Trenger motivasjon til å fortsette

[Hactar]

Jeg tenker tanken om å skulle nekte deg alt du liker, dreper motivasjonen din. Du ser for deg uoverskuelig fremtid med forsakelser som gjør deg enda mer fokusert på alt du ikke kan spise og derned tyngre å stå i slankingen.

Men trenger du å nekte deg alt du liker helt? Det meste handler om mengder, og kanskje er det lettere for deg å tenke at du kan spise hva du vil innenfor kaloribegrensingen du setter deg? Det innebærer kanskje å kjøpe inn bare litt av det du ønsker av kosemat, så du ikke går på en smell og spiser mer enn du hadde tenkt.

Det er en styrke å vite sine svakheter. Jeg vet for eksempel at jeg ikke kan ha sjokolade i hus dersom jeg ikke skal kunne spise den. I stedet for å innbille meg at jeg skal få økt viljestyrke med tanke på sjokolade, kjøper jeg heller mindre mengder dersom jeg skal begrense mengden jeg spiser. Det er lettere å være lur i en halvtime på butikken enn hele døgnet etter jeg har kommet hjem...

[Krok1]

2 hours ago, Rossin said:

Du har rett i det du antyder: at jeg ikke har formell kompetanse på feltet. Men siden du er i det kritiske hjørnet - har du reflektert over rådene du får av fagpersonene rundt deg? F.eks. bruker legen din BMI som kriterium. BMI tar f.eks. ikke kroppssammensetning i betraktning. Dvs. at legen er likegyldig til om du går ned i muskler og/eller fett. Dvs. at om han kunne velge om du gikk ned 1kg fett alene, eller 1 kg fett OG 1 kg musler, så ville han valgt sistnevnte. Er ikke det litt merkelig?

 

Du skriver: Ikke særlig motiverende å ha gått opp 1 kg på en dag.

Nei, det er ikke det hvis du tror at vektnedgang er en lineær prosess. Hvis du derimot genuint forstår at det går litt opp og ned hver dag, så skjønner jeg ikke hvorfor du fortsatt reagerer. Er det ikke verre om den ENE innveinga du gjør den ENE dagen egentlig er et avvik?

Tankeekspriment som kanskje kan ha praktisk overføringverdi: Hva om du steller deg på vekta, hver morgen etter at du har vært på do...så får du en annen (f.eks. samboer eller barn) til å notere vekta. Så får du vedkommende til å levere deg et gjennomsnitt etter endt uke. Er du ikke enig i at dette tallet er mer presist enn om du bare baserer deg på én innveing?

 

 

Det er ikke legen min, men kirurgene som tilbyr operasjon som setter de (veldig rigide, snåle og ufornuftige) grensene basert på bmi. Og hvor teit det enn er så må man desverre forholde seg til dem. 

 

Kan godt veie meg hver dag og la appen registrere. Jeg vet ikke om jeg er enig i at det er hensiktsmessig. Men det kan muligens ikke skade noe annet enn dagsformen 😛

[AnonymBruker]

6 timer siden, Krok1 skrev:

Jeg postet egentlig for å se om det fantes litt støtte, sympati, motivasjon, inspirasjon, men innser at dette ble nok en av de mange trådene med mer og mindre velmente råd, og påpekelser av mine mangler. Alt det som er blitt sagt er jeg klar over, men om det bare hadde vært å skru av følelser og tanker og gjøre alle de tingene, så hadde jeg jo klart det for lenge side. Det gjør jeg altså ikke, nettopp fordi det finnes en unnskyldning/forklaring/bortforklaring på hver eneste punkt. Om jeg hadde likt å trene hadde det vært enkelt. Om jeg ikke hadde likt mat hadde det vært enkelt. Om jeg hadde vært en positiv person med masse energi og overskudd og tid hadde det vært enkelt. Konklusjonen er vel, som jeg mistenkte før jeg starta, og som flere har sagt, at jeg må velge om jeg vil mistrives ved å velge å erstatte mat med trening, eller ved å velge å leve med overvekt. 

Det finnes ingen enkle løsninger på så sammensatte problemer. Og tydeligvis heller ingen lyspunkt i prosessen. 

 

Altså, jeg forstår at det er vanskelig. Men det er det for alle! Jeg er tynn, men det er absolutt ikke sånn at jeg spiser alt jeg vil! Det er en kamp hver dag å spise nøkternt. Det er ikke sånn at alle normalvektige elsker å trene, har masse energi og ikke bryr seg om mat. Livet er ikke bare lett dessverre, men sånn er det for de fleste.

Anonymkode: 41969...692