Greit nok å prioritere barna men...

[AnonymBruker]

Er så utrolig utmattet og såret over å være nedprioritert av kjæresten. Ja han har barn fra før, og det finnes vel utallige lignende tråder her inne med samme problematikk. Selvsagt skal barna gå først, men han har tenåringer og all den tid han bruker på dem skulle man tro de var spedbarn han ammet. Ikke nok med det er det slik at når det endelig dukker opp en ledig lomme, da skal han trene eller pusse vinduer! Er bare noen uker siden jeg fikk nok og tok det opp, men mine meddelelser forsvant bare i hans motsvar som verbalt angrep på meg. Etter det var det jeg som var syndebukken og måtte beklage til han. Han fikk kanskje ikke med seg hvor lei meg jeg ble ettersom han var mest opptatt av seg selv. Så nå såret han meg igjen, jeg må jo skjønne at han må trene i mellomtiden når barna er på kino, mellom frakt og henting av egne barn, barns venner og diverse. Etter det var det tid for å pusse vinduer til jul, når ellers skal det gjøres. Selv er han dypt såret over at ikke jeg tilpasser meg enda mer. Hvordan vet jeg egentlig om jeg har rett i at jeg tilpasser meg for mye og har rett til å føle meg såret, eller om jeg bør jobbe med egne følelser, ikke ta alt som avvisning og lære meg å tilpasse meg en partner for å kunne leve i et parforhold? Hvor går disse grensene? 

Anonymkode: fa748...7fc

[AnonymBruker]

Du bestemmer  grensen. Vil du ha det slik? Ja eller nei? Du bestemmer hvordan du vil ha et samliv og hvordan kommunikasjon skal foregå. Liker du deg ikke så passer ikke dere sammen. 

Anonymkode: 49fd5...d6c

[AnonymBruker]

Kan dere ikke være og leve som kjærester med barna til stede? Hvorfor må det være enten eller?

Anonymkode: c73f9...d39

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan dere ikke være og leve som kjærester med barna til stede? Hvorfor må det være enten eller?

Anonymkode: c73f9...d39

Har ikke truffet barna enda

Anonymkode: fa748...7fc

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har ikke truffet barna enda

Anonymkode: fa748...7fc

Kanskje på tide, i og med at det vil løse alt?

Anonymkode: c73f9...d39

[Era Vulgaris]

Han prioriterer deg ikke. Er det noe du synes er greit, noe du kan leve med? Du har i tillegg tatt det opp med han, og han viser ingen vilje til å endre seg, så der har du i grunnen svaret ditt. Han kommer ikke til å endre seg.

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er så utrolig utmattet og såret over å være nedprioritert av kjæresten. Ja han har barn fra før, og det finnes vel utallige lignende tråder her inne med samme problematikk. Selvsagt skal barna gå først, men han har tenåringer og all den tid han bruker på dem skulle man tro de var spedbarn han ammet. Ikke nok med det er det slik at når det endelig dukker opp en ledig lomme, da skal han trene eller pusse vinduer! Er bare noen uker siden jeg fikk nok og tok det opp, men mine meddelelser forsvant bare i hans motsvar som verbalt angrep på meg. Etter det var det jeg som var syndebukken og måtte beklage til han. Han fikk kanskje ikke med seg hvor lei meg jeg ble ettersom han var mest opptatt av seg selv. Så nå såret han meg igjen, jeg må jo skjønne at han må trene i mellomtiden når barna er på kino, mellom frakt og henting av egne barn, barns venner og diverse. Etter det var det tid for å pusse vinduer til jul, når ellers skal det gjøres. Selv er han dypt såret over at ikke jeg tilpasser meg enda mer. Hvordan vet jeg egentlig om jeg har rett i at jeg tilpasser meg for mye og har rett til å føle meg såret, eller om jeg bør jobbe med egne følelser, ikke ta alt som avvisning og lære meg å tilpasse meg en partner for å kunne leve i et parforhold? Hvor går disse grensene? 

Anonymkode: fa748...7fc

Hva skal og vil du mrd en slik mann? Brgynn å innse at du er passende fritisdsyssel for han, når det passer han. Kanskje kan det strekkes så langt som at han bruker deg for egen tilfredsstillelse, når behovet melder seg og tiden hans strekker til?

Enten får du akseptere det du har, eller komme deg videre i verden uten denne karen.

