Langt innlegg. Hvordan glede seg over å være ensom?

[AnonymBruker]

Hei..Jeg har litt usikker på hvor jeg skulle plassere alt dette, for det gjelder både mann og foreldre og øvrig familie, samt venner..det gjelder alle.. 

Jeg føler meg utrolig alene. Jeg er gift og har barn, og det er alle vennene mine også. Vi flyttet fra Oslo der jeg kjente flere, til en by hvor jeg ikke kjenner noen. De to ordentlige vennene jeg hadde igjen flyttet ut av landet. 

Jeg har tillitsprobøemer og finner det vanskelig å være åpen med noen andre enn min mann og søster. 

Dessverre har jeg gjort noe dumt i min familie med foreldre og søsken, jeg har innrømt feilen min og bedt om unnskyldning, men forholdene er dessverre ganske ødelagt (bagatell som eskalerte, samt mamma og søsteren min er veldig følsomme..). 

Mannen min er vanskelig å snakke avslappet med, for han er følsom han også. Han tolker mye av det jeg sier, og ofte ender det i misforståelser. Jeg misforstår ham ofte selv, for noen ganger høres det ut som han kjefter, selvom han sier han ikke gjør det, men jeg ser jo forskjell når han snakker vanlig og når han er sur..

Poenget er.. Jeg har ingen nære personer jeg kan slappe av med og snakke åpent. Jeg får ikke jobbe, jeg er hjemmeværende med barn og er helt isolert. Jeg har svigerinnen min i nærheten, men jeg klarer ikke åpne meg og være avslappet, for jeg er så redd eventuelle dramaer i fremtiden, samtidig som at kjemien ikke er der.

Jeg tør ikke bli kjent med noen så jeg føler meg selvsagt alene og skyldig i dette..jeg ville jo ta vare på de jeg hadde igjen, og nå er det ingen.. 

Vet egentlig ikke hva spm mitt er, bare jeg føler jeg må si det til noen. Det er mye jeg kan gjøre selv, ta initiativ og gå på steder med barnet mitt og kanskje jeg blir kjent med noen jeg også..men kjenner jeg meg selv rett blir ikke det noe mer enn "på hils og overfladisk". 

Hvordan kan jeg gjøre det beste ut av min situasjon? Hvordan kan jeg finne glede i slik jeg har det nå..? 

Anonymkode: 13b17...cf7

[Tatja]

Virker som du sliter i de fleste relasjoner i livet ditt, og da bør du vel ta egen væremåte opp til vurdering. Det er aldri før sent å endre seg, og kanskje bør du snakke med psykolog eller psykiatrisk sykepleier for å få sortert litt. Noen ganger blir jo alt bare ball, og man trenger hjelp til å nøste. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Tatja skrev:

Virker som du sliter i de fleste relasjoner i livet ditt, og da bør du vel ta egen væremåte opp til vurdering. Det er aldri før sent å endre seg, og kanskje bør du snakke med psykolog eller psykiatrisk sykepleier for å få sortert litt. Noen ganger blir jo alt bare ball, og man trenger hjelp til å nøste. 

Har skjønt at det er meg selv det er noe galt med, og jeg har prøvd å endre meg til en mer "vær usynlig" person, men føler ingenting hjelper og ingen vil snakke med meg.. Jeg vil ikke ta den offerrollen, og har prøvd å gjøre noe med det selv, men føler uansett hva jeg gjør så vil "ingen" ha noe med meg å gjøre..

Anonymkode: 13b17...cf7

[AnonymBruker]

3 timer siden, Tatja skrev:

Virker som du sliter i de fleste relasjoner i livet ditt, og da bør du vel ta egen væremåte opp til vurdering. Det er aldri før sent å endre seg, og kanskje bør du snakke med psykolog eller psykiatrisk sykepleier for å få sortert litt. Noen ganger blir jo alt bare ball, og man trenger hjelp til å nøste. 

Så det er derfor jeg ønsker å finne en måte å være lykkelig alene ..:)

Anonymkode: 13b17...cf7

[Duckie]

Å være lykkelig alene og være lykkelig som ensom er to helt forskjellige ting. Og jeg tviler på at siste er mulig, når du ikke i utgangspunktet ønsker å være alene.

Det er mange som er i samme situasjon som deg, det er stadig tråder her inne på KG. Hva med å forsøke å finne en nettvenn i første omgang? Om man kan finne sitt livs kjærlighet på nett burde det også gå an å finne en eller flere venner. Bare man er klar over at som med nettdating må man gjennom en del forsøk som ikke vil bunne ut i noe.

Hva med å melde deg på noe du er interessert i av kurs, strikkekafe, bokklubb, eller hva som helst? Det er mye lettere å bli kjent med noen når man har noe til felles i bunn, og mange andre melder seg også på sånt når de ønsker å utvide det sosiale nettverket.

Det ser for meg ut til at du har en bra selvinnsikt, men hvis du føler at det her sliter veldig på deg kan det være lurt å ha noen samtaler med noen som kan hjelpe deg til å nøste som Tatja skriver. De fleste kommuner har lavterskeltilbud hvor man kan få komme inn og snakke med noen profesjonelle, eller man kan bruke litt penger på en privat behandøer.

