Hvorfor ikke bare være slank om det er det du vil?

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fordi man føler seg bra og ikke merker at man legger på seg litt etter litt, før man plutselig bikker inn i fedme-kategorien, klærne ikke passer særlig fint lenger og man får sjokk av å se bilder av seg selv. Speilbildet viser oftest en slankere figur enn fotografier gjør.
I overgangen fra "litt rund" til feit er det også ofte en grense mellom det å like god mat og godterier og det å ha en spiseforstyrrelse. Å spise seg til sykelig fedme handler i de fleste tilfeller om noe bakenforliggende, enten psykisk eller fysisk. Folk som bare er bedagelig anlagt og glad i godterier og god mat er som oftest "bare" overvektige. Det er som oftest først når man plusser på traumer, vanskelige følelser, spiseforstyrrelser, medisiner, sykdommer osv at det bikker over i fedme-kategorien.

Folk som aldri har vært overvektig sliter også med å forstå at det faktisk ikke er sånn at man føler akutt uvelhet eller får problemer så snart man går opp i vekt. Jo mer man er vant med å være stor, jo mindre merker man noen kilo ekstra. Å være overvektig kan ofte innebære et helt normalt liv der man finner klær som passer, klarer å gjøre akkurat det samme som alle andre og faktisk også er frisk. Det hadde nok vært en fordel om kroppen sa i fra når man begynte å legge for mye på seg, men det er dessverre ikke sånn. Det er først etter lengre tid og/eller når man når veldig høy vekt at man kanskje merker problemene ved overvekt. Ikke alle sjekker vekta si jevnlig og følger med på utviklingen, de fleste navigerer etter velvære og helse. Hvorfor gjøre noe med det som ikke er problematisk?

Det blir ofte verre når man når "reparasjons-alderen" og begynner å innse at både vonde knær, diabetes 2, kreft og hjerte/kar-sykdommer banker hardere på døra for hvert år som går. Noen prøver å slanke seg av redsel for å bli syk og dø, mens andre døyver redselen ved å trøste seg med mat.

Vi mennesker er forskjellige, og det som er null problem for en person er et uoverkommelig problem for en annen. Still gjerne spørsmål, men aldri anta masse eller fordøm de som ikke er som deg.

Anonymkode: 2d456...a2c

Godt svar! Selv om jeg fremdeles sliter med å skjønne hvorfor folk "aksepterer" å bli sykelig overvektige, så ville jeg aldri fordømt de som er det. Alle mennesker fortjener å bli møtt med respekt.

Anonymkode: 36fa2...976

[AnonymBruker]

Jeg er som deg Ts, spiser alt jeg vil, og legger ikke på meg. Men jeg tror at vi spiser mindre enn andre likevel. Jeg blir mett mye fortere enn min runde søster f. Eks. En frokost kan jeg f. Eks spise ei tjukk nugattiskive, og sjokomelk og en banan, og hun skuler på meg fordi jeg spiser usunne ting(spiser seff ikke bare slik mat!)... Mens hun selv spiser tre skiver med laks og rull,- sunnere mat, og er sugen på noe godt til kaffen etterpå, typ wienerstang eller konfekt, mens jeg føler meg veldig mett. Det er nok forskjellig matmengde som metter folk. Og om hun får i seg to-tre ganger mer kalorier til hvert måltid enn meg, så skjønner jeg at hun er overvektig. Hun har lite energi etter å ha spist, får ungene til å hente ting til henne mens hun strikker, etc, mens jeg kan gå ut å måke snø og leke med barna ute.... Så folk har forskjellig mål på det å "spise det man vil" pluss forskjellig energinivå, så da er det kanskje ikke så enkelt å bare "ta seg sammen" og spise mindre og røre seg mer? Det krever mye effort. 

Anonymkode: 89fcf...dd2

[AnonymBruker]

Mine problemer med mat og overvekt begynte etter at jeg ble voldtatt. 

Anonymkode: 3e9a8...cee

[AnonymBruker]

Jeg har troen på at alle mennesker opplever vonde ting i livet, som de takler på forskjellige måter. Noen har lært seg å søke til gode venner når noe vondt skjer, noen tar seg en løpetur for å føle seg bedre, noen kjøper materielle ting for penger de kanskje ikke har, og andre finner den trøsten i mat. 

Anonymkode: 3e9a8...cee

[Xanadus]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

TS: 

Men det er fryktelig mange som klager over at de er overvektige og at det er SÅ vanskelig å gå ned i vekt eller å holde vekta. Det skjønner jeg ikke. Det er jo da bare å ikke spise disse raske karbohydratene. Du har jo styring over din egen hånd? Du tar opp insulinresistens (da har man vel gjerne diabetes?). Jeg snakker som sagt om friske menensker. Ikke de med fysisk sykdom eller psykisk sykdom. 