Anonymkode: fd537...33e

[AnonymBruker]

Ellers må jeg si at jeg forstår godt at om man kjører og henter og tar seg av barna og deres venner, er det godt med en pause og egentid (trening). Kanskje han ikke føler han hadde hatt så mye å gi deg i de lommene av tid som oppstår i travel hverdag? Prioriterer han deg når han ikke har barna? Om du sitter og venter på ham, som er opptatt med å yte nødvendig service til andre (sine barn), i stedet for å ha et eget liv ved siden av ham, blir dette vanskelig. Da passer du kanskje ikke til å være sammen med en som har barn. 

Anonymkode: b94f9...be5

[Gjest Alterego666]

Jeg gjetter at TS ikke har barn selv. Hadde hun hatt det, ville omsorg og ansvar for egne barn vært et stort pluss. 

[AnonymBruker]

Hvis du ikke vil ha det sånn, så må du gjøre det slutt. Du har tatt det opp. Det hjalp ikke. Nå er det på tide å gå videre. Finn deg en mann som har tid til deg 

Anonymkode: 53833...533

[Gjest O.G.]

2 timer siden, Era Vulgaris skrev:

Han prioriterer deg ikke. Er det noe du synes er greit, noe du kan leve med? Du har i tillegg tatt det opp med han, og han viser ingen vilje til å endre seg, så der har du i grunnen svaret ditt. Han kommer ikke til å endre seg.

Ergo slå opp. Etter jula. Sånn at du i det minste har fått kjærestegave.

[SoWhat?]

Jeg spør siden ingen andre har gjort det : hvor ofte, og når er dere sammen bare dere to da? 

[Chantielle]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvsagt skal barna gå først, men han har tenåringer og all den tid han bruker på dem skulle man tro de var spedbarn han ammet.

Men han har tenåringer sier du,min erfaring er at det er i tenårene man virkelig må 'stå på' og være en god forelder.Tenårene kan være en vanskelig og sårbar tid.
Du har ikke truffet barna enda,er i starten av et forhold(slik jeg oppfatter det) og virker allerede misfornøyd. Kan være du bør tenke litt grundigere igjennom dette forholdet.

[AnonymBruker]

En mann som prioriterer barna, tar vare på seg selv med trening OG pusser vinduer! For en *#%støvel🤔

Nei for å være seriøs. I et forhold må man også prioritere kjæresten såklart! 

Mye spiller inn. Hvor gamle er barna? Hvor lenge har dere vært sammen? Din alder? 

Har du erfaring med barn? Hvis ikke, kan det kan oppleves som veldig overveldende, mens det i realiteten er en helt vanlig far med vanlige normale rutiner som kreves.

Uavhengig det jeg har skrevet, må det likevel prioriteres tid til parforholdet, ellers vil det dessverre ikke fungere i lengden. 

Det å ha barn er krevende, og ved samtidig ha alt på stell i tillegg til å ha kjæreste, gir større krav til en som person. Her må begge gi og ta! Håper du får han til å innse dine behov, og at du blir såret av å aldri prioriteres!❤Av og til må man bare rydde tid til hverandre!❤

Anonymkode: 195f7...96e

[AnonymBruker]

Her er det mye som skurrer...

Som de andre over her sier: Han prioriterer deg ikke.

Barna er tenåringer og trenger ikke at noen følger dem opp hver time i døgnet, så sant det ikke trengs ekstra oppfølging pga problemer/ diagnoser.

 

Jeg og kjæresten min har begge tenåringer på hver våres bopæl, og vi tar oss tid til å treffes ganske så ofte og prioriterer tid med hverandre. Det går fint an å kombinere dette med leksehjelp, matlaging, kjøring til fritidsaktiviteter og kos.

I starten før vi ble kjent med hverandres barn (ungdommer) møttes vi da barna var hos den andre forelderen, men i ogmed at vi begge har nesten fulltidsansvar for barna, introduserte vi dem ganske fort for ny kjæreste ( vi sa vi var gode venner som kanskje etterhvert kunne bli kjærester etter ca 4 mnd, da vi ikke klarte å skjule dette lenger) Dette taklet barna fint å høre, og de forstod hvorfor vi kanskje smilte lurt når vi fikk en SMS, eller telefonen ringte om kvelden)

Vi har vært sammen i ca 2 år, og kommer til å være særboere til mitt yngste barn flytter ut om ca et år. Barna våre har hilst på hverandre, godtar hverandre og vært på sammenkomster sammen, men ønsker ikke å involvere seg mer enn det pga ulike interesser og alderssprik, men barna mine liker kjæresten min og kjærestens barn liker meg.

Ungdommer har godt av å se at mor/far har det bra og også se at de kan finne på noe dammen med en partner.