[Tatja]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Så det er derfor jeg ønsker å finne en måte å være lykkelig alene ..:)

Anonymkode: 13b17...cf7

Jeg tror neppe at alle misliker deg, men kanskje du har en væremåte som gjør at folk ikke kommer innpå deg/misforstår dine gode intensjoner. Du kan virke arrogant fordi du er usikker, f.eks.

Et annet eksempel er at du kan mislike øyekontakt, og dermed gjøre folk usikker på hvor de har deg. Sier ikke at dette gjelder deg.

Å finne en måte å være usikker alene... Det høres så trist ut. For det er jo ikke det du vil. 

Kan du spørre f.eks. mannen din hvordan han tror folk oppfatter deg? 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Duckie skrev:

Å være lykkelig alene og være lykkelig som ensom er to helt forskjellige ting. Og jeg tviler på at siste er mulig, når du ikke i utgangspunktet ønsker å være alene.

Det er mange som er i samme situasjon som deg, det er stadig tråder her inne på KG. Hva med å forsøke å finne en nettvenn i første omgang? Om man kan finne sitt livs kjærlighet på nett burde det også gå an å finne en eller flere venner. Bare man er klar over at som med nettdating må man gjennom en del forsøk som ikke vil bunne ut i noe.

Hva med å melde deg på noe du er interessert i av kurs, strikkekafe, bokklubb, eller hva som helst? Det er mye lettere å bli kjent med noen når man har noe til felles i bunn, og mange andre melder seg også på sånt når de ønsker å utvide det sosiale nettverket.

Det ser for meg ut til at du har en bra selvinnsikt, men hvis du føler at det her sliter veldig på deg kan det være lurt å ha noen samtaler med noen som kan hjelpe deg til å nøste som Tatja skriver. De fleste kommuner har lavterskeltilbud hvor man kan få komme inn og snakke med noen profesjonelle, eller man kan bruke litt penger på en privat behandøer.

Jeg synes det høres hyggelig ut. Jeg har alltid likt å dra på foredrag i trossamfunnet jeg tilhører, men har ikke dratt på mange år fordi vi har flyttet og det er ikke i nærheten. Jeg får kanskje sjekke ut tilbud her i denne kommunen:) men først kanskje få noen å snakke med, fordi jeg må først klare å definere meg selv, hva jeg mener osv før jeg drar andre inn i livet mitt. 

1 time siden, Tatja skrev:

Jeg tror neppe at alle misliker deg, men kanskje du har en væremåte som gjør at folk ikke kommer innpå deg/misforstår dine gode intensjoner. Du kan virke arrogant fordi du er usikker, f.eks.

Et annet eksempel er at du kan mislike øyekontakt, og dermed gjøre folk usikker på hvor de har deg. Sier ikke at dette gjelder deg.

Å finne en måte å være usikker alene... Det høres så trist ut. For det er jo ikke det du vil. 

Kan du spørre f.eks. mannen din hvordan han tror folk oppfatter deg? 

Interessant.. Jeg har alltid tenkt det samme om folk som ikke snakker så mye, eller tar initiativ, at de er arrogante, særlig i situasjoner hvor jeg har snakket selv. Så har jeg lukket dem ute. Jeg synes det er skikkelig ubehagelig med øyenkontakt, men før jeg fikk barn, jobbet jeg i butikk og da var det som om jeg var en helt annen person, for jeg fantes ikke usikker. Jeg har snakket med mannen min om dette, men han er alltid veldig støttende og sier kun at jeg er skikkelig kul osv,, men det virker jo ikke slik att andre synes det, når jeg kun har én venn igjen, nemlig han. Hehe. Ikke at jeg vil at andre skal synes jeg er skikkelig kul, men at folk holder ut å snakke med meg en gang i blant da. 

Anonymkode: 13b17...cf7

[Tatja]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes det høres hyggelig ut. Jeg har alltid likt å dra på foredrag i trossamfunnet jeg tilhører, men har ikke dratt på mange år fordi vi har flyttet og det er ikke i nærheten. Jeg får kanskje sjekke ut tilbud her i denne kommunen:) men først kanskje få noen å snakke med, fordi jeg må først klare å definere meg selv, hva jeg mener osv før jeg drar andre inn i livet mitt. 

Interessant.. Jeg har alltid tenkt det samme om folk som ikke snakker så mye, eller tar initiativ, at de er arrogante, særlig i situasjoner hvor jeg har snakket selv. Så har jeg lukket dem ute. Jeg synes det er skikkelig ubehagelig med øyenkontakt, men før jeg fikk barn, jobbet jeg i butikk og da var det som om jeg var en helt annen person, for jeg fantes ikke usikker. Jeg har snakket med mannen min om dette, men han er alltid veldig støttende og sier kun at jeg er skikkelig kul osv,, men det virker jo ikke slik att andre synes det, når jeg kun har én venn igjen, nemlig han. Hehe. Ikke at jeg vil at andre skal synes jeg er skikkelig kul, men at folk holder ut å snakke med meg en gang i blant da. 

Anonymkode: 13b17...cf7

Er jo godt mulig at mannen din syns du er kul.

Har du mistet mange venner gjennom årene, og ser du en rød tråd i hva som skjer? Prøv å se deg selv litt utenfra. Selvinnsikten blir gjerne bedre med årene, du får gjerne en dypere forståelse.

Og så er det et faktum at det å etablere nye vennskap i voksen alder, kan være vanskelig... Det har mange erfart.

Er du omgitt av folk i samme som din situasjon, med tanke på mann og evt barn? Like barn leker best...