Men jeg har lært litt nytt i tråden jeg. Så får bare spørsmålet være så dumt du bare syns  Så dum er nå jeg da. 

Anonymkode: 52231...b64

Vis det var så enkelt å gå ned i vekt, og holde seg der, så ville vel flere vært slanke. Så enkelt er det ikke. Noen spiser veldig lite mat, og eser ut, mens andre spiser kjempemye og holder seg slanke (Uansett aktivitetsnivå) Hvordan forklares det? Det handler om insulinresistens. Man kan vel da si at mange flere enn bare de med en diabetesdiagnose har diabetes, altså tåler sukker svært dårlig( og sukker, det finnes i frukt og grønnsaker også. Og mel( fullkorn som fint) oppfører seg som sukker i kroppen. Så det handler ikke så mye om viljestyrke, men heller om at man tåler dårlig det man spiser.

[AnonymBruker]

1 time siden, Xanadus skrev:

Noen spiser veldig lite mat, og eser ut, mens andre spiser kjempemye og holder seg slanke (Uansett aktivitetsnivå) Hvordan forklares det? Det handler om insulinresistens. 

Insulinresistens spiller ofte inn ved overvekt,  men for de aller fleste er det enkelt og greit kalorioverskudd som er årsaken. Man eser uansett ikke ut av "veldig lite mat".

Anonymkode: d4773...4f7

[sturedur]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg må spørre for jeg forstår ikke dette. Sykdom kan være en grunn til overvekt. Det har jeg full forståelse for. Men alle andre. Som ønsker å være slanke og som sier det er så vanskelig? Hva er det som er så vanskelig? Jeg har ikke trent på over ti år, spiser akkurat det jeg vil og hvor mye jeg vil. Aldri telt en kalori, men likevel er jeg i normalskalaen (nesten undervektig, hender innimellom det også). 

Hvorfor blir det sagt at det er så vanskelig å slanke seg og forbli slank? Noen sier høy forbrenning og lav forbrenning, men dette har blitt sagt flere ganger at ikke stemmer.. 

Hvor mye spiser og beveger dere dere som er store? Og syns dette er så vanskelig? Hva gjør det så vanskelig? 

Anonymkode: 52231...b64

Jeg tror kanskje det handler en del om sultfølelsen. Jeg har mesteparten av livet vært i toppen av normalskalaen og vippet litt over på overvekt men har som regel spist hva jeg vil og ikke trent. Etter jeg begynte på noen medisiner så ble jeg mindre sulten, nøt ikke mat på samme måten og ble fortere mett, spiste fortsatt hva jeg ville og trente fortsatt ikke, men jeg orket mye mindre mat, var på nippet til å bli undervektig og holdt meg egentlig nederst i normalskalaen i 2-3 år før jeg begynte på noen andre medisiner som ga meg en fryktelig økt sultfølelse, gikk plutselig opp så masse på så kort tid at jeg nesten ble overvektig igjen så måtte slutte på de. Da jeg gikk på de prøvde jeg å holde igjen på hva jeg spiste men jeg var jo så innmari sulten og det smakte så godt som aldri før så jeg kunne ikke gå på de lengre.
Om noen har så stor matlyst som jeg hadde når jeg gikk på de pillene så må man ha jævlig god selvkontroll for å slutte å spise.
Men jeg forstår også folk som ikke klarer å legge på seg fra da jeg gikk på andre piller som gjorde at det til tider var vanskelig det å bare putte mat i munnen og da måtte det helst være lett mat for å ikke gjøre meg kvalm

Endret 2. januar 2019 av sturedur

[AnonymBruker]

Ja, stort sett alle kan spise hva de vil uten å legge på seg. Det er mengdene det kommer an på. Jeg ser det argumentet ofte, men det er ikke noe særlig mye mer hokus pokus enn det.

Jeg holder også en knapp på at det stort sett er det at det er godt å spise som er greia og at man knytter positive følelser og opplevelser til mat.

I tillegg er bidrar nok arv og miljø også. Selv er jeg oppvokst i et hjem hvor mat ble knyttet til positive følelser og opplevelser. Mat er kos.

Jeg er ikke overvektig, men har til tider vært i øvre sjiktet av normalvektig. Allikevel så kunne jeg nok lett ha blitt overvektig om jeg ikke hadde vært bevisst i forhold til å ikke spise altfor mye. Jeg synes fortsatt at det å omprogrammere hjernen er litt vanskelig og jeg sliter også med depresjon. Noe jeg tror at bidrar til at jeg ønsker noe som gjør meg glad og når man ikke alltid har det ellers så er mat en enkel måte å få kortvarige positive følelser og opplevelser. Man har noe å se frem til på en måte og får en god følelse av det.

