da, og tror at damer er kresne og at de ikke har draget, mens kompisen er så innmari heldig for han får napp hver gang han er ute, men han prøver seg på 10 kvinner hver kveld og da får han napp da. Sånn er det jo i livet også, man blir "avvist" av livet, og lykkes aldri hvis man ikke prøver, og å reflektere rundt dette, kan hjelpe oss å tørre å utsette oss for den potensielle avvisningen. Å se at vi kan tåle det. 

Det er mulig at hun basert på sin barndom ikke våger å utsette seg for risiko og vil kontrollere livet, og ikke tåler at det er usikkert. Tenk på alt det forferdelig som kan skje om man drar på ferie i Europa da! Det er farlig! ... Samtidig vet vi at de fleste uhell skjer i hjemmet. Men der kan man lulle seg inn i en falsk trygghet. Det er komfortabelt. 

Både de som tror de er heldig og de som tror de er uheldig har rett, for den som tror han er heldig vil satse så mange ganger at han vil ha hellet med seg mange ganger, mens den som tror han er uheldig aldri vil satse og ergo vil sitte igjen som en taper i livet. Det er statistikk. Men noen har basert på mange tidlige erfaringer en antagelse om at "jeg vil alltid mislykkes, verden er et farlig sted". Dette er i alle fall delvis min grunn for at jeg ofte har planlagt men ikke turt å handle. Jeg har fått hjelp til å endre dette ved terapi. Og jeg innser at jeg misser ut på livet i så stor grad at det er verdt å ta risikoen. Jeg har ikke noe å tape, for måten jeg lever når jeg ikke "byr meg selv på livet" gir ikke akkurat livslyst. Det har tatt meg lang tid å finne ut av dette, og jeg tviler på at eg push fra en venninne hadde hjulpet, men det er en start. Vis omsorg, og spør.  

[AnonymBruker]

Det høres litt ut som angst ja, men jeg vet ikke. En eller annen slags vegring i hvert fall. Det beste hadde nok vært om dere kunne snakket om det og hun fikk det ut og kanskje kunne blitt litt mer forsikret. Noen ganger hjelper det om noen vet om at man har angst og vite at den personen er der, forstår og kan hjelpe en gjennom det. Det ufarliggjør ting litt i hvert fall. Nå snakker jeg av egen erfaring siden jeg merket det når jeg har vært åpen om angsten til folk jeg stoler på.

Det er også mulig at hun har blitt for trygg der hun bor nå og hva hun gjør der. Satt seg litt fast i egne rutiner og er blitt redd for å utfordre seg selv og at det er blitt noe stort og skummelt.

Det er jo kjedelig om dere legger planer og så avlyser hun kort tid før. Spesielt når det er snakk om reiser. Det er ikke bare bare å få refundert penger og slikt da.

Anonymkode: bfd9d...b1f

[AnonymBruker]

Så irriterende, ja. Jeg har en venninne som ikke reiser i det hele tatt. Hun har ikke lyst å dra ukjente steder, og vil ikke overnatte borte. Jeg har irritert meg over dette, men funnet ut at jeg bare må slutte å tenke på det, ellers får jeg mer negativ innstilling til henne. 

Anonymkode: 328ff...b53