Jeg blir veldig irritert på at folk sier "det ordner seg til slutt" , det er bare en teit forsvarsmekanisme.

[Gjest hind]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg er vel egentlig enig.

Og alle dere som sier at man må tenke positivt, og jobbe for å få det bedre, og finne løsninger. Hva når man har gjort det hele livet sitt, fra man kom til denne verden. Hele veien noen/noe som drar deg langt ned, du klatrer opp, men blir bare dyttet ned, og sånn fortsetter hele livet. Er det lov å gi opp en dag? Og hvorfor skal man tro det blir bedre da? Da man har prøvd så utrolig mange ganger, og ja man har fått se og oppleve glede, det å elske, og bli elsket, men det blir revet fra deg med en gang. Så hvorfor kjempe for å få det igjen. Da man aldri har fått oppleve å ha det bra i lengden. 

Anonymkode: 84219...935

Selvfølgelig er det lov å gi opp, men da må man også(mest for sin egen skyld, selvfølgelig) akseptere at det ikke kommer til å bli bedre og kutte ut klagingen. Man må godta situasjonen som den er, for da vet man at man har mer av det i vente. Man har vært med på å påvirke utfallet og kan ikke skylde på alt og alle for hvordan det ble. Jeg kjenner flere som har gitt opp, og det er greit nok. Noen av dem har faktisk fått det bedre fordi de ikke lenger har noen forventninger og derfor ikke blir skuffet. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke en "positivitets-tyrann", men jeg forstår at mine følelser er mine egne. Jeg eier dem, de eier ikke meg. Selvfølgelig skal man kunne være trist, skuffet og sint men du kan velge om du skal la det begrave deg, eller om du skal forsøke å ta det med deg og gå videre. Jeg har opplevd mer dritt her i livet enn de fleste, men jeg går ikke rundt og surmuler. Vil du ha et miserabelt liv? Flott, gå rundt å syns synd på deg selv og ingenting vil forandre seg. Vil du ha et godt liv som gir deg glede? Så velg å ha det bra, jobb deg gjennom motgang og kom ut sterkere.

Livet er ikke rettferdig, så ikke forvent at det skal være det.

Anonymkode: b26c7...cb6

Leser du hva jeg skriver, så har jeg jo klatret opp så utrolig mange ganger, tenkt positivt så utrolig mange ganger. Men livet mitt har stort sett vært et rent mareritt. Og nå er det helt jævlig igjen, og jeg sliter med å tenke positivt og klatre opp igjen. Og for meg så er det ikke noe mulighet for et bedre liv, det vil gradvis bli verre. Og jeg lurer vel heller på når det er på tide å avslutte.

Fantastisk at du klarer å tenke positivt, og håper du får et godt liv.

Anonymkode: 84219...935

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

20 minutter siden, hind skrev:

Selvfølgelig er det lov å gi opp, men da må man også(mest for sin egen skyld, selvfølgelig) akseptere at det ikke kommer til å bli bedre og kutte ut klagingen. Man må godta situasjonen som den er, for da vet man at man har mer av det i vente. Man har vært med på å påvirke utfallet og kan ikke skylde på alt og alle for hvordan det ble. Jeg kjenner flere som har gitt opp, og det er greit nok. Noen av dem har faktisk fått det bedre fordi de ikke lenger har noen forventninger og derfor ikke blir skuffet. 

Hva vil det si å gi opp egentlig?

[Gjest hind]

1 minutt siden, Kjærlighetsbarn98 said:

Hva vil det si å gi opp egentlig?

Jeg tenker ikke på å gi opp som å legge seg ned og dø, men som å akseptere at man ikke kommer til å lykkes med visse ting og kutte ut alt strevet med å få det til. Hvis det å mislykkes igjen og igjen skader psyken og får en til å føle seg håpløs er det kanskje ikke verdt det? Jeg tenker på ting som å finne en partner, skaffe familie, fullføre en utdannelse eller å stå i arbeidslivet. Det er ikke for alle, og for noen kan det være best å bare fjerne det presset og forsone seg med at de skal leve en annen type liv. 

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

1 minutt siden, hind skrev:

Jeg tenker ikke på å gi opp som å legge seg ned og dø, men som å akseptere at man ikke kommer til å lykkes med visse ting og kutte ut alt strevet med å få det til. Hvis det å mislykkes igjen og igjen skader psyken og får en til å føle seg håpløs er det kanskje ikke verdt det? Jeg tenker på ting som å finne en partner, skaffe familie, fullføre en utdannelse eller å stå i arbeidslivet. Det er ikke for alle, og for noen kan det være best å bare fjerne det presset og forsone seg med at de skal leve en annen type liv. 

Ja, jeg forstår hva du mener. De eksemplene du skisserer- kan ikke de også være et element av egenomsorg? Hvis en begynner en karriere som ikke gjør en godt så er det egentlig fornuftig å slutte og heller starte på noe som man mestrer bedre. Eller?