 

Anonymkode: 2d2e6...b66

[AnonymBruker]

I 2008 fant forskere i Sverige ut at antallet fettceller i kroppen ikke går ned - kun opp eller holdes stabilt. Det nivået fettceller man har når man er ferdig utvokst og voksen, beholder man (eller øker). 

Disse fettcellene blir mindre ved slanking, men ikke færre. Amerikanske studier har også sett på pasienter som har gått fettsuging, der suges cellene ut. Men disse øker antallet fettceller etter fettsugingen over kort tid (et par år), og de er usikre på om det er styrt av hjernen eller kroppen, eller pga kosthold (da alle kan øke antallet). 

De som har gått ned mye i vekt vil pga dette alltid tåle mindre mat enn de som ikke har vært like overvektige, og må ofte gå på streng diett hele livet for å holde seg slanke. Med streng diett så mener jeg et underskudd i følge det som er normalen for andre mennesker på samme størrelse - men som ikke har vært overvektige. 

Det er "beviset" for såkalt fetthukommelse, at kroppen vil tilbake til sitt største, og anser det som idealet. Og kjemper med hormon, signal, sug og alle midler for å få det til. 

Så de som har gått ned mye og holder vekten, jobber knallhardt og fortjener ikke sånne skuldertrekk som TS kommer med. 

Det er godt mulig, men det krever mye mer. To damer på 70 kg, hvor den ene har vært 120 og den andre alltid har vært 68-72 kg i voksen alder kan ikke spise det samme. Sistnevnte kan spise mer, førstnevnte må leve på et nivå som ville vært underskudd for sistnevnte. 

Så det er ikke bare bare. Fokuset må inn på barne- og ungdomsfedme og overvekt. 

Anonymkode: 5f102...d6d

[smilo]

På 1.1.2019 den 18.15, AnonymBruker skrev:

Jeg klippelimer mitt svar fra en annen tråd:

Metabolismen styres av hormoner, som igjen påvirkes av mange faktorer, endel vi ikke kan kontrollere, endel vi ikke vet om, herunder kjønn, alder, vekt, genetikk, /epigenetikk/, levemiljø, stress, miljøgifter, sykdomstilstander, medikamenter, hormonell balanse, kosthold, makronæringsstoffer og sikkert mer jeg ikke vet om pr nå. 

 Mennesker er ikke like, selv om de grunnleggende prinsippene som styrer metabolismen er det. 

 

 

Anonymkode: 3d943...b1b

For min del blir dette det samme som å kalle det forbrenning. 

På 1.1.2019 den 18.57, AnonymBruker skrev:

Det er superlett å bli overvektig! Mat smaker godt, og fristelser er rundt oss 24/7. Akkurat den biten skjønner jeg, men jeg har likevel problemer med å skjønne hvorfor så mange av oss "lar det skje". Å være tjukk må være så ukomfortabelt, upraktisk og sosialt stigmatiserende, at jeg ikke kan skjønne at enkelte "velger" dette, selv om det selvfølgelig ikke er lett å skulle spise sunt og trene. Synd å si, men jeg ville heller dødd enn å være tjukk. Og når det skremmer meg så mye, så er det egentlig ikke vanskelig å passe på at jeg ikke legger på meg. 

Anonymkode: 36fa2...976

Jeg er så enig. Jeg tenker også slik, og nå etter å ha passert midten av 40-årene merker jeg også at jeg legger på meg om jeg er mindre aktiv eller spiser mer enn jeg tidligere gjorde. Noe som automatisk får meg til å være mer aktiv og obs på hva jeg spiser

En annen ting som jeg stusser på. Mange her nevner at damer som har vært gravide sliter med kiloene. Men det jeg har sett er at det er flere nybakte ( og etterhvert ikke så nybakte) fedre som legger på seg. Den såkalte pappakroppen er jo blitt en "normaltilstand" for de fleste menn over 30 og jeg som kvinne synes det er utrolig lite tiltrekkende. Men det snakkes det heller lite om. At vi damer skal være slanke derimot, det er visst et slag krav fra mange av de samme mennene. 

[Sokkar]

På 1.1.2019 den 17.36, AnonymBruker skrev:

Jeg må spørre for jeg forstår ikke dette. Sykdom kan være en grunn til overvekt. Det har jeg full forståelse for. Men alle andre. Som ønsker å være slanke og som sier det er så vanskelig? Hva er det som er så vanskelig? Jeg har ikke trent på over ti år, spiser akkurat det jeg vil og hvor mye jeg vil. Aldri telt en kalori, men likevel er jeg i normalskalaen (nesten undervektig, hender innimellom det også). 

