Hvorfor er du deprimert?

[AnonymBruker]

Traumer, svik, dødsfall, sykdom, fattigdom, smerter hver eneste dag i månedsvis. 

Anonymkode: 74502...e01

[AnonymBruker]

Hvorfor er et vanskelig og stort spørsmål.  

Engstelig og angstfull oppvekst (uten en tydelig grunn annet enn at jeg passet ille inn, slet sosialt, mobbing, mishandling, vold, spiseforstyrrelse, livskrise, rusmisbruk, traumer etc. 

Hatt tilbakevendende depresjoner fra i hvert fall ni års alder, asperger syndrom, mulig bipolar lidelse type to, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (blir fjernet hvis diagnostisert med bipolar) og rett og slett det at jeg har kjempet med nebb og klør for å få til ting i livet. Da alt av ytre faktorer var på stell knakk jeg sammen og med tiden har jeg mistet absolutt alt. 

Anonymkode: 673f2...5ee

[AnonymBruker]

Fy faen så sterke dere er. ❤️

Anonymkode: 3cdf2...cd2

[AnonymBruker]

Ble mye mobbet og banket opp av faren min under oppveksten. Som følge var jeg veldig sjenert og stikke som barn, som førte til at jeg ble mobbet og banket opp på skolen også. Flyttet ut alene da jeg ble 17, måtte droppe ut av VGS for å få inntekt til husleie og ble derfor veldig forsinket med høyere utdanning. 

Er 24 idag og på vei til Master, men sliter daglig med depresjon og tror vel egentlig ikke at jeg kommer til å fylle 30 år. Har ingen venner, er ikke i kontakt med familie. Er veldig vanskelig å skape nære relasjoner når de fleste du har møtt har vært ondskapsfulle. 

Anonymkode: dad30...420

[AnonymBruker]

Fordi tilværelsen ikke har noen mening. 

Anonymkode: be15d...d3f

[AnonymBruker]

Leit å lese om dere som har opplevd så mye vanskelig

Har vært mye deprimert selv. Mye. Fra ungdomsskolealder, og fram til 27 års alder ca. Ca 12-13 år med mye vondt. Årsaken for min del var både genetiske og miljømessige faktorer. Genetisk i form av mor med tidvise psykiske problemer selv, og også en følsom far med litt unnvikende trekk. Men aller viktigst kanskje miljømessige faktorer. Skilte foreldre. Bodde med mor som slet med rusavhengighet og psykiske problemer. I tillegg kunne hun være veldig slem, spes når hun drakk. Litt sånn ute etter å ta meg, og kunne kjefte på meg i timesvis på kveldene, beskylde meg for usanne ting osv. Så det var både mye negativ oppmerksomhet, og kanskje mest av alt ingen oppmerksomhet Måtte klare meg veldig mye alene, hadde lite klær og lite av dyrt utstyr som sykkel, skisport osv, uten at DET trenger å være det viktigste. Jeg hadde det veldig vondt i mange år. Ekstra vondt er det når resten av familien ser ting, men ikke gjør noe. Som mindre hadde jeg ikke noe språk for dette. Lenge trodde jeg det skulle være sånn og. Reagerte ikke på at ingen så meg, for sånn var det bare. 

Da jeg ble mobbet på skolen, toppet det seg litt for meg. Jeg sa det ikke til noen, og pratet ikke med noen om det. Men det var da jeg begynte å tenke tanker om å forsvinne fra denne verden. 

Vet at ikke tråden spør om det, men ting går så mye bedre med meg i dag, at jeg er takknemlig for hver dag egentlig. Jef sliter fortsatt med usikkerhet, litt sosial angst, veldig negative tanker om meg selv i andres nærvær. Inkompetent, annerledes, ekkel, stygg/feit (selv om jeg vet jeg ikke er det), sånne ting, som er vanskelig å kontrollere i øyeblikket. Men jeg jobber, snart ferdig med universitetsutdannelse som har lært meg så mye, har kjæreste. Har klart etter mange år å tilgi familien min, selv om det fortsatt kan dukke opp vonde minner og tidvis bitterhet/leie følelser ovenfor min egen familie. Men prøver å ikke dvele for mye med det, og spesielt moren min har bedt om unnskyldning og forandret seg, noe jeg er veldig glad for. 

 

Anonymkode: 864a3...b94

[Gjest Warrior]

På grunn av angst, ting som har skjedd i fortiden, vonde tanker jeg har i hodet hele tiden og føler meg mislykka. Tror ikke jeg noen gang blir bedre.

[AnonymBruker]

Hadde en voldelig kjæreste som rakket ned på meg hele tiden (ble kalt hore,feit selvom jeg veide rundt 50kg,stygg osv osv). Han var utro så og si hele tiden + og nekta at jeg gjorde det slutt (prøvde mange ganger). Han kom til skolen min for å ta meg ofte. Da en venninne sa ifra til læreren så måtte jeg isoleres på et rom inne på skolen. En dag dro jeg ikke på skolen fordi jeg prøvde å holde meg unna han, svarte ikke på meldinger eller noe - brått hoppet han igjennom ruta på soverommet mitt.. jeg fikk spiseforstyrrelser etter alle gangene han kalte meg feit og sa at jeg ikke burde hoppe over frokosten osv. Jeg begynte med masse sminke fordi jeg ble kalt stygg hver dag. Etter alle gangene han sa at jeg hadde gjort hele verden en tjeneste ved å ta selvmord så prøvde jeg å ta livet mitt flere ganger uten hell. Det er heldigvis en stund siden og jeg er 23 år nå med et nydelig barn på 3 år. Men jeg har posttraumatisk stresslidelse etter alt og må derfor gå på antidepressiva.. for å forsvare at jeg holdt ut med dette så lenge så var dette min første kjæreste og jeg visste ikke helt hva som var normalt, og at han var unormalt snill og god i starten, og når han ble jævlig så kom jeg meg ikke ut av det..

Anonymkode: 8a1c2...7c0

[AnonymBruker]

Har depresjon som diagnose fra jeg var ungdom

Anonymkode: 5d5af...25b