Jeg har iallefall aldri følt at han har nedprioritert meg pga barna mer enn det som er normalt når man har 5 barn tilsammen.

Anonymkode: 15e10...29d

[AnonymBruker]

Gi han klar beskjed at du skal prioriteres før barna.

Anonymkode: 70317...3ce

[Gjest supernova_87]

Man trenger ikke "rett til" å føle seg såret. Du føler deg såret, det er sannheten og realiteten, og kjæresten din tar ikke hensyn til dette eller dine følelser. 

[Maleficenta]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er så utrolig utmattet og såret over å være nedprioritert av kjæresten. Ja han har barn fra før, og det finnes vel utallige lignende tråder her inne med samme problematikk. Selvsagt skal barna gå først, men han har tenåringer og all den tid han bruker på dem skulle man tro de var spedbarn han ammet. Ikke nok med det er det slik at når det endelig dukker opp en ledig lomme, da skal han trene eller pusse vinduer! Er bare noen uker siden jeg fikk nok og tok det opp, men mine meddelelser forsvant bare i hans motsvar som verbalt angrep på meg. Etter det var det jeg som var syndebukken og måtte beklage til han. Han fikk kanskje ikke med seg hvor lei meg jeg ble ettersom han var mest opptatt av seg selv. Så nå såret han meg igjen, jeg må jo skjønne at han må trene i mellomtiden når barna er på kino, mellom frakt og henting av egne barn, barns venner og diverse. Etter det var det tid for å pusse vinduer til jul, når ellers skal det gjøres. Selv er han dypt såret over at ikke jeg tilpasser meg enda mer. Hvordan vet jeg egentlig om jeg har rett i at jeg tilpasser meg for mye og har rett til å føle meg såret, eller om jeg bør jobbe med egne følelser, ikke ta alt som avvisning og lære meg å tilpasse meg en partner for å kunne leve i et parforhold? Hvor går disse grensene? 

Anonymkode: fa748...7fc

Altså problemet er ikke at han prioriterer barna foran deg. Problemet er at han prioriterer ALT annet foran deg. Selv å pusse vinduer. Han bruker deg bare. Nå skal jeg svare et klisjeaktig dump ham med mange mange utropstegn !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Sånn

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er så utrolig utmattet og såret over å være nedprioritert av kjæresten. Ja han har barn fra før, og det finnes vel utallige lignende tråder her inne med samme problematikk. Selvsagt skal barna gå først, men han har tenåringer og all den tid han bruker på dem skulle man tro de var spedbarn han ammet. Ikke nok med det er det slik at når det endelig dukker opp en ledig lomme, da skal han trene eller pusse vinduer! Er bare noen uker siden jeg fikk nok og tok det opp, men mine meddelelser forsvant bare i hans motsvar som verbalt angrep på meg. Etter det var det jeg som var syndebukken og måtte beklage til han. Han fikk kanskje ikke med seg hvor lei meg jeg ble ettersom han var mest opptatt av seg selv. Så nå såret han meg igjen, jeg må jo skjønne at han må trene i mellomtiden når barna er på kino, mellom frakt og henting av egne barn, barns venner og diverse. Etter det var det tid for å pusse vinduer til jul, når ellers skal det gjøres. Selv er han dypt såret over at ikke jeg tilpasser meg enda mer. Hvordan vet jeg egentlig om jeg har rett i at jeg tilpasser meg for mye og har rett til å føle meg såret, eller om jeg bør jobbe med egne følelser, ikke ta alt som avvisning og lære meg å tilpasse meg en partner for å kunne leve i et parforhold? Hvor går disse grensene? 

Anonymkode: fa748...7fc

Hvorfor tror du den forrige kvinnen i hans liv gikk fra ham...?

Bruk heller tiden din på en som ønsker å inkludere deg i livet sitt. Dette hadde jeg ikke giddet.

Anonymkode: dda77...4cb

[heipådegsann]

I det her tilfellet tror jeg faktisk spørsmålet er mer om dere passer sammen, enn om hvem av dere som "bør ofre seg" mest.

Greit nok at kompromiss er en viktig del av forhold flest. Men noen ganger er man bare for ulike som personer, eller på for ulike stadier i livet.

Jeg som mor kan absolutt forstå hans prioriteteringer, og er glad jeg bor sammen med kjæresten/faren fordi jeg ser ikke hvordan jeg skulle fått tid til en kjæreste jeg ikke bor sammen med. Samtidig forstår jeg deg også veldig godt. Jeg ville også ønsket at en kjæreste var tilgjengelig og prioriterte meg høyt.