Gå til innhold
AnonymBruker

Hvorfor er det ikke lov å synes synd på seg selv?

Anbefalte innlegg

Gjest secretidentity
19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det bor nok mye synd i oss alle og vi føler nok alle i blant at vi er et syndig menneske.

Anonymkode: c387b...8d8

Det var ikke det jeg mente. Jeg mente at det er lov å føle oss nedfor, trist, sur osv. Man har rett i å føle det man føler uten at noen trenger å henge ut det også.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

æøå*
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men så er det slik at det ikke bare er deg som har mistet en forelder i ung alder, ikke bare deg som ikke har partner, ikke bare deg som ikke fikser det med jobb og karriere. Jeg leste en vitenskapsbok som tok opp dette med flaks og uflaks, og veldig kort konkludert, de som hadde et pessimistisk syn på verden hadde mer uflaks enn andre.Et kort eksempel fra boken, det var flere av dem som kalte seg heldige som hadde vunnet mye på bazarer, flax etc, men ingen av dem som mente at de alltid hadde uflaks. Årsaken var at de som mente de alltid hadde uflaks ALDRI kjøpte et lodd, flaxlodd etc, de hadde bestemt seg på forhånd om at de aldri ville vinne ;) . Fra min verden, en venninne av meg melder seg på alle konkurranser som er på Facebook,få en gratis Helly Hansen jakke etc. Jeg spurte henne engang om hun hadde vunnet i noen av konkurransen, og det viste seg at hun hadde vunnet mye :) . Men en annen venninne av meg som jeg kan definere som svært pessimistisk, er aldri med på disse konkurransen, grunnen er selvsagt at hun har bestemt seg på forhånd at hun aldri vil vinne ;) . Så hvis jeg skal gi et godt råd for oss alle så må det være å kvitte seg med den pessimistiske tankegangen, den er nemlig ikke nyttig hvis man ønsker et godt liv.

Anonymkode: 35ddf...a39

Selvfølgelig ikke, men når man ikke ser noen andre i sitt nærmiljø som opplever noe av det samme, føler man det slik.

Jeg tipper, jeg. Men har sjelden flaks på lotteri-spill (har hatt 4 jokertall en gang), så jeg spiller det jeg har peiling på; langodds på fotball. Der vinner jeg fra tid til annen, for der handler ikke så mye om flaks/uflaks, men mer dyktighet. Men når gevinsten f.eks ryker helt på slutten, er det ofte jeg tenker "typisk min uflaks".

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Rainstorm

Å synes synd på seg selv er ikke det samme som å være trist over egen situasjon. Å sørge, reagere, rase, gråte, slå i en pute osv. er bare positivt. Å synes synd på seg er passiv, og holder deg fast i hengemyra. For all del: det er lov, gjør det så mye du vil. Men du kommer deg ingen vei av det. 

Selvmedfølelse (self-compassien) er noe annet en selvmedlidenhet. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Kjærlighetsbarn98
10 minutter siden, Rainstorm skrev:

Å synes synd på seg selv er ikke det samme som å være trist over egen situasjon. Å sørge, reagere, rase, gråte, slå i en pute osv. er bare positivt. Å synes synd på seg er passiv, og holder deg fast i hengemyra. For all del: det er lov, gjør det så mye du vil. Men du kommer deg ingen vei av det. 

Selvmedfølelse (self-compassien) er noe annet en selvmedlidenhet. 

Så sant ❤️ Du er virkelig klok!

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Å ha medlidenhet og omsorg overfor seg selv er en psykologisk ressurs som de som sliter psykisk kan ha en tendens til å mangle. Det ER lov å synes synd på seg selv, og kanskje også viktig. Men jeg tenker vel at det ikke BARE synd på en person alltid heller. 

Anonymkode: d6935...0ae

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

det er interessant at i andre land (jeg reiste endel i midtøsten før), dersom man har opplevd et tap el lign, så er det helt innafor, og forventet at man skal jamre seg, uffe, okke og klage over sin offerolle høyt og tydelig. det er rett og slett ingen skam forbundet med å være selvmedlidende.

Anonymkode: 9a181...0c9

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Jeg synes synd på andre med samme diagnose, fordi det er så jævlig, og jeg synes også synd på meg selv. Hvorfor skal jeg synes synd på andre som meg, men ikke meg selv? 

Det er stor forskjell på å tenke tanken innimellom og å gå i offerrollen. Det er ikke så sort hvitt.

Anonymkode: 8297c...313

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker

Å synes synd på selv er helt ok, men hvis man synes synd på seg selv i åresvis for noe som er fortid, så har man entret offerrollen. Og offerrollen er ikke noe å trakte etter, da peker man på alle de som har gjort en vondt i fortiden. Avslappende er det fordi man ikke trenger å endre seg selv for å få det bedre, man legger heller all skyld på de " slemme" menneskene. Selv slipper man å gjøre noe,bortsett fra å være kronisk bitter da ;) .

Anonymkode: 35ddf...a39

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
_Lilla_Sky_

Jeg synes synd på meg selv som har blitt behandlet så dårlig, blitt mishandlet og traumatisert osv. Som har psykiske lidelser som jeg ikke kan bli kvitt. Synes synd på andre i samme situasjon også.

Men jeg sitter ikke med hendene i fanget og forventer at andre skal gjøre så jeg får det bra. Hvis jeg skal komme meg på beina en dag så må jeg jobbe ganske hardt. Hadde jeg tatt offerrollen så hadde jeg gått rundt og tenkt at jeg kan ikke gjøre x og y fordi jeg er så syk, jeg kommer aldri til å tørre å utfordre meg fordi han gjorde det der mot meg slik at jeg aldri kommer til å oppnå noe resultat. Jeg kan aldri klare å jobbe igjen for jeg har blitt så ødelagt av det som skjedde at det er ikke noe vits å prøve. 

Nei. Jeg prøver heller å finne en måte å komme meg videre. Ja, jeg er blitt skadet og traumatisert, men målet mitt er å komme meg delvis ut i jobb. Ja jeg er livredd på grunn av tidligere erfaringer, men jeg må tørre for å oppnå noe. Osv. 

Jeg kan synes synd på meg, og noen dager er så tunge at jeg er overbevist om at jeg aldri kommer til å klare det. Depresjonen herjer med meg, angsten stopper meg, men jeg ligger ikke og tenker at jeg aldri vil klare det fordi at det og det har hendt meg. Det er i fortiden og jeg er ikke ferdig å bearbeide det. Så langt i fra, men jeg kan ikke hvile meg på fortiden for å forsvare at jeg aldri vil greie framtiden. For da er det nettopp det som skjer. Jeg kommer meg ikke videre. 

Jeg snakker heller ikke med andre om alle de negative og tunge tankene. Jeg snakker heller om ting jeg håper på å få til, ting jeg jobber med og og eventuelle frustrasjoner på veien. 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her