Hvorfor blir det sagt at det er så vanskelig å slanke seg og forbli slank? Noen sier høy forbrenning og lav forbrenning, men dette har blitt sagt flere ganger at ikke stemmer.. 

Hvor mye spiser og beveger dere dere som er store? Og syns dette er så vanskelig? Hva gjør det så vanskelig? 

Anonymkode: 52231...b64

Kan su prøve å gå opp 10 kg, og så fortelle oss kor lett det var? 

[Tusseladen]

Det er irriterende å bli beskrevet som heldig fordi en er slank. Vi som er slanke tar mer fornuftige valg, vi er obs på hva vi putter i oss, og ikke minst mengde. Disse valgene tas hver dag, hele året. 

[AnonymBruker]

På 1.1.2019 den 19.17, AnonymBruker skrev:

Ja, men hvorfor ikke stoppe å legge på seg før man blir "litt overvektig", da? Da har man jo allerede gitt litt opp, og veien mot sykelig overvekt er gjerne ikke så lang.

Anonymkode: 36fa2...976

Kan si for min egen del at overvekten kom allerede da jeg begynte i 1. klasse på barneskolen. Kan ikke si hvorfor annet enn høy apetitt kanskje, for den gangen var det ikke normalt med brus eller godteri utenom lørdag. 

Det at jeg mulig har lipødem gjør ikke ting bedre, men det er underkommunisert, og pr. nå vanskelig å få diagnostisert. 

Anonymkode: 6da6b...5f9

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Tusseladen said:

Det er irriterende å bli beskrevet som heldig fordi en er slank. Vi som er slanke tar mer fornuftige valg, vi er obs på hva vi putter i oss, og ikke minst mengde. Disse valgene tas hver dag, hele året. 

Så fint at du/dere har de forutsetningene dere trenger for å ta disse gode valgene, og har annen glede og lykke i livet deres, og ikke trenger å desperat prøve å finne den på matbordet.

Anonymkode: 40743...fc6

[Tusseladen]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Så fint at du/dere har de forutsetningene dere trenger for å ta disse gode valgene, og har annen glede og lykke i livet deres, og ikke trenger å desperat prøve å finne den på matbordet.

Anonymkode: 40743...fc6

Ja det er fint, men dette kan overvektige klare også. Tro ikke at jeg ikke har mer lyst på sjokolade enn knekkebrød en tirsdagskveld. Men jeg tar det gode valget, stort sett, fordi jeg ikke ønsker å bli overvektig, jeg ønsker å være sunn. Hadde jeg fulgt lysten så hadde jeg spist masse sjokolade og is hver dag.

[AnonymBruker]

Ja.. og hvorfor kan ikke de som blir skalla bare skjerpe seg og beholde håret da? Ahh.. de grer seg nok alt for ofte. Så enkelt er det! (Ironi)

Anonymkode: 68721...254

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Tusseladen said:

Ja det er fint, men dette kan overvektige klare også. Tro ikke at jeg ikke har mer lyst på sjokolade enn knekkebrød en tirsdagskveld. Men jeg tar det gode valget, stort sett, fordi jeg ikke ønsker å bli overvektig, jeg ønsker å være sunn. Hadde jeg fulgt lysten så hadde jeg spist masse sjokolade og is hver dag.

Det handler ikke om lyst.

Din "lyst" er et annet menneskes eneste lyspunkt i livet, for eksempel.

Anonymkode: 40743...fc6

[Tusseladen]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja.. og hvorfor kan ikke de som blir skalla bare skjerpe seg og beholde håret da? Ahh.. de grer seg nok alt for ofte. Så enkelt er det! (Ironi)

Anonymkode: 68721...254

Hva mener du? Å bli skalla er ikke et valg. Å bli overvektig er et valg.

[Tusseladen]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det handler ikke om lyst.

Din "lyst" er et annet menneskes eneste lyspunkt i livet, for eksempel.

Anonymkode: 40743...fc6

Da får en sørge for å skaffe seg andre lyster. Det er vel ikke et lyspunkt å overspise og føle seg feit.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Tusseladen said:

Hva mener du? Å bli skalla er ikke et valg. Å bli overvektig er et valg.

Ah, jeg kjenner lusa på gangen.

Jeg vedder 2.50 og en Bugg på at du mener rusavhengighet er et valg også.

Vent, jeg tar tilbake Buggen, jeg har lyst på den selv.

Anonymkode: 40743...fc6