[Gjest hind]

1 minutt siden, Kjærlighetsbarn98 said:

Ja, jeg forstår hva du mener. De eksemplene du skisserer- kan ikke de også være et element av egenomsorg? Hvis en begynner en karriere som ikke gjør en godt så er det egentlig fornuftig å slutte og heller starte på noe som man mestrer bedre. Eller?

Jo, det er veldig fornuftig. For noen funker det bare ikke uansett hva de prøver seg på. Det må slite enormt på selvfølelsen å mislykkes gang på gang, kanskje over flere tiår. De fleste finner en hylle de passer på til slutt, men så er det jo de som ikke gjør det også. Da er det kanskje den beste egenomsorgen å bare fjerne forventningspresset de legger på seg selv.

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

3 minutter siden, hind skrev:

Jo, det er veldig fornuftig. For noen funker det bare ikke uansett hva de prøver seg på. Det må slite enormt på selvfølelsen å mislykkes gang på gang, kanskje over flere tiår. De fleste finner en hylle de passer på til slutt, men så er det jo de som ikke gjør det også. Da er det kanskje den beste egenomsorgen å bare fjerne forventningspresset de legger på seg selv.

Helt enig. Kloke ord ❤️ Jeg tror egenomsorg er noe mange trenger å lære, inkludert meg selv. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, hind skrev:

Jeg tenker ikke på å gi opp som å legge seg ned og dø, men som å akseptere at man ikke kommer til å lykkes med visse ting og kutte ut alt strevet med å få det til. Hvis det å mislykkes igjen og igjen skader psyken og får en til å føle seg håpløs er det kanskje ikke verdt det? Jeg tenker på ting som å finne en partner, skaffe familie, fullføre en utdannelse eller å stå i arbeidslivet. Det er ikke for alle, og for noen kan det være best å bare fjerne det presset og forsone seg med at de skal leve en annen type liv. 

Opplever du dette selv siden du vet hva man skal gjøre? Du vet at det er veldig vanskelig å akseptere at man kanskje verken noen gang kommer til å stå i en god jobb eller få familie? Det er jo det som er grunnen for at vi lever. 

Anonymkode: 77611...df7

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Leser du hva jeg skriver, så har jeg jo klatret opp så utrolig mange ganger, tenkt positivt så utrolig mange ganger. Men livet mitt har stort sett vært et rent mareritt. Og nå er det helt jævlig igjen, og jeg sliter med å tenke positivt og klatre opp igjen. Og for meg så er det ikke noe mulighet for et bedre liv, det vil gradvis bli verre. Og jeg lurer vel heller på når det er på tide å avslutte.

Fantastisk at du klarer å tenke positivt, og håper du får et godt liv.

Kjære deg og alle andre som viser lignende holdninger her inne. Livet er ikke så svart/hvitt. Uansett hvor ille ting har vært opptil et visst punkt, finnes det ABSOLUTT INGEN garanti for at det kommer til å fortsette og være sånn. Ting kan bedre seg. Ting bli verre. Eller ting kan snu seg helt om og livet blir tilnærmet en dans på roser. En ting som er sikkert er at du ikke vet hva som skjer før du står oppi situasjonen. Og om du gir opp, så avkaster du alt vondt som KAN komme, men også alt godt som kan gjøre opp for det vonde du har opplevd. 

Det er også viktig å bearbeide det vonde, så man ikke går rundt å bærer det med seg. Noen kan ha god nytte av å snakke om det med familie, venner eller en terapeut. Og om resultatet er at man kan få et bedre liv og en lettere hverdag er det iallefall verdt å prøve.

Anonymkode: b26c7...cb6

[Gjest hind]

8 hours ago, AnonymBruker said:

Opplever du dette selv siden du vet hva man skal gjøre? Du vet at det er veldig vanskelig å akseptere at man kanskje verken noen gang kommer til å stå i en god jobb eller få familie? Det er jo det som er grunnen for at vi lever. 

Anonymkode: 77611...df7

Nei, jeg jobber mer enn fulltid og har familie. Jeg sier heller ikke at jeg vet noe som helst, men at det å "gi opp" kanskje i noen tilfeller faktisk er det beste. Jeg har mennesker både i familien og omgangskretsen som har gitt opp arbeidslivet på grunn av helseplagene og ikke minst stresset de fikk av å stadig mislykkes, og de har det bedre i dag. Jeg kjenner også folk som har sagt nei til flere plagsomme prøverørsforsøk og forsonet seg med at de ikke kommer til å få egne barn. De fikk det også bedre når de vel hadde bestemt seg for å gi opp. Det finnes selvfølgelig flere som hverken vil eller klarer å gi opp jakten på det som er vanskelig å få til, og det er bra, men jeg sa veldig tydelig at det for noen kanskje vil være en befrielse å fjerne presset.

[AnonymBruker]

Dette handler om håpet, man håper at ting ordner seg. Så man ikke graver seg ned å ikke gir opp håpet.

Livet handler jo om håpet, å ha noe å leve for. Selv tenker jeg slik: det får gå som det går. Ordner seg på et slags vis. Uansett om det endrer seg i livet.

Uten håp, inget liv. Selv lever jeg ikke for å tjene masse penger å kjøpe meg ting, men fornøyd med tak over hodet å kunne kjøpe meg god mat.

Anonymkode: da1f6...1f4

[AnonymBruker]

På 13.1.2019 den 0.53, Missy77 skrev:

Jeg har aldri opplevd at ting ikke har ordnet seg til slutt for meg, så jeg er overbevist om at alt ordner seg til slutt. 

Men nå er jeg en av dem som også tror på tiltrekningskraften. At om man er positiv så kommer det positive ting osv. 

Hvorfor sulter folk i hjel i Jemen da? Tror du de glemmer å ønske seg mat?

Anonymkode: 3358b...9b4

[Gjest 007_008_007]

På ‎12‎.‎01‎.‎2019 den 15.43, AnonymBruker skrev:

Det er det, i mine øyne ialefall. For jeg har erfart mange ganger at nei, det er ikke nædvendigvis slik at til slitt så bre ordner alt seg uansett. Vi vet faktisk ikke. Men de får det til høres ut som man skal sitte helt passiv og tenke at det ordner seg likevel... 

Anonymkode: 21b00...b9a

Dette er noe folk som oftest sier når de enten ikke har så mye å si, men ønsker å vise at man støtter den det gjelder. Eller at de ikke bryr seg, men av ren høflighet sier noen velvalgte ord for ikke å avvise den andre.

[AnonymBruker]

Når slike utsagn kommer fra andre hører jeg "Fuck you". Altså det er en unnskyldning for å ikke gidde å engasjere seg i hva enn du sliter med.

Anonymkode: 01852...e07

[Gjest 007_008_007]

På ‎13‎.‎01‎.‎2019 den 0.53, Missy77 skrev:

Jeg har aldri opplevd at ting ikke har ordnet seg til slutt for meg, så jeg er overbevist om at alt ordner seg til slutt. 

Men nå er jeg en av dem som også tror på tiltrekningskraften. At om man er positiv så kommer det positive ting osv. 

Dette er rett og slett enkelt filosofi for enkle sinn. Grunnen til at jeg sier det er fordi jeg i en vanskelig livsfase slukte The Secret rått uten å tenke kritisk. Men etter at ting ble bedre skjønte jeg det makkverket The Secret faktisk er. Det er en sammensurium av det meste som de tjener gode penger på.

Endret 14. januar 2019 av 007_008_007

[Missy77]

1 time siden, 007_008_007 skrev:

Dette er rett og slett enkelt filosofi for enkle sinn. Grunnen til at jeg sier det er fordi jeg i en vanskelig livsfase slukte The Secret rått uten å tenke kritisk. Men etter at ting ble bedre skjønte jeg det makkverket The Secret faktisk er.

Da har jeg et enkelt sinn. Men det funker veeeeldig fint for meg. 😉

[AnonymBruker]

1 time siden, Missy77 skrev:

Da har jeg et enkelt sinn. Men det funker veeeeldig fint for meg. 😉

Du er kanskje litt godtroende? Igjen, hva med de som sulter i Jemen? Tenker de ikke intenst nok på det de ønsker seg?

Eller hva med de som rammes av kreft i ung alder, de har kanskje ikke sterkt nok ønske om å leve?

Anonymkode: 3358b...9b4

[RedRobin]

For meg betyr kommentaren "det ordner seg til slutt" eller "det går sikkert bra" at personen jeg ber om hjelp fra / vil diskutere et problem med, ikke er så interessert i å snakke om det, eller ikke tar problemet på alvor. Det blir liksom bare føyst til side, og så må jeg sitte alene med bekymringene.

Dersom man vil støtte en person som bekymrer seg eller mener de har et problem, er første steg å lytte, og å annerkjenne at problemet eksisterer. Så kan man sammen diskutere forskjellige utfall, og kva som er mulig å gjøre med saken. Dersom jeg fikk gå gjennom den prossessen med noen, ville jeg roet meg ned og kjent meg bedre, selv om konklusjonen hadde vært at det ikke var noe å gjøre med problemet akkurat nå. 

[Kontorotta]

Alt ordner seg til slutt. På den ene eller andre måten. Men det betyr ikke at man skal sitte stille og bare vente på at ting skal ordne seg. Man må gjøre en innsats selv også. Og det hjelper hvert fall ikke om man sitter der og tenker det verste hele